Alt den har tatt

[Gjest Anonym nå]

Jeg er så sint, så jævli møkkforbanna. Men den vil ikke slippe taket, uansett hvor mye jeg kjefter. Den klamrer seg fast og forteller meg hvem jeg er, hvor håpløs jeg er. Jeg er så sint på meg selv, som lot meg lokke inn i dette. Jeg kommer aldri ut igjen. Er på riktig vei, men helt bra blir det aldri. Jeg vet det nå. Jeg er så sint for alt den har tatt fra meg, alt jeg har tatt fra meg selv. Alt jeg har ødelagt. Jeg strakk det for langt før jeg torte å se sannheten, og skjøv fra meg mennesker som betyr hele verden for meg. Som jeg tynget ned og forpestet, helt til de ikke orket mer. De måtte gå, for å redde seg selv. Jeg var ikke deres ansvar. Men jeg var så egoistisk...greide bare å se min egen elendighet. Først nå ser jeg hvor tøft det har vært for de rundt meg. Først nå ser jeg at jeg gikk for langt. Jeg er så sint...fordi jeg er redd, redd for å falle igjen. For å ødelegge siste rest av tillit. Jeg kjemper for å redde stumpene av vennskap...men det har vært for mange løgner, for mange svik. Aldri kan de stole på meg igjen. Aldri kan jeg stole på meg selv. Faen, jeg er så sint...

...jeg sørger over alt jeg har mistet til spiseforstyrrelsen.

[Thomasine]

:trøste: