Han elsker meg, men for meg er kjæresten som en bror for meg

[AnonymBruker]

Hei! Har et dilemma som for tiden er alt jeg tenker på. For litt under en måned siden ble jeg sammen med bestekompisen min gjennom et halvt år. Har aldri hatt annet enn vennskapelige følelser for han, mens han for sin del har følt kjærlighet ved første blikk. I begynnelsen var vi bare venner, men dette utviklet seg videre til et pulevenn-forhold. Tror imidlertid ikke jeg er noen pulevenn-person, og følte at hele situasjonen var feil. Prøvde å ta det opp med han mange ganger, men ble alltid til at vi gikk tilbake til det.

Så en dag for ca. en måned siden var jeg hos han, på fest sammen med endel andre. Ble ordentlig full, men ikke i godt humør. Plutselig begynte tårene bare å renne. Selvfølgelig kom gutten innlegget handler om bort og spurte hva det dreide seg om. Jeg sa, som jeg hadde sagt tusen ganger før, at forholdet vi hadde var feil for meg og blabla. Men så kom den store feilen. Full som jeg var, klarte jeg å prestere å si at jeg heller ville inn i et ordentlig forhold med han, istedet for å bare være det sånn halvveis. Husker såvidt dette selv, men etter det har vi altså vært sammen.

Gutten er den greieste, herligste, snilleste personen jeg kjenner, og jeg elsker han, men det har aldri vært noe annet enn vennskapelige følelser innblandet. Jeg er en sånn en som liker å ha mange baller i luften, flørte rundt og nyte livet. Det å være i et forhold er noe jeg annser som litt kjedelig. Og det at jeg i tillegg har null følelser for partneren min, hjelper ikke akkurat på. Er litt som å ha sex med broren min, føler jeg. For elsker han virkelig som en bror.

Kjæresten min er i tillegg inne i et dårlig miljø. Hasj så og si hver dag, ofte andre stoffer, vold, tyverier osv. Pratet nettopp med han i telefonen, etter at han har tilbrakt det siste døgnet på glattcelle. Og det å stadig være i den situasjonen, ikke vite hvor han er eller hva som har skjedd tar på. Imidlertid har det sine "fordeler" med en kjæreste høyt oppe i et slikt miljø også. Jeg får de stoffene jeg vil, og det å ruse meg er en måte å komme unna en i perioder veldig vanskelig hverdag, ofte svært preget av bulimien.

I tillegg er jeg jo så glad i gutten, og jeg vet at han elsker meg, og at jeg er den eneste grunnen til at han ikke er helt på kjøret. Idag, da vi pratet i telefon, gråt han og sa at han skulle skjerpe seg for min skyld, at jeg var viktigere enn alt annet og den eneste grunnen til at han trodde at han ville klare å bryte med det negative han holder på med, og fokusere på jobb og fremtidsplaner. Hørtes virkelig ut som om han mente det. Og hvis det er tilfellet - hvordan kan jeg vel ødelegge noe sånt, bare for at jeg muligens vil få det bedre? Så egoistisk vet jeg ikke om jeg klarer å være.

Vet godt at det er jegselv som har satt meg i denne håpløse situasjonen, ved ikke å klare å følge på mine egne meninger, grenser og følelser, men istedet har gitt etter, og fått gutten til å føle at noe falskt noe er ekte. Men dette er ikke noe jeg kan gjøre om på. Så spørsmålet mitt er: Hva bør jeg gjøre? Nå har jeg grunnet frem og tilbake på dette selv en million ganger, og føler at det er på tide å få noen nye tanker om hva jeg burde. Så hadde blitt veldig glad hvis oen hadde giddet å ta seg tid til å svare

Jeg er forresten nettopp fylt 17, mens kjæresten ble 18 i år.

Anonym poster: 89c8ece792dc5947be5a541b0a4f8742

Anonym poster: 89c8ece792dc5947be5a541b0a4f8742

[vanilje123]

Vet ikke hva jeg skal si, jeg.. Forferdelig vanskelig situasjon. men kanskje du bør tenke på deg selv, bite tennene sammen og bare gjøre det slutt med gutten, i stedet for at han skal gå rundt og tro alt er bra i noe som egentlig bare er falskt og følelsesløst (når det kommer til slike følelser som man bør ha til kjæresten sin i alle fall, ikke i tvil om at du er veldig glad i han) fra din side? Tenk deg godt om, og lykke til uansett hva du velger.

