Mafalda peiser på

[SmallTalk]

Nå, Mafalda, har du og mannen fått nytt den siste barnefrie påsken på noen år til det fulle? (Eller nesten til det fulle ettersom det sikkert ble dårlig med vin i solveggen nå som du er gravid...)

Her skjer det saker og ting om dagen, og fy søren så fort ting går unna når de først setter i gang. Knerten har lært seg å krype i påsken, og i løpet av noen få dager så har han gått fra å ligge stille på leketeppet sitt til å bevege seg rundt i hele første etasje, velte planter og å utforske stikkontakter. Og ikke minst så har han i tillegg begynt å komme seg opp i krabbestilling på underlag med god friksjon, som f,eks leketeppet hans.

En ting er ihvertfall sikkert, det er godt at vi har kjøpt oss en multigrind slik at vi får "buret" han inne på et plante- og stikkontakt fritt område. Vi hadde nemlig ikke helt sett for oss at han skulle begynne å krype heeeelt enda, og trodde vi hadde litt bedre tid på å kjøpe inn sikringer til stikkontaktene og ymse andre ting.

Og i dag har du 5 uker igjen til termin! Jeg antar at du virkelig begynner å kjenne på hva som nærmer seg, og om 1 uke så har du ihvertfall slått meg i hva svangerskapslengde angår. Ikke at det skal så mye til, men jeg krysser fingerene for at Smule holder seg inne til nærmere termin. Noe annet går vel heller ikke pga aktivitetsplanen deres fremover, så her har vel Smule bare å følge skjema?

[Ciara]

Hektisk med krabbing her også, SmallTalk! Og plutselig hører jeg følgende setning førti ganger om dagen: "Mamma, lillebror TAR lekene mine!" Men storebror er flink, jeg har sagt til ham at det er lurt å distrahere lillebror med noe annet spennende. Så når babyen har stø kurs mot det nye legotårnet rekker eldstemann fram en duplobil i stedet, litt som en tyrefekter vifter med en rød klut.

Når er den fryktede neste kontrollen, Mafalda? Det går unna dette her. Snart er det slutt på graviditeter og bare det hyggelige igjen, babykos! No more hyperaktiv blære, umulige sovestillinger (eller jo, men pga alle ungene i senga), ekstreme humørsvingninger eller medisinballmage.

...med mindre du om noen år, uskyldig plystrende, på nytt rusler ned i garasjen, ser vemodig på babystæsjet og strener inn og overfaller gubben

[Mafalda]

Du Mafalda, humøret stiger hver eneste gang jeg leser et innlegg av deg

Gratulerer med ny bil! Det var kanskje nødvendig nå?

Først, tusen takk!

Hyggelig at skvalderet mitt kan få noen i godt humør... eller er det de detaljerte beskrivelsene av hverdagskaos og rot som får andres tilværelse til å fremstå i et bedre lys? Jeg gjetter på det siste, men uansett er det veldig hyggelig å høre!

Vi har ikke fått ny bil- det var bare den gamle som ble vasket. Det sier vel litt om hvor skitten den var! Og det er helt sant, de første par dagene ble jeg helt overrasket av å se den pene, skinnende, røde doningen i oppkjørselen... er det der virkelig bilen vår? Var det sånn den så ut? Tror vi skal ta sikte på å få vasket den litt oftere, for den er jo ikke så verst når den ikke er dekket av et tjukt lag gjørme

Men nå skal jeg tilstå noe.

Da jeg leste de bøkene tenkte jeg: "Pøh, han er sikkert bare en ustrukturert rotekopp, hvor vanskelig kan det være å holde det i orden?"

På samme måte som jeg nå tenker: "Pøh. Like mye å gjøre når de er 9 og 11? Hvor vanskelig kan det være å få ungene til å komme seg til den treningen selv?"

Dette er på ingen måte frekt ment, altså. Bare et uttrykk for en slags naiv optimisme jeg tror mange av oss sliter med

Kos dere videre på påskeferie. Nå som dere har vasket vinduer (det verste jeg vet!) kan dere vel sløve med god samvittighet?

Tror du ikke de fleste av oss går rundt med et snev av den naive optimismen der, i litt forskjellige varianter? Det tror jeg Når bare det-og-det er i orden, og bare sånn-og-slik er på plass, så blir tilværelsen litt enklere... og vi må jo bare på et vis håpe på det, selv om både egne og andres erfaringer tilsier at vi neppe våkner opp en dag og er fulle av overskudd og med tid til å gjøre både det ene og det andre. Moren min, for eksempel, er jo like travel som da jeg var liten

Men du står jo oppe i den heftigste perioden sånn sett. To ganske små barn, det krever sitt altså, som Knausgård så treffende beskriver. Det er en herlig tid, men ikke akkurat noe feriehjem! Takk og lov at det er så mange små gleder, utviklingssprang og fremskritt å glede seg over, da blir det litt lettere å holde ut avbrutt søvn og uante mengder skittentøy... Har dere forresten fått ordnet noen bedre barnehageplass, eller driver dere med bussing fremdeles, i påvente av noe praktisk?

