I et forhold må man forandre seg og tilpasse seg?

[Gjest Janus]

Universalt spørsmål til både menn og kvinner.

Hvor mye må man forandre seg eller tilpasse seg en partner i et forhold?

Diskuter!

[Gjest Maruwan]

Jo mer man må forandre og tilpasse deg, dess dårligere match er man, Men noen helt perfekt match finnes sikkert ikke.

[AnonymBruker]

17,9%.

[AnonymBruker]

Jeg tror ikke mennesker forandrer seg, men ved rette partner kan den andre partneren bringe det beste utav en. Absolutt. Så da gjelder det å finne en/ei som man liker som h*n er Surprise, surprise!

Elers tilpasser man seg, kompromier litt her og der, men forandre seg, nei.

[Gjest _Blomsten_]

Kommer jo ann på hundrevis av faktorer.

[Gjest Janus]

Kommer jo an på hundrevis av faktorer.

Utdyp, er du snill.

Jeg har god tid.

[Gjest Janus]

Jo mer man må forandre og tilpasse deg, dess dårligere match er man, Men noen helt perfekt match finnes sikkert ikke.

Jeg føler at jeg kan ikke gå på kompromiss med meg selv, så det er helt uaktuelt å forandre meg fundamentalt for en eventuell partner.

Nevnte kamerat som nylig har inngått et forhold av grunner som er et mysterium for meg, går på eggeskall for tiden og er omtrent som en hund i et bånd. Hun sier "Hopp!" og han hopper. Hans utkårede som tydeligvis er den mest fantastiske på denne jord, ser ut til å irritere seg over alt han sier og gjør. "Kjærlighet" gjør blind?

Det hele fortoner seg for meg som rimelig patetisk og trist. Vurderer om jeg bør gripe inn og ødelegge forholdet, men det blir en annen diskusjon.

[Gjesten]

Tja, man må nok som regel tilpasse seg en del, men jeg tror det er enda viktigere at man lærer å være tolerant. Da kan man heller leve med forskjellene enn å prøve å endre dem.

[Aldrisur]

Er selv i et langvarig forhold, og sånn jeg ser det er det ingen av oss som har vært nødt til å "forandre" seg fordi den annen part har ønsket det.

Å tilpasse seg hverandre er noe helt annet - og en dyd av nødvendighet skal man få til et godt, trygt og sunt samliv.

[AnonymBruker]

Hvis man må forandre og kompromisse og tilpasse seg masse, så er en antagelig i feil forhold. Om man i tillegg mistrives med det - da er en garantert i feil forhold... Det er vanskelig å forandre seg grunnleggende, og det beste er jo som andre her sier å finne noen som bringer fram det beste i deg selv, eller hvor du kan være deg selv i størst mulig grad.

Samtidig tenker jeg at det ikke er rart enkelte har vanskelig for å få forhold til å fungere - hvis en ikke gidder å bidra med fellesting (husarbeid, økonomi, sosialt, barn, annet), ikke tar noe hensyn osv, så burde en kanskje vurdere om det hadde vært verdt det å endre seg på akkurat sånne ting. Men jeg tror også det er lettere og mer lystbetont å forandre seg litt, hvis partneren i utgangspunktet er tolerant eller elsker deg omtrent som du er. Blir det for mange ting å hakke på er det vanskelig å skille unødvendig mas og dritt fra det du KUNNE gjort noe med.

[Gjest Maruwan]

Jeg føler at jeg kan ikke gå på kompromiss med meg selv, så det er helt uaktuelt å forandre meg fundamentalt for en eventuell partner.

Nevnte kamerat som nylig har inngått et forhold av grunner som er et mysterium for meg, går på eggeskall for tiden og er omtrent som en hund i et bånd. Hun sier "Hopp!" og han hopper. Hans utkårede som tydeligvis er den mest fantastiske på denne jord, ser ut til å irritere seg over alt han sier og gjør. "Kjærlighet" gjør blind?

Jeg føler det på samme måten som du, og har også et par kamerater som lever på den måten du beskriver. Det er totalt uaktuelt for meg.

Men jeg er villig til å gjøre noen små forbedringer dersom jeg selv også ser på dem som forbedringer. Kan f.eks. godt tåle å måtte bli ryddigere og mer organisert fordi dette er noe jeg uansett vil dra nytte av ellers også.

Det viktigste for meg er at en kjæreste også skal være som en venn, og jeg har ikke venner som jeg må gå på kompromiss med meg selv for å gjøre fornøyd, er heller ikke interessert i å ha det. Ser derfor ikke hvorfor jeg skulle være villig til å gjøre det for en kjæreste heller, det er jo tross alt den personen en kommer til å tilbringe mest tid med.

Hehe. Jeg sa min ærlige mening til en kamerat for et par uker siden da vi var på fylla etter en konsert (noe dama hans så klart satt hjemme og var pottesur for). Han er i et sånn forhold hvor hun alltid er sur, alltid skal forandre ham og rett og slett bare kritisere og lage kvalm. F.eks. blir hun sur nå han ikke "snakker med babystemmen sin" på telefonen(!) og det er ikke snakk om å være med på leken og bare være litt grei av og til. Å invitere venner hjem til seg er f.eks. totalt uaktuelt. Da skal hun skape seg i ukesvis etterpå. Og nei, hun er ikke 14 år gammel. De er begge nærmere 30.

Det viste seg at han lenge har vurdert å dumpe henne, og nå skulle han ta steget ut. Ønsker ham lykke til og håper han faktisk gjør det (dametekket hans er heller dårlig, noe jeg tror er en del av grunnen til at han er så tøffel som han er...han tror aldri han vil få noen annen igjen).

Å ende opp i et sånn forhold som det der er kanskje den største frykten i mitt liv. Håper jeg aldri blir så desperat. Da stikker jeg heller til Thailand og henter noen.

Endret 11. juni 2012 av Maruwan

[Gjest Gorgonzola]

Er selv i et langvarig forhold, og sånn jeg ser det er det ingen av oss som har vært nødt til å "forandre" seg fordi den annen part har ønsket det.

Å tilpasse seg hverandre er noe helt annet - og en dyd av nødvendighet skal man få til et godt, trygt og sunt samliv.

Låner denne og gjør den til mine betraktninger om tema.

[Gjest _Blomsten_]

Utdyp, er du snill.

Jeg har god tid.

Er mange ting man må bli enige om. Bosted, barn, interiør, tid sammen, kosthold, rusmidler, pengebruk, osv. Jo mer forskjellige man er på disse punktene jo vanskeligere blir det å bli enig.

[Papirbit]

Problemet med mange forhold i dag er nettopp dette!

Hvis en kvinne ber mannen om å forandre på noe, så er ho "kjerringen,som prøver å kontrollere han" og hvis mannen prøver å få kvinen til å forandrer seg så er han "kvinneundertrykkende"

Å være sammen, bare for å sitte og se på tv og aldri si noe er fint det, men forhold krever også litt arbeid!

Det er mye man må lære seg å leve med,men også mye man trenger fra partneren. Å kreve kjæresteforhold som ikke krever arbeid er som å kreve godt betalt arbeid hvor du slipper å løfte fingeren.

Men derfor er det vel lurt å være sammen med en som har i utgangspunktet samme verdiene som deg. Det er noen saker jeg aldri kunne ha levd med.

Enig med Aldrisur btw, er forskjell fra å tilpasse seg, og rette på seg for den man elsker, og forandre seg helt og bli en annen person..

Endret 11. juni 2012 av Papirbit

[Carrot]

Jeg kan vel egentlig bare svare ut fra mitt ståsted, etter et mislykket ekteskap bak meg der både han og jeg forsøkte forandre alt ved oss er jeg nå i ett ekteskap der vi er veldig fokusert på å ikke ønske forandre hverandre, noe som fungerer veldig mye bedre...

Jeg falt for han slik han er, og det forsøker jeg huske når han gjør ting på en annen måte enn jeg ville gjort :gjeiper:

Og så snakker vi sammenm, finner en mellomvei der vi står langt fra hverandre og møter hverandre på veien - tilpasse seg er viktig i alle deler av samfunnet, så hvorfor ikke i et forhold?

Endret 11. juni 2012 av Carrot

[Anglofil]

For meg er det ikke så viktig å nødvendigvis forandre seg, faktisk ønsker jeg ikke å forandre meg for noen utenom meg selv. Derimot er toleranse og kompromisser viktige brikker i vårt forhold. Det betyr at man nødvendigvis ikke endrer karakter eller mening, men at man ikke alltid kan få viljen sin, man må gi og ta. Hvordan dette fordeles er opp til hver enkelt sak og hvor viktig en sak er for den andre parten.

F.eks er min mann medlem av human-etisk forbund, jeg er det ikke og hadde ikke ønske om å gifte meg gjennom dem selv om vi rent livsynsmessig egentlig ikke står langt fra hverandre (han er ateist, jeg er agnostiker). Vi kom frem til et kompromiss om å gifte oss borgerlig gjennom Unitarforbundet. Vi fant da noen som for oss fremsto som "nøytral grunn" og begges behov ble ivaretatt. Det betyr dog ikke at min mann måtte endre sitt syn eller melde seg ut av human-etisk forbund, men jeg slapp å føle meg presset meg inn i noe jeg ikke ville. Det er dette jeg mener med kompromisser, som kan være vel så bra som å få sin egen vilje. Ingenting gir meg en bedre følelse enn når vi kommer til enighet om noe som virker like tilfredsstillende hos oss begge.

Mvh Yvonne

Endret 11. juni 2012 av Yvonne

[LYSVING]

Gi å få

Endret 11. juni 2012 av LYSVING

[Gjest _Blomsten_]

Drømmen er å finne en som ikke mer forskjellig fra meg enn at jeg klarer å godta han som han er

[Sophia]

Jeg har ikke følt jeg har måttet forandre meg noe nevneverdig. Han ble jo forelsket i meg ikke i en leirklump han kan forandre.

[Gjest Bud]

Er veldig enig i det Blommen sier, men samtidig så ser jeg det som en stor fordel om partneren har selvinnsikt og samtidig en evne til å omstille seg i enkelte situasjoner.

Personlig har jeg hatt en del spesielle og uvanlige sysler og interesser, ting som må prøves, ting som nytes best uten at en partner sitter og er nervøs for hva som skal skje.

Da må det vel være en fordel om jeg og andre med lignende interesser er villig til å forandre oss..?