Hvor mange steder bodde du som barn?

[Gjest loren]

Ja, overskriftene stiller vel spørsmålene :-)

Selv flyttet jeg ikke før jeg ble 17, og foreldrene mine bor fortsatt i huset jeg vokste opp i.

Det har gitt meg en sterk tilknytning til hjemstedet mitt, men også en trang til stabilitet som jeg ikke har i livet selv her og nå. Har et barn som ikke har bare et hjem, og som jeg vet at må flytte iallefall en eller to ganger til, og som mor preger nok det meg på den måten at jeg skulle ønske jeg kunne gitt mitt barn den samme trygge tilknytningen til et hjem som jeg selv hadde og har..

[AnonymBruker]

Jeg bodde i to hus i samme bygd og føler meg som en fremmed og aldri trygg i hjembygda, så det kan slå begge veier.

[Capricorn]

Jeg flyttet masse og da ble det stadig nye skoler. Derfor fikk jeg ikke opparbeidet en "gammel" vennekrets som mange andre jeg kjenner har.

Er litt imot at barn bytter skole hvis det ikke er veldig nødvendig.

[Gjest IngvildSF]

2 hus i stor by utenfor Oslo - hytta på østlandet (7 år) - 2 hus i by ved Mjøsa. Syns det har vært helt greit, sett bortsettifra noe mobbing i den nye byen. Tror ikke man skal bekymre seg så mye for å forflytte seg litt med unger. De er tilpasningsdyktige Har bare byttet barneskole en gang.

Endret 30. mai 2012 av IngvildSF

[AnonymBruker]

Ett. Jeg flyttet ut av barndomshjemmet som 19-åring, mens foreldrene mine bor der fremdeles.

Jeg har ikke spesiell tett tilknytning til stedet, da barndommen min ikke var av de beste, med mye mobbing og utfrysing.

[SmallTalk]

Jeg bodde kun ett sted fra jeg ble født til jeg flyttet hjemmefra, og nå er jeg tilbake i barndomshjemmet som jeg og samboeren nå eier. Samboeren bodde også kun ett sted som barn.

[Gjest Nenya82]

Flyttet 7-8 ganger til forskjellige steder da jeg var barn,og det anbefales ikke.Fikk ikke den tryggheten og opparbeide en vennekrets som jeg tror andre som har bodd på samme sted hele livet får.

Jeg ble ganske deprimert etterhvert og ga egentlig litt opp det å prøve og få meg venner for jeg tenkte at vi skulle jo flytte snart alikevel.

Det å ha det ganske så stabilt er noe jeg tror er bra for barn,for det å flytte hele tiden gjør deg ganske utrygg.

Det har jo preget meg ganske mye,mye mer enn jeg har trodd egentlig,og etter at jeg ble voksen nok til å flytte hjemmefra så har jeg flyttet endel selv.Blir også rastløs etter å ha bodd på samme sted en stund,og må nesten undertrykke trangen til å flytte.

Men i det minste har jeg ikke så store vanskeligheter med å flytte,og jeg føler meg ofte ganske "trygg" på nye og ukjente steder.Det er omtrent sånn at det trygge og stabile er det som er skummelt for meg

Edit: Klart,det å forflytte seg er ikke nødvendigvis noe negativt,men når det omtrent blir hvert år i en lang periode så er det ikke noe jeg tror er spesielt bra.

Endret 30. mai 2012 av Nenya82

[The Kitten]

Jeg har bodd i tre hus i hjembyen min, og i Texas.

[Gjest Doh]

Jeg bodde samme stedet til jeg ble 16. Etter dette flyttet jeg to ganger med mamma, en gang til pappa og tilbake til mamma igjen. Dette var i løpet av tre år. Kan ikke si at dette har preget meg på noen som helst måte, men så var jeg jo ikke barn heller da. En 16åring skjønner litt mer enn en 6åring liksom

[skruf]

Måtte telle etter, og det ble 8 (og da regner jeg ikke med de gangene i flyttet på forskjellige plasser i samme kommune).

En så rotløs barndom anbefales ikke, derfor har jeg bestemt meg for å bo her vi bor til barna blir store og flytter hjemmefra. Sliter endel med rastløshet og manglende følelse av tilhørighet som følge av all flyttinga. Det positive er at jeg kommer lett i kontakt med mennesker og knytter nye band siden jeg alltid måtte gjøre det som barn. Men husker det var trist å flytte fra gode venner som jeg hadde fått gang på gang (har fortsatt kontakt med mange av de i voksen alder, facebook er genialt!)

[Noteknekk]

Flyttet 4 ganger før jeg flyttet ut selv for å studere. 3 av stedene var i samme nærmiljø, den fjerde var til utlandet. Det blir to barneskoler, en ungdomsskole og tre ulike vgs. Har egentlig bare positive erfaringer fra flyttingene, og føler likevel sterk tilhørighet til der jeg har vokst opp. Nå skal jeg snart flytte til en ny by, og ser for meg å skulle flytte igjen om et års tid.

[Gjest Mahareth]

Flyttet da jeg var 2 og like før jeg ble 14. Flyttet hjemmefra da jeg var 17.

Da jeg flyttet andre gang var det pga skilsmisse. Pappa ble boende på samme plass, og det er der jeg tenker på som hjemme/barndomshjem. Nå bor han ikke der lenger, men eier fortsatt gården og venter på at lillesøsteren min skal ta over der i løpet av de nærmeste årene.

For meg har det vært positivt å bytte oppvekstmiljø, jeg vet jeg hadde en bedre tenåringsperiode pga det. Det har gjort at jeg ikke er like redd for å flytte med barn selv.

