Det å bli bitter

[AnonymBruker]

Jeg vedder på at jeg ikke er den eneste her inne som er bitter. Kunne nevnt i det minste et par brukernavn som er minst like bitre som meg.

..men det å være bitter er egentlig en litt deilig følelse. Gi fullstendig faen. Kjenner at jeg ikke orker fler nederlag. Orker ikke få forhåpninger av lurendreiere som stikker med halen mellom beina etter x-antall fine måneder sammen.

Kjærligheten finnes ikke. Ikke har jeg lyst til å finne den heller. For ærlig talt, forhold og romantiske relasjoner mellom mann og kvinner fører så godt som alltid til hjertesmerte og komplikasjoner.

Klare seg selv!

[AnonymBruker]

Skjønner ikke hvorfor det er så ille å være bitter, jeg da. Er ikke rart man blir lei seg og såret etter å ha opplevd nederlag på nederlag. Og at man generaliserer at menn er sånn og sånn etter å bare ha møtt drittsekker. Skjønner deg godt! Men prøv å være åpen mot andre mennesker likevel

[Tabris]

Etter min mening er bitterhet en av de verste og mest destruktive følelsene man kan ha. Fordi den på ingen måte er konstruktiv, den drar deg bare ned. Den kan ofte også dra andre ned, fordi bitre folk vil ofte fremstå som nettopp det, og det er få mennesker som orker å omgås slike.

Sinne kan f.eks være konstruktivt. Man kan få ut masse gørr, og få motivasjon til å gjøre noe. Bitterhet drar deg bare ned i en negativ hengemyr.

[frøken_øst]

jeg tror det å bli bitter er en slags forsvarsmekanisme, som kan fungere for å beskytte mot verden, men jeg tror ikke det er en god måte å leve livet sitt på, for man stenger også ute det gode. Jeg tror man også bruker mange krefter og mye energi på å være bitter, selv om det føles som om man har resignert. Jeg tror det er verdt å jobbe for å ikke bli bitter, og heller ta inn over seg både livets gleder og sorger

[Kosemose]

Jeg skjønner ikke at det må være så enten-eller jeg. Enten være bitter og klare seg selv eller være åpen for kjæreste? Hva hendte med å ha et realistisk syn på seg selv og tilværelsen, jobbe for å klare seg selv, samtdig som man har et åpent sinn hvis noe bra skulle komme din vei?

Jeg skjønner at man kan bli motløs og føle at å lete etter kjærlighet er som å lete etter nåla i høystakken, men det at du har vært uheldig med tidligere valg betyr jo ikke at det ikke finnes bra mennesker der ue? det kan jo like godt være du som har satset på feil personer og at du bør jobbe litt med deg selv og hva du ser etter?

Og for å svare på spørsmålet ditt, så tenker jeg at det er utrolig dumt og unødvendig å leve livet som en bitter person. Du straffer deg selv og kun deg selv, slik jeg ser det.

[Piper]

Jeg er helt enig med å gi faen, men på en annen måte enn deg. Jeg forventer ikke noe av andre, og heller ikke av meg selv. Jeg velger å leve her og nå, og akkurat her og har jeg det fint med å skrive medling på KG. Det er ingen som vet hva som skjer i morgen, og da får morgendagen vente med det den har å ta med seg.

Kjærligheten er bare fantastisk, men da snakker jeg om den betingelsesløse kjærligheten, der man aksepterer andre for det de er og har respekt for at andre er som de er. Jeg forventer ikke noe av noen, og lever da som jeg skal selv om de velger annerledes. Jeg vil at de jeg elsker skal være lykkelig, og er det uten meg så er det helt greit for meg. Jeg vil at de skal ønske å være med meg, fordi de har lyst og ikke fordi jeg forventer ting fra de. Har de lyst til å ringe, blir jeg veldig glad for at de ønsker å snakke med meg, har de lyst til å treffe meg, blir jeg veldig glad for at de ønsker det. Samtidig blir jeg ikke skuffet om de velger utenom meg, og der de for eksempel ønsker å bruke masse tid på jobb ol, for det er valg de tar. Jeg lever da mitt liv, og har det fantastisk godt selv om akkurat den ene personen ikke er i mitt liv der og da.

Jeg tror endel av oss er på et sted, men skulle ønske man var på et annet. Da velger jeg heller å kose meg der jeg er, for det er jo der jeg er og jeg er ikke på det andre stedet. Når hodet lager surr, blir det fort kaos. Tankene våre kan ødelegge mye for oss selv, og med å snu tankegangen kan man få et mye lettere og bedre liv.

Vi har for mange forventinger til mennesker rundt oss, og så blir vi skuffet, irritert, forbanna, lei oss osv når de forventingene ikke blir oppfylt. Uten disse forventingene ville vi respektert andre for det de er, ta hensyn til andre og bare vise masse kjærlighet.