Vindusvask er faktisk den eneste formen for husarbeid jeg er på grensen til å like

Tror det har noe å gjøre med at effekten er så veldig tydelig. En snau time med salmiakkvann og nal, og plutselig har vi ikke bare ny bil, men ny utsikt også! Bare så synd at det tar akkurat en dag før innsiden av vinduene har pådratt seg både snutemerker fra Dyret og små avtrykk av hender...

Nå, Mafalda, har du og mannen fått nytt den siste barnefrie påsken på noen år til det fulle? (Eller nesten til det fulle ettersom det sikkert ble dårlig med vin i solveggen nå som du er gravid...)

Her skjer det saker og ting om dagen, og fy søren så fort ting går unna når de først setter i gang. Knerten har lært seg å krype i påsken, og i løpet av noen få dager så har han gått fra å ligge stille på leketeppet sitt til å bevege seg rundt i hele første etasje, velte planter og å utforske stikkontakter. Og ikke minst så har han i tillegg begynt å komme seg opp i krabbestilling på underlag med god friksjon, som f,eks leketeppet hans.

En ting er ihvertfall sikkert, det er godt at vi har kjøpt oss en multigrind slik at vi får "buret" han inne på et plante- og stikkontakt fritt område. Vi hadde nemlig ikke helt sett for oss at han skulle begynne å krype heeeelt enda, og trodde vi hadde litt bedre tid på å kjøpe inn sikringer til stikkontaktene og ymse andre ting.

... men Knerten hadde andre planer, tydelivis Flink og fremmelig gutt du har!

Det er jo utrolig moro, da, når utviklingen går i en fykende fei og de lærer seg nye triks hver dag. Men som du sier- det krever sin mor/far å følge med på det hele! Tenkte jo på det da vi satt og regnet permisjonsuker... kjente et stikk av misunnelse da det gikk opp for meg at først skulle jeg ta den voldsomme babyjobben, og så skulle Gubben kose seg de siste månedene med stor baby og fint vårvær. Men ved nærmere ettertanke (og påminnelser som i ditt innlegg) er jeg neimen ikke sikker på hvem som får det mest slitsomt. Krabbende og etterhvert stabbende baby, peis, trapp, hundematskål, bokhyller- det aner meg at pappaene får kjørt seg de også. Multigrind er sikkert en god ide, for det skjer jo alltids at man "bare må" ett eller annet, og med små utforskere i hus er det mye som kan gjøres på fem sekunder

Håper dere har hatt en flott påske, Mafalda

Takk for det, og takk det samme!

Ble jo en uvanlig lite påskete påske, men det var godt med noen slappe dager. Og vi fikk da et snev av påskestemning da vi var oppe på hytta og hentet de små. Neste år regner jeg med at vi tar igjen det tapte både på hytte- og vinfronten...!

Og da har det Mafaldianske hus begynt å fylle seg opp igjen? Håper påsken ble fin for store og små!

Å jada

Det vil si, vi har jo bare to her ennå, så det føles fremdeles litt som ferie. De to store har vi Skypet litt med, og ellers gjør vi som moderne familier: oppdaterer oss på Facebook. Ser ut som de har det skikkelig gøy, og jeg unner dem hvert minutt av turen. Men det skal bli godt å få dem hjem på søndag.

Og i dag har du 5 uker igjen til termin! Jeg antar at du virkelig begynner å kjenne på hva som nærmer seg, og om 1 uke så har du ihvertfall slått meg i hva svangerskapslengde angår. Ikke at det skal så mye til, men jeg krysser fingerene for at Smule holder seg inne til nærmere termin. Noe annet går vel heller ikke pga aktivitetsplanen deres fremover, så her har vel Smule bare å følge skjema?

Hehe, ikke sant. Det hender jeg kikker på oversiktskalenderen, og river meg i håret... for når skal vi egentlig få tid til å få denne Smula?! Terminhelgen sammenfaller jo med HK-jentas scenedebut, og helgen før og etter skal hver av de store ut på reise. Helgen før der igjen er Susains store dansehelg, med generalprøver og lysprøver og oppvisninger hele helga. Og ukedagene er jo bare kaos i utgangspunktet. På toppen av det hele har vi en hund som er for stor til at vi bare kan dytte den på slekt eller venner. Så dette skal bli en spennende nøtt... Men vi finner nok på noe. I aller verste fall kan Susain og NaniRonaldo klare seg selv i huset et døgn eller to, men SnillVimsen og HK-jenta må vi få plassert et sted. Moren min klatrer på det tidspunktet rundt i Andesfjellene, og Gubbens foreldre er egentlig litt for gamle til å kjøre til speidermøter og treninger, men hele familien får bare innstille seg på at det blir litt unntakstilstand, og hvis barna ikke er store nok til å få til planene sine med minimal assistanse, så må det bare utgå akkurat da. Og så får vi håpe på en rask og grei fødsel

Men jeg er superklar for å bytte ut mage med baby. Nå håper jo jeg også at Smule holder seg inne til den er ferdigbakt, men det hadde ikke gjort noe å få en uke eller to i rabatt... hadde ikke det egentlig vært på sin plass da, etter 200 uker med kvalme, humør som en jojo, og halsbrann fra det stedet sola aldri skinner? Dessverre så funker det neppe sånn... men jeg gleder meg altså enormt til å møte det lille vesenet som akkurat nå plager livet av innvollene mine. Det er så mye mer morsomt å være mamma enn å være gravid!