Jeg tror ikke heller det er bra å flytte for mye, spesielt ikke om man må bytte skole og vennekrets hver gang. Det er vanskelig å holde på vennskap når man ikke treffes, og er for ung til å forstå hvor mye kontakt som kreves for at vennskap skal klare seg. Jeg har f.eks. nesten ingen kontakt med bestevenninnen min fra barneskolen, selv om vi var venner i 7 år.

Hjemmefølelsen har jeg forresten ikke hatt på en eneste av plassene jeg har bodd utenom barndomshjemmet. Ikke engang her jeg har bodd med mannen min i snart 4 år er jeg 100% hjemme, det er bare stedet jeg bor.

[AnonymBruker]

Frem til jeg var 18 flyttet jeg 13 ganger, noe som har skapt mye usikkerhet og jeg har aldri hatt trygghetsfølelse, anbefales ikke.. nå som jeg er 23 er jeg fremdeles plaget av dette...

[O'hara]

Jeg gikk i 2-3 ulike barnehager, hadde 2-3 ulike dagmammaer, bodde i 3 ulike byer før jeg begynte på skolen. Bodde samme i samme hus da de påfølgende 7 årene, flyttet til nytt hus, grunnet pappa og mammas skilsmisse, og begynte i ny klasse, men samme by, da jeg begynte i ungdomsskolen, flyttet til ny plass etter ungdomsskolen.

Deretter har jeg flyttet 1-2 ganger i året i ca 18 år, bodd på 6-7 ulike steder, men bodd nå fast på samme plass i 5 år.

Om det er bakgrunnen min som har gjort meg til den jeg er, eller om det er personligheten, det vet jeg ikke, men jeg har sagt at jeg ønsker at frøkna vår skal få litt roligere start enn hva jeg hadde. Jeg vil si at bakgrunnen min har fordeler og ulemper, jeg kommer lett i kontakt med andre, men har vanskeligere for å knytte tette bånd, jeg er åpen for nye bosteder og holder ikke fast på gamle ting bare for å gjøre det, men jeg har ingen bardomshjem, ingen "trygg havn", jeg er veldig selvstendig men holder meg til tider for mye for meg selv.

Bakgrunnen min gjør meg også tilpasningsdyktig, vil jeg si, og kontra mannen, som er født og oppvokst på samme plass, så føler jeg at jeg er flinkere til å se objektivt på "hvor det er best å bo".

Jeg tror at det ikke er problematisk å flytte med små barn, så lenge foreldrene er trygge og stabile, men jeg tror det er uheldig å flytte mange ganger i løpet av skoletiden, spesielt rundt tenårene når ungene er mer usikre på seg selv og trenger et stabilt hjem.

Edit: Jeg tror heller ikke det er riktig for familien som helhet å bli boende en plass bare fordi man skal skåne barna. Om mor eller far overhodet ikke trives, så vil det gå ut over familiens velvære og man må se på flytting som et alternativ.

Endret 30. mai 2012 av O'hara

[AnonymBruker]

Jeg flyttet to ganger i barndommen. Vi bodde i enebolig landlig til fra jeg ble født til jeg var rundt 6 år, før vi flyttet midlertidig til leilighet i byen mens mine foreldre bygget hus og jeg begynte på skolen. Da jeg var 8 flyttet vi inn i enebolig, der mine foreldre bodde i 25 år.

[Gjest rmms]

Adresse 1: fra jeg var født til jeg ble 3 år

Adresse 2: pappa flyttet hit og vi barna pendlet mellom 1 og 2. da jeg var 4 flyttet pappa tilbake på adresse 1.

Adresse 3: jeg var 5 år mamma flyttet fra adresse 1 til adresse 3. Dette var nærmere skolen jeg begynte på.

Adresse 4: jeg var 7, mamma kjøpte nybygg og jeg fortsatte på samme skole, men skiftet naturlig nok venner til de som var naboer.

Adresse 5: mamma flyttet 12 mil unna.

Adresse 6: pappa flyttet 7 mil unna, så nå bor ingen i hjembyen min og jeg har blitt 12 år.

Jeg følte meg ikke særlig hjemme på adresse 1, der jeg halvveis bodde fra jeg var 0 til 12. Jeg føler meg derimot veldig hjemme på mammas nye adresse, det blir da adresse 8.

Jeg sliter ikke noe nevneverdig, har selv flyttet 9 ganger på 5 år, jeg ser alltid etter noe bedre og billigere, og er av person veldig rastløst. Jeg byttet barnehager 3 ganger på de 4 årene jeg gikk i barnehagen, og det gjorde ikke meg noe. Løp ut i gata og fant alltids noen å leke med:)

[AnonymBruker]

1. Skal snart kjøpe barndomshjemmet mitt nå

[hbe]

Hadde 2 hjem. Flyttet hjemmefra da jeg var 17.

[TøydukkeAnna]

Bodd 4 steder før jeg flyttet hjemmefra.

• Første stedet var fra jeg var født til jeg var nesten 2(husker ikke noe herfra)
  
• Andre var bare noen mnd(husker ikke noe herfra)
  
• Tredje stedet bodde vi i ca. 6 år, husker en del herfr
  
• Siste stedet bor mamma fortsatt, og jeg bodde der i 13 år
  

Så jeg føler bare at jeg har bodd to steder.

Det har ikke påvirka meg noe særlig. Eneste var at som tenåring misunnet jeg av og til venner som hadde venner de hadde kjent fra de gikk i barnehagen.

Jeg har god tilknytning til der mamma bor nå, og har venninner fra området, da naboer og klassevenninner.

[Gjest Stronger]

Kun ett hjem hele oppveksten