Forhold til faren deres?

[Gjest Anonymous]

Inspirert av tråden om forholdet til mor..... Ser at noen har veldig godt forhold til henne, noen brukbart og andre svært dårlig. Jeg er blant de sistnevnte.

Ville bare spørre om deres forhold til faren deres?

Jeg er et godt forhold til pappan min. Pga jobben var han mye bortreist da jeg var liten. Dro før jeg sto opp og kom hjem etter at jeg hadde lagt meg. Men han hadde fri hver helg, mens mamma jobbet annenhver lørdag. Den lørdagen var som en ferie som kom hver 14.dag. Pappa tok med meg og broren min ut på handletur og masse moro. Alltid blid og trygg.

Nå som jeg er voksen er han alltid hjelpsom med både det ene og det andre. Selv om jeg ikke snakker med han om alt mulig, så snakker jeg nok med han om ting mine venninner tar opp med moren sin.....

[Amber]

Jeg har et veldig godt forhold til pappan min jeg. Han er av den rolige typen som ikke snakker så mye, men han har alltid vært der for meg, og jeg var en pappa-jente når jeg var liten. Litt bortskjemt kanskje. Han stiller alltid opp uansett, og må innrømme at jeg hadde litt vanskelig for å "løsrive" meg fra foreldrene mine når jeg selv var i ferd med å bli voksen... Gla i pappan min jeg!!

[Gjest lmari]

Jeg var skikkelig pappajente da jeg var liten - helt fram til jeg var 14-15-16 år. Da hadde vi noen år som var fryktelig ustabile, med mye krangling og vonde ting. Men da jeg flyttet hjemmefra fikk vi heldigvis løst det, og nå er vi veldig gode venner igjen.

Nå snakker jeg ofte med pappa - har lært han å kjenne på en helt annen måte etter som jeg selv har blitt voksen. Han er alltid trygg og klok, og har alltid gode råd til meg. Skal jeg ta store avgjørelser, er det alltid tryggeste å diskutere det med pappa først...

[aline]

Jeg er en av dem som har ett veldig godt forhold til min mor.

Min far derimot, er en helt annen historie.

Jeg var ei skikkelig pappajente, problemet var bare at pappa ikke gadd bry seg med meg.

iflg meg, skulle pappa aldri hatt barn! Og det vet han at jeg synes også! Han har ved sin minimale interesse og sin manglende forståelse for barn, vært med på å bygge opp en grunnleggende usikkerhet i meg.

Halvåret Januar - Juni 2003 gikk jeg i terapi hver mandag for å rydde opp, og en stor del av problemet lå nettopp hos pappa. Eller, en god del av startproblemene lå hos forholdet pappa-meg!

jeg har vært millimeter fra å kutte ham ut av livet mitt mange ganger, jeg hadde TO grunner til at jeg aldri gjorde det;

1. Da måtte søs ta ham alene!!

2. Jeg kom ikke lenger uten en oppklaring i hva som var skjedd og en unnskyldning fra ham for hans oppførsel!

Så fra jeg var bitteliten (mellom 3-6 tenker jeg) og frem til februar i fjor, har vi ikke hatt ett godt forhold. Faktisk ganske langt ifra også.

Men vi er på vei!

Jeg har fortalt ham hver minste lille ting han har gjort/ikke har gjort, jeg har fortalt ham hver eneste tanke jeg noengang har hatt om ham, og det var mye stygt og vondt der!! Jeg har fortalt ham hva det har gjort med meg som person, også i voksen alder, og jeg har bedt ham ta på seg all skyld for at han ikke var der i barndommen!

han har tatt på seg alt og bedt om tilgivelse, noe jeg ikke kan gi enda, men jeg kan jobbe fremover, og han er flink nå, han kan ringe bare for å prate nå!

Har alltid trengt pappa, men hatet ham intenst i perioder. Vet enda ikke om jeg ville vært en stor støtteperson for ham dersom han trengte det, men vet at jeg ville stillt opp i viss grad pga søstern min.

Mamma var både pappa, mamma og den eneste som jeg virkelig trodde på at likte meg, og hun har vært den eneste jeg var sikker på jeg var bra nok for, helt til i fjor!! Det er vel derfor vårt forhold er som det er også. Pappa visste jeg jo at jeg ikke var bra nok for!! selv om jeg i ettertid har funnet ut at det var feil.

(aline har tastaturdiare idag!!! beklager...)

[Piglet]

Jeg har et godt forhold til pappa, også jeg.

Vi er kanskje mere like enn mamma og jeg, og har itillegg samme utdannelse, så vi snakker også endel om fag o.l.

Piglet

[Joplaya]

Har et greit forold til pappa. Ikke kjempe nært.

