Fungerer psykiatrien?

[Gjest Yellow Taxi]

Det jeg lurer på. Kommer Psykologien lengre dersom psykologer aldri hører på andre en dem selv?

Er det ikke slik at de som sliter med psykiske lidelser vet nøyaktig hvordan det føles, og kanskje bedre enn mange psykologer? De som da sliter, trenger overhodet ikke å være psykologer selv. Så på denne måten vil jeg absolutt si dere kan ta mye lærdom fra alle mennesker. For det er vel mennesket dere studerer? Hva med kognitiv atferdsterapi som eksempel. Her bruker psykologer avkryssingsfelt for å utrede pasienten. Dette skjemaet er utviklet gjennom flere tiårs forskning. På alle slags mennesker!

Jeg synes alle skal være åpne for å høre på andre mennesker. For faktumet er mine gode venner, alt som står i alle lærebøker, er hentet fra virkeligheten. Og alle kan hente kunnskap fra virkeligheten, enten du har strøket i grunnkurs eller fullført en doktoravhandling.

Hilsen mann 25

Du snakker om den kliniske psykologien, det er jo bare en liten del av psykologien. Jeg vil jo også påpeke at det er forskjell på studere noen, og å lytte/diskutere med dem. Praktiserende klinikere lytter og diskuterer selvfølgelig med pasientene sine hele tiden, men jeg vil ikke se på dette som en faglig diskusjon. De som diskuterer er ikke likeverdige i situasjonen, og psykologen har en helt annen vinkling på situasjonen enn det man har i en faktisk diskusjon. Der begge snakker like mye, legger frem argumentene sine etter tur, ofte er interessert i å "vinne" etc.

Du har helt rett i at en pasient antagelig vet bedre enn psykologen hvordan det føles, men målet med behandlingen er da ikke å oppdatere psykologens følelsesregister (selvom det kan virke slik i diverse filmatiseringer av psykodynamisk terapi). Målet med behandlingen er at pasienten skal bli frisk (eller få forbedret livskvalitet) og å spørre pasienten på en faglig måte virker like fremmed for meg som om en lege skulle gjort det. "Ja, hvordan mener du vi skal reparere denne foten da?".

[Gjest møkkatryner]

Moral er noe ideelt,og derfor må vanen og konvensjonene noen ganger ofres, hvilket historien viser mange eksempler på.

Et sentralt punkt for å forstå ondskapen i Nazi-Tyskland er hvordan mennesker har en tendens til å følge konvensjoner. Et vesentlig trekk ved den nazistiske kulturen var at man handlet konformt, ved å følge normer og fordi de ikke brøt med sin egen dypkultur, ødela nazistene sine egne liv og livene til 6 millioner jøder.

Holocaust viste oss at konformiteten og den blinde akseptasjonen av konvensjoner og vane viste seg å være dødelig. Men det er den også i dag.

Moral disengagement

Moral disengagement is a term from social psychology for the process of convincing the self that ethical standards do not apply to oneself in a particular context, by separating moral reactions from inhumane conduct by disabling the mechanism of self-condemnation.

Generally, moral standards are adopted to serve as guides and deterrents for conduct. Once internalized control has developed, people regulate their actions by the standards they apply to themselves. They do things that give them self-satisfaction and a sense of self-worth and refrain from behaving in ways that violate their moral standards. Self-sanctions keep conduct in line with these internal standards. However, moral standards only function as fixed internal regulators of conduct when self-regulatory mechanisms have been activated, and there are many psychological processes to prevent this activation. These processes are forms of moral disengagement of which there are four categories: reconstructing immoral conduct, displacing or diffusing responsibility, misrepresenting injurious consequences, and dehumanizing the victim.

Den verste onsdskapen er den blinde...

Økningen i bruken av psykofarmaka er eksplosiv verden over. Sannheten om psykofarmaka og "lykkepiller" er godt skjult, fortiet og løyet om.

Psykiatriens diagnostikk er subjektiv og uvitenskapelig.

[I Grosny]

Økningen i bruken av psykofarmaka er eksplosiv verden over. Sannheten om psykofarmaka og "lykkepiller" er godt skjult, fortiet og løyet om.

Psykiatriens diagnostikk er subjektiv og uvitenskapelig.

Jeg er heller ikke trygg på at psykiatri som fag holder vann. Dette er vel også ett såpass nytt fag at det mangler historisk tyngde. Hvis man ser tilbake til lobotomiens dager, så ser vi ikke at psykiatrien holdt vann den gangen. Jeg er veldig skeptisk, og kjenner til ei dame som har fått så mye medisiner at hun er fysisk og psykisk helt ødelagt, med gorillaansikt. Og hun er fortsatt splitter pine gal.

Jeg har en mistanke om at dette er ett fag der inkomptente fagfolk beskytter hverandre.

Jeg kan ikke forstå at folk medisineres med faglig tyngde og overblikk. Men mine observasjoner er jo bare noen få, og det kan godt tenkes at mitt lille bilde er helt feil.

Rent historisk, så har jo psykiatren ofte handlet om å skjerme folk med ugodkjente oppfatninger unna samfunnet. Vi har sett det i Sovjet, men også i Norge. I dag så handler det kanskje mer om å dope ned mennesker som blir for fort sinna.

Kanskje det er bedre å gjøre noe med rammene rundt utageringene enn å forgifte disse menneskene. Problemet er jo at psykofarmaka rett og slett er gift. Men gift er dessverre billigere enn rammer.

[Gjest .-L-.]

Jeg liker heller ikke psykiatere. Å drive å dope ned pasienter med hormoner er risky. Fakta er at hormonsystemet er meget komplisert, hvor veldig faktorer er med på å påvirke. Nå er ikke jeg noe ekspert på hormonsystemet, men jeg fikk intrykk av at man ikke vet 100% hvordan det fungerer.

Da synes ikke jeg det er forsvarlig å dope ned pasienter når man ikke helt forstår effektene det gir.

[Gjest Yellow Taxi]

Jeg liker heller ikke psykiatere. Å drive å dope ned pasienter med hormoner er risky. Fakta er at hormonsystemet er meget komplisert, hvor veldig faktorer er med på å påvirke. Nå er ikke jeg noe ekspert på hormonsystemet, men jeg fikk intrykk av at man ikke vet 100% hvordan det fungerer.

Da synes ikke jeg det er forsvarlig å dope ned pasienter når man ikke helt forstår effektene det gir.

Det er ikke til å legge skjul på at man er langt unna å vite nøyaktig hvordan psykofarmalogiske medisiner fungerer, men dette kan i like stor grad sies om medisin generelt. Felles for flertallet av all medisin er at man har oppdaget at virkestoffet har visse effekter, gjort studier som ikke påviser for store bivirkninger og deretter begynt å bruke dem uten og nødvendigvis ha stor forståelse for hvordan eller hvorfor det fungerer. Dette er ikke på noen måte noe som er unikt for psykiatrien.

Endret 27. mai 2012 av Yellow Taxi