hva slags forhold har dere til mødrene deres??

[Piglet]

Jeg har et godt forhold til mamma, men ikke på en sånn venninne-måte. Det kunne vi sikkert hatt, men jeg ønsker ikke at hun skal kjenne til alle detaljene i livet mitt.

Men hun (og pappa) er min trygge base, som jeg vet jeg alltid kan vende meg til og få råd og støtte fra. I tillegg er jeg veldig glad for at hun har trodd på meg og latt meg gå mine egne veier.

Piglet

[Gjest lekebøll]

Har et kjempegodt forhold til mammaen min. :D

[Gjest Anonymous]

Veeeeldig glad i mamman min.. :enig_animasjon:

Jeg forteller henne mye, men ikke alt - hun er tross alt mamman min og ikke venninne.

Jeg har alltid ønsket meg en datter, og håper vi kan få et like fint forhold til hverandre som jeg og mamma har!

[Gjest Mrs. Potter]

Jeg har et kjempebra forhold til mamma. Vi snakker om det aller meste,men ikke sex og sånn. Vi ringes ofte,besøker hverandre og sender SMS. Er veldig glad i henne, synes jeg har verdens beste mamma

[Barbie]

Vi har et elendig forhold.

Hun bor 10 min biltur unna meg, men vi sees kanskje 4-5 ganger i året.

Snakkes på tlf omtrent hver 5-6 uke.

Vi har ganske enkelt ingenting felles, og derfor ingenting å snakke om heller.

Mine søsken har et venninneforhold til vår mor, men for meg fungerer det altså ikke.

[:-) anna]

Jeg har et veldig godt forhold til moren min. Hun er en dame som jeg respekterer veldig. Klok og med et stort hjerte.

Men det betyr ikke at vi ikke har hatt vår løsrivelsesprosess.

Tror det er nødvendig jeg... å gå fra forholdet man har til hverandre i tenårene til å etablere et vokseforhold.

Jeg er glad for å si at jeg har et kjempefint voksenforhold til min mor.

Vi er ikke bestevenninner... (Jeg ville for eksempel aldri blitt komfortable med å få betroelser om hennes samliv med min far. )

Men jeg har mange bestevenninner... bare en mor, og hun fyller den rollen perfekt!!

[Nana]

Har vel et greit forhold til min mor men det er mye jeg skulle ønske var annerledes.

Hadde vært fint hvis det ikke alltid var jeg som måtte gi meg i diskusjoner eller om jeg kunne få anerkjennelse for å ta egne valg. Min mor tar det ganske personlig hvis jeg f.eks er uenig med henne - da mener hun jeg er uenig fordi jeg VIL være uenig, ikke fordi jeg faktisk mener noe annet enn hun gjør.

Vi snakker sammen på telefonen nesten hver dag og jeg er glad for at jeg har henne tross alt :-)

[Gjest GreenSky]

Forholdet til mamman min, er ganske merkelig.

Da jeg var liten, hadde jeg ikke et godt forhold til henne. Barndommen var ganske vond. Mamma hadde depresjoner og led av tvangstanker på den tiden. Alt måtte være perfekt. Og det blir jo ofte ikke slik når en har et lite barn.

Å rydde rommet, f.eks, var et mareritt. Mamma gikk over gulvet med forstørrelsesglass (bokstavelig talt), og nåde meg, om hun fant noe støv da.

Jeg husker en gang (tror jeg var 7 - 8 år gammel) hvor jeg skulle rydde i kleskapet. Alle klær måtte brettes perfekt og legges perfekt. Det var en sokk jeg ikke fant. Det utviklet seg til å bli et helvete. Jeg var dum, upålitelig og klarte ikke de enkleste ting, sa hun.

Dette fortsatte å utatte seg utover kvelden, og til slutt sa hun at hun var lei av meg. Jeg fikk en koffert hvor jeg skulle pakke de tinginge jeg likte best. Så tok hun opp telefonen og ringte rundt til folk for å høre om noen ville ha meg. (i ettertid fant jeg ut at hun ikke ringte noen, men bare lot som) Hun la på røret og sa at ingen var interessert i å ta over ubrukelige meg.

