Flere i samme situasjon/har vært i samme situasjon?

[AnonymBruker]

Kjæresten og jeg har vært et par i snart 4 år (helt siden vi var mellom 15 og 18 år gamle) er i starten av 20 årene nå. I de siste månedene har vi hatt et ganske ustabilt forhold og flere ganger vært innom pause/slutt, men alltid "ordnet opp" på en måte. Men etter en kort stund faller vi tilbake igjen på samme krangel, samme spørsmål osv. Det er på en måte en evig ond sirkel vi går gjennom her og i går besluttet vi å virkelig ta pause. Jeg driver nå og ser etter hybel/leilighet som jeg kan bo i. Vi skal bo hver for oss og prøve litt på avstand. Bli litt selvstendige og se hvor veien fører oss.

Jeg håper jo at vi finner veien tilbake til hverandre igjen, og siden jeg har den tankegangen i bakhodet lurer jeg på om det er dèt som er grunnen til at jeg ikke føler noe særlig sorg akkurat nå... eller i går. Altså, alle de gangene før når vi har snakket om å ta pause etc. så har jeg vært så lei meg, grått mye osv. Men denne gangen så tenkte jeg liksom bare "Okei, nå er det nok liksom. Nå må vi bare gjøre noe her"

Jeg ser for meg åssen det blir å bo helt alene for første gang i hele mitt liv. Jeg har jo hunden min også, heldigvis. Jeg gruer meg litt til kveldene når jeg må sove alene etc, men regner med at jeg venner meg fort til det. Innerst inne er jeg ganske selvstendig av meg egentlig. Jeg bare foretrekker å ha noen ved min side osv.

Men hvorfor føler jeg ikke så mye nå? Jeg lurer litt på om hjernen min bare har satt sorgen litt på pause, og så tenk hvis jeg plutselig en kveld, alene i den nye hybelen, sitter og griner meg til søvn. DET vil jg ikke... jeg har gjort det så mange ganger før og vet det er helt jævlig. Men jeg tenker også at; ettersom jeg allerede har "sørget" så mye ang. forholdet vårt, så er jeg likosm over det nå og bare syns det er helt greit på en måte?

Vi er fortsatt kjærester, men skal flytte fra hverandre og se åssen det er. Jeg merker jeg er litt redd for at han skal finne ut at han har det bedre uten meg... men samtidig tenker jeg at det også er litt greit. Ingen av oss har hatt andre før, vi er hverandres første på de fleste områder. Dere skjønner.

Noen som har vært i en lignende situasjon før? Kunne godt trengt litt forskjellig svar på dette...

Men alt i alt er jeg fortsatt veldig glad i kjæresten min, jeg elsker han og kan se for meg en framtid med han. Så jeg går jo rundt og håper/tror at veiene våre kommer til å møtes igjen senere... kanskje om et par måneders tid, et års tid eller mer. Dette tror jeg kan være godt for oss begge. Å leve litt alene, finne oss selv og sånne ting 20åringer flest må/bør gjennomgå før man slår seg 100% til ro med en person.

Anonym poster: f00dbabf1354b99c42fb3de52f7116af

[ninuska_]

.

Endret 15. mars 2018 av ninuska_

[AnonymBruker]

TS her.

Ja, det var det min mor sa også. At jeg ikke tørr å gi slipp på tryggheten og gamle vaner. Jeg føler meg så hjemme i denne leiligheten med kjæresten og hunden min og nå skal jeg plutselig ut, bo alene, være alene osv. (selv om jeg fortsatt er sammen med kjæresten min, men vi ser hverandre mye sjeldnere for å ha avstand) Jeg syns det er litt skummelt osv. Jeg er ganske hjemmekjær av meg og liker å komme hjem til kjæresten. En skikkelig kjærestejente er jeg også, og har vel alltid vært det.

Håper virkelig det kommer noe godt ut av denne lille pausen vi skal ha.

Anonym poster: f00dbabf1354b99c42fb3de52f7116af