Driter i alt

[Gjest Følelsesløs]

Hei. Dette er bare noen skriblerier som jeg skrev en kveld for noen dager siden.

Jeg forventer ikke mye respons, men jeg håper noen tar seg tid til å lese.

Er det noen som kjenner seg igjen i noe av det jeg føler?

Jeg heter S, jeg er 21 år, bor i Oslo og er redd alt som er ubetydelig men jeg er fullstendig uredd alt som egentlig bør bety noe.

Jeg vet ikke helt hva som har skjedd, eller når det skjedde, men jeg har det siste året brydd meg usunt lite om skole, penger, venner og familie. Det betyr ikke at jeg har noen grunn til å bekymre meg for noe av det. Studiene går greit, jeg bor i Norge så penger vil neppe bli et stort nok problem, venner har jeg nok av og jeg har en fantastisk familie som bryr seg om meg.

Problemet ligger i at min egne eksistens har, for min egen del, blitt noe ubetydelig og føles meningsløs. Kall det gjerne et third world problem, jeg bryr meg lite. Ikke tro at jeg er suicidal eller noe slikt. Det hender kanskje at jeg grubler over hva det ville innebære om jeg ble borte, men dette er overhodet ikke noe jeg ønsker. Som sagt har jeg et veldig ambivalent forhold til det hele, og det er nettopp det som får meg til å tenke.

Har jeg det så godt, at jeg ikke trenger å ta stilling til de store, vanskelige problemstillingene? Jeg tar meg ofte i å være redd eller bekymret i de mest latterlige situasjoner. Kanskje ikke latterlige for alle, men latterlige for meg. Jeg er redd for at folk ikke skal like meg, jeg er redd for å knytte meg til en kjæreste, jeg er redd for at mor og far skal finne ut hvor mye penger jeg har brukt på ”tull”, jeg er redd de skal finne ut hvor lite jeg jobber på skolen og jeg er redd for at de skal vite noe av det jeg skriver her… For å nevne noe.

Derimot, er jeg ikke redd for å miste familie eller venner, jeg er ikke redd for å ”feile” i livet med tanke på skole og karriere, jeg er ikke redd for å få grisebank, jeg er ikke redd for å bli skadet på noe som helst måte, jeg er ikke redd for å dø.

Jeg ser selv ingen annen sammenheng enn den at jeg redd for ting som ikke bør bety noe, og jeg er fullstendig likegyldig til ting som bør bety noe. Hvorfor er jeg slik?

Er jeg feig? Er jeg rar? Er jeg egoistisk? Går jeg gjennom en eksistensialistisk krise?

La meg minne deg på at jeg ikke på noen måte er suicidal, jeg har ingen ønsker om å dø, jeg bare undrer over fenomenet.

I skrivende stund hører jeg på Bachs Air og all den tristeste musikken jeg kan komme på. Jeg tenker over hva jeg vil at de skal spille i begravelsen min. Jeg vil at folk skal grine. Jeg har også lyst til å grine. Nå. Det må være så deilig og befriende å bryte sammen fullstendig. Ligge sammenkrøpet på gulvet og gråte. Hvorfor klarer jeg det ikke? Jeg tenker på triste ting. 22.juli, Aleksander Dale Oen. Ingenting.

Jeg tenker selv at siden jeg har et så ambivalent forhold til død og elendighet, så må jeg ha bygget opp en hel masse følelser inne i meg som på en eller annen måte har blitt undertrykt. Men jeg finner ikke det nødvendige for å trigge dette. Enten så har jeg det ikke fælt nok, eller så er jeg helt på jordet og er så kald og følelsesløs som jeg føler meg.

[Testosteron]

Jeg kjenner meg ikke igjen for min egen del

[Blod]

Kanskje du bør vurdere å få snakket med noen? En psykolog, kanskje? Det kan jo ikke være godt å ha det sånn

[Alina X]

jeg føler egentlig akkurat det samme som deg.og jeg vet ikke hvorfor,men jeg forandret meg det siste året fordi jeg likte ikke situasjonen min,men fremdeles dukker noen av tankene opp,at jeg er "redd"for å knytte meg til kjæreste,redd for fremtiden,redd for at mamma skal vite at jeg ikke har mer enn 20.000kr på sparekonto etter å ha jobbet i flere år osv,men alt er irrasjonell frykt,en jeg kjenner kalte det "generell angst".men jeg er ikke glad i alle disse sosial angst/depresjon begrepene.

Du må begynne å leve livet ditt igjen,være sosial,gjøre det du liker,ha hobbyer og interesser.

Jeg ble litt asosial om mindre flink til å finne på ting,men etter at jeg begynte å like å bare være meg,så har det forandret seg og jeg har fått mer livsglede,men disse "fremtidsbekymringene"jeg har,er der.

Jeg tror rett og slett du har mistet litt "livsgnist",ikke noe verre enn det.Hva liker du ved livet?Hva vil du lære,oppdage,se,smake?

bare det å lage feks en indisk rett som om den skulle vært fra bombay,eller å lære et nytt språk,det gir deg noe,fordi du oppnår noe ved å gjøre tingene,du lager,skaper,lærer etc,selv bare av å lage en fremmed rett.Kunne du tenkt deg å spille gitar?Liker du fotografier,liker du å være i naturen?tenk over alt du egentlig liker,alt du kan gjøre og lære,alt det du ikke vet,som du kan få svar på,alle de tingene du ikke har sett,reis dit og se dem:-)

quality of life,ikke noe mer fiks faks enn det:-)

Endret 30. mai 2012 av Fortuna Xania

[Pixtive]

Tenkt på frivillig arbeid? Jobbet selv som frivillig i dyrebeskyttelsen en stund mellom millitæret og studiene. Der fikk eg et minne da det var en katt som ikke ville få øyedråper og eg fikk et lite merke litt over ene øyet mitt. Det merket minner meg på den katten som var en villkatt men som nå nylig har fått et trygt hjem. DU kan gjøre en forskjell, du må bare finne ut hvordan du vil gjøre det

Finnes masse forskjellig frivilligstillinger. Bare det å snakke med eldre mennesker på sykehjem osv vil gjøre hverdagen dems mye bedre f.eks...

Endret 30. mai 2012 av Pixtive