Ting som dette hadde skjedd tidligere. Husker at jeg hadde samlet meg et lite lager av suppeposer og hermetikk på et hemmelig sted. Jeg så nemlig for meg at jeg måtte flytte ut og bo i skogen en vakker dag.

Jepp, dette var bare et av mange eksempeler. Jeg flyttet hjemmefra da jeg var 17, og i løpet av to år hadde jeg ikke noe særlig kontakt med henne.

Gradvis bygget vi opp et forhold igjen, og i dag er vi venninner. Vi kommer nok aldri til å få et vanlig mor-datter forhold, tror jeg.

Derimot har jeg et veldig godt forhold til mormor, bodde hos henne i lange perioder av barndommen når mamma var på sitt verste. Har flyttet hjemmefra, til en annen kant av landet, men heldigvis bor mormor i samme by som meg. Besøker henne ofte, og vi kan snakke om alt mulig. Mormor er en super dame. Er vannvittig glad i henne.

Likevel er jeg vanvittig glad i mamma, og ville ikke byttet henne ut mot noe, tross alt. Hun er mye bedre i dag, og har unnskyld seg. Hun kaller meg for sin "dårlige samvittighet".

[~Moon~]

Veeel...

Vi har hatt et veldig anstrengt forhold som var problematisk og nesten førte til at vi kutta kontakten. Av diverse årsaker jeg ikke har planer om å gå nærmere innpå her.

Men nå går alt så meget bedre.

Jeg kan vel ikke kalle mamma ei venninne, men vi prater bra sammen & har en god tone.

[Gjest bare lille meg...]

Har nesten ikke kontakt med min mor i det hele tatt.

Snakker med ho max 3 ganger i året. når jeg har bursdag, ho har bursdag og jul!

Ikke at det bryr meg noe særlig i det hele tatt.

Jeg har en "mamma" jeg! Hun som ble sammen med pappa da jeg var 9 år

(nå er jeg snart 25år)! Hun har stilt opp mye mer enn det mamma noen gang kommer til å gjøre!!

[Gjest Katarine]

Vi har ikke noe kontakt, heldigvis. Det er selvfølgelig tungt å ikke ha en mor, men jeg er heldig og har gode venner og slektninger som er der for meg. Tror så absolutt ikke at mødre og døtre skal ha kontakt for enhver pris, og det er nok mange elendige mor/datter forhold der ute.

[Gjest Seleena]

Ja! :D

[Gjest pepper]

NON.Etter 39 år,orket jeg ikke mere.Det er snart 4 år siden.Vi "var" 3 søsken,jeg i midten.

[Gjest Anonymous]

Jeg hater mamma og hun hater meg! Jeg hater henne fordi hun aldri har klart å gjøre noe for at jeg skulle føle meg elsket eller i det hele tatt ønsket. Hun slo meg ofte (på det verste flere ganger om dagen), og kjeftet for den minste lille ting. Hun hater meg vel fordi hun alltid har sett på meg som dum og udugelig, den ekle ungen som ødela kroppen hennes for ikke å snakke om livet hennes.

Niks, har ikke snakket med henne på 4 år, og det passer meg utmerket!

[Gjest marilyn]

ser at det er mange som har gode grunner til å kutte kontakten helt.. det må være kjempe tøft.. selv om de har all verdens grunn er det sikkert vanskelig.

selv greier jeg aldri bestemme meg helt for hvor mye jeg faktisk ønsker å dele med min mor... Forholdet vårt blir aldri "perfekt" uansett, av og til er det veldig bra, men så blir jeg skuffet igjen... Slapper ikke av helt med henne fordi jeg aldri vet hvor jeg har henne, dessuten er det så mye fra fortiden som jeg synes det blir vanskeligere og vanskeligere å forstå at hun har gjort...Uansett ønsker jeg en viss kontakt,, men det er ikke enkelt.. Tror jeg sårer henne veldig fordi jeg holder henne litt på avstand.. Men jeg greier bare ikke å åpne meg 100%, for jeg ville sannsynligvis bare bryte henne ned hvis jeg avslørte hva jeg faktisk synes om henne-på godt og vondt.. Det har vel med å gjøre at jeg ikke greier å tilgi...

dette ble sikkert kryptisk... ?!!?