Kjærligheten er ikke ond, men tankene våre om kjærligheten kan være onde.

[AnonymBruker]

Jeg skjønner ikke at det må være så enten-eller jeg. Enten være bitter og klare seg selv eller være åpen for kjæreste? Hva hendte med å ha et realistisk syn på seg selv og tilværelsen, jobbe for å klare seg selv, samtdig som man har et åpent sinn hvis noe bra skulle komme din vei?

Jeg skjønner at man kan bli motløs og føle at å lete etter kjærlighet er som å lete etter nåla i høystakken, men det at du har vært uheldig med tidligere valg betyr jo ikke at det ikke finnes bra mennesker der ue? det kan jo like godt være du som har satset på feil personer og at du bør jobbe litt med deg selv og hva du ser etter?

Og for å svare på spørsmålet ditt, så tenker jeg at det er utrolig dumt og unødvendig å leve livet som en bitter person. Du straffer deg selv og kun deg selv, slik jeg ser det.

Noe bra kommer dessverre aldri min vei. Jeg har et voldelig forhold bak meg, og nye menn jeg treffer er enten ute etter bare en ting, eller så har man det fint sammen, helt til de blir skremt av sine egne/mine følelser og stikker.

Dette nytter ikke mer. Det er mer destruktivt å være åpen, og gang på gang bli skuffet, enn å bare drite i hele greia.

Det er så vondt når det kommer til det punktet at man aldri hører noe mer, han "er ikke klar for fohold", og en uke etterpå er han i et forhold på facebook med en annen kvinne.

Det er nok bare å innse at man ikke er god nok, og innstille seg på å gå gjennom livet alene. Livet har mange gleder for oss som ikke duger også.

TS

[Gjest _Blomsten_]

En følelse som er bedre en bitterhet er når du kjenner at du ikke lenger føler bitterhet. Da er sårene dine leget og du har kommet deg gjennom det sterkere en før det skjedde. Føles fint når jeg kan møte en fyr på gata som har såret meg tidligere, smile og hilse uten å bære et snev av nag

[Gjest Katten.]

Jeg finner bitterhet et tegn på svakhet.

[Tabris]

Problemet med bitterhet er at det ofte også inkluderer store doser selvmeldidenhet. Når man sier "Jeg bryr meg ikke lenger", så viser det at man faktisk bryr seg. Hvis ikke hadde man ikke vært bitter, men likegyldig.

[Tabris]

Jeg finner bitterhet et tegn på svakhet.

Bitterhet er for meg en hengemyr av negativitet og selvmedlidenhet, og jeg holder meg milevis unna slike folk.

[Gjest _Blomsten_]

Problemet med bitterhet er at det ofte også inkluderer store doser selvmeldidenhet. Når man sier "Jeg bryr meg ikke lenger", så viser det at man faktisk bryr seg. Hvis ikke hadde man ikke vært bitter, men likegyldig.

Nettopp. I det man slutter å bry seg, så er også de vonde følelsene borte. Det er lov å være lei seg og kanskje hevnlysten en viss periode, men den eneste det går utover en en selv, og det er først når man kommer seg videre at man kan begynne å leve igjen. Synd å la folk som har gjort fæle ting mot deg i fortiden også plage deg i nåtiden og fremtiden.

[Piper]

Noe bra kommer dessverre aldri min vei. Jeg har et voldelig forhold bak meg, og nye menn jeg treffer er enten ute etter bare en ting, eller så har man det fint sammen, helt til de blir skremt av sine egne/mine følelser og stikker.

Dette nytter ikke mer. Det er mer destruktivt å være åpen, og gang på gang bli skuffet, enn å bare drite i hele greia.

Det er så vondt når det kommer til det punktet at man aldri hører noe mer, han "er ikke klar for fohold", og en uke etterpå er han i et forhold på facebook med en annen kvinne.

Det er nok bare å innse at man ikke er god nok, og innstille seg på å gå gjennom livet alene. Livet har mange gleder for oss som ikke duger også.

TS

Du tenker slik fordi du forventer at de skal være som deg, at de skal være like interessert som deg, at de skal sepå sex som det du gjør og når de ikke lever opp til dine forventinger får du vondt.

Når man ikke hører noe fra en person, så tenker jeg at personen ikke vil snakke med meg og det er helt greit. Tenk over hvor mange mennesker du egentlig klarer deg fint uten i dag, som du tidligere snakke med?

Vedkommende er ikke klar for et forhold, og det sier meg at han ikke ønsker å være ie t forhold med meg og det er helt greit. Det er ikke alle jeg ønsker å være i forhold til heller, og jeg respekterer at andre føler det annerledes enn meg. Når vedkommende en uke etter er i et nytt forhold, ville jeg tenkt at flott for han at han har funnet den han ønsket å være i et forhold med. Jeg vil bare være i et forhold der den andre ønsker å være ie t forhold med meg. Jeg ønsker ikke å tvinge andre til å ville være med meg, for det må de få lov til å bestemme selv.

