Er det mulig at et par kan være sammen for alltid?

[AnonymBruker]

Jeg og kjæresten min har vært sammen i ett år nå. Han er den første mannen jeg er i et seriøst forhold med.

I løpet av dette året har vi gått gjennom mye. I begynnelsen var det mye slit med aldersforskjellen vår (som egentlig ikke er så stor at det gjør noe, men så klart er der alltid noen som må reagere og ytre sine meninger), faktumet at han har et barn på 3 år, noe som jeg i begynnelsen slet litt med, men som nå fungerer utrolig bra. For tiden sliter vi med en del økonomi problemer og familieproblemer på begge sider, jeg sliter en del med psyken og han selv har sine problemer innenfor dette. Med andre ord, folk tror at forholdet vårt er perfekt og en dans på roser, men hver dag oppstår det alltid et nytt problem som vi sammen må takle.

Men til tross for slike problemer har vi til dags dato ikke kranglet. Selvfølgelig, på grunn av min ustabile psyke, har det noen ganger hendt at jeg har blitt sint og en smule småkranglete, samt stor i kjeften og det som er. Men dette er ikke meg som snakker, det er rett og slett den verre siden av meg selv som trår til.. Dette takler han helt fint. Selvfølgelig blir han lei seg om jeg glefser og er sint, men jeg unnskylder meg så klart etterpå og han forstår at jeg ikke mener noe vondt med det. Han takler meg på mitt verste og det er så utrolig flott at han gjør det, det er veldig viktig for meg ettersom at jeg på mitt verste er en smule ufordragelig og vanskelig.

Hver kveld legger vi oss sammen, han spiller en del og ser mye på film, men han legger seg alltid sammen med meg om kveldene. Vi ligger alltid å koser lenge om kveldene, uansett hvor trøtte vi er. Snakker om hvordan dagen har vært, og noen ganger går det i litt dypere samtaler som for eksempel om når vi møttes, hvor fint vi har det og det som er. Det er ofte at han sier at han ønsker å tilbringe resten av sin levetid med meg og at jeg er den perfekte jenta for han. Han sier at han alltid har vært på leting etter noen som meg, og han kan ikke tro at han har funnet en så fantastisk jente. Dette sier han ofte til meg og jeg blir så glad! Før jeg ble sammen med han trodde jeg at jeg skulle være singel til evig tid, men jeg fikk den flotteste og snilleste mannen i verden. Han er så søt og god mot meg, behandler meg så fint og han er så ufattelig omtenksom, hyggelig, morsom, humoristisk og alt klaffer så perfekt mellom oss! Kjemien var 100% fra dag 1! Kommunikasjonen er på topp og alt går egentlig på skinner mellom oss, til tross for problemer som økonomi, familie osv.

Men jeg hører stadig vekk historier om forhold som fungerer kjempe flott, men plutselig oppstår det utroskap og forholdet blir slutt. Jeg og min kjære har snakket mye om dette, og jeg har sagt til han at om han er utro mot meg eller ønsker å være det, så vil jeg at han skal være ærlig, innrømme det og gjøre det slutt, enkelt og greit, slik at jeg slipper å bli såret med utroskap. Om han først er utro, så vil jeg så klart vite det. Selv er jeg 100% sikker på meg selv og jeg er så trofast og lojal at det er skummelt, jeg kunne aldri tenke meg å såre han på noen som helst måte. Det er skummelt hvor trofast jeg er, og heldigvis stoler han på meg 100%. Det er så fint at han stoler så mye på meg! Jeg har i løpet av vårt forhold hatt litt problemer med tillit siden jeg i oppveksten ble sviktet støtt og stadig - men heldigvis greier jeg endelig å stole 100% på han. Han har personlig problemer med å binde seg til andre mennesker, men han har sagt til meg at han er helt og rett bundet til meg på alle slags mulige måter, og det er så godt å vite at han stoler så mye som han gjør på meg.

