Hjelp

[Gjest HM]

Hei.

Jeg startet å skrive ett innlegg her om meg og mine beskymringer og problemer, men jeg stoppet meg selv halvveis da jeg fant ut at jeg var på vei til å skrive en hel bok. Det var egentlig for å gi ett lite innblikk i hvorfor jeg har kommet til dette punktet at jeg vil ta mitt eget liv. Men spørsmålet mitt til dere trenger igrunnen ingen lang foravhandling, for det er ikke de problemene jeg trenger hjelp med nå. Jeg stoler heller på at dere forstår at det ikke er "ingenting" som har ledet meg dit jeg står nå i dag. (Ikke rus, alkohol ol.)

Jeg har i det siste vært besatt av døden. Jeg tenker hele tiden på hvilken måte å ende livet mitt på som passer best for meg. Jeg har funnet det ut, og er ganske tilfreds med metoden jeg har valgt meg ut. Jeg vet hvilke forbredelser jeg skal gjøre og jeg vet at jeg vil pynte meg. Jeg vil være pen når jeg dør. jeg har tilogmed forbredt en ting som skal være i begravelsen min. Jeg har tenkt på hvordan familien min og vennene mine vil reagere, men jeg har kommet frem til at vi alle skal dø en gang, så hvorfor ikke i morgen. Jeg har tenkt på at det kanskje kan være egositisk av meg å avslutte selv, men det er også egoistisk ovenfor meg om jeg skal leve videre når jeg egentlig ikke vil eller orker. Jeg har tenkt på det meste og det eneste jeg mangler er noen rekvisita jeg trenger for å utføre det og litt mot.

MEN, det er en liten ting jeg aldri har klart å legge helt fra meg. En ting som holder meg tilbake fra å gjøre det. Det er tanken på alt jeg vil gå glipp av hvis jeg får orden på livet mitt. Alt jeg har lyst til å gjøre som jeg aldri vil få muligheten til hvis jeg gir opp nå!

Jeg vil ikke oppsøke hjelp. Jeg vil ikke informere noen som helst, verken familie, venner eller fagpersonell om mine selvmordstanket. Da skulle det i allefall vært anonymt.

Så mitt spørsmål er som følger, Hva kan jeg gjøre for å hjelpe meg selv?

Jeg vet jeg må komme meg på beina igjen, jeg vet det ikke hjelper å tenke på hvor lei seg venner og familie blir. Ja, jeg er kanskje litt selvsentrert når det kommer til dette.

Eneste jeg kan komme på som kan hjelpe meg er å "rømme". Altså bare reise avgårde uten at noen vet hvor jeg er. Få litt fri fra alt. Senke skuldrene og være borte fra dagliglivet mitt. Men det er litt vanskelig når økonomien viser minus.

-Vet dette kanskje er en litt teit post, og kanskje vanskelig å svare på, men det er nettopp derfor jeg skriver den. Fordi jeg ikke har svaret selv.

Håper noen kan komme med tips eller råd. Og ikke minst kanskje ett svar?

Hilsen HM

[Gjest M]

Jeg har det akkurat slik som deg, du er ikke alene. Livet er brutalt noen ganger. Nå går jeg gjennom noe forferdelig tøft - men det som holder meg oppe og i live er å snakke med de rundt meg. Jeg tenkte også sånn som deg, at det var best å holde ting for meg selv. Men det går ikke. Vi mennesker er ikke satt på jorden for å leve alene.

Gå ut. Gå turer, uansett hvor lite lyst du har. Ring noen, du kan være anonym flere steder og fortsatt få hjelp! Er det noe jeg har lært av å ha det slik er at det går ikke an å la være å snakke om det. Jo mer åpen du er - jo fortere vil du merke at tankene snur! Tro meg! Snakk her med meg om du må!

[AnonymBruker]

IKKE avslutt ditt eget liv, vær så snill.

Som du selv sier, vi skal alle dø en gang. Det er det eneste vi kan si med sikkerhet. Så hvorfor fremskynde dette, når du har så mye du kan få oppleve i mellomtiden?

For det ER mye å opplive. Livet kan være forferdelig, men også helt fantastisk.

Du vil "komme deg vekk" - hva med å søke på skole i utlandet, støttet av lånekassen?

Uansett hvor svart tng ser ut, vil det bli bedre med tiden

[Gjest HM]

For det ER mye å opplive. Livet kan være forferdelig, men også helt fantastisk.

Du vil "komme deg vekk" - hva med å søke på skole i utlandet, støttet av lånekassen?

Uansett hvor svart tng ser ut, vil det bli bedre med tiden

Det er nettopp det som driver meg. At fremtiden _kan_ bli noe helt annet selv om det ser ganske mørkt ut nå!

