Langtidsvirkningene av å være "flink pike"

[AnonymBruker]

Hei. Vet ikke helt om innlegget passer her, men jeg gråter og gråter når jeg tenker på det, så det føles passende.. Vet ikke helt hva jeg vil med det, annet enn å dele min historie.

Helt siden barneskolen har jeg vært den typiske "flinke piken". Jeg var alltid blid og pliktoppfyllende, og etter hvert ble det klart at jeg var svært sterk i alle teoretiske fag. Dette førte til mye positiv oppmerksomhet fra lærerne, til stor irritasjon for klassekameratene mine. (Min mor har i nyere tid fortalt meg at hun faktisk ringte en av lærerne mine for å be vedkommende om å ikke gi meg så mye ros!) Siste halvdel av barneskolen og fram til slutten av ungdomsskolen ble jeg mobbet. Enkelte av guttene kunne finne på å banke meg opp fordi jeg var flinkere enn dem, mens jentene drev med utfrysning, baksnakking, etc. Jeg gikk alle de årene og lurte på hva jeg gjorde galt, men antakelig var de bare misunnelige. Det at jeg var utrolig dårlig i gym, pluss at jeg hadde rødt hår, fregner og reggis hjalp sikkert heller ikke.. Uansett, jeg prøvde å gjøre alt som sto i min makt for å bli likt (eller i allefall akseptert og respektert), men det hjalp ikke.

Jeg hadde så å si ingen venner i klassen, utenom en jente, som var min rake motsetning. Hun var klassens versting, og fant alltid på masse faenskap. Ingen andre likte henne, men jeg ville så gjerne ha en venn! Jeg var ikke klar over det da, men har i ettertid skjønt at denne jenta utnyttet meg som best hun kunne. Både foreldrene mine og lærerne prøvde å få meg til å slutte å henge med henne, men jeg tok henne alltid i forsvar, og gjorde alt for henne. Hun sa hopp, og jeg hoppet. Alt for å bevare "vennskapet"! I ettertid er det skremmende å tenke på hvordan hun kontrollerte meg. Da ungdomsskolen var over (mens de andre gråt og var sentimentale, så var dette en av de lykkeligste dagene i mitt liv!) flyttet jeg til en videregående skole et stykke unna, og fikk en ny start.

Jeg sitter her nå, 8 år etter at mobbingen tok slutt, og blir fortsatt overveldet av negative følelser. Jeg føler en enorm bitterhet over det jeg har opplevd, denne ønsker jeg så inderlig å bli kvitt!! De som mobbet meg er sikkert gode mennesker den dag i dag, men likevel.. Hva er det som får en tolvåring til å ringe til en annen tolvåring og si "jeg hater deg"? Eller banke henne opp? Eller tømme sjampo utover klærne i gymbagen hennes? (Disse eksemplene er uendelige..) Jeg fortsatte å være flink pike, og ble perfeksjonistisk i alt jeg gjorde. I tillegg har jeg vært ekstremt redd for å skille meg ut, for å være unomral, for å tråkke noen på tærne.. Jeg er alltid hyggelig mot andre, og har store problemer med å ytre min mening om saker og ting.

Den dag i dag har jeg mange venner, og kan vel egentlig defineres som vellykket. Men erfaringene fra oppveksten har satt dype spor, det er så utrolig mye jeg sliter med til daglig.. Selvfølelsen min er lik null, selv om det er gått så mange år! Fikk meg også en støkk her om dagen, da jeg presterte å spørre kjæresten min "om det var greit at jeg gikk og pusset tennene". Han begynte å le, og utbrøt "Men i alle dager, spør du om lov til å pusse tennene??" Folk tuller også med at jeg er så medgjørlig, begynner nå å lure på om jeg har vokst opp til å bli et menneske uten egne meninger og uten ryggrad! Jeg er jenta som alltid smiler, er enig og føyer seg etter alle andre, en flink pike. På innsiden er jeg i ferd med å knekke helt sønder og sammen.

PS. Kan nevne at jeg nå studerer til å bli lærer. De eneste menneskene jeg savner fra ungdomsskolen er enkelte av lærerene, uten dem vet jeg ikke hva jeg skulle gjort. Jeg håper at jeg i framtiden kan bli en sterk person, som kan bidra til at barn i framtiden skal slippe å gå gjennom grunnskolen på den måten jeg gjorde.

Dersom noen har liknende erfaringer, eller tips til hvordan jeg kan slutte å bære nag til mobberne, bli mer selvsikker og selvstendig, så skriv gjerne her!

Hilsen j24

[Citha]

.

Endret 24. februar 2019 av Citha

[Pene sko...]

Jeg sier som svenskekongen: "Jag väljer att vända blad och se framåt".

[AnonymBruker]

Kjenner meg definitivt igjen i "flink pike"-syndromet, og det henger igjen den dag i dag. Opplevde også at da jeg ga litt slipp på all perfeksjonismen og kontrollen, ble jeg mindre likt av folk. Altså, de likte meg bedre da jeg tilpasset meg alle, et tankekors. Men man må spørre seg selv: hvem vil jeg være venn med, hvem vil jeg ha i livet mitt. Det har hjulpet meg litt. Jeg var, i motsetning til deg, veldig populær på skolen, uten at det har hjulpet noe på selvfølelsen - kanskje det kan "trøste deg" litt? Lykke til videre!

Anonym poster: 268451fe2d891358887457388847e61d

[AnonymBruker]

Jeg ble også mobbet, men da gjennom hele barnehagen, barneskolen og ungdomsskolen. Har i ettertid fått høre at noen av de ikke helt hvorfor de gjorde det en gang. Mamma mener at det startet med at to søsken i barnehagen som opplevde skilsmisse var missunnelige fordi jeg hadde foreldre som elsket hverandre og jeg hadde det jeg trengte. Så ble jeg et lett offer da. Var alltid snill og grei, gjorde mitt beste på skolen osv. Opplevde også senere å ha 3 kjærester som var helt ufyselige som hadde full kontroll på meg.

Den dag i dag har jeg valgt at de menneskene som mobbet meg "ikke lever i samme verden som meg". Jeg har valgt at de som er ekte venner de har jeg uansett hvor i landet jeg måtte bosette meg. Det er venner jeg vet at jeg alltid kan komme til og alltid kan prate med. Så velger jeg heller å være stolt av det jeg har klart! Jeg har drømmejobben min, som startet i et vikariat og nå har jeg fått tilbud om fast stilling. Det er en jobb mange ikke forstår at jeg kan elske. Jeg eier en leilighet som jeg leier ut, så bor jeg lykkelig sammen med en mann som respekterer meg og som elsker meg like høyt når jeg er morgengretten som når jeg skinner som en sol. Han har en datter som jeg behandler som mitt eget barn når hun er her(veit at det sikkert er feil det også i mødres øyne). Vi har to hunder som er helt fantastiske og bor i en helt okey leilighet. Så har vi klart å få billån og en ny bil hvor hele familien har god plass. Jeg har klart mye, jeg står på egene ben! Det er jeg stolt av, så får barndommen være et annet liv i mitt hode.

Du må velge selv hvem som skal være i livet ditt, hvem som skal påvirke deg. Jeg var sånn at med en gang jeg så en jentegjeng hviske så trodde jeg de pratet om meg selvom jeg aldri hadde sett dem før. Det fikk legen meg ut av! Nå kan hvem som helst hviske uten at jeg bryr meg.

Jeg fikk diagnosen ME pga alt som har skjedd og jeg ble helt utmatta. Gikk til ukentlig samtale hos legen min som også er terapaut, det fikk meg ut av alt! Jeg har fortsatt lav energimengde til tider, men jeg klarer å komme meg på jobb uansett! Jeg har blitt veldig bestemt og skal klare de målene jeg setter meg. De målene jeg setter meg er viktige for meg og riktige for meg, så får andre mene hva de vil.

Jeg jobber forsåvidt i matbutikk og da hovedsaklig i kasse og post i butikk. Det er min drømmejobb! Så kan gud og hvermann mene hva de vil om det å sitte i kassa. Det er et av mine mål! Jeg er lykkelig og det er det viktigste for meg!

Når du er nedfor og lei så se på hva som er positivt i livet ditt, se på hva du har klart på tross av mobbingen! Det er kjempe bra at du studerer til å bli lærer! Du la deg ikke bare ned og gikk på nav, du klarte det! Du har en kjæreste som elsker deg, HÆRLIG! Jeg er sikker på at du har en familie som er utrolig glad i deg også! Så har du nå venner som er EKTE venner, hva skal du bry deg om fortiden for da? Se på det du har klart, se på hva du har! Drit i hva de andre tullingene har klart og hva de har. Noen av dem har kanskje ingenting, noen studerer kanskje til å bli lege. So what? Er ikke sikkert den som studerer til å bli lege er så fornøyd med livet sitt vet du;) Kan være at det er et press fra foreldrene? Og hvis den personen er fornøyd, bra for den personen, det er hyggelig for den personen. Du har uansett hevet deg over den personen.

Jeg syns du bare skal være stolt av den du er og hva du har klart og tenke at de trenger du ikke ha noe med å gjøre så de er fremmede for deg nå. Om de har blitt hyggelige mennesker så trenger ikke det være mennesker du må ha noe med å gjøre for det. Du er sjefen over ditt liv og dine valg!

Er selv 23

Anonym poster: ed4b4ad0e7442ca00a016d7dd28e81dc