Jeg er så forelsket, og denne rusen av forelskelse gir seg ikke! Det har vært slik siden dag 1, sett bort ifra diverse personlige nedturer som har gjort at jeg noen ganger har begått impulsive valg, men som jeg ikke har gjennomført. Heldigvis er jeg i behandling og ting går mye bedre. Og jeg har en så flott kjæreste som støtter meg og hjelper meg! Jeg elsker han så høyt!

Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med dette innlegget, om jeg vil "skryte" av at jeg har en så flott kjæreste som jeg har, om jeg bare vil få ut følelsene mine og tankene mine om forholdet vårt. Egentlig så lurer jeg mest på om det er mulig at et par kan være sammen for alltid. Min mor havnet i sitt første seriøse forhold når hun var på min alder - hun er gift med faren min den dag i dag. Men jeg håper bare at jeg og min blir sammen for alltid, for jeg har aldri i mitt liv følt noe slikt før! Det er enestående og så fantastisk! Det å ha en mann å komme hjem til hver dag, en å våkne med og sove med hver dag og natt, det er så flott.

Håper det blir meg og han for alltid, jeg. Litt morsomt å tenke på vennene mine som påsto at det ikke kom til å vare mer enn i et par uker. Vi er så forelsket som aldri før. Åh.

[Eva]

Jeg har vært sammen med mannen min i 14 år. Dengang trodde ingen det kom til å holde, heller ikke vi. Men nå er jeg ganske sikker på at det varer livet ut. Rart hvordan det kan gå gitt!

[AnonymBruker]

Jeg har vært sammen med mannen min i 14 år. Dengang trodde ingen det kom til å holde, heller ikke vi. Men nå er jeg ganske sikker på at det varer livet ut. Rart hvordan det kan gå gitt!

Du vil bli skuffet.

[Gjest Loverdose]

Du vil bli skuffet.

Ja, for du har så mye peiling på andre personers forhold...

Selv har jeg vært sammen med min kjære i snart 8 måneder, og jeg er så og si like forelsket som trådstarter. Håper også det varer livet ut, men det vil nå ganske så sikkert tiden vise. Kjærligheten er flott, den.

[AnonymBruker]

Ja, for du har så mye peiling på andre personers forhold...

Selv har jeg vært sammen med min kjære i snart 8 måneder, og jeg er så og si like forelsket som trådstarter. Håper også det varer livet ut, men det vil nå ganske så sikkert tiden vise. Kjærligheten er flott, den.

Forelskelsen pleier bare å vare i 9 mnd, fordi innen da burde mannen ha klart å gjøre kvinnen gravid.

Deretter daler forelskelsen, og mannen stikker gjerne av til neste kvinne.

I bestefall velger han å være hos deg, om du er heldig. :gjeiper:

[Gjest Gjest]

Så mange kynikere som svarte her da

Besteforeldrene mine har vært sammen i over 60 år, og de er mine største forbilder når det kommer til forhold selvfølgelig har ikke hver dag vært perfekt for dem heller, men man kan se at de fortsatt er utrolig glad i hverandre. Hver kveld koser de seg med et glass rødvin og sitter lenge og snakker sammen, utrolig koselig å se jeg har vært sammen med mannen min i 9 år, og håper at vi har det sånn som mormor og morfar når vi blir gamle

[I Grosny]

Du vil bli skuffet.

Det tviler jeg på.

Hvis de tror på det etter 14 år, så er sannsynligheten veldig stor for at de er blant de 48 prosentene som aldri blir skilt.

[kareen]

Hva er vitsen med å være sammen om man ikke tror det er for alltid? Bortkastet tid.

[Gjest Odd Molly]

Har 30 års "fartstid" ......var i slutten av tenårene da vi traff hverandre. Og etter dagens målestokk er vel det nesten som for alltid

Vi har opplevd MYE sammen. Stikkord : respekt, toleranse, felles interesser, dialog, tilgivelse, samarbeid, å gi hverandre rom, to barn. Å begripe at livet ikke er svart hvitt- og at man ikke gir opp ved første korsvei. For å nevne noe....men det er ikke alltid like lett....

