Huff, jeg skal nok gå fra samboeren!

[AnonymBruker]

Men det er så vanskelig valg..

I hverdagen samarbeider vi godt, og familielivet fungerer fint. Men.. Vi har så og si aldri sex, det frister meg overhodet ikke. Jeg vil ikke kysse han, det føles feil og "ekkelt". Vi har ikke noe til felles - ikke musikksmak, ikke hva slags mat vi liker, ingen interesser, ingenting! Og han forteller aldri noe som helst fra hverdagen sin. Ikke noe. Jeg er skikkelig lei rett og slett..

Vi var på et samlivskurs for noen mnd siden. Jeg tenkte at jeg virkelig ville prøve å redde dette forholdet. Vel, det jeg fikk ut av den helgen var at jeg innså hvor utrolig ulike vi er, og hvor lite vi har å jobbe med. Jeg gruer meg naturligvis til å være alene i hverdagen, og siden samboeren er student vet jeg ikke helt hvordan vi skal løse dette.. Jeg er jo glad i han, som en venn, og jeg vil ikke gjøre ting unødvendig vanskelig for han.. Kanskje bor vi sammen en stund og kanskje kan vi ha en hybel mens han er student og ha samværet med barna i huset. Altså at vi foreldre er de som flytter frem og tilbake. Men det fungerer bare mens han er student da, og de første årene.

Jeg gruer meg til å ta det opp med han. Jeg har tenkt på dette helt seriøst i to år nå. Tanken har delvis streifet hodet mitt i perioder i alle disse åtte- ni årene. Jeg tok opp med han etter det samlivskurset at jeg syns vi har så lite til felles, men det avfeide han.

Jeg tenkte å prate med moren eller faren min i denne uka, også får jeg se hvordan jeg gjør det videre.

Noen som vil fortelle hvorfor de gikk fra mannen sin? Jeg tenker da på de som ikke opplevde vold, psykisk terror eller noe slikt. Men de som rett og slett vokste helt fra hverandre.

[Elibo]

Hei. Jeg gikk fra min mann gjennom 12 år. Jeg vokste rett og slett fra han. Ble sammen når jeg var 15 . Han var da 23. Etter 12 år så var alle mine følelser borte. Jeg avskydde måten han pustet på, sov, spiste, you name it. Hadde ingenting til felles. Jeg håpte i det lengste at han skulle innse dette men neida. Det kom som ett sjokk på han når jeg sa jeg ikke ville mer. Tiltross for at vi kun hadde levd som venner siste to årene. Når han var hjemme så jobbet jeg og omvendt. Han sleit leeenge etterbruddet. Og gjorde det meste for å få meg tilbake, men jeg hadde bestemt meg. Ingen vits når følelsene er totalt borte og hele fyren fremstår som patetisk. Men han skal ha for at han prøvde:)

[Gjest hi]

Takk for svar. det er sånn jeg begynner å få det ja. alt er irriterende og jeg er glad de gangene han ikke blir med på hyttetur, vennebesøk, på fest etc. jo, jeg gjør vel det riktige tror jeg.

[AnonymBruker]

Jeg gikk fra min da følelsene for han ikke var til stede lenger. Vi var samboere, men han jobbet borte i uka. Så da jeg oppdaget at jeg egentlig likte ukedagene best da jeg var alene, og faktisk gruet meg til helgene da han kom hjem, var det bare å si det som det var. Han brukte i tillegg hvert ledige minutt hos foreldrene sine og forventet at jeg skulle være med.

Det er tungt å si det, men legger du alle kortene på bordet og gir han muligheten til å kontakte deg en periode etter bruddet viss det er noe han lurer på, går det sikkert greit. Lykke til!

[andy capp]

Er det mulig...? Her går dere i lang tid og lar forholdet forfalle uten å gjøre noe med det. Ham lever i uvitenhet og har det nok i det minste bra nok... Han har ingen forutsetning for å vite hva dere føler eller tenker, og har ingen mulighet til å redde forholdet. Dette er samlivsbrudd dere må ta skylden for alene, helt og holdent.

Hva med å jobbe litt med seg selv og eget syn på forholdet og partneren? Å være i er forhold krever arbeid fra begge. Jeg sier ikke at mennene deres er feilfrie, men de kan faktisk ikke lese tanker.

Jeg synes det er feigt og usselt å bare gi beskjed om at følelsene er borte og pakke sammen og dra, og samtidig skylde på at mannen er ekkel og dere ikke tenner på ham mer. Her har dere feilet stort under veis i forhold til å holde følelsene ved like.

[AnonymBruker]

Jeg var sammen med min x i 10 år, møtte ham da jeg var 17. På slutten var han som en bror for meg. Jeg var veldig glad i ham, ønsket ham alt godt og kunne se at han var "svigermors drøm". Han var bare ikke min drøm.

Vi hadde ikke barn, og da jeg fikk ett jobbtilbud ett annet sted i landet, var jeg så feig at jeg delvis brukte det som unnskyldning for å komme bort.

Det er ikke lett når følelsene forsvinner, og man ikke ønsker å såre en god venn som man har delt mye med. Men de siste årene visste jeg innerst inne at dette forholdet ikke ville vare.

Det vanskeligste jeg har gjort er å møte ham ansikt til ansikt på dette, Jeg gråt, han var cool og stakk til fjells for å fiske.....men det viste seg at han brukte veldig lang tid på å komme over bruddet.

Selv om jeg, som TS, gjorde mye for å redde forholdet, kan man ikke basere det kun på vilje, det må ligge kjærlighet der også. Og av alle grunner til å bryte opp er kanskje "jeg er ikke glad i deg lenger" den vanskeligste......

[Gjest hi]

Andy kapp: samlivskurs, samtaler om hvordan vi har det, prøve i to år på å virkelig få det til å fungere.. er det å ikke prøve noe og å lå forholdet forfalle til man plutselig går fra partneren? Da får du gjerne fortelle meg hvordan man virkelig prøver, for da vet ikke jeg altså.

dessuten misforstår du hvis du tror jeg skylder på at samboeren er ekkel. Jeg skrev at vi ikke har noe til felles, ikke prater sammen (han forteller aldri noe), og at jeg attpåtil ikke vil ha sex eller nærhet. litt mer sammensatt enn "han er ekkel".

[AnonymBruker]

Jeg er AB4 og det hjelper faktisk ikke så mye å ønske at samboeren din skal ta seg tid til å være sammen med deg, når han ikke gjør det. Jeg fortalte at jeg begynte og miste følelsene 1 1/2 år før jeg gikk fra ham, men det hjelper ikke så mye når ikke han ville møte meg på halvveien.

Det er tydeligvis viktigere å redde samoerskapet til "Tore" ved å hjelpe til med å sette opp ett nytt gjerde, eller hjelpe foreldrene med renovering av huset. Så når han ikke prioriterer og ønsker å tilbringe tid med meg den lille tiden vi hadde sammen i helgene, så kan gubben ha det så godt! Nytter ikke å redde alle andre når man selv ikke innser at sitt eget forhold snart ryker.

[I Grosny]

Jeg forstår ikke disse mekanismene som gjør at man slutter å like å kose hverandre. Hormonprevensjon? Psykofarmaka? Eksternforelskelse?

[Gjest hi]

For min del er det kanskje litt feil å si at jeg har sluttet å like nærheten, for fakta er nok at jeg aldri helt har likt den. Jeg har trodd at jeg er seksuell, men har innsett at det "bare" er vi som ikke passer sammen. vi har aldri hatt det lille ekstra sammen. Vi ble sammen fordi vi var ensomme og bare trengte noen. veldig feil grunnlag og jeg har prøvd og prøvd å få det til å funke.

[Petra75]

Er det mulig...? Her går dere i lang tid og lar forholdet forfalle uten å gjøre noe med det. Ham lever i uvitenhet og har det nok i det minste bra nok... Han har ingen forutsetning for å vite hva dere føler eller tenker, og har ingen mulighet til å redde forholdet. Dette er samlivsbrudd dere må ta skylden for alene, helt og holdent.

Hva med å jobbe litt med seg selv og eget syn på forholdet og partneren? Å være i er forhold krever arbeid fra begge. Jeg sier ikke at mennene deres er feilfrie, men de kan faktisk ikke lese tanker.

Jeg synes det er feigt og usselt å bare gi beskjed om at følelsene er borte og pakke sammen og dra, og samtidig skylde på at mannen er ekkel og dere ikke tenner på ham mer. Her har dere feilet stort under veis i forhold til å holde følelsene ved like.

Jeg har hørt mange eksempler på det motsatte. Kvinner prøver å snakke om problemene, mens menn lukker ørene. Når så kvinnen ikke orker mer og flytter, sitter mannen igjen som et spørsmålstegn, for han hadde ingen ANELSE om at det var noe galt.

Kan det sies noe klarere enn at man drar mannen til samlivsterapi?

Noen ganger er kvinner fra Venus og menn fra Mars.

[Petra75]

Jeg forstår ikke disse mekanismene som gjør at man slutter å like å kose hverandre. Hormonprevensjon? Psykofarmaka? Eksternforelskelse?

Det er nok heller den lyserosa forelskelsen som har falmet, og hverdagen som kom.

[Gjest Mysticgirl]

Ja har gått pga følelsene har sluknet. Har fortalt han om det lenge før, så han visste godt at jeg ikke hadde de samme følelsene for han lengre. Alikavel får han sjokk når jeg bryter.. Mannfolk altså! Tror dem vi kødder når vi snakker om følelser?