Skole i utlandet kunne vært deilig. men jeg har allerede ett saftig lån fra lånekassen, og tviler på at jeg får tatt opp ett nytt på tanke av alt jeg skylder både hit og dit. Jeg vet ikke om de ser på det jeg, men jeg ville aldri ha lånt bort penger til noen som ikke er betalingsdyktige.

Men det var ett veldig godt forslag, og jeg skal vurdere det når/hvis jeg kommer meg på beina igjen. Det er jo fint å eventuelt ha noe å se frem til også

[AnonymBruker]

Eneste jeg kan komme på som kan hjelpe meg er å "rømme". Altså bare reise avgårde uten at noen vet hvor jeg er.

Militæret! Gratis.

[Gjest HM]

Jeg har det akkurat slik som deg, du er ikke alene. Livet er brutalt noen ganger. Nå går jeg gjennom noe forferdelig tøft - men det som holder meg oppe og i live er å snakke med de rundt meg. Jeg tenkte også sånn som deg, at det var best å holde ting for meg selv. Men det går ikke. Vi mennesker er ikke satt på jorden for å leve alene.

Gå ut. Gå turer, uansett hvor lite lyst du har. Ring noen, du kan være anonym flere steder og fortsatt få hjelp! Er det noe jeg har lært av å ha det slik er at det går ikke an å la være å snakke om det. Jo mer åpen du er - jo fortere vil du merke at tankene snur! Tro meg! Snakk her med meg om du må!

Problemet med meg er at jeg er for stolt til å prate med noen. Jeg vil ikke at noen skal vite hvor svak jeg egentlig er. Jeg vil fremstå så sterk, modig og tapper hele tiden. Kanskje en dårlig egenskap, men slik er jeg bare. Når jeg går ut døren så er det iført pene klær, velstelt hår, frisk sminke, høye heler og kåper. Jeg liker å SE velfungerende og suksessfull ut, jeg er nesten redd for at noen skal se tvers igjennom meg. Jeg er rar :gjeiper:

Også er jeg i tillegg redd for at den jeg eventuelt skulle tatt det opp med bare tror jeg bare gjør meg til og vil ha oppmerksomhet. Dere gjenner vel til "de som virkelig vil ta livet sitt sier det ikke til noen."

Men jeg løper noen ganger. Hvis jeg er skikkelig ute av meg så tar jeg på meg treningsklærne mine og jogger meg en tur. Det hjelper faktisk utrolig bra. Som oftest når jeg kommer hjem så er jeg ett helt nytt menneske. Jeg må bare ha litt selvdisiplin og gjøre det litt oftere :gjeiper:

[Gjest HM]

Militæret! Gratis.

Har faktisk sjekket det ut, men opptakstiden går gått ut

[AnonymBruker]

Har faktisk sjekket det ut, men opptakstiden går gått ut

Er vel opptak to ganger i året, så du trenger ikke vente så lenge.

[AnonymBruker]

Men når jeg tenker meg om så er det kanskje ikke så veldig bra for deg å ha tilgang på våpen

[Gjest HM]

Når jeg har søkt etter det tidligere så har det i allefall ikke vært mulig å søke nå. Men jeg skal ta en nærmere titt på det for det er noe jeg virkelig kunne ha tenkt meg.

Om du tenker på om jeg kunne ha skutt meg selv om jeg hadde hatt tilgang på våpen? Nei, det kunne jeg aldri klart.

[Kamikatze]

Légion Étrangère.

[tøydokka]

Hold ut, stå i det! Livet er tøft til tider, men det har sannelig også mye å by på! Du skriver ikke hvor gammel du er men jeg antar du er ung, siden militæret er et alternativ. Et selvmord er en stor avgjørelse. Den kan ikke gjøres om. Du kan utsette den avgjørelsen. Vi skal alle dø, men det blir ikke for sent å ta selvmord om du venter et års tid med å revurdere situasjonen. Da er kanskje alt annerledes

[Kosemose]

Kjære Trådstarter

Jeg må dessverre stenge tråden din. Årsaken til det er at vi moderatorer ikke kan passe tråden din konstant og luke ut svar du kan få som kan være skadelig for deg i den situasjonen du er i nå. En annen grunn er at vi ikke vet noe om hvilke kompetanse som ligger til grunn for de svarene du måtte få.

Jeg ser at du har fått en del tips allerede. Jeg vil også minne om Mental Helse: http://www.mentalhelse.no/ Her finner du blant annet info om hjelpetelefon 116 123 som er et gratis og døgnåpent tilbud. Tjenesten består også av to nettjenester, sidetmedord.no og kameratstøtte.no

Det skal være et psykiatritilbud i alle landets kommuner. Hvis du ringer din kommunes servicetorg eller ser på hjemmesiden til hjemkommunen din, skal du finne info om dette. Her skal man kunne få noen å snakke med og hjelp videre.

Lykke til!

Kosemose, mod