Og en ting jeg virkelig gleder meg til, er den nydelige, svake snøftingen og prustingen som babyene kommer med når de spiser. Den lyden har jeg ikke hørt på nesten fem år. Faktisk er jeg såpass tussete og klar for baby nå, at jeg til og med gleder meg til de eksplosjonsartede smellene som kommer i bleia, haha! Husker SnillVimsen satt i hånda mi en gang, og bæsjet så hele hånda dirret. Good grief, nå er det på tide at denne ungen snart kommer, før jeg blir enda mer tussete og driver mannen min til vanvidd...

Ha en topp uke folkens, med eller uten 17.maikomitemøter!

[Mafalda]

Hehe, der var du jo!

Hektisk med krabbing her også, SmallTalk! Og plutselig hører jeg følgende setning førti ganger om dagen: "Mamma, lillebror TAR lekene mine!" Men storebror er flink, jeg har sagt til ham at det er lurt å distrahere lillebror med noe annet spennende. Så når babyen har stø kurs mot det nye legotårnet rekker eldstemann fram en duplobil i stedet, litt som en tyrefekter vifter med en rød klut.

Storebror lærer seg allerede strategier for problemløsning i praksis!

Skal se det kan komme til nytte en dag (kanskje ikke akkurat med duplobiler, men det slår meg av og til at voksenverdenen ikke er så fryktelig langt unna barneverdenen, tross alt!).

Når er den fryktede neste kontrollen, Mafalda? Det går unna dette her. Snart er det slutt på graviditeter og bare det hyggelige igjen, babykos! No more hyperaktiv blære, umulige sovestillinger (eller jo, men pga alle ungene i senga), ekstreme humørsvingninger eller medisinballmage.

...med mindre du om noen år, uskyldig plystrende, på nytt rusler ned i garasjen, ser vemodig på babystæsjet og strener inn og overfaller gubben

Haha, da tror jeg han hadde fått samme uttrykk i ansiktet som mannen din fikk da du nevnte ordet "fruktbarhet"...

Fryktet kontroll finner sted på torsdag...

På en måte skal det bli greit, for jeg har ikke vært på kontroll på en måned- og siden alle driver og disser magen min for å være for liten skal det bli godt å få bekreftet (forhåpentligvis!) at Smula vokser som den skal.

Så får vi se hvordan det går med alt praaaatet, da. Huff. Jeg har vært godt på å skyve det langt bak i hodet og fokusere på hvor gøy det skal bli med bæsjebleier. Men noe sier meg at jeg har hoppet over et eller annet på tidslinja mi, det er et eller annet punkt der som er effektivt fortrengt. Tsk tsk.

[Surriball]

Dere har ikke vurdert å kjøpe busskort til de store barna, da? Så kan de komme seg rundt selv!

Hilsen yngste søster i søskenflokk på fire som måtte kjøre buss til fritidsaktiviteter fra hun var 8 (med storebror som ble med for vise meg hvor jeg skulle gå av på første turen)...

[Mafalda]

Dere har ikke vurdert å kjøpe busskort til de store barna, da? Så kan de komme seg rundt selv!

Hilsen yngste søster i søskenflokk på fire som måtte kjøre buss til fritidsaktiviteter fra hun var 8 (med storebror som ble med for vise meg hvor jeg skulle gå av på første turen)...

Joda, de har månedskort, og er egentlig ganske selvhjulpne når det gjelder å komme seg rundt. Sånn må det nesten være, tenker jeg, når vi tross alt bor i Oslo og det går busser, trikker og baner overalt... da blir det jo bare tullete å ikke lære opp barna til å styre seg selv litt. Men det er ganske mange foreldre som ikke er enig- Susain og NaniRonaldo har flere ganger fungert som "reiseledere" for venninner og kompiser som ikke aner hvordan man kommer seg fra Stortinget til Tusenfryd og tilbake, og aldri har sett på et linjekart

Problemet hos oss begrenser seg egentlig til vinteren. Da blir jeg litt soft

Tanken på at Susain skal trave rundt i ti minus med tjue kilo instrument OG sekk på ryggen, fram og tilbake til banen, eller at NaniRonaldo skal bruke tre kvarter på å komme seg hjem i januarkulda etter halvannen times utendørs hardtrening fire ganger i uka, blir litt for mye for et mammahjerte. Så da kjører vi, da. Og kjører. Og kjører...

