Sjenerte, sosial angst og total omvending

[AnonymBruker]

Jeg leser og hører ofte fra folk at de var sjenerte eller hadde sosial angst, og nå er de skikkelig pratsomme (f.eks min far som også var ekstremt sjenert som ung grenser nå til eksentrisk). Har dette skjedd med deg? Merket du/jobbet du hardt for denne overgangen?

[Gjest Rosaleen]

Jeg har sterk sosial angst, men det var enda verre før.

All kontakt med mennesker utenom nærmeste familie var/er skummelt og helt grusomt. Jeg klarer ikke å sette fingeren på hva det er, men jeg blir veldig ukomfortabel og brydd. Klarer rett og slett ikke å slappe av. Det blir en slags prestasjonsangst, for jeg vet ikke hva jeg skal si eller gjøre. Jeg føler meg helt lammet, og klarer ikke tenke rasjonelt. Å være i fokus, eller å få oppmerksomhet er noe av der verste jeg vet. Da vil jeg bare bort.

Det henger hånd i hånd med dårlig selvtillit. Jeg misliker meg selv, og er flau over egen min egen person. Føler meg bare så rar og merkelig, og at jeg hele tiden gjør klønete ting.

Å snakke med folk er helt utelukket. Jeg vet ikke hva jeg skal si, og er utrolig redd for at de skal finne ut hvor kjedelig og teit jeg innerst inne er. Derfor sier jeg ingen ting, fordi jeg tørr bare ikke.

Jeg unngår det meste av sosiale situasjoner, situasjoner som for mange bare er hyggelige.

Når jeg ser halvkjente får jeg småpanikk og vil gjemme meg. Jeg blir rett og slett redd. Jeg vil se ned, og ofte gjør jeg det også. Blikk-kontakt er så grusomt. Jeg føler meg ikke trygg på noen utenom nærmeste familie.

Bare det å hilse på noen er vanskelig for meg. DET har nå blitt bedre. Jeg har blitt flinkere til å få blikk-kontakt, og hilse, selv om det fremdeles er vanskelig.

Hvordan jeg ble jeg bedre? Nå er jeg IKKE frisk, bare bittebittelittegranne bedre. Jeg har samtaler med psykiater, og går på antidepressiva som også skal hjelpe mot angst.

Man må presse seg selv. Jobbe med psyken. Hele tiden (nesten).

Det er ikke som slanking. Du kan ikke bare en dag våkne opp, og si at "i dag skal jeg være utadvent, og snakke masse, og være i fokus". Det funker ikke på den måten. Du må ta små skritt av gangen, og bygge deg selv opp gradvis. Det tar veldig lang tid.

[Lilac]

Hjelper antidepressiva mot angst?

Jeg var hos psykologen min idag og hun sa det ikke gjorde..

[Gjest Armule]

Jeg var veldig sjenert når jeg var yngre, og hadde vanskelig for å bli kjent med nye personer. Verst var overgangen fra ungdomsskole til videregående. Jeg fikk meg jo venner, men følte meg ikke helt "inne" hos de fleste.

Det har blitt mye bedre iløpet av årene jeg har gått på universitetet. Hovedårsaken er nok at jeg har blitt mer voksen, og ikke bryr meg så veldig mye om hva andre mener om meg.

[AnonymBruker]

Regner med å få mye pes for det, men skriver det allikevel. MDMA gjorde underverker for min sosial angst. Jeg er oppegående og studerer og har slett ikke noe problem med rus. Det var selvfølgelig ikke det jeg trodde jeg ville oppnå med det, men gjorde det allikevel.

Idag har jeg tilnærmet ingen problem med sosial angst, selv om det er over et halvt år siden jeg prøvde MDMA.

For å understreke reklamerer jeg ikke for dette stoffet, det er ikke for alle. Men det er min erfaring med det.

[Lura Lotta]

Hjelper antidepressiva mot angst?

Jeg var hos psykologen min idag og hun sa det ikke gjorde..

Jeg gikk på cipralex en liten periode og det hjalp absolutt mot angsten..

[AnonymBruker]

Hjelper antidepressiva mot angst?

Jeg var hos psykologen min idag og hun sa det ikke gjorde..

Ja, det gjorde det i alle fall hos meg! Tror nesten alle type antidepressiva gjør det. Så der tar nok psykologen din feil Snakk med fastlegen din du.

[Cata]

Det er en treningssak og krever mye jobb, men det lar seg gjøre.

Jeg tror jeg hadde sosialangst som barn (i følge datidens psykolog så var jeg "overnervøs" hva nå enn det måtte bety, og jeg stakk bokstavelig talt og gjemte meg hvis vi fikk besøk av folk som jeg ikke kjente veldig godt). Som 11 åring skjønte jeg at dette ikke gikk mer, så jeg startet å utsette meg selv for stressituasjoner, som f.eks. gå utenfor hageporten uten følge, gå i kiosken, gå i butikken osv.