[AnonymBruker]

dytter opp, eheh

Anonym poster: 89c8ece792dc5947be5a541b0a4f8742

[Sophia]

Gjør det slutt med gutten, slutt å ruse deg og oppsøk hjelp med bulimien.

[liv]

Gjør det slutt, ta kontakt med fastlege å få henvisning til SMP og ruskonsulent for hjelp i hverdagen.

[Gjest "gjest"]

Kanskje du skal gjøre det slutt.

[kaffemor]

Gjør det slutt! Og som andre her sier, oppsøk hjelp for de andre problemene dine før det går for langt.

[Mango]

jeg er enig med de ovenfor. Jeg tror det beste for både deg og han, er å gjøre det slutt. Det er bedre at han får vite det nå, enn seinere hvor han blir enda mer knyttet til deg.

Gjør det på en fin og ryddig måte, la han forstå at du alltid vil være der for han, men som en venn. Miljøet han henger i er virkelig ikke bra, for noen av dere. Har vært der selv, og jeg har sett hvor utrolig selvdestruktivt det faktisk er. Det leder ingen vei- ihvertfall ikke en positiv retning.

Jeg tror nok at han mener at han vil skjerpe seg for deg, men det er utrolig mye lettere sagt enn gjort. Er de nærmeste vennene hans også i det samme miljøet? For å virkelig komme seg ut av det må man nesten kutte ut all kontakt med folka, og hvis det er noen virkelig nærme venner så er det ikke enkelt i det hele tatt.

Lykke til videre, uansett hva som skjer

Endret 13. juni 2012 av Muffesk

[liv]

Sett opp positive sider ved dagens situasjon

Så negative sider ved dagens situasjon

Så negative sider ved å gjøre de forandringene du vet du bør gjøre

Så positive sider ved de forandringene du vet du bør gjøre..

Så sammenligner du

(Det er en del av Motiverende Intervjuteknikk som ofte brukes i endringsfokuserende arbeid som i rustjenesten)

[AnonymBruker]

Muffesk: Ja, hans nærmeste venner er alle i det miljøet. vi snakker en av de som har vært der siden de var 12-13.

Ellers føler jeg at jeg gav litt feil inntrykk angående rusen. Er ikke avhengig, klarer meg fint uten, og det at jeg får rusmidler der er ingen innvirkende faktor, sånn egentlig

Og ellers er det det med å gjøre det slutt, da.. Jeg ender gjerne opp på den konklusjonen selv, men en stemme i hodet mitt forteller meg at hvis jeg gjør det, kommer det til å gå fullstendig til helvete med gutten. Jeg går selv på skole, har bra karakterer, et ganske streit liv og føler at jeg holder han litt på plass. Vet ikke om samvittigheten min lar meg gjøre det sutt med han, for så å se hvordan han vil ende opp.. Men - hvis jeg bare skal tenke på meg selv, så er det jo egentlig det jeg har lyst til. Bare være fri.

Så.. hvis jeg skulle gjort det dere råder meg til.. Hvordan gjøre det slutt på en ordentlig måte? Hva burde jeg si? Burde jeg være ærlig? Er ikke keen på å bli hatet og snakket om som hun bitchen som bare brukte en hun ikke hadde følelser for, liksom.

takk for svarene dere gir forresten! Snilt at dere gidder å ta dere tid. Hilsen trådstarter

Anonym poster: 89c8ece792dc5947be5a541b0a4f8742

[AnonymBruker]

Dere er begge destruktive og må bort fra hverandre så fort som mulig for at en av dere skal klare seg bra. Jeg sier en, fordi det sannsynligvis bare er en det går ordentlig bra med. Sørg for at det blir deg.

Og slutt og tro at det er tøft og greit å ha kontakter høyt oppe i miljøet. Husker jeg var sånn selv når jeg var på din alder, nå tenker jeg tilbake og gremmes. Du er bare sytten, alt går over, når du blir 25 er det bare et vagt minne om du kutter dette ut av livet ditt nå!