Men nå er det vår, og det er verken bikkjekaldt eller bekmørkt lenger. Så da blir det mindre av hentestyret, i alle fall. Selv SnillVimsen kan komme seg fram og tilbake til speideren nå som det ikke er mørkt lenger (tanken på en surrete guttunge langs dårlig opplyste småveier uten fortau år meg til å fryse på ryggen), så det blir lettere utover. Rent bortsett fra at kampsesongen starter, så da bytter vi vel bare ut det ene med det andre

Jaja, det er et herlig liv. Det skal i alle fall gå noen år før vi begynner å slite med fritidsproblemer i heimen. Et av Gubbens store ønsker da vi flyttet, var å få seg en ny, stooor flatskjerm, i steden for den ganske moderate tjukk-TV'en vi har. Men ved nærmere ettertanke har vi jo aldri tid til å se på TV likevel, så tjukkasen står fremdeles godt plassert i stua, som en annen etterlevning fra 90-tallet

Har vært effektiv i dag, og meldt ungene på Sommerskolen!

Da begynner sommerferien virkelig å komme på plass. Mangler bare et UNOF-kurs til SnillVimsen, så er alle bestillinger og påmeldinger i boks! Og nok en gang synes jeg jeg er ganske heldig med de store barna mine, de er helt enige i at åtte ukers ferie er i overkant mye og går villig vekk på Sommerskolens kurs. NaniRonaldo forteller at de fleste i klassen hans sier det er ææææsj og skjeeeeedelig, så jeg føler meg priviligert som har unger som faktisk synes det er helt greit å spandere en uke eller to på læring, selv om de egentlig kunne dasset rundt og hengt på pc'en hele dagen.

Flybillettene til sydenturen er jo også i boks. Dyrt og deilig ble det, men ikke sånn helt uoverkommelig galt. Sært å bestille billett til Smule, da, men jeg googlet litt rundt og så at mange bestiller billetten i et fiktivt navn først, og endrer etterpå når barnet er født- så da går det vel greit for Mafalda Hansen with infant Smule også

Smule har det for øvrig bra, men til å være så liten gjør den jammen mye av seg! I går hadde jeg en skikkelig kynner-kveld, hver eneste gang jeg reiste meg, gikk, eller i det hele tatt var så frekk å røre på meg, så strammet det skikkelig til. Er det lov å håpe på at dette her faktisk har en effekt, eller er det veldig naivt av meg? Glemmer aldri skuffelsen da jeg kom inn på sykehuset med HK-jenta, 20 timer etter at jeg våknet av de første riene. "Mmmnjaaa, her er det kanskje.... to centimeter, ja.". Har aldri i mitt liv blitt så skuffet som jeg ble da Så av frykt for å sette forvetningene for høyt, tenker jeg at kynnerne bare er kroppens form for innvendig babymassasje, og at når termindagen opprinner er jeg like umoden som et eplekart i juni. Sånn bare for å være på den sikre siden... *pessimist*

[Gjest Tekola]

Mafalda, da, vi skal da begge gå minst to uker over termindato, var det ikke det vi kom frem til? Så er vi i det minste forberedt på det?

Vi bør egentlig bestille oss flybilletter til Spania til høsten, hvor vi skal på ferie med foreldrene mine. Men jeg klarer ikke få hodet rundt konseptet å bestille billett til en som ikke er født enda, så da... Utsetter jeg det

Og så er jeg sååå glad for at mamma overbeviste meg om at tverrfløyte var et godt valg av instrument, og ikke harpe eller cello, som jeg hadde lyst til. Så greit med et instrument man kan stappe i veska

[smilo]

Glemmer aldri skuffelsen da jeg kom inn på sykehuset med HK-jenta, 20 timer etter at jeg våknet av de første riene. "Mmmnjaaa, her er det kanskje.... to centimeter, ja.". Har aldri i mitt liv blitt så skuffet som jeg ble da Så av frykt for å sette forvetningene for høyt, tenker jeg at kynnerne bare er kroppens form for innvendig babymassasje, og at når termindagen opprinner er jeg like umoden som et eplekart i juni. Sånn bare for å være på den sikre siden... *pessimist*

Du er mer rutinert enn meg, men ikke gå i samme fella som meg.. Siden det tok mange timer fra jeg kom inn med eldstemann og til han fant det for godt å stikke nesa ut, så skulle jeg i hvertfall ikke gå i den fella med nr to. Det er tross alt ikke så gøy å sitte på sykehuset å glo i veggen...

