Skal man holde sammen

[Gjest tipser]

Ett godt tips til deg. Les denne boken: Kjærlighetens fem språk. Anbefales på det strerkeste hvis du elsker din frue.

[Muscae]

Jeg vokste opp med to foreldre som tydelig ikke viste noe kjærlighet til hverandre, men hadde et kjølig og turbulent forhold. Jeg bærer fortsatt preg av det den dag i dag. Det er ikke alltid til det beste for barna at foreldrene holder sammen.

Jeg har vokst opp med kjærlige foreldre, men i en lang periode i ungdomstiden var jeg sikker på at de skulle skilles. Det var konstant hakking på hverandre, ene parten uttrykte stor misnøye over den andre i enhver anledning, og aldri var noe bra nok for noen av dem. I dag er jeg voksen, og de feirer snart 25 års bryllupsdag. De virker mer fornøyd enn noensinne! De har en spesiell kommunikasjon seg i mellom og det virker ikke som de trenger å si noe for at den andre skal skjønne det.

Jeg for min del tror nok at denne perioden, selv om den var vond der og da, er myye bedre for barn å oppleve (det er sunt å vite at alt trenger ikke å være bra hele tiden, men man kan likevel kjempe for det man elsker) enn å oppleve å måtte bo i to hjem, og forholde seg til foreldres nye partnere som kanskje ikke er så overbegeistret for partners barn fra før..

Kort sagt: Det er bedre å oppleve foreldre som kanskje ikke har det helt topp sammen, men som elsker deg over alt, fremfor foreldre som er skilt, lykkelig, hodestups forelsket i en person som egentlig ikke liker deg noe særlig...

[Gjest Annaires]

Jeg syns alt for mange tar alt for lett på dette med brudd.

Det er liksom ikke snakk om å kjempe for forholdet lenger.

Man skal være 100% lykkelig absolutt hele tiden, og etter et par mnd hvor ting er litt vanskelig så gir man opp.

Når man har barn, mener jeg man bør kjempe med nebb og klør for å få forholdet til å fungere. Man må kjempe hver dag for kjærligheten. Slik er det. Å det mener jeg man skylder barna.

Selvsagt har man unntak som vold og misbruk og slikt ...

[AnonymBruker]

Jeg syns alt for mange tar alt for lett på dette med brudd.

Det er liksom ikke snakk om å kjempe for forholdet lenger.

Man skal være 100% lykkelig absolutt hele tiden, og etter et par mnd hvor ting er litt vanskelig så gir man opp.

Når man har barn, mener jeg man bør kjempe med nebb og klør for å få forholdet til å fungere. Man må kjempe hver dag for kjærligheten. Slik er det. Å det mener jeg man skylder barna.

Selvsagt har man unntak som vold og misbruk og slikt ...

Så lenge man ikke opplever vold eller missbruk skal man bare bite tenna sammen?

Man fortjener å være lykkelig, og noen ganger er man ulukkelig i et forhold selvom det ikke går så langt som til vold/missbruk.

[Muscae]

Så lenge man ikke opplever vold eller missbruk skal man bare bite tenna sammen?

Man fortjener å være lykkelig, og noen ganger er man ulukkelig i et forhold selvom det ikke går så langt som til vold/missbruk.

Nei, man skal ikke det. Men man skal kjempe med nebb og klør for å få det til å fungere. Det var jo noe som fikk en til å falle for partneren i første omgang? Er det bedre om man blir singel, lykkelig, og så finner ut at eksen har funnet en kvinne som ikke tåler tryner på ungene, og helst ser at de aldri hadde eksistert? Som virkelig gjør livet surt for barna den tiden de er der (omtrent 50% i forhold til hva som er vanlig i dagens omsorgsoppgjør)? Blir du lykkelig av det? Kanskje er du lykkeligere med å være sammen med partneren, og heller jobbe sammen igjennom problemene? Det meste bør være prøvd i allefall...

[AnonymBruker]

Nei, man skal ikke det. Men man skal kjempe med nebb og klør for å få det til å fungere. Det var jo noe som fikk en til å falle for partneren i første omgang? Er det bedre om man blir singel, lykkelig, og så finner ut at eksen har funnet en kvinne som ikke tåler tryner på ungene, og helst ser at de aldri hadde eksistert? Som virkelig gjør livet surt for barna den tiden de er der (omtrent 50% i forhold til hva som er vanlig i dagens omsorgsoppgjør)? Blir du lykkelig av det? Kanskje er du lykkeligere med å være sammen med partneren, og heller jobbe sammen igjennom problemene? Det meste bør være prøvd i allefall...

Noen ganger forandrer man seg og det man engang falt for er borte. Selvfølgelig skal man kjempe, men det jeg syns barn har like stor rett til å leve med foreldre som er lykkelige.