Men det meste i livet er hardt arbeid.

Misforstå meg rett- ikke at man skal holde sammen for enhver pris.

[AnonymBruker]

Forelskelsen pleier bare å vare i 9 mnd, fordi innen da burde mannen ha klart å gjøre kvinnen gravid.

Deretter daler forelskelsen, og mannen stikker gjerne av til neste kvinne.

Sånne biologiske forklaringsmodeller er i utgangspunktet tøvete, men dersom du først bruker dem bør du få med alle faktorer. Mennesket er et av de dyrene som danner lengre parforhold, fordi det er hensiktsmessig for mannen å delta i oppdragelsen av avkommet, siden dette bidrar til at det skal nå voksen alder. Dette henger bla sammen med at vi bruker så lang tid på å nå fruktbar alder, i motsetning til harer og denslags, som greier seg på egenhånd kort tid etter fødsel.

[Gjest uAnonymBruker]

Tja, besteforeldregenerasjonen og før det klarte det jo helt fint. Jeg tror de var flinkere til å jobbe med forholdet og ikke gi opp. Skilsmisse er ikke et alternativ liksom.

[AnonymBruker]

Søstra mi møttet mannen sin når hun var 14 og han 16. Giftet seg når hun var 18, av kjærlighet, ikke pga barn eller religion. Fikk første barn etter 16 års ekteskap. Feirer sølvbryllup om 3 år. De hadde sine kriser i samlivet men jobbet seg gjennom.

Selv har jeg ikke vært like heldig, litt prøve-feile-forhold, men er gift med mannen min i 8 år også.

Vil legge til at vi har bra forbilde av foreldrene, ingen skillsmisser her. Jeg tror faktisk at man lærer hjemme at man må jobbe for familien og ikke gi opp når det er problemer.

[Gjest uAnonymBruker]

Søstra mi møttet mannen sin når hun var 14 og han 16. Giftet seg når hun var 18, av kjærlighet, ikke pga barn eller religion. Fikk første barn etter 16 års ekteskap. Feirer sølvbryllup om 3 år. De hadde sine kriser i samlivet men jobbet seg gjennom.

Selv har jeg ikke vært like heldig, litt prøve-feile-forhold, men er gift med mannen min i 8 år også.

Vil legge til at vi har bra forbilde av foreldrene, ingen skillsmisser her. Jeg tror faktisk at man lærer hjemme at man må jobbe for familien og ikke gi opp når det er problemer.

Den er jeg helt enig i. Vi har ingen skilsmisser i familien heller så forhåpentligvis gir det er godt grunnlag

[Anglofil]

Ja, det tror jeg. Mine foreldre har vært gift i 31 år, mannens foreldre har vært samboere lenger enn det. Mine besteforeldre har vært sammen siden jeg var fem år.

Klart jeg tror på at det går an hvis man føler dyp kjærlighet for hverandre og pleier samlivet.

Mvh Yvonne

[FrøkenDetektiv]

Så hyggelig å høre TS. Virker som om dere har det veldig sammen, og alt i alt et sunt og styrkende forhold til tross for evt. hindringer og brysomheter. Jeg synes det er viktig å bli ordentlig kjent før man hopper inn i et forhold, slik at man da ser hverandres dårlige habitter og merker om dette er noe man kan takle i lengden.

Det at samboer er så tålmodig med deg, er kjempeflott. Og når du sier at sambo har litt vanskeligheter for å åpne seg ordentlig for folk, så har du vært heldig som har klart å komme inn på han. Det er vanskelig å komme inn på slike, og når han er såpass usikker på andre, er vel sjansene små for at han skal bli intim med andre og være utro. Når det er sakt så er nervøsitet for utroskap drepen for et forhold, så jeg synes du bør være trygg på ham og heller fokusere på å gjøre forholdet deres best mulig. Av og til er svaret så enkelt at hvis man er tilfreds og fornøyd, vil man ikke endre dette.