Så når nr 2 begynte å røre på seg tenkte jeg at det er fortsatt god tid. Og god tid hadde jeg..en stund... til jeg plutselig fikk veldig dårlig tid... Mini var nemlig på full tur ut. 10 min kjøretur fra sykehuset og legen fikk far en ny utfordring som jordfar. Heldigvis endte det godt, det gjør som oftest det, men jeg hadde ikke gjort det igjen

[Gjest Nikki09]

Så når nr 2 begynte å røre på seg tenkte jeg at det er fortsatt god tid. Og god tid hadde jeg..en stund... til jeg plutselig fikk veldig dårlig tid... Mini var nemlig på full tur ut. 10 min kjøretur fra sykehuset og legen fikk far en ny utfordring som jordfar. Heldigvis endte det godt, det gjør som oftest det, men jeg hadde ikke gjort det igjen

Var omtrent sånn jeg var med jentungen. Forskjellen var at jeg hadde gått med 4cm åpning i 4 dager og egentlig fått beskjed av jordmor om at når jeg merket noe så kunne vi like godt hive oss i bilen med en gang! Hvilket gjorde min kjære rimelig stressa, kan du si. Når jeg sa ifra om at jeg lurte på om noe skjedde så spratt han opp av senga og var klar før jeg hadde rukket å blunke! Men jeg... Jeg hadde all tid i verden jeg jeg sminket meg (gjett om det var bortkasta a?), pakket ferdig bagen, luftet hunden og en hel masse annet, med en mann farlig nærme nervesammenbrudd

Han: "elskling, nå kjører vi altså!!!"

Jeg: "slutt å mas, vi har ikke så dårlig tid. Vannet har ikke gått engang!"

Han: "hvis ikke du kommer frivillig nå så bærer jeg deg!!"

Endte alikevel med at vi satt på sykehuset i nesten 9 timer før ho kom. Sa til han etterpå at han burde hørt på meg

[Ciara]

Her også gikk det kjapt - 5,5 timer fra første ri og fra 5-10 cm på ti minutter! Men det gikk i grunnen ganske raskt med førstemann også - 7,5 timer.

Vi krysser fingrene for at det går raskt med deg denne gangen, Mafalda

[Mafalda]

Takk for fingerkryssing, Ciara! Det kan komme godt med!

Jeg husker ikke hvem som sa det eller når det ble sagt, men det var i alle fall en eller annen på sykehuset som nevnte at det ikke var uvanlig med "sliten livmor" når man har vært gravid og født noen ganger. Den stakkars livmoren er så vant til å være utspilt at den rett og slett ikke er så effektiv til å trekke seg sammen igjen, og dermed blir man gående i timevis med rier som er vonde, men ikke så virkningsfulle.

Det er jo også et kompliment- du har sliten livmor, liksom. Nesten like bra som det fastlegen kom med da han skulle sette inn spiral etter HK-jenta. Han knøvlet og rotet og stakk feil, og blodet sprutet. "Beklager så mye, men dette ble litt vanskelig- det er nemlig ikke så lett å finne fram når du er så fillete"

Mafalda, da, vi skal da begge gå minst to uker over termindato, var det ikke det vi kom frem til? Så er vi i det minste forberedt på det?

Vi bør egentlig bestille oss flybilletter til Spania til høsten, hvor vi skal på ferie med foreldrene mine. Men jeg klarer ikke få hodet rundt konseptet å bestille billett til en som ikke er født enda, så da... Utsetter jeg det

Og så er jeg sååå glad for at mamma overbeviste meg om at tverrfløyte var et godt valg av instrument, og ikke harpe eller cello, som jeg hadde lyst til. Så greit med et instrument man kan stappe i veska

Nemlig- det var piccolofløyte hun skulle hatt som hovedinstrument, helt klart! Husker forresten en fyr på videregående, som spilte kontrabass hos Barrat-Due flere ganger i uka. Det eneste vi så av ham var to bein under en diiiiger kasse

Hvis det er lavsesong går det sikkert greit å vente med flybillettene. Men vi er jo bundet opp mot skoleferien (bare å glede seg, Tekola...!), og da kan det for det første bli rådyrt, eller i verste fall utsolgt... så vi måtte bare peise på. Vi er forresten fire voksne, to barn og et spedbarn i følge flyselskapenes regler. Men da lurer jeg på: hvorfor får ikke Susain og NaniRonaldo noen kvote, når de betaler voksenpris? Blodig urettferdig altså, vi kunne fått med oss dobbelt så mye supermarked-cava!

To uker over termin, ja. Det er jo det legen min alltid er omhyggelig med å påpeke Det skal han ha, han er god på å dempe forventninger!

Så når nr 2 begynte å røre på seg tenkte jeg at det er fortsatt god tid. Og god tid hadde jeg..en stund... til jeg plutselig fikk veldig dårlig tid... Mini var nemlig på full tur ut. 10 min kjøretur fra sykehuset og legen fikk far en ny utfordring som jordfar. Heldigvis endte det godt, det gjør som oftest det, men jeg hadde ikke gjort det igjen

Oi!

Godt at det gikk bra, men det må ha vært en svært spesiell opplevelse...!

Og du har helt rett- man vet jo aldri fra gang til gang, og plutselig kan det gå helt annerledes enn man tror. Det er det som er så irriterende. Hadde man bare visst omtrent hvordan forløpet ville bli på forhånd ville det vært så mye enklere å forberede seg. Men neida, her er det kroppen som bestemmer, og ikke får man noen generalprøve heller. Skumle greier!

