Sosial angst

[Gjest Kariannne]

Hei. Lurer på om flere her har det likt som meg noen ganger. I møte og samvær med enkelte personer blir jeg ekstremt nervøs. Jeg kjenner et sug i magen og jeg er bekymret for hva vedkommende tenker om meg. Jeg ble . mobbet og utfryst av de andre barna frem til ungdomstiden. Jeg lurte alltid på hva som var galt med meg. Husker en gang ei jente i klassen sa at jeg så så rar ut når jeg drakk fra vann flaska mi. I perioder fra jeg gikk på ungdomsskolen har jeg slitt med dårlig selvtillit. Og i voksen alder har jeg opplevd å slite litt sosialt med enkelte personer jeg har møtt og blitt kjent med. Hvorfor akkurat det bare gjelder noen og ikke alle jeg blir kjent med aner jeg ikke. Men det er så ille noen ganger at jeg begynner å skjelve og er svært opptatt av hvordan jeg framstår ovenfor vedkommende da noe oppe i hodet mitt sier at han/hennes bedømmelse er svært viktig. I 9 av 10 tilfeller dreier dette seg om andre jenter. Det er så ille at jeg sliter med å puste, blir svimmel og skjelver. Alt dette får meg til å føle meg ennå dummere og desto mer er jeg redd for hvordan personen dømmer meg noe som fører til rødming. Dette er helt grusomt! Da flere av disse personene er hyggelige mennesker som prøver å føre en samtale. Men min redsel for hva vedkommende måtte syntes og mene om meg ødelegger og jeg trekker meg unna og virker sikkert som om jeg ikke er intressert i at vedkommende snakker til meg. Jeg tror jo dette kan henge sammen med barndommen og at jeg rett og slett er usikker på meg selv å redd for hvordan jeg fremstår ovenfor andre, men hvorfor gjelder det kun enkelte personer og helst jenter og ikke alle jeg kommer i kontakt med?? Har en fantastisk kjæreste som har hjulpet meg å bygge opp selvtilliten min igjen,en dette er slitsomt da jeg gruer meg for å møte på disse personene for jeg vet det gir meg en ubehagelig opplevelse. Noen som har tips til hvordan jeg kan slappe av uten å skjelve å være så redd for hva andre tenker om meg? Det er som jeg er livredd for å drite meg eller gjøre noe jeg frykter vedkommende syntes er rart. Kan jeg bli kvitt dette å slappe mere av å glemme hva alle andre måtte mene om meg? Hvorfor er egentlig det så viktig?!?!? Skjønner ikke og blir frustrert

[Pjusk]

Du er slettes ikke alene Jeg har lenge slitt med sosial angst, og gikk til psykolog for dette i fjor. Hvorfor det er sånn kan være vanskelig å vite, da det kan være forskjellige grunner til det. Hos psykologen lærte jeg en viktig ting som er med å hjelpe på å mestre den sosiale angsten: man kan som regel ikke se det på en person at h*n har sosial angst. Folk med sosial angst er ofte veldig flinke til å skjule det, nettopp fordi de ikke vil at noen skal se det. Når du føler du virker dum/sier noe dumt, så er det vanligvis ingen som merker det/ser det på samme måten. Det er stort sett bare du selv som synes det du for eksempel sa hørtes dumt ut. Tenk på dette når du prater med folk.

Jeg sa veldig lite når jeg snakket med folk før jeg gikk til psykolog, rett og slett fordi jeg var redd for å si noe dumt og drite meg ut. Etter psykologtimene prater jeg mer når jeg kommer i kontakt med folk, fordi jeg føler meg bare enda dummere om jeg bare står der uten å si noe Og prøv og flytt fokuset bort fra deg selv når du omgås folk. Ikke tenk på at du høres dum ut, tenkt på hva de du prater med sier. Og forresten, hvor mange av de du prater med til vanlig sier noe dumt/dummer seg ut på ett eller annet vis?

Jeg vet forresten at dette er enklere sagt enn gjort, man må bare trene på det