Først som 14 åring klarte jeg noe så enkelt som å ta bussen alene.

Jeg trente meg gradvis opp, selv om ungdomstiden ble litt amputert (jeg våget jo f.eks aldri gå på en fest) pga. mangelfulle sosiale evner og med litt mobbing attpå.

Da jeg flyttet hjemmefra for å studere, bestemte jeg meg: "Her kjenner ingen meg, så jeg kan starte med blanke ark." Så jeg begynte rett og slett å spille mer utadvendt enn jeg egentlig var. Og underet skjedde. Langsomt men sikkert ble jeg kjent med folk og fikk venner på studiestedet. Det første året ble jeg betraktet som veldig rar, har jeg senere fått høre, men det jevnet seg ut etterhvert.

Nå i dag (40+) så tror jeg ingen vil betrakte meg som særlig sjenert. Privat er jeg ikke akkurat noe sosialt dyr, men det å treffe ukjente mennesker plager meg ikke det minste. Kolleger ønsker nok i blant jeg kunne holde munn litt oftere. Jeg har ingen problemer med å holde presentasjoner/foredrag/taler for ganske store forsamlinger - kort sagt, ingen tenker på meg som "sjenert".

Det kostet som sagt mye innsats, men alt i alt var det verdt det.

[AnonymBruker]

Regner med å få mye pes for det, men skriver det allikevel. MDMA gjorde underverker for min sosial angst. Jeg er oppegående og studerer og har slett ikke noe problem med rus. Det var selvfølgelig ikke det jeg trodde jeg ville oppnå med det, men gjorde det allikevel.

Idag har jeg tilnærmet ingen problem med sosial angst, selv om det er over et halvt år siden jeg prøvde MDMA.

For å understreke reklamerer jeg ikke for dette stoffet, det er ikke for alle. Men det er min erfaring med det.

Var det etter å ha prøvd èn gang, eller flere?

[Gjest Rosaleen]

Hjelper antidepressiva mot angst?

Jeg var hos psykologen min idag og hun sa det ikke gjorde..

Individuelt. Hadde det hjulpet så veldig, ville jeg ha vært et helt annet sted i dag.

Jeg har fremdeles sosial angst i så stor grad at det ødelegger livskvaliteten.

Det kan hjelpe på småting i hverdagen, men sitter angsten dypt nok, er det blitt en del av din personlighet, og da kan ikke en pille trylle deg frisk.

Hverken 10 mg eller 15 mg Cipralex funket på meg, så nå bruker jeg 20 mg daglig. Høyere dose enn det får jeg ikke lov å bruke. Jeg bruker jo ikke bare antidepressiva pga angsten, jeg fikk det i utgangspunktet fordi jeg var alvorlig deprimert.

[Gjest villrev]

Regner med å få mye pes for det, men skriver det allikevel. MDMA gjorde underverker for min sosial angst. Jeg er oppegående og studerer og har slett ikke noe problem med rus. Det var selvfølgelig ikke det jeg trodde jeg ville oppnå med det, men gjorde det allikevel.

Idag har jeg tilnærmet ingen problem med sosial angst, selv om det er over et halvt år siden jeg prøvde MDMA.

For å understreke reklamerer jeg ikke for dette stoffet, det er ikke for alle. Men det er min erfaring med det.

Interessant. Men det der skjer sikkert ikke med alle. Prøvde du det bare en gang?

[AnonymBruker]

Jeg har sterk sosial angst, men det var enda verre før.

All kontakt med mennesker utenom nærmeste familie var/er skummelt og helt grusomt. Jeg klarer ikke å sette fingeren på hva det er, men jeg blir veldig ukomfortabel og brydd. Klarer rett og slett ikke å slappe av. Det blir en slags prestasjonsangst, for jeg vet ikke hva jeg skal si eller gjøre. Jeg føler meg helt lammet, og klarer ikke tenke rasjonelt. Å være i fokus, eller å få oppmerksomhet er noe av der verste jeg vet. Da vil jeg bare bort.

Det henger hånd i hånd med dårlig selvtillit. Jeg misliker meg selv, og er flau over egen min egen person. Føler meg bare så rar og merkelig, og at jeg hele tiden gjør klønete ting.

Å snakke med folk er helt utelukket. Jeg vet ikke hva jeg skal si, og er utrolig redd for at de skal finne ut hvor kjedelig og teit jeg innerst inne er. Derfor sier jeg ingen ting, fordi jeg tørr bare ikke.

Jeg unngår det meste av sosiale situasjoner, situasjoner som for mange bare er hyggelige.

Når jeg ser halvkjente får jeg småpanikk og vil gjemme meg. Jeg blir rett og slett redd. Jeg vil se ned, og ofte gjør jeg det også. Blikk-kontakt er så grusomt. Jeg føler meg ikke trygg på noen utenom nærmeste familie.

Bare det å hilse på noen er vanskelig for meg. DET har nå blitt bedre. Jeg har blitt flinkere til å få blikk-kontakt, og hilse, selv om det fremdeles er vanskelig.

Hvordan jeg ble jeg bedre? Nå er jeg IKKE frisk, bare bittebittelittegranne bedre. Jeg har samtaler med psykiater, og går på antidepressiva som også skal hjelpe mot angst.

Man må presse seg selv. Jobbe med psyken. Hele tiden (nesten).

Det er ikke som slanking. Du kan ikke bare en dag våkne opp, og si at "i dag skal jeg være utadvent, og snakke masse, og være i fokus". Det funker ikke på den måten. Du må ta små skritt av gangen, og bygge deg selv opp gradvis. Det tar veldig lang tid.

Regnes dette som sterk sosial angst?

Jeg er også sånn, men tenker ikke at jeg har litt sosial angst engang, kun sjenert.

[AnonymBruker]

Jeg har alltid vært veldig sjenert og unngår alt jeg kan av sosiale sammenkomster med folk jeg ikke kjenner godt. Er det sosial angst?

Jeg kan fint ta bussen eller gå på butikken uten å føle meg redd eller ukomfortabel. Men jeg ønsker ikke å snakke med noen, aller minst folk man bare kjenner litt.

Etter jeg har blitt voksen så har jeg blitt veldig oppmerksom på det og prøver hardt å skjerpe meg, men klarer ikke. Hva er det verste som kan liksom, hvis jeg snakker med folk? Ingenting selvfølgelig. Jeg vet at sjenerte kan bli sett på som overlegne for de ikke ser eller snakker til andre, det har jeg opplevd selv.

[AnonymBruker]

Føler man at noe ved en er et hinder i livet så må man prøve å jobbe med det eller søke hjelp. Selvdiagnostisering fører ingen vei.

[Gjest Rosaleen]

Regnes dette som sterk sosial angst?

Jeg er også sånn, men tenker ikke at jeg har litt sosial angst engang, kun sjenert.

Det fins ikke noe fastisvar på hva som er sosial angst.

Jeg har isolert meg i årevis pga sykdommen, og det ødelegger hele livet mitt. Jeg klarer ikke å skape relasjoner med andre mennesker, noe som fører til ensomhet. Jeg fungerer ikke i det daglige, fordi jeg har så problemer med å være sosial.

Det som ofte skiller angst fra sjenanse er at man unngår ubehagelige situasjoner. Sjenerte mennesker kan godt være litt engstelige, men unngåelse er et typisk kjennetegn ved sosial angst.

Men lever du et greit liv, så er det ingen grunn til å diagnosere seg selv med sosial angst. Alle er sjenerte til en viss grad.

For meg gikk det så langt at jeg måtte oppsøke hjelp, for jeg var nær ved å ta mitt eget liv flere ganger. Jeg gråt, og gråter meg fremdeles i søvn fordi jeg ikke fungerer sosialt.

Det er også grader av sosial angst. Jeg kan for eksempel gå i butikken å handle. Jeg kan godt ha mennesker rundt meg, så lenge jeg slipper å forholde meg til dem, eller ha noe med dem å gjøre.

Det høres kanskje ikke så ille ut, men å oppleve alle disse tingene hver eneste dag er noe helt annet.

[AnonymBruker]

Interessant. Men det der skjer sikkert ikke med alle. Prøvde du det bare en gang?

Jeg følte det skjedde etter den første gangen, men har prøvd det fire ganger fordelt på et år. Tatt lav dose hver gang og i en annen setting en kanskje mange ser for seg. Har vært hjemme med noen få venner å pratet ut om alt mulig rart. Har ikke dratt på fest å danset for å si det sånn.

Jeg håper på å ikke bli misforstått for det er ikke sånn at jeg tror dette er for alle, men jeg har ikke hatt noen problemer med det i etterkant og føler heller ingen trang til å gjenta det.

Man blir veldig selvsikker og glad mens man er påvirket og for noen mister man den effekten med en gang det går ut av systemet men for min del har mye av det hengt igjen i hverdagen. Jeg er mer selvsikker og fornøyd med hvordan jeg er, jeg har akseptert mine "feil" og i motsetning til før får jeg mye positiv respons når jeg skal f. eks holde presentasjoner på skolen fordi jeg føler meg mer sikker på å prate foran en forsamling.

[Zinnia]

Regner med å få mye pes for det, men skriver det allikevel. MDMA gjorde underverker for min sosial angst. Jeg er oppegående og studerer og har slett ikke noe problem med rus. Det var selvfølgelig ikke det jeg trodde jeg ville oppnå med det, men gjorde det allikevel.

Idag har jeg tilnærmet ingen problem med sosial angst, selv om det er over et halvt år siden jeg prøvde MDMA.

For å understreke reklamerer jeg ikke for dette stoffet, det er ikke for alle. Men det er min erfaring med det.

Hva er MDMA? Aldri hørt eller sett den forkortelsen før.