Endte alikevel med at vi satt på sykehuset i nesten 9 timer før ho kom. Sa til han etterpå at han burde hørt på meg

1. Mor har alltid rett

2. Hvis mor likevel skulle ta feil, se punkt 1.

Men sminke seg og tur med hunden, faktisk! Jeg kan jo nesten skjønne at han ble desperat, tror alle fedres store skrekk er å ende opp i en veiskulder med baby på vei ut...

Jeg må snart hive meg i bilen og kjøre til sykehuset (for kontroll altså, ingen baby på vei ut her!). Kan ikke si jeg gleder meg... og kjenner at det sitter litt løst i dag. Hvorfor må jeg være sånn en forbasket pyse? Det er helt bak mål- jeg innbiller meg at jeg er sånn rimelig rasjonell til vanlig, men akkurat pasientrollen er jeg forferdelig dårlig på. Er jo anti-hypokonder i utgangspunktet, og går gjerne noen uker med lungebetennelse i tilfelle det går over av seg selv Alle situasjoner der jeg risikerer å måtte svare noe annet enn at det går fint og strålende, tusen takk, er rene torturen. Usj.

Men jeg har lovet Gubben på tro og ære at jeg

1. Skal komme meg dit

2. Skal ta opp hodepine, svimmelhet og kvalme, og

3. Ikke skal late som jeg er altfor mye friskere enn jeg er.

Han skulle jo egentlig være med, men så kommer det en eller annen Vest-Europasjef flyvende inn i dag til møte. Og Norge er jo Norge, men det aner meg at eldre engelskmenn i mørke dresser ikke helt skjønner konseptet med å følge en frisk dame til jordmor

Så her er det avledning for alle penga. Mye bedre å være irritert og sur enn å være fortvilet, så jeg konsentrerer meg hardt om et helt unødvendig 17.mai-møte jeg må på i ettermiddag. Hva er meningen med å ta et allmøte ETTER at alle arbeidsgruppene er satt i gang, og holder sine egne møter? Og hvis vi på død og liv må ha et allmøte, hvorfor klokka seks? SFO stenger jo fem, så jeg må dra rundt på SnillVimsen og HK-jenta en time før møtet begynner, og så må de leke ute så lenge møtet varer. På toppen av det hele er det beregnet to timer, og kaffeslabberas i tillegg. As if. Min far lærte meg kanskje ikke så mye livsvisdom, men noe har jeg fått med meg og følger slavisk: nemlig at 90% av alle møter kan gjøres unna på en time hvis man er effektiv og holder seg til saken. Og det har han helt rett i. Så hvis det sklir ut med masse selvfølgeligheter og hyggesnakk, så skal jeg rett og slett unnskylde meg, pakke sammen SnillVims og HK-jenta, og dra hjem i stedet... *opprørsk*

Ha en flott dag, damer!

[Ciara]

Men du! Du bør ta deg tid til den praaaaaten, altså! Tvi tvi!

[Mafalda]

Men du! Du bør ta deg tid til den praaaaaten, altså! Tvi tvi!

Hehe, trafikken på Ring 3 klarte nesten å sørge for at det ikke ble tid til noen prat i det hele tatt. Greit at det tar tid i rushen, men jeg hadde beregnet godt med tid og allikevel sto jeg bom fast i kø. Har nok gitt henne et fantastisk bra inntrykk, gitt: først skulker jeg kontroll, og neste gang kommer jeg halvveis ut i timen

Men vet du, det ble litt prat allikevel. Hun insisterte på å lese igjennom brevet og stille noen spørsmål rundt det, selv om hun ble sittende til godt uti lunsjpausen sin... (det må blant annet være dette folk sikter til når de snakker så rosende om ABC. Hvor ellers ville noe sånt ha skjedd?)

Og det gikk ikke så aller verst! Ingen tårer og ikke noe ut-av-Ullevål-løping! OK, jeg var kanskje ikke 100% ærlig, men i hvert fall 70-80%, og jeg synes hun catchet det store bildet veldig bra: at det ikke er noe mega-angst, ikke noen stor skrekk som krever psykolog og ditten og datten, men at jeg trenger litt forståelse for at dette ikke er rosa og vakkert og noe jeg gleder meg til. Og at jeg har hatt litt uflaks før og blitt overkjørt i situasjoner der man er på sitt mest sårbare. Så får vi se. Jeg er i alle fall ordentlig imponert over dama, for hun er både saklig og flink, men også lydhør for sære damer med hangups (spørs om jeg hadde hatt tilsvarende tålmodighet, haha!), dvs meg...

