Forhold til faren deres?

[Gjest Katarine]

Vi gikk vel mer eller mindre på nåler, hele familien. Alt måtte være på "G" når pappa kom hjem, alt måtte ligge på sitt sted, og ingen måtte mene noe annet enn pappa! Jeg har bedt om unnskyldning flere ganger enn jeg liker å tenke på, og for ting jeg aldri hadde gjort eller sagt, bare for å redde husfreden. Og selv om jeg visste jeg hadde rett... Det gjør noe med et barn!  

I diskusjoner (hvis vi i det hele tatt våget å ta til motmæle) tapte vi, uansett. Jeg er i praksis vokst opp uten evne til å ta avgjørelser og uten rett til å ha egne tanker og meninger.

Måtte bare gi deg en stor :trøste: her! Den beskrivelsen du gir av din far minner så mye om min mors nye samboer at jeg fryser på ryggen...

[Anki1971]

Jeg har et bra forhold til faren min. Prater ikke om følelser og sånt med han, han er mer "lukket" på det området enn jeg er. Jeg kan bli sint på han er ego til tider, og andre ganger prater vi lett. Han vet veldig mye da - er en intelligent mann

[Gjest Seleena]

Eg har eit veldig bra forhold til pappaen min. Var og er ei skikkeleg pappa jente. Han hadde klare grenser for oss ungar, men kunne vere snill og forståeleg på same tid. Akuratt sånn det skal vere!!

Han stiller alltid opp og sviktar aldri.

Mine foreldre er dei beste i verden !

[Gjest lekebøll]

Har et kjempegodt forhold til pappa'n min også. :D

[monja]

Jeg kunne ikke fått en bedre pappa i hele verden

Pappa'n MIN er best

Vi kan prate om alt, og jeg har alltid vært en skikkelig pappajente.

[Gjest Anonymous]

Som barn meget bra, nå sånn ok. Det gjelder begge foreldrene mine, jeg er jo blitt selvstendig!

[Gjest gjest1]

Pappaen min døde da jeg var 12 år, men fram til da hadde jeg verdens beste forhold til ham.

Det var han som var der da jeg kom hjem fra skolen, og han som ryddet, vasket og laget middag. Han var den jeg krøp oppi senga til, som jeg fikk trøst av og som fortalte meg at han var glad i meg.

Bedre pappa kunne man ikke fått! Han hadde mange søsken, og var eldste sønn - så barn hadde han greie på. Alle jeg kjenner likte ham fordi han var varm, morsom og flink til det meste. Mamma var den som bestemte ting, mens han gjorde det på en måte. De hadde en omvendt rolle på mange områder.

Da mamma dyttet meg ut av sofaen fordi jeg forsøkte å få en klem, var det pappa som tok meg imot og gjorde det.

Han sang for meg, hjalp meg med alt, ordnet opp i problemer, tok meg med på saker og ting. Han var kanskje ikke verdens mest intelligente mann, men han lærte meg masse om kjærlighet og omtanke for andre.

Pappa lærte meg å danse swing. Han hadde store, varme hender å holde i. Et stort fang å sitte på. Han var pratsom og kosete, varm og snill. Bedre pappa kunne jeg aldri fått!

Jeg var heldig, men mindre heldig da han forsvant. Livet mitt hadde vært helt annerledes i dag om jeg hadde hatt ham til å støtte meg. Noen ganger tenker jeg på hvordan det hadde vært om det hadde vært omvendt. Men det er en farlig tanke...

Jeg var pappa-jente...

[Suzy]

Har ikke noe særlig godt forhold til faren min. Nå klarer jeg å forholde meg til ham, men i lange perioder har jeg slitt mye med det.

Han har vært fordømmende, kritisk og til tider voldelig - og jeg har ikke noe hjertelig forhold til ham. Jeg ligner antagelig litt for mye på moren min.... :-?

Har alltid følt at han heller ville hatt en sønn, at det meste jeg har gjort har vært galt og at han har skammet seg over meg.