[Gjest Gjest]

Personlig synes jeg argumentasjonen om at "barn har ikke godt av, og merker at foreldrene ikke lenger er glad i hverandre" er litt uærlig. Plutselig er liksom skillmissen noe man gjør for barna, like så mye som for seg selv.

[AnonymBruker]

Personlig synes jeg argumentasjonen om at "barn har ikke godt av, og merker at foreldrene ikke lenger er glad i hverandre" er litt uærlig. Plutselig er liksom skillmissen noe man gjør for barna, like så mye som for seg selv.

Spør et barn som har vokst opp med to foreldre som ikke elsker hverandre og fungerte sammen, om hva de syns om den saken.

Barn har ikke godt av å vokse opp sammen med et usunt bilde av hvordan et ekteskap skal fungere.

[AnonymBruker]

Jeg er skilsmissbarn, og ble det i en alder av 15 år. Jeg kan igrunn bare si det slik at jeg er uendelig glad for at foreldrene mine flyttet fra hverandre.

Diskusjoner, uenigheter, ulme blikk. You name it! Dette var jeg vitne til gjennom store deler av oppveksten. Med soverom rett over stua, fikk jeg selvsagt med meg de fleste diskusjonene som foregikk etter jeg hadde lagt meg.

Ferieturer ble ikke typisk trivelige turer. De ble litt sånn halvhjertet trivelige. Vi var der, vi var der sammen, vi koste oss, men egentlig hadde vi det ikke SÅÅÅ trivelig som di i nabohytta.

Nå har begge foreldrene mine fått seg nye samboere, og lykkerusen sprudler av dem begge. Det er så hærlig å se på. Først nå er det virkelig hyggelig å gjøre ting sammen med dem - selv om man ikke gjør det sammen med begge foreldrene samtidig.

Jeg tror det er lett å tro at man bør holde sammen på grunn av barna. Men det barna behøver er jo stabilitet og kjærlighet. Og da behøver ikke nødvendigvis begge foreldrene bo under samme tak. Mine foreldre hadde mer å gi hver for seg.

Min erfaring er selvfølgelig basert på at jeg opplevde uenighetene og krsnglene. Dette er det slettes ikke alle barn som gjør.

[AnonymBruker]

Jeg har vokst opp med foreldre som tildels har en ganske "hatefull" måte å kommunisere på. De er fortsatt gift, og er faktisk relativt lykkelige, men de har brukt mye av livet på å skylde på den andre for ting de ikke takler selv. I tillegg til at de kanskje ikke har tatt spesielt mye hensyn til hverandre. Uansett... det har gjort noe med meg, jeg er skeptisk og kritisk til partnere, det påvirker partnervalget og jeg har så langt aldri følt meg helt trygg i et forhold. Klart det er mulig å gjøre noe med det, men det tar ofte lang tid å bli bevisst på mekanismene.

Men det betyr ikke at det er riktig å gå fra hverandre. Jeg er enig med flickan - gjør en 100 % innsats i terapi, så kan det godt hende problemene ikke er uløselige. Et vennepar av meg, med småbarn, var på nippet til å fylle ut separasjonspapirer, men fikk god hjelp av terapi (det krevde riktignok mer innsats enn de til da hadde lagt i det). Nå, et år eller to etterpå, har de et lykkelig forhold.

[La Guapa]

Jeg syns man bør holde sammen så lenge man klarer. Er alt for mye skilsmisser i dag. Folk burde prøve mye hardere, ikke bare stikke med en gang.

Jeg henger meg på denne.

Man skal gjøre seg fortjent til en skilsmisse.

Har skrevet dette før også.

Barn vil som regel spørre en gang i fremtiden om hvorfor mamma og pappa gikk fra hverandre.

Da skal du kunne se dine barn i øynene og si:

"Vi prøvde alt før vi gikk fra hverandre for ikke å bryte opp familien. Vi gikk til samlivsterapi og gjorde det vi kunne, men det gikk ikke på tross av alt vi prøvde"

Jeg synes mange gir seg alt for lett og at de skulle gått den ekstra mila før de går fra hverandre etter å ha satt barn til verden.

[AnonymBruker]

Nei hva får deg til å tro at man skal holde sammen for barnets skyld? Barnet vil helt sikkert merke at det ikke er kjærlighet mellom foreldrene, og ingen barn fortjener å måtte leve med to foreldre som ikke elsker hverandre og er lykkelige sammen. Det gir barnet et usunt syn på hva et godt samliv er!

Jeg er faktisk ikke helt sikker på om jeg er enig i dette. Hva barna har det best med, og oppfatter varierer veldig fra familie til familie.

Jeg sier ikke at folk IKKE skal gå. Det er bare argumentet jeg reagerer på, jeg tror det i enkelte tilfeller mer kan være en rettferdiggjøring for foreldrene enn et reelt oppfattet problem hos barna.

