Når livet har "stoppet opp"

[Gjest S-J]

(Jeg skal prøve å skrive så kort som mulig)

Hei. Er det flere som har vært i den situasjonen hvor alt bare har stoppet opp? Jeg tenker på skole, jobb osv?

Jeg står uten skole, jobb og planer for livet. Det er ikke akkurat morsomt i en alder av 19 år...

Jeg vil få en jobb, egen leilighet, betale for mat selv osv.

Det har vært som dette siden jeg var ferdig med ungdomskolen, jeg prøvde å starte på vgs ( 2 skoler ) men gikk heller dårlig begge gangende. Jeg jeg gått til psykolog, men sluttet etter noen måneder. Jeg har så vidt vært innom oppfølgingstjenesten, men stoppet opp igjen da jeg ikke turte å møte opp hos nav osv. ( var dårligere på den tiden )

Ting har gått opp og ned. Nå har jeg begynt på cipralex og ting begynner å bli bedre. Alikevel er jeg veldig usikker på om jeg kommer til å klare ting. På en måte føler jeg at det er påtide å dra på nav for jobbsøking, på en annen side tenker jeg at det er best å vente litt til. Men jeg trenger virkelig en jobb, og det er på tide å bli voksen...føler på å bo hjemme nå, føler meg til bry. Jeg er bare så utrulig, utrulig redd. Men en dag må jeg klare meg selv, så må begynne nå. Men jeg vet virkelig ikke hvordan jeg skal klare dette.

( vær så snill. Ikke be meg om å ta meg sammen osv. Dette kommer ikke av latskap og jeg har mine grunner til at ting har stoppet opp. Men jeg føler det er på tide å prøve igjen, prøve hardere nå og IKKE la det stoppe opp. Uansett hva som skjer )

Har du vært i samme situasjon ? Da vil jeg veldig gjerne høre i fra deg

[Gjest Skaret]

Det er fryktelig vanskelig når ting bare stopper opp og man ikke aner hva man skal gjøre videre, hva man skal fylle dagene med og hvordan man skal klare å holde ut. Er i samme situasjon selv.. Men det er fint å høre at du går på medisiner og at disse ser ut til å hjelpe. Hadde jeg vært deg, hadde jeg ikke stressa ut i jobb for tidlig, du risikerer å bli verre... Samtidig kan jo en jobb gi deg litt rutine i hverdagen, og det kan få dagene til å gå mens du venter på at medisinene kicker inn ordentlig.

Er det er grunn til at du ikke går til psykolog lenger? Personlig er jeg helt avhengig av å lufte tankene mine med en proff...

Aner ikke helt hva jeg skal si videre, men nå har du hørt fra meg (: Håper du finner ut av ting!!

[Strikkemamma]

Jeg føler med deg!

Er du åpen for det meste? Hva med å skaffe deg en jobb i butikk, barnehage eller på sykehjem? Det er plasser jeg har inntrykk av at er lettere å få jobb enn andre plasser. Nå som det er sommer er det greit å starte med en sommerjobb, da kommer man inn i arbeidslivet og du får kanskje fortsette til høsten også?

Sender deg en god klem!

[Gjest TS]

Takk for svar

Grunnen til at jeg ikke går til psykolog lenger er at det ikke var noe til hjelp. Vi ble i grunn enige i sammen om at det ikke var noe poeng lenger. Samtaleterapi var ikke noe for meg. Jeg er veldig klar over hva som er problemet mitt, og har forsåvidt løsningen selv, og jobber med det.

Jeg er absolutt ikke kresen! Jeg kunne tatt hva som helst, om det så var en vaskejobb. Jeg liker å holde på med ting, men har heller ikke noe i mot å "kjede meg" eller noe.

Jeg er veldig sjenert, men liker mennesker alikevel. Så hadde jeg vært trygg på meg selv ville en bensinstasjon vært PERFEKT. Jeg liker muligheten til at jeg kunne jobbet kveld og natt. Jeg er helt klart et kvelds-nattemenneske og med en bensinstasjonjobb hadde jeg hatt mulighet til å jobbe mye kveld og natt.

Cipralexen ser ut til å funke litt nå, ja. ( har gått på de i en måned ca) Jeg er ikke lenger svimmel, vondt i hodet, ør i hodet og nervøs på kvelden. Våkner ikke opp med en klump i magen som jeg gjorde før. Generellt sett så har hverdagen blitt enklere.

Men jeg er fremdeles veldig usikker på meg selv, og er så usikker på når og hvordan jeg bare skal hoppe i det og faktisk prøve å komme i gang på nytt. Jeg har VELDIG lyst til å ha en jobb. Trenger dessuten penger og vil få et liv. Føler det er på tide nå, men om jeg ikke klarer det og faller tilbake....

[Scherbatsky]

Gratulerer! Du har kommet langt allerede. Bare det å ville ut i livet er et gedigent steg, og et du skal være stolt av.

Jeg fikk livet stoppet opp i 7 år etter en ulykke, og måtte bo hjemme til jeg var 23. Litt annerledes enn det livet med studier i USA etter videregående som jeg så for meg før denne ulykken. Da er det mye som må på plass. Jeg sliter med ettereffekt etter ulykken enda, og vil nok gjøre det en stund. Selv om man så gjerne vil tro at det skal gå over snart - neste uke, neste måned - er det første man må gjøre å innse at problemet er der. Så må man finne mulighetene. Som jeg liker å si; jeg kan ikke la meg stoppe av at der står en bom i veien, jeg må bare finne en vei over, under eller rundt den.

Du må finne en plass å begynne, og det er vanskelig.

Jeg ville snakket med NAV hvis jeg var deg. Forklar situasjonen din (og hvis du ikke føler deg forstått, be om en annen saksbehandler, de må forstå for å virkelig ville hjelpe), alle sider og ikke føl at noe du tenker eller føler er dumt eller flaut. Livet ditt ble litt annerledes, so what?

Jeg dro til NAV i 2006, fikk hjelp hos de. Under samtale stilte saksbehandler spørsmål om hvorfor jeg var der, hva jeg ville ha hjelp til, men også om drømmer jeg har. Man drømmer selv om livet ble annerledes. Jeg gikk på et kurs (som man må på), fikk etterhvert utbetalt penger under jobbsøkingen (som jeg valgte å gjøre selv). På denne måten kunne jeg betale for egen mat, medisiner, legetimer og andre nødvendigheter, slik at jeg fikk en følelse av stolthet, av å kunne klare meg litt mer selv. Selvfølelse er viktig når man skal begynne en helt ny fase i livet. Å stå på egne bein, selv bare i en liten grad, gir selvfølelse.

Jeg fikk jobb i april 2007 etter å ha gått igjennom hva jeg kunne tenke meg, hva som var realistisk for meg med situasjonen som var, ting som hindret etc, og den jobben var fantastisk for meg. En jobb på en kafe som gjorde at jeg fikk samholdsfølelse med kollegaer, kontant med gjester (som hjalp på mangelen av sosialt samvær) og den deilige følelsen av å være til nytte. Begynn i små grader, du trenger ikke begynne i 100% jobb. Du kan starte med en dag i uken, så øke til to, tre, fire og snart er du i full gang. Jeg trappet ned jobben i 2008 for å starte på skole, vel vitende om at jeg var i stand til å klare det. For meg var det rett måte å gjøre det på (litt jobb, så mer jobb, full jobb og så skole), men du og din saksbehandler finner nok ut det beste for deg.

Stå på! Heier på deg! Lykke til.