Du er god nok, for du er en fantastisk person i deg selv. Han valgte deg bort fordi han søkte noe annet, men det er ikke dermed sagt at du ikke er god nok. Du er bare ikke en som passer inn i hans liv, og jeg regner med at du sikkert har flere du ikke ønsker å være i forhold til som kanskje har vært interessert i deg? Skal de gå rundt og føle at de ikke er gode nok? Eller er det greit at ikke alle passer sammen med alle?

Livet har mange gleder den dagen man ikke forventer ting lengre, men lever her og nå og nyter akkurat det som er her og nå.

[Gjest Anna.S]

Det er så vondt når det kommer til det punktet at man aldri hører noe mer, han "er ikke klar for fohold", og en uke etterpå er han i et forhold på facebook med en annen kvinne.

Det er nok bare å innse at man ikke er god nok, og innstille seg på å gå gjennom livet alene. Livet har mange gleder for oss som ikke duger også.

TS

Du er ikke alene om å ha det slik, jeg hadde det selv slikt i mange mange år. Den lave selvfølelsen min gjorde at jeg gikk etter menn som ikke var bra for meg, eller som jeg egentlig på forhånd kunne si at ikke ville like meg.

Har du prøvd terapi? Kognitiv terapi har vært livreddende for meg og følelsene i meg i allefall. Fra å være bitter og sint på verden og alle som har det bedre i meg, unner jeg alle det beste for dem i dag. Og meg selv. Livet har fått en helt ny mening og det er ikke lenger de som ikke vil ha meg, det er jeg som ikke vil ha dem, fordi jeg ser hva jeg fortjener

Sender over en god klem, og så vil jeg si at jeg har sittet og trykket plusser for harde livet her. Mange gode svar!

[Gjest Katten.]

Bitterhet er for meg en hengemyr av negativitet og selvmedlidenhet, og jeg holder meg milevis unna slike folk.

Juppjupp.

Foretrekker mennesker som faktisk gir litt positivitet, kontra å dra ned hele verden i sin egen søle.

[AnonymBruker]

Hei

Det finnes mange flotte mennesker/brukere her inne på KG. Men det finnes også mange genuint bitre, hvor Nyco kanskje kan dempe symptomene men aldri sykdommen. Og de holder jeg meg langt unna.

Men akkurat deg får jeg lyst til å svare! For jeg tror nemlig ikke at du er ordentlig bitter ennå, men nærmest lurer på om det beste er å bli det. Og nei, det er det ikke.

Men du må lære deg å kjenne igjen dårlige mennesker, og luke dem ut før de når å få noe fotfeste i ditt liv. Selv har jeg vært utsatt for utrolig mye dritt tidligere, og jeg kjenner igjen dårlige mennesker på en mils avstand. Øvelse gjør mester

Og jeg tror du er en veldig god person, som dessverre har hatt litt uflaks på din vei! Fy på dem som har behandlet deg dårlig, og masse lykke til videre!!

[Gjest Nenya82]

Jeg ser på det å bli bitter som å gi opp.Når livet blir vanskelig,og man møter motgang så er det kanskje lettere å gi opp enn å jobbe seg gjennom det vonde og sette pris på det gode.

For å være ærlig så syns jeg bitre mennesker er irriterende fordi de er så selvdestruktive samtidig som de gjerne drar andre ned også.Jeg kunne sikkert vært bitter selv jeg.Har møtt mye motgang og skuffelser både i kjærlighetslivet og ellers i livet,og sint har jeg vært,men har ikke latt meg selv være bitter lenge.

Egentlig er den eneste du kan stole på 100% er deg selv.Samtidig er det en god følelse når du møter et annet menneske som godtar deg for den du er,og ikke krever at du skal være noe annet.

Jeg tror heller ikke at det å være bitter er noe særlig konstrutivt,og jeg tror egentlig man kan ende opp veldig ensom.

[(-:Aerius:-)]

Bitterhet er selvutslettende, og særdeles destruktivt. Det kommer ingenting godt ut av å være bitter.

[AnonymBruker]

Jeg ville heller ha brukt ordet "oppgitt" enn bitter...

[AnonymBruker]

Kjærligheten er en følelse, selvfølgelig finnes den. Hvis du har følt den før, så må den jo finnes.

Kjærligheten som en følelse, er virkelig.

Men kjærligheten som en magisk pille er ikke på ekte nei.

Det er ingen skjebne, og ingen gud som kommer til å løse problemene dine og fikse det med en mann som er perfekt. Og hvorfor skulle det det,du er ikke perfekt du heller.

Du må jobbe for å oppnå noe,ikke sitte og se på tennåringsserier hvor "kjærlighet betyr at du aldri behøver å si unnskyld" kjærlighet,parforhold, troskap er noe man skal jobbe for å ha, ikke få i sølvfatet.