Mine besteforeldre har også vært gift i over 60 år, og man ser den dag i dag at de er glade i hverandre og utfyller hverandre. Litt småtretting kan det bli, men da kun om detaljer, etterpå er alt glemt. Jeg har aldri sett dem ha en ordentlig krangel, og jeg har vært der mye opp igjennom oppveksten. Det er virkelig flott og fascinerende når to mennesker holder sammen et helt liv. )

[AnonymBruker]

Hva er vitsen med å være sammen om man ikke tror det er for alltid? Bortkastet tid.

Dette er jeg ikke enig i. Noen er flinkere til å leve i nuet, og nyte tiden som er nå, i stedet for å tenke fremover og planlegge og derfor vurdere om man passer sammen osv osv. Om man har det gøy og koser seg med personen man er sammen med nå, kan man jo bare nyte det så lenge det varer?

[muesli]

I løpet av dei siste 3 åra har begge setta med besteforeldra mine har hatt gullbryllup, grandtanta og grandonkelen min har hatt diamantbryllup, mine foreldre og samboeren min sine foreldre har hatt sølvbryllup. Så ja, eg trur så absolutt at eit par kan vere sammen for alltid (altså til ein eller begge går bort).

Eg har sjølv vert saman med samboeren min i snart 6 år, og sjølv om eg ikkje er forelska lenger (som eg syntes er heilt greit, var eit nervevrak i den tida ), så elsker eg han høgare for kvar dag som går

Sjølv om eg ikkje kan vera 100% sikker på at me kjem til å holde saman til me blir gamle, så er det vertfall det eg håper og trur

Var forresten veldig flott å lese om forholdet dykkar, virker som de har eit sterkt og stabilt forhold, sjølv om de begge har/har hatt ting å slite med

[Gjest Gorgonzola]

Tja, besteforeldregenerasjonen og før det klarte det jo helt fint. Jeg tror de var flinkere til å jobbe med forholdet og ikke gi opp. Skilsmisse er ikke et alternativ liksom.

Da skal du huske på at for den generasjonen, og de før dem igjen, var "oppskriften" - ifølge likestillingsforkjemperne - at kvinnen ble "holdt nede" av mannen, tvunget inn i en rolle hun ikke ville ha og altfor mange bet altfor mye i seg og bare holdt ut. Det har vi lært.

Når jeg ser på mine besteforeldre og foreldre så stemmer imidlertid ikke den teorien men de kan selvsagt være herderlige unntak

[Gjest notetur nomen]

Jeg håper iallefall at et forhold kan vare livet ut, for jeg kjenner så sterkt for henne jeg er sammen med, at jeg noen ganger nesten ikke får luft av det.

Så jeg lurer på om det kan være helt sunt.

Men det tror jeg det er, for jeg får luft igjen med det samme jeg får vist henne hva jeg tenker.

Jeg håper dere fortsetter å ha det fint, TS.

Jeg vet bare at alle sa til meg at min kjære kom til å gå fra meg hvis jeg fikk problem, ble syk, arbeidsledig eller andre menn kom i bildet.

Men i den tiden vi har vært sammen så har alle slike ting jeg ble advart om skjedd. En annen mann sjekket henne opp. Jeg ble arbeidsledig. Jeg begynte som student og fikk shitty økonomi. Jeg ble syk og jeg fikk problemer. Og vi er fortsatt sammen.

Det som gjør forskjellen er hvordan man snakker sammen og at man respekterer den andre, og at det var meningen at man skulle være sammen, fordi man er glad i den andre. Og at begge to er villig til å tenke "vi", og ikke "meg" og har interesse av å holde sammen.

Og at man ikke tror den andre er der som en selvfølge.

Da tror jeg det kan gå bra.

Men jeg vet det jo ikke. Jeg bare tror. Og håper.

[Longgone]

Jeg blir så glad av å se at det er flere som tror på kjærligheten!