Vær snill med deg selv

Anonym poster: e981c58caeda2808c8875b685c054434

[Mango]

Så.. hvis jeg skulle gjort det dere råder meg til.. Hvordan gjøre det slutt på en ordentlig måte? Hva burde jeg si? Burde jeg være ærlig? Er ikke keen på å bli hatet og snakket om som hun bitchen som bare brukte en hun ikke hadde følelser for, liksom.

Anonym poster: 89c8ece792dc5947be5a541b0a4f8742

Du er bare 17 år, du kan ikke ta ansvaret for en annens liv. Vil han virkelig skjerpe seg, så klarer han det med eller uten deg.

Du trenger ikke nødvendigvis å si at du aldri hadde følelser for han. Følelser og forelskelse endrer seg hele tiden, det kan selv skje med det "perfekte" paret. Eneste forskjellen her er nok ar du føler et viss ansvarsbehov for han- noe du ikke har.

Det blir vanskelig for dere begge, uten tvil, men jeg tror helt ærlig dere vinner på det til slutt.

[micromaya]

Kjære deg. Først og fremst vil jeg gi deg mange .

Dere lever en destruktiv tilværelse begge to. Dere kommer garantert til å dra hverandre lenger ned fremfor å støtte hverandre oppover. Det er tusen ganger lettere sagt enn gjort, men dere burde virkelig oppsøke hjelp for problemene deres. Grunnen til at historien din griper meg veldig, er at jeg hadde bulimi gjennom ungdomsårene og tyveårene selv. Vi som har hatt det, vet godt at problemet ikke ligger i maten eller på vektskåla. Det er lett å la seg surre inn i feil forhold, destruktive handlinger, ta valg som i ettertid synes å ha vært helt koko - nettopp fordi man er i ubalanse med hele seg selv.

Dette så jeg ikke da jeg var på din alder - det har faktisk tatt med haugevis av år å kunne se dette i ettertid. Vær så snill; for din egen del: IKKE la deg miste mange, mange år pga sykdommen og alt den gjør med deg! Og for all del; ikke la andre dra deg ennå lenger ned! Ikke gå inn i forhold bare for å være grei, fordi det er lettere enn å si det som det er. Du gjør hverken deg selv eller denne gutten en tjeneste ved å late som om du har følelser du ikke har.

Dere kan jo fortsette å være bestekompiser for det - og jeg håper av hele mitt hjerte at dere både vil søke og få hjelp for problemene deres.

Får helt vondt inni meg når jeg tenker på hvor mange som sa det samme til meg da jeg var på din alder, men jeg nektet/turte ikke/ville aldri gjøre noe med det. Så skulle bulimien stjele enda et tiår fra meg i ettertid. Unner INGEN det.

Endret 14. juni 2012 av micromaya

[-Jiinxs-]

Gjø det slutt.

Og få deg noe hjelp.

Fikk sjokk da jeg leste hvor gammel dere var.

Endret 14. juni 2012 av -Leon-

[AnonymBruker]

Trådstarter her igjen, heheh.

Vil bare legge til at jeg går til behandling angående bulimien. Er på riktig vei når det kommer til det, og føler at jeg nå på en måte står foran et veiskille på veien til å bli frisk og få det bedre med meg selv. Men samtidig er det samvittigheten min som ødelegger for meg, ved å fortelle meg hvordan det er min skyld hvis livet hans går til helvete nå, fordi jeg tross alt har god innvirkning på han.

Men innerst inne vet jeg jo hvilken av veiene jeg bør velge. Det er bare så vanskelig å vite hvordan jeg skal trå frem og forklare han at det er slutt på en best mulig måte. Noen som har erfaringer/ råd å dele med meg?

Anonym poster: 89c8ece792dc5947be5a541b0a4f8742

[-Jiinxs-]

Fint at du har en slik positiv virkning på han, men skal du for resten av livet prioritere han foran deg selv?

Hans lykke foran din egen, tanken er god men jeg tviler på at det vil funke i lengden.

Det er ikke ditt ansvar om han havner på "kjøret" igjen.