Men jeg har tenkt litt. Du sa jo for en stund siden at din første fødsel føltes som et overgrep. Og jeg skjønner hvor du vil med den sammenligningen. Man er helt prisgitt de folkene som er rundt, man viser seg på sitt aller mest intime, og man har ingen kontroll på hva kroppen gjør og hvordan forløpet blir. Sett i det lyset er det et rimelig stort ansvar å være fødselshjelper, for du skal være ganske lydhør for andres grenser og kommunikasjonsnivå. Noen er kanskje flinkere enn andre til å takle ekstrem smerte eller tvilsom innblanding, men det må da være ganske mange som sitter igjen med en følelse av å... bli tråkket på, eller overkjørt, eller bare oversett- som var tilfellet for min siste gang. Når jeg tenker tilbake nå, står det klart for meg at det som foregikk faktisk var langt over tålegrensa. Hadde det vært en annen situasjon enn fødsel, så ville noen ha grepet inn for lenge siden og... gjort noe. I stedet for å bare kikke innom og si at "pføy, alle sier at det er for tøft og det er helt normalt", mens jeg lå der på andre døgnet og sprellet som en annen fisk, ute av stand til å si, tenke eller gjøre noe som helst annet enn å vekselvis spy og slåss med Gubben for å få kommet bort til vinduet for å hoppe ut og legge meg under nærmeste vogntog. Endelig, fem år senere, er jeg tøff nok og sikker nok til å si at det ikke var greit, det er ikke sånn det skal være. Riktignok bare ovenfor meg selv og på internett, men det er da noe!

Nå er jo sjansen dessverre stor for at det ikke blir bedre, rent fysisk, denne gangen. Men rammene rundt er i alle fall betraktelig bedre: det er få fødende, mange jordmødre, og de er kjent med "saken" på forhånd. Og jeg skal bruke den eviglange åpningsfasen til å slappe av, ikke løpe rundt for å sette fart i sakene og ende opp dødssliten før det virkelig setter i gang. Visste du forresten at det kan virke direkte mot sin hensikt å trave ut på tur og løpe i trapper? Adrenalin overkjører nemlig oxytocin, så hvis man kaver seg altfor mye opp i startfasen har forløpet en tendens til å trekke i langdrag. Veldig nyttig for menneskeartens overlevelse (man kan nærmest "utsette" fødselen i farlige situasjoner), ikke fullt så nyttig på individnivå. Det hadde jeg aldri hørt om før, så jammen lærte jeg ikke noe nytt i dag også!

Og ute er det sol. Skal se at timen med SnillVimsen og HK-jenta før møtet blir ganske idyllisk, med bytur og is i solskinnet. De er forresten morsomme sammen, nå som de store er borte. SnillVimsen har blitt mye mer "storebror", og de henger sammen som erteris. Han er jo flere år eldre enn minstejenta, men det spørs om ikke de store tar opp plassen hans når de er hjemme, slik at han ikke får sjans til å være skikkelig storebror? Søte er de i alle fall.

Og hva gjør man så, når kjæresten har bursdag og kontoen er tom?

Måtte tenke litt på den der, men så demret det for meg: jeg står opp grytidlig i morgen og lager nybakte ostehorn- servert på senga med kaffe og A-magasinet. Blir ikke så verst det, eller?

[Mafalda]

Guri som jeg tjatrer i vei da...!

Alle innleggene er jo en mil lange...

[Ciara]

...og det er derfor vi digger deg.

Lengre svar kommer, må bare utnytte et sjeldent rolig øyeblikk i sola utenfor Oppussingsobjektet

[Surriball]

Ja til lange innlegg!

Jeg har ingen erfaringer å komme med, men er glad for at det gikk fint på kontrollen. Høres ut som ABC var det riktige valget likevel

Eller jo, som student på femte året har jeg god erfaring med bursdager og tom lommebok, og frokost på senga er en slager! Tipper hjemmelagde kort fra barna også er superkoselig

[Gjest Tekola]

Så bra at du fikk pratet litt! Uff, den opplevelsen din virker virkelig ikke god! Håper det blir bedre denne gangen!

Og, milelange innlegg gjør ikke noe, du skriver så godt! Og med min fantasti får jeg noen helt sinnsyke bilder i hodet, alla fødende dame med ungen halvveis ute som prøver å klatre ut av vinduet. (Det er jo egentlig ikke morsomt, men...absurd?)

Frokost på senga på den måten du beskriver høres jo helt knall ut! Tror det blir bra, jeg!

[Ciara]

Men vet du, det ble litt prat allikevel. Hun insisterte på å lese igjennom brevet og stille noen spørsmål rundt det, selv om hun ble sittende til godt uti lunsjpausen sin... (det må blant annet være dette folk sikter til når de snakker så rosende om ABC. Hvor ellers ville noe sånt ha skjedd?)

Jøss, det var imponerende. Lovende for resten, vil jeg si, godt du valgte ABC!

