Gå til innhold

klarer ikke gå, klarer ikke bli..


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

kan man få tilbake følelser som er borte?

vi har vært sammen i snart 10 år og har to barn under 5. vil så gjerne ville være her, men det eneste jeg tenker på er å få være alene. vi har problemer som han har sakt han skal prøve å gjøre noe med etter et par møter på familivernkontoret, men jeg klarer ikke å se at det noen gang kommer til å skje.. jeg vet så inderlig godt at han prøver men det blir nedtur på nedtur for min del..

han er så utrolig glad i meg, å jeg er glad i han å, ellers hadde jeg vel bare dratt..

men sånn som det føles nå sitter jeg her for barnas skyld, og for hannes skyld. jeg er så redd for å ødelegge han om jeg sier jeg ikke vil mere.. jeg er omtrent som oksygen for han.. men det sliter så på meg!

vi krangler mye pga hans sjalusi.. jeg er energisk og impulsiv av person.. han er hjemmekjær og rolig.. han liker dårlig at jeg drar ut med venner, noe som ender opp i at jeg enten drar med dårlig samvittighet å frykt for å gjøre noe som han kan missforstå, eller jeg blir hjemme.. Han blir aldri sint, er aldri voldelig, men han blir lei seg å veldig opprørt, hissig til tider..

jeg har aldri gjort noe galt, og trodde aldri jeg kom til å gjøre det heller.. men nå skjønner jeg at folk er utro.. den siste tiden har jeg begynt å fantasere om det selv.. føle begjær, spenning,bekreftelse, livslyst, livsgnist.. ikke vet jeg.. at dette kan gjøre så jeg "holder ut" her.. jeg kommer aldri til å gjøre det, av respekt til meg selv og mine holdninger og fordi det hadde ødelagt han så totalt! men jeg klarer ikke gå! dette er jo trygt.. hva gjør jeg alene? ensom? uten barna som han må ha av å til.. i tillegg er jeg livredd for at han skal bli sint, at vi skal bli uvenner.. jeg vil jo ikke miste min venn gjennom 10 år! men jeg er redd det bare er det han er.. en venn.. en bror....

det verste er at jeg av å til fantaserer om at han skal forelske seg i en annen, så han kan få det godt, å går i fra meg.......... hvem tenker sånn om sin egen mann?!?!?!? vi er jo en familie.... det jeg vil mest, er å VILLE bli.. men jeg vet ikke opp ned lenger...

uff dette ble rotete.. men godt å få det ut noen plass.. og kanskje noen har lignende erfaringer?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Sånn tenker veldig mange av oss. Er blitt for mye jeg og for lite vi. Blitt for lite felles arena med felles gleder. For lite og for dårlig kommunikasjons. AS familien er i ferd med å gå konk. Alt du nå trenger er en eller annen som gir deg et smil og oppmerksomhet så er dere ikke lenger en familie, men mine barn og dine barn og våres barn. Er typisk småbarnsfella og skaffefasen. Han er opptatt med å skaffe, bygge et hjem tror han, mens du søker oppmerksomhet, tid, bekreftelse og kjærlighet, samt noe nytt.

Mitt oppriktige råd er prøv å se det ut fra et familieperspektiv. Hva skal til fra meg for at vi skal forsette å eksistere som en familie. For det er vel i grunnen ikke bare deg selv du faktisk er i ferd med å ta et valg på veiene av?

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Sånn tenker veldig mange av oss. Er blitt for mye jeg og for lite vi. Blitt for lite felles arena med felles gleder. For lite og for dårlig kommunikasjons. AS familien er i ferd med å gå konk. Alt du nå trenger er en eller annen som gir deg et smil og oppmerksomhet så er dere ikke lenger en familie, men mine barn og dine barn og våres barn. Er typisk småbarnsfella og skaffefasen. Han er opptatt med å skaffe, bygge et hjem tror han, mens du søker oppmerksomhet, tid, bekreftelse og kjærlighet, samt noe nytt.

Mitt oppriktige råd er prøv å se det ut fra et familieperspektiv. Hva skal til fra meg for at vi skal forsette å eksistere som en familie. For det er vel i grunnen ikke bare deg selv du faktisk er i ferd med å ta et valg på veiene av?

TS her:

Det er desverre det som er problemet, det er alt for mye VI. Jeg har ikke noe liv utenom.. når tlf ringer lurer han på hvem det var, hva de sa. Når jeg drar på besøk lurer han på hvem som er der, hvor lenge jeg blir. Han liker ikke at jeg drar ut, (noe jeg skjelden gjør) da er han sur hele uka før, både på meg og ungene, og trøtt og sliten dagen etter. Han liker best å sitte i sofaen og holde rundt meg. Han kveler meg. Det er disse probleme vi har hatt i årevis og jeg har nesten fått nok. Derfor har vi vært hos familievernkontoret, pga hans behov for kontroll. han prøver hele tiden men klarer aldri å gjennomføre- sende meg et smil når jeg drar ut døra, ikke ringe meg mens jeg er borte osv. og nå er jeg redd det er for sent.. jeg fikk det smilet du snakker om, og det føltes så deilig, men har skjønt at det var følelsen og ikke mannen som ga meg det.. men alikevell er det nok til at jeg har hatt den, og så gjerne vil føle den igjen en dag... helst med min mann, men klarer ikke å se det akkurat nå..

jeg føler jeg har mistet respekten til mannen min, synes han er barnslig og oppfører seg som en unge.. samtidig er han verdens snilleste, og bærer meg til månen og hjem igjen om jeg ønsker det- bare vi er sammen!

og ja, det er jo faktisk mange innvolverte.. vil ikke ha mine barne, og dine barn, vil ikke ha noen annen mann egentlig- vil være alene! kunne tenke det jeg vil uten noen dømmende blikk, jeg vil LEVE..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

TS her:

Det er desverre det som er problemet, det er alt for mye VI. Jeg har ikke noe liv utenom.. når tlf ringer lurer han på hvem det var, hva de sa. Når jeg drar på besøk lurer han på hvem som er der, hvor lenge jeg blir. Han liker ikke at jeg drar ut, (noe jeg skjelden gjør) da er han sur hele uka før, både på meg og ungene, og trøtt og sliten dagen etter. Han liker best å sitte i sofaen og holde rundt meg. Han kveler meg. Det er disse probleme vi har hatt i årevis og jeg har nesten fått nok. Derfor har vi vært hos familievernkontoret, pga hans behov for kontroll. han prøver hele tiden men klarer aldri å gjennomføre- sende meg et smil når jeg drar ut døra, ikke ringe meg mens jeg er borte osv. og nå er jeg redd det er for sent.. jeg fikk det smilet du snakker om, og det føltes så deilig, men har skjønt at det var følelsen og ikke mannen som ga meg det.. men alikevell er det nok til at jeg har hatt den, og så gjerne vil føle den igjen en dag... helst med min mann, men klarer ikke å se det akkurat nå..

jeg føler jeg har mistet respekten til mannen min, synes han er barnslig og oppfører seg som en unge.. samtidig er han verdens snilleste, og bærer meg til månen og hjem igjen om jeg ønsker det- bare vi er sammen!

og ja, det er jo faktisk mange innvolverte.. vil ikke ha mine barne, og dine barn, vil ikke ha noen annen mann egentlig- vil være alene! kunne tenke det jeg vil uten noen dømmende blikk, jeg vil LEVE..

Kan hende han er redd for å miste deg? Stoler ikke på deg. Det gnager 24 t i døgnet. Gå rundt å tenke at han kanskje ikke har noen familie i morra. Dette triger hans behov for kontroll. Garantert. Virker faktisk mot sin hensikt, men dette ser han ikke.

Tydelig at du blir elsket og ikke gir nok / eller noe han føler som sikkerhet tilbake.

Skaff deg en hybel da vel. Snakk med han om det. Men gjør det før mister ny gubbe dukker opp på hesten sin. Kan jo hender at dere kan få igang forholdet igjen om du får nødvendig avstand. Samt at han faktisk opplever at han ikke trenger å kontrollere deg hele tiden.

Om det hadde vært meg å jeg hadde fått velge ville jeg samtidig gått i gang med parterapi. Gjerne et par ganger i mnd. Forutsatt at dere får en god terapeut har dere muligheten (begge to) til å se ting dere ellers ikke vil se. Noen som kan styre samtalen i en konstruktiv retning.

Men uansett om dere ikke får det til er konsekvensene omtrent som dette etter en stund.

http://forum.kvinneguiden.no/index.php?showtopic=665949

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kan hende han er redd for å miste deg? Stoler ikke på deg. Det gnager 24 t i døgnet. Gå rundt å tenke at han kanskje ikke har noen familie i morra. Dette triger hans behov for kontroll. Garantert. Virker faktisk mot sin hensikt, men dette ser han ikke.

Tydelig at du blir elsket og ikke gir nok / eller noe han føler som sikkerhet tilbake.

Skaff deg en hybel da vel. Snakk med han om det. Men gjør det før mister ny gubbe dukker opp på hesten sin. Kan jo hender at dere kan få igang forholdet igjen om du får nødvendig avstand. Samt at han faktisk opplever at han ikke trenger å kontrollere deg hele tiden.

Om det hadde vært meg å jeg hadde fått velge ville jeg samtidig gått i gang med parterapi. Gjerne et par ganger i mnd. Forutsatt at dere får en god terapeut har dere muligheten (begge to) til å se ting dere ellers ikke vil se. Noen som kan styre samtalen i en konstruktiv retning.

Men uansett om dere ikke får det til er konsekvensene omtrent som dette etter en stund.

http://forum.kvinneguiden.no/index.php?showtopic=665949

Ja han er livredd for å miste meg, noe som selvfølgelig gnager konstant! men dette er ikke noe som er kommet nå, det har vært sånn i årevis, og til for et halvt år siden har han ikke fått noe annet enn bekreftelse og gode ord, forklaringer osv.. men da smalt det og jeg klarer ikke gi han denne bekreftelsen lenger,det tærer for mye på meg også.. jeg har aldri gitt han noe annet et 100% grunn til å stole på meg, men alikevell har han hatt dette kontrollbehovet.. jeg har prøvd å være ærlig, forklare at han må backe ut, roe seg, gi meg rom, gi meg lov til å gjøre "lovlige ting", men det kommer bestandig behov for forklaringer og spørsmål om hvorfor og hvem og hva..

jeg har prøvd å være ærlig til nå, men nå føler jeg nesten at det er mot sin hensikt, for han kliper bare hardere..

jeg prøver så hardt å se forbi dette og finne den mannen jeg tror han kan være, men han ødelgger for seg selv, hele tiden! og det ender opp i gnisninger, jeg klarer ikke bekrefte lenger, jeg blir lei....... off jeg er så lei...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

TS her igjen. Men takk for at du prøver å se det fra en annen side! :jepp:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei TS! Jeg vil bare si at jeg kjenner meg litt igjen i mannen din... jeg er kanskje ikke så "ekstrem" men det er ikke langt ifra. Jeg føler stadig usikkerhet rundt samboeren min og er veldig redd for å miste han til noen andre. Når han sier at han skal ut med gutta, får jeg en vond magefølelse og er redd for at noe fælt skal skje. I starten lot jeg han ikke gå ut osv. og det resulterte tilslutt at han trengte avstand, ble litt kald mot meg, ville være alene ofte osv osv. det gjorde det bare verre for meg. Jeg følte meg ofte avvist og alene, jeg hadde panikk, gråt mye, klengte mye på han osv. Bønnfalt han om å ikke gå fra meg, og han hadde jo ikke direkte tenkt å gå fra meg, han bare trengte litt pusterom og avstand fra meg. Finne seg selv igjen.

I det siste har jeg innsett hvor kontrollerende jeg er og det er ikke bare han det går utover, det går veldig utover meg selv også. Selvbildet mitt går bare nedover, jeg får dårlig samvittighet overfor han, tenker at jeg er så dum hele tiden og det ødelegger mye av hverdagen min også. Jeg kan ligge i senga en hel dag og føle meg sinnsykt deprimert hvis jeg vet det vi er nær slutten. Det har skjedd før og det er ikke noe morsomt. Det er veldig slitsomt og helt for jævlig. Tenk at jeg faktisk gir opp hverdagen min for èn mann?

Det hjalp at samboeren min sa ifra til meg at han ikke orket mer og at han virkelig trengte litt avstand. Da skjønte jeg hvor mye jeg hadde ødelagt for både meg, han og oss. Jeg fikk motivasjon til å skjerpe meg, la han få gjøre litt mer, bli mindre kontrollerende og heller leve mitt eget liv istedenfor å tilpasse meg han hele tiden og være avhenig av han.

det har hjulpet MYE, selv om jeg fortsatt har en del igjen å jobbe med. Men jeg er så takknemlig for at samboeren min ikke gikk fra meg. Han sluttet aldri å elske meg (såvidt jeg vet da) og jeg håper han blir hos meg hele tiden. Jeg vil bare være verdens beste kjæreste for han. Jeg er fortsatt litt usikker og får den "paniske" følelsen når han skal ut uten meg, men så prøver jeg å blokkere det litt. "Ikke bry deg så mye. Slapp av og finn på noe gøy selv!" Jeg tror det kommer mye av at jeg ikke stoler på meg selv. Jeg tenker jo at det er jo så lett å få seg noe når man er ute på byen og har fått i seg alkohol, dermed tenker jeg da at samboeren min også har samme tankegang. Og da blir jeg redd, ikke sant.

Kanskje mannen din har det på den samme måten...? Kanskje han er veldig usikker på seg selv, stoler ikke helt på seg selv og er livredd for å miste deg, dermed handler han som han gjør. Hvis du bare forteller han det, at når han gjør sånn som han gjør, så driver han deg vekk. Hvis han bare kunne gitt deg litt mer frihet (eller hva enn du ønsker) så kunne det drevet dere sammen igjen?

Hvis mannen din virkelig elsker deg, så vil han prøve å skjerpe seg, jobbe med seg selv osv. Jeg vil ikke miste mannen jeg elsker pga. mine dumme tanker og den forferdelige usikkerheten som er roten til all vondt. Skal det bli slutt, så må det være andre grunner.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

TS her igjen. Men takk for at du prøver å se det fra en annen side! :jepp:

Er nok ikke så vanskelig det. Jeg har sett det fra begge sider. (en før og en etter kjønnsoperasjonen :)).

Min erfaring er at det til syvende og sist kun sitter igjen tapere når det er barn inne i bilde. Er mannen din i stand til å gi dem en komplett oppdragelse i sin tid sammen med dem, er du det? Barn trenger gode rollemodeller av begge kjønn for å bli komplette.

En god dialog helt nødvendig uansett utfall og dette ansvaret må faktisk begge ta.

Lykke til uansett. Det trenger dere begge to.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...