[Gjest Trulselinemor]

Jeg synes jeg har et godt forhold til min mor. Jeg forteller henne ikke alt og prater ikke med henne om alt, men det er gode samtaler vi har uansett.

Synd vi bor så langt fra hverandre. Vi prates en til to ganger i uken og tekster annen hver dag.

Jeg savner henne utrolig mye og gleder meg hver gang til å se henne igjen.

Jeg klager aldri til henne, for hun har lett for å bli bekymret. Og det gjør meg vondt.

[Jinx]

Jeg hadde vel verdens dårligste forhold til mamma

da jeg var tenåring..

Jeg var en ufordragelig drittunge..

Men etter at jeg fikk barn har vi vært perlevenner,

og vi snakker sammen pr tlf hver eneste dag

[Gjest gjest1]

Har et greit forhold til min mor. Hun viser aldri at hun er glad i meg på noen måte - med mindre det er snakk om penger eller slike ting.

Jeg vet jo at hun er det, men hun viser det kun ved å kjøpe fine gaver til jul og slike ting.

Vi er veldig forskjellige. Hun er veldig opptatt av hva alle andre syns og mener om henne. er materialistisk og litt falsk.

Men samtidig er hun fornuftig og intelligent. Morsom til tider også.

Likevel. Det er ikke lett å bo sammen med en perfeksjonist som f.eks. fikk seg til å si til meg da jeg var 14 at: "Nei, den buksa kan du ikke ha, for du ser såååå feit ut..." eller da hun baksnakket meg mens jeg hørte på og hun sa: "Det er ikke det at Hope er feit, det er mer at det legger seg på feil steder" for så å vise på seg selv hvor hun mente jeg la på meg.

Utrolig sårende!

Jeg holder meg mest for meg selv, og holder kjeft det meste av tiden om hun sier noe. Men det fungerer.

Hun vet nærmest ikke noe om meg. Jeg forteller henne aldri noe som helst med mindre det handler om skole eller noe annet overfladisk. Hun fikk vite om en langvarig innleggelse på sykehus kvelden før blant annet... selv om jeg bor sammen med henne.

Jeg er veldig glad i moren min, men hun stiller høye krav til meg og blir fort flau eller sint om jeg sier/gjør noe hun ikke liker. Hun liker derimot å skryte av meg om jeg gjør noe bra, men holder kjeft om det jeg ikke gjør bra.

Mammaer er gode å ha, men jeg savner litt en sånn mammafigur. En klem en gang i blant hadde ikke gjort noe...

[Tusseline]

Har et helt greit forhold til mamma'en min! Er glad i henne, og hun i meg- noe hun ofte minner meg på. Det setter jeg pris på. Da jeg var i mine verste ungdomsår derimot, var situasjonen verre. Hun hadde problemer med å stole på meg, og mine handlinger, noe som førte til stadige krangler oss imellom. Heldigvis er hun blitt litt "rundere i kantene", med årene. Vi har alltid vært meget forskjellige, på utallige områder, men særlig når det gjelder tenkemåte. Har vår egen måte å takle situasjoner på, noe som har ført til en rekke diskusjoner og uenigheter gjennom tidene. Men, vi har nå komt til et punkt der vi begge har respektert hverandre slik som hver enkelt av oss er. Det er jeg glad for!

[Ruby]

Jeg har valgt å ikke ha noe som helst forhold til min mor, pga. mange år med manipulasjon og løgner. Har det mye bedre nå!