god nok grunn til sykemelding?

[Gjest Gjest]

hehe overhode ikke Orket bare ikke å svare for jeg synes det blir å overdrive av en sykemelding

Ja, det er å overdrive.

Men jeg fikk en kort (3 uker) sykemelding av psykiske årsaker for 2 år tilbake. Prøvde tidligere i år å få helseforskiring. Jeg får det, men kun for fysisk helse.

Det å informere folk om at dette desverre er realiteten også i her er nødvendig.

[AnonymBruker]

hehe overhode ikke Orket bare ikke å svare for jeg synes det blir å overdrive av en sykemelding

Du svarte jo?

[Gjest Starlit]

Du svarte jo?

Herregud.. Get a life!

[Bekky33]

Hadde jeg vært deg ville jeg ha sykemeldt meg. Jeg går selv sykemeldt nå. Ikke på grunn av mobbing, men andre årsaker, og som legen sier til meg, om du kollapser så kommer ikke verken sjef eller kolleger til å takke deg. De er ikke verdt helsen din, og siden du allerede har kollapset allerede en gang, og det er bare to uker igjen så hadde tror jeg du gjør lurt i å sykemelde deg. Ingen vits i å utsette seg for mer tull enn nødvendig. Du fortjener så mye bedre Stå på,og stol på deg selv

[Gjest Starlit]

Har rømt fra 2 to arbeidsgivere selv Og angrer ikke ett sekund på dette!

Resten av kollegene mine vet jeg sykemeldte seg over lengre tid, noe jeg syntes var bra.

På den måten gikk det opp for den forrige sjefen min at han ikke satte godt nok pris på sine ansatte, pluss at han ikke egnet seg som sjef.

Og det hele endte med at han sa opp, eller fikk sparken (i følge rykter).

Endret 31. mai 2012 av Starlit

[Gjest Gjest]

Var selv utsatt for grov trakkasering og utpressing av jobben for en del år tilbake.

Legen sykemeldte meg alle 3 mnd i oppsigelsestiden heldigvis. Var alt da utbrent og hadde neppe klart å kommet meg igjennom 3 mnd til med den sjefen.

Er så enkelt for andre å si "hold ut", "ikke la det gå inn på deg", "hev deg over dette", "vær den sterke" for de som står på sidelinjen. Men når en står godt plantet med begge bena opp i elendigheten er det ikke bare bare.

En klarer kanskje en stund å holde ut, mens når en kommer hjem er en utslitt, tappet for energi og har ikke mer å gi. Til slutt kollapser en fullstendig. Da tar det gjerne lag tid for å bygge seg opp igjen. Jo lengre en holder ut, jo lengre tid tar prosessen med å komme seg ovenpå.

Selv nå 5 år senere kan jeg bli uvel i hele kroppen bare av å se eller høre om denne arbeidsplassen. Unner INGEN å oppleve noe av det jeg gikk igjennom.

Har du en forståelsesfull lege, be om sykemelding resten av oppsigelsestiden. Da slipper bruke dagene du alt er sykemeldt på til å grue deg til å gå tilbake dit. Bruk heller den tiden på å få tilbake energien til en eventuelt ny jobb.

Lykke til

[Gjest Gjest]

hehe overhode ikke Orket bare ikke å svare for jeg synes det blir å overdrive av en sykemelding

Jeg støtter det AB skriver.. Man får i utgangspunktet ingen sykemlding pga psykisk belastning, om det er på jobb eller pga dødsfall i familien. Og jo, de må sette en diagnose, og ja, skal du ha en forsikring du tegner på deg selv så vil forsikringsselskapet bruke alle diagnoser mot deg.. Dvs enten får du ikke forsikring eller du får mye mindre ut av den.

Så nei, det er ikke overdrivelse, man bør ha det i bakhodet, så jeg syns det var fint at ab minnet om/påpekte dette.

[AnonymBruker]

Du, ærlig talt. AB tok seg bryet med å skrive et langt og informativt innlegg, du kan ikke bare avfeie det med en sovesmiley fordi du ikke liker det som er skrevet. Å stikke hodet i sanden er ingen lur løsning.

[AnonymBruker]

Selvfølgelig får man en sykemelding! Det vil nok gå i retning utbrenthet/for høyt arbeidspress e.l. I mitt yrke er det et under om du ikke har (minst) en slik i løpet av livet og er ikke noe å stusse på.

Jeg ville ikke rotet i dette, dog. Du skal snart slutte, så slutt med så rene ark du kan, for å gjøre det lettere opp mot neste arbeidsgiver.

Skjønt, jeg arbeidet et slikt sted en stund også, og sa opp. På de neste jobbintervjuene bare humret intervjueren og sa ting som "jeg kan vel gjette hvorfor du sluttet der".