Har alltid vært litt redd pappa, redd for å spørre om ting, redd for å si hva jeg mener osv. Nå når jeg er voksen ser jeg han på en helt annen måte og det tar meg ikke mange kaloriene å si mine tanker og følelser rundt ting.

[Gjest GreenSky]

Stefaren min er ok, han, men han har aldri vært noen farsfigur for meg. Den biologiske faren min tok jeg kontakt med da jeg fylte 18, vi hadde kontakt i ca. et år, men pr. i dag har vi ikke kontakt.

[Gjest gjesta]

Slettet

Endret 26. januar 2006 av Persille

[~Moon~]

Jeg kunne ikke fått en bedre pappa i hele verden

[Rufus]

Jeg kunne ikke fått en bedre pappa i hele verden

Har vi samme pappa??? For min er best...

Jeg har et veldig godt forhold til pappa´n min...(mamma også forøvrig)...han er den jeg bare må prate med om alle viktige avgjørelser, han jeg prater med når jeg er redd(søster skadet og på sykehuset=ringe pappa og be ham ringe mamma....) eller trenger hjelp...

Mamma er liksom den jeg "skravler" med og pappa tar "de store tingene" :D

[Gjest Starya]

Har et godt forhold til fattern. Vi prates ikke så ofte, begge er noe fåmælte i telefonen (det kan bli litt gørr i lengden), og dessverre får jeg ikke truffet ham så ofte grunnet avstanden. Men, når vi kan treffes er det veldig koselig. Han er en fåmælt, stille mann og veldig snill.

[Gjest lurven]

pappaen min sa cirka 100 ord til meg tilsammen i de 20 årene jeg bodde hjemme..

men nå da jeg har flyttet hjemmefra prater han som en foss hver gang jeg er på besøk

[Barbie]

Har lite eller ingen kontakt med min far.

Han har vært alkis i hele mitt liv, og har feilprioritert fra dag en!

Alkoholen har alltid vært det viktigste for ham, og da får han bare tåle at han har et dårlig forhold til sine 3 barn.

-Og de til ham.

[Gjest Tristessa]

Pappa og jeg er veldig like i humør, temperament og innstilling til livets gode sider. Utenom det er pappa klok, skjemmer vekk både meg og broren min og fyller rollen som mitt fremste idol. Jeg er en ekte pappajente!

[Gjest Lea]

Pappan min er også verdens beste :D

Har jeg et problem, som ikke kan løses, så løser han det jammen på et blunk uten å kjefte på meg fordi jeg har rotet meg opp i noe.

Han er kanskje det eneste mennesket jeg kjenner som jeg ALDRI har sett skikkelig sint, men som jeg likevel har en enorm respekt for. Han stiller ingen høye krav til meg og ser det positive i alt jeg gjør.

Alt dette er stikk motsatt av mamma

Har alltid vært og er fortsatt pappajente. Ingen får snakke stygt om pappaen min :evil:

[Gjest gjesta]

Har det akkurat som Lea!! Er skikkelig pappajente, pappa er den jeg kan gå til hvis noe er galt - men jeg trenger gjerne ikke si noe engang - pappa ser at noe er i veien, nesten før jeg vet det selv.

Meg og pappaen min er egentlig frykelig like, derfor kan han irritere meg fryktelig, men uansett så forstår jeg ham - sikkert fordi jeg kjenner igjen hans dårlige sider i meg selv.

Pappa har alltid stilt opp for meg, og jeg vet han ville gjort alt som gjøres kan dersom jeg hadde trengt hans hjelp.

For en tid tilbake hjalp jeg pappaen min med noe som har vært et savn for ham i hele han 70-årige liv. Det (familie) vi har funnet og opplevd sammen i forbindelse med dette, har gjort oss enda mer knyttet til hverandre.

[feikroze]

Har nokså likt forhold til pappan min som Barbie

Han drakk for mye og stakk da jeg var seks år.

Snakker sjelden med han, han har fått seg en ny datter og flere stebarn, så hva angår meg og mine søsken er ikke så nøye for han..

Plager ikke meg noe særlig, bare synd han ikke vil prøve å rette opp med å stille opp som bestefar for mine barn, nå som han ikke drikker lengre på han for det.

[LilleBille]

Jeg hadde verdens beste pappa.

Desverre døde han brått for noen år siden.. men han er fortsatt med meg. Og jeg kan "høre" stemmen hans inni meg i spesielle/vanskelige situasjoner.

Han var alltid der for meg - stilte alltid opp både for meg og andre - og var alltid villig til å bidra uansett hva det gjalt-

Han ga meg alltid et svar (selv om det ikke alltid var det svaret jeg ønsket meg..) og har nok vært veldig sterkt tilstede for å legge "grunnlaget" for den jeg er.

Håper bare jeg kan vidreformidle en del av de verdiene han sto for til mine barn.

[Gjest Katarine]

Min pappa døde for snart 12 år siden, og jeg hadde ikke noe nært forhold til ham, fordi min mor saboterte det kraftig. Men det lille jeg husker, er at han var en bra mann med mange gode egenskaper. Og jeg tror nok han var glad i meg selv om han ikke fikk særlig mulighet til å vise det.

[Væren]

Jeg har et hat/kjærlighetsforhold til min pappa.

Han var arbeidsnarkoman da vi ungene var små, hadde stort ansvar, reiste mye og jobbet utrolig mye overtid. I bryllupstalen min for 20 år siden beklaget han dette, hvor lite han var tilstede da vi vokste opp. Tror ikke han så det før etterpå hvor fort årene hadde gått, og at det var for sent. Mamma var den vi forholdt oss til i hverdagen, men også hun led under hans vanskelige personlighet og hustyrrani. Hun smugdrakk og gikk på nervetabletter i alle år, og gjør det vel til dels ennå. Det er ikke godt å se.

Vi gikk vel mer eller mindre på nåler, hele familien. Alt måtte være på "G" når pappa kom hjem, alt måtte ligge på sitt sted, og ingen måtte mene noe annet enn pappa! Jeg har bedt om unnskyldning flere ganger enn jeg liker å tenke på, og for ting jeg aldri hadde gjort eller sagt, bare for å redde husfreden. Og selv om jeg visste jeg hadde rett... Det gjør noe med et barn!

I diskusjoner (hvis vi i det hele tatt våget å ta til motmæle) tapte vi, uansett. Jeg er i praksis vokst opp uten evne til å ta avgjørelser og uten rett til å ha egne tanker og meninger. Burde kanskje ha hatt psykologtimer de siste 20 årene, men har greid meg ved hjelp av søsken, gode venner og ikke minst min kjære som alle kjenner til forholdene. Det var så ille, at da jeg skulle gifte meg 19 år gammel, så kom jeg i tvil om hva som var mine egentlige motiver for å flytte ut. Skummelt. Men jeg hadde de riktige følelsene for Hr. Sau, og han har vært det beste som har hendt meg!

I dag er jeg sterk, trygg, glad, kjenner meg selv på godt og på vondt, har egne meninger og mot til å si dem uten å være nødt til å tråkke på andre. Men det tok mange år med knallhard jobbing før jeg ble den jeg er i dag, og mange år hvor "ingen skulle stoppe kjeften på meg" hvis jeg først mente noe... Jeg tråkket over lik for å få sagt meningen min - det ble min senreaksjon på det å endelig bli fri og ha mulighet til å snakke! I dag får jeg høre at jeg tar kritikk på en konstruktiv måte og uten å bli fornærmet, mine kolleger er ikke redde for å si fra, de vet at jeg tar det saklig hvis vi er uenig i noe. Men før greide jeg ikke å skille sak og person, ble fornærmet og såret for alt!

Forholdet til foreldrene mine er i dag greit nok, vi er glade i hverandre fordi vi er familie, men vi ser hverandre bare en gang i måneden eller der omkring. Tonen er grei når vi først treffes. Jeg føler meg fortsatt ikke "hjemme" i barndomshjemmet mitt, det er ikke spesielt "godt" å være der - det dukker opp litt for mange triste minner om tause julaftener med en sturete og småpussa far som var fornærmet eller sint for bagateller. Det kunne være rene helvete enkelte ganger. Brøling, kjefting og til og med slag mot mamma mens jeg lå nedenunder og gråt og bannet og ikke kunne komme unna...

Men min far vet innerst inne hva han har påført oss, og årene har nok gjort ham til en gammel og mildere mann. Mye mer ydmyk, og antagelig ubeskrivelig takknemlig og glad for at vi ikke har slått hånden av ham. Han er blitt en kjærlig - til tider nesten svulstig - bestefar, som med tårer i øynene forteller barna mine høyt hvor glad han er i dem, og hvor flinke og fine de er. Da blir jeg rørt.

Hr. Sau er - utrolig nok - pappas rake motsetning (det sies at døtre ofte finner menn som ligner pappa - stemmer ikke for meg!); trygg, bunnsolid, glad og humoristisk og alltid tilstede når de trenger ham. Ungene forguder pappaen sin, han kysser og klemmer dem, og forteller dem at han elsker dem. Jeg takker hver dag for at ungene mine får en mer trygg og harmonisk barndom og oppvekst enn det jeg selv fikk...

Ikke bare Aline som har skrivekløe, visst...