I dag er han stolt men det er bare fordi jeg er et kjent fjes i lokalmiljøet og har gjort det godt for meg selv - uten at det på noen måte er hans fortjeneste.

Overfladisk og uten empati er vel det jeg ville sagt om ham - likevel greier jeg å omgås ham i dag - årelang trening hjelper..

[Suzy]

Svarte... dobbel... :evil:

[Gjest Anonymous]

Pappaen min døde da jeg var 12 år, men fram til da hadde jeg verdens beste forhold til ham.  

Det var han som var der da jeg kom hjem fra skolen, og han som ryddet, vasket og laget middag. Han var den jeg krøp oppi senga til, som jeg fikk trøst av og som fortalte meg at han var glad i meg.  

Bedre pappa kunne man ikke fått! Han hadde mange søsken, og var eldste sønn - så barn hadde han greie på. Alle jeg kjenner likte ham fordi han var varm, morsom og flink til det meste. Mamma var den som bestemte ting, mens han gjorde det på en måte. De hadde en omvendt rolle på mange områder.  

Da mamma dyttet meg ut av sofaen fordi jeg forsøkte å få en klem, var det pappa som tok meg imot og gjorde det.  

Han sang for meg, hjalp meg med alt, ordnet opp i problemer, tok meg med på saker og ting. Han var kanskje ikke verdens mest intelligente mann, men han lærte meg masse om kjærlighet og omtanke for andre.  

Pappa lærte meg å danse swing. Han hadde store, varme hender å holde i. Et stort fang å sitte på. Han var pratsom og kosete, varm og snill. Bedre pappa kunne jeg aldri fått!  

Jeg var heldig, men mindre heldig da han forsvant. Livet mitt hadde vært helt annerledes i dag om jeg hadde hatt ham til å støtte meg. Noen ganger tenker jeg på hvordan det hadde vært om det hadde vært omvendt. Men det er en farlig tanke...  

Jeg var pappa-jente...

Så flott du skrev om pappaen din Hope :D

[Gjest gjest1]

Tusen takk Gamle Alex!

Det var koselig å høre. Deilig å slippe ut følelsene sine en gang i blant!

[vonnie]

Forhold til far....

vell fram til jeg var 4 år så tror jeg forholdet til far var greit.

Men nå ser jeg på han som en som bare donerte ett par celler for å lage meg.

I mine øyne så finnes det ikke en større dri.....

Det er mye han har gjordt som ikke er så veldig positivt akkurat.

Så mamma er min far og mor.

Og hun har jeg ett godt forhold til....Så på en måte så har jeg ett godt forhold til min far :blunke:

fordi Min mor fungerte som Far og Mor.

[Naken]

Så flott du skrev om pappaen din Hope :D

Ja, så nydelig. Jeg sitter med tårer i øynene jeg...

Han høres ut som en fantastisk pappa, Hope!

Han må ha lagt mye av seg i deg.

[Gjest gjest1]

Oj, Naken, nå ble jeg nesten litt glad! Tusen takk!

Jeg skrev jo bare det jeg tenkte og fortsatt tenker om pappaen min. Han var fantastisk!

Om det er mye av ham i meg er jeg usikker på, men han lærte meg veldig mye. Sikkert derfor jeg er en sånn kosete person, trenger en klem i hverdagen. Synd jeg ikke får det...

Koselig å høre uansett!

[Gjest Anonymous]

Pappa..... Hvem er det?? :-?

Det er nok ikke alle av oss som har en far... eller... en har vel det fysisk sett, men ikke alle vet hvem det er.

Selv var jeg veldig nysgjerrig på det når jeg var mindre... alle spurte meg, men hva skulle jeg si... Jeg visste jo ikke selv en gang.... Var ikke alltid så lett det der. Ble liksom aldri snakket om temaet hjemme.

Nå i senere tid har jeg også ofte lurt, men ikke turt å spørre, mamma har aldri villet snakke om det.

Kanksje er vi flere som har det på samme måten?