Barna merker det selvfølgelig dersom det alltid er sur stemning, foreldrene ikke snakker sammen, det er mye småkrangling etc. Dersom foreldrene oppdager at de ikke elsker hverandre, men klarer å opprettholde en ryddig og vennskapelig stemning, og ikke lufter sine eksteskapsproblemer for barna (selv om foreldrene selv ikke har det optimalt), da tviler jeg egentlig på om barna vil merke så mye.

For barn i en slik familie vil det trolig være mer traumatisk at familien splittes (at de kanskje blir introdusert for nye partnere, nye barn, at de kanskje får se en av foreldrene bare halvparten av tiden, at de kanskje må flytte mellom hjem, kanskje må få en ny omgangskrets ved det nye hjemmet etc. etc.) enn å leve med en mor og far som følelsene har kjølnet mellom.

Som sagt sier jeg ikke at foreldrene skal bli for enhver pris, men jeg tror dette "barna merker alltid om foreldrene er lykkelige i ekteskapet"-argumentet er til for foreldrene og ikke barna i mange tilfeller.

[Gjest Sommer]

Er både enig og uenig i det meste her. Er selv skilsmissebarn, men har hatt fast bopel hos mor og besøkt min far i ferier. Jeg hadde et kjempe problem med å reise fra min mor når jeg skulle til min far. Jeg hadde også angst for å sove hos andre, dette varte hele barneskolen. Når jeg begynte på videregående var jeg ekstremt usikker på meg selv og hadde elendig selvtillit. Gjorde en del dumme ting. I voksen alder ble ting bedre, så fikk jeg barn selv. Det var et trygt forhold, men uten følelser. Jeg søkte trygghet. Jeg fikk trygghet. Og både jeg og min eks samboer hadde det ok. Vi hadde ikke noe spesiellt kjæresteforhold. Heller mer gode vennet som bodde sammen. Etter vi fikk barn ble ting vanskeligere. Jeg ble mye "låst" hjemme med barnet (noe som egentlig ikke gjorde så mye, for jeg elsker jo barnet mitt mer en noe annet). Men det gjorde noe med meg, jeg mistet mye tillitt til min eks, på grunn av ting han skjulte for meg (ekstrem flørting med andre på sms og internett). Han jobbet mye, og økonomisk sett var alt ok. Men alikevel, det funket ikke. Det gikk så langt at dumme meg var utro. Var utro og så innså jeg at dette aldri aldri vil fungere, når jeg tok det dumeste steget en noen gang kan gjøre. Det ble slutt, vi har nå 50/50 deling for barnet vårt som er 3 år. Vi bor 500 meter bortenfor hverandre og har barnehagen i midten. Det fungerer ok... men jeg er enda veldig usikker på hvordan barnet senere vil reagere på denne type oppvekst. Vi er begge fullt oppegående foreldre for han, og han har det bra hos begge. Men på grunn av min egen oppvekt, og aaaalt som jeg leser på nettet, kjenner jeg at jeg kan bli litt smågal og redd for hva som kommer til å påvirke barnet og i hvilken rettning. Det er IKKE lett å ha noen som helst fasit svar på et forhold og hvorvidt det fungerer. Alle er så forskjellige og alle forhold er forskjellige. Jeg tror at det aller viktigste er å gjøre det beste for barnet og vise at man er der for barnet uansett og ikke minst mye kjærlighet og stabilitet.

[AnonymBruker]

Jeg er faktisk ikke helt sikker på om jeg er enig i dette. Hva barna har det best med, og oppfatter varierer veldig fra familie til familie.

Jeg sier ikke at folk IKKE skal gå. Det er bare argumentet jeg reagerer på, jeg tror det i enkelte tilfeller mer kan være en rettferdiggjøring for foreldrene enn et reelt oppfattet problem hos barna.

Barna merker det selvfølgelig dersom det alltid er sur stemning, foreldrene ikke snakker sammen, det er mye småkrangling etc. Dersom foreldrene oppdager at de ikke elsker hverandre, men klarer å opprettholde en ryddig og vennskapelig stemning, og ikke lufter sine eksteskapsproblemer for barna (selv om foreldrene selv ikke har det optimalt), da tviler jeg egentlig på om barna vil merke så mye.

For barn i en slik familie vil det trolig være mer traumatisk at familien splittes (at de kanskje blir introdusert for nye partnere, nye barn, at de kanskje får se en av foreldrene bare halvparten av tiden, at de kanskje må flytte mellom hjem, kanskje må få en ny omgangskrets ved det nye hjemmet etc. etc.) enn å leve med en mor og far som følelsene har kjølnet mellom.

Som sagt sier jeg ikke at foreldrene skal bli for enhver pris, men jeg tror dette "barna merker alltid om foreldrene er lykkelige i ekteskapet"-argumentet er til for foreldrene og ikke barna i mange tilfeller.

Men da er det ikke noe kjærlighet mellom foreldrene, og det tror jeg er et usunt forbilde for barna. Da vokser barnet opp med å tro at et ekteskap fungerer akkurat som ett vennskap, og det er feil.