Men jeg har tenkt litt. Du sa jo for en stund siden at din første fødsel føltes som et overgrep. Og jeg skjønner hvor du vil med den sammenligningen. Man er helt prisgitt de folkene som er rundt, man viser seg på sitt aller mest intime, og man har ingen kontroll på hva kroppen gjør og hvordan forløpet blir. Sett i det lyset er det et rimelig stort ansvar å være fødselshjelper, for du skal være ganske lydhør for andres grenser og kommunikasjonsnivå. Noen er kanskje flinkere enn andre til å takle ekstrem smerte eller tvilsom innblanding, men det må da være ganske mange som sitter igjen med en følelse av å... bli tråkket på, eller overkjørt, eller bare oversett- som var tilfellet for min siste gang. Når jeg tenker tilbake nå, står det klart for meg at det som foregikk faktisk var langt over tålegrensa. Hadde det vært en annen situasjon enn fødsel, så ville noen ha grepet inn for lenge siden og... gjort noe. I stedet for å bare kikke innom og si at "pføy, alle sier at det er for tøft og det er helt normalt", mens jeg lå der på andre døgnet og sprellet som en annen fisk, ute av stand til å si, tenke eller gjøre noe som helst annet enn å vekselvis spy og slåss med Gubben for å få kommet bort til vinduet for å hoppe ut og legge meg under nærmeste vogntog. Endelig, fem år senere, er jeg tøff nok og sikker nok til å si at det ikke var greit, det er ikke sånn det skal være. Riktignok bare ovenfor meg selv og på internett, men det er da noe!

Jeg tror veldig mange sitter igjen med vonde følelser etter fødsler. Men det skal jo ikke snakkes om. Jeg synes det ikke finnes noen andre arenaer enn nettforum for temaer som dette. I virkeligheten skal man

1) Si at det gikk fint

2) Ikke si noenting

3) Overdrive i festlig lag med store doser humor

Og jeg skjønner jo hvorfor. Nok en fødselshistorie og hvor jævlig det er, liksom, gjesp. Men for mange, inkludert meg, har det blitt en slags skjelsettende opplevelse som jeg har hatt, og kanskje fortsatt har, behov for å dvele ved.

I mitt tilfelle kan jeg egentlig ikke sette fingeren på hva jeg skulle ønsket jordmødrene gjorde annerledes, jeg tror kanskje ikke det kunne blitt så mye annerledes. Jo, én ting, jeg hadde ingen samtale på sykehuset slik man skal. Jeg var lettet da, for jeg ville grått som et barn om noen tok det opp.

Når jeg sier overgrep så er det nettopp som du sier dette fullstendige tapet av kontroll, at man er naken og avkledd, at det er klaustrofobisk og umulig å slippe unna. Og et psykisk aspekt jeg ikke helt kan forklare, den følelsen av å ha nådd en definitiv grense i seg selv, være på randen av noe. Jeg så flere ganger på klokka underveis, og den levde sitt eget liv - noen ganger føltes et minutt som to timer, én gang hadde det gått to timer uten at jeg kunne begripe det. Hvor var jeg egentlig da mentalt?

Kanskje er også fødsel det mest ensomme jeg har vært med på. Samme hvor mange som er i rommet følte jeg meg så alene om det. Ingen kunne hjelpe meg. Ingen kunne forstå det helt.

Jeg kjenner ikke historien, men leste en kort beskrivelse av en av våre første polarheltinner (i forbindelse med en bokutgivelse). Hun fødte alene midt på vinteren i en jakthytte på Svalbard og ble aldri seg selv igjen etterpå, og endte opp på et sanatorium et sted. Bevares, jeg er langt unna noe slikt, men jeg tror jeg kan forstå det, og særlig hvis man er litt disponert for det fra før.

Men som sagt, så er det jo en lettelse å finne ut at det faktisk går helt greit likevel etterpå. At man får sortert det på et vis - selv om jeg ikke gledet meg nå hadde jeg tross alt ikke fødselsangst. Kanskje nettopp fordi første fødsel var som den var og jeg klarte det.

I ditt tilfelle høres det attpåtil ut som om du har blitt oversett. Og ikke vet jeg, for en jordmor på en travel fødeavdeling er det kanskje en lett feil å gjøre. Her kommer du, fjerdegangsfødende med mann. Kanskje fort gjort å anta at her er det en dame som klarer seg selv. Men det gjør det ikke noe bedre. Og jeg er glad for at du kommer et sted som følger deg bedre opp. Jeg håper virkelig at jeg kan høre en hyggeligere historie et stykke ut i mai

Det gir veldig mening det du skriver om adrenalin og å slappe av før fødsel. Ikke så lett med ditt skjema, eller? Men da skal du i hvert fall ikke løpe i trapper!

Smule vokser som h*n skal? Jeg tenker at det er en gutt, jeg nå. Men det er nok en ganske stor mulighet for at det skyldes at hodet mitt er fullt av de små guttene her hjemme.

(Minstemann hoster og har feber, stakkars. Han var så varm her i går, så jeg tok av ham pysjen så han kunne sove i bare bleia (+ dyne). Måtte sitte å se på ham en stund der han lå. De tjukke lårene. Beina som fortsatt ofte er i froskestilling, særlig når han sover, og som er direkte hjulbeinte på grunn av det. Bollekinnene. Hårfjonene (blonde!). Og myk, myk hud overalt, hud som noen steder - særlