Hisser meg opp over småting. Mye krangling

[Irja]

Jeg er sammen med en mann jeg elsker. Vi har vært sammen i fire år, bodd sammen i 3 1/2. Når vi har det fint, har vi det veldig fint å jeg kan ikke skjønne der og da hvordan jeg kan bli så sint og irritert på han som jeg så ofte blir. Jeg blir veldig fort irritert over småting og er klar over at dette er et problem. Der og da klarer jeg ikke å se da. Jeg ser rødt. Blir fly forbanna å sier mye jeg angrer på etterpå. Det går som regel fort over å vi gjør opp igjen.. Snakker om at vi må bli bedre på å kommunisere med hverandre, men like etterpå kan jeg fyre opp igjen for ingenting. Eksempler kan være at han skal spise frokost å det et tomt for ost. "har vi ikke mer ost igjen?" jeg blir irritert over at det liksom er mitt ansvar å passe på at vi har pålegget han spiser. Aldri om han spør om jeg kan kjøpe mer av f.eks et pålegg når vi er i butikken eller jeg skal dit (jeg som handler mat) da mener jeg han burde si ifra, men får vel innerst inne litt dårlig samvittighet fordi jeg ikke "er bra nok" å har husket alt på butikken.. En følese jeg har slitt mye med å vært til psykolog for. Altså følesen av å ikke strekke til/ streve etter å være perfekt. Vi har en del uenigheter om politikk. Jeg stemmer SV og han Høyre... Her kan det også bli mye surmuling og krangling. F.eks i går hørte vi på radioen i bilen og de snakket om å slutte med lokkende leker for å friste barn til å kjøpe godteri og reklame generelle mot barn. Der trodde jeg hvertfall vi var enige. Men NEIDA. nok en ting å krangle om tydeligvis. Noen som kjenner seg igjen ? Jeg sliter med å kontrollere temperamentet og han irriterer meg på småting som ofte ikke betyr noe.. Han ignorerer meg ofte da p vil ikke krangle. Da blir jeg ennå mer irritert. Hva kan vi gjøre? Jeg elsker han.

[Minya]

Når noe smått og ubetydelig ved ham irriterer deg, stopp og tenk.

Er det virkelig verdt å ta den diskusjonen som ender som en krangel?

Er det virkelig verdt å ødelegge stemningen med en slengkommentar som kan oppfattes feil?

Jeg gjør det på den måten. Jeg er generelt en irritabel bitch, men jeg har åpenbart roet meg litt og lært noe de siste årene.

Jeg irriterer meg over småting ukentlig, men jeg stopper og tenker og spør meg selv om det virkelig er verdt å si noe, eller om det bare er meg selv som er teit. I så og si alle tilfellene er det bare tøv og jeg kommer frem til at det ikke er verdt det.

Store ting er lettere å diskutere saklig, småtingene blir mer barnehagekrangling. Klarer du å ta krangelen i hodet som en tenkt hypotetisk krangel, ender du som regel med en god konklusjon.

[Surriball]

Du må velge dine kamper, slik som Minya skriver. En del ting er det greit å være uenig om. Andre ting må man snakke om og finne en måte å løse som begge kan leve med.

Et eksempel er pålegget som du nevner. Hva med å ha en lapp hengende på kjøleskapet som du skriver opp ting dere er tomme for/holder på å gå tom for, og så tar du den med deg på butikken? Så kan du si til mannen: "Hvis du ser at det bare er to skiver med skinke igjen/tomt for ost/melk/rømme/brød, kan du skrive det opp på denne lappen?" Så slipper du å holde oversikt over alt.

Politikk må man bare være enige om å være uenige om.

[AnonymBruker]

Det første du kan gjøre er å bli voksen og legge venstresiden av norsk politikk bak deg!

[Irja]

Så om man stemmer SV, er man ikke voksen?

[AnonymBruker]

Har hatt det litt på samme måte som TS her om det å bli irritert fort på kjæresten din. Jeg skjønte jo at det ikke kunne fortsette slik så jeg lærte meg å telle til 10 så jeg hadde sjanse til å klare å svare hyggelig tilbake. Skal man uansett gå rundt å være så irritert for uansett? Nå har vi det helt fint og jeg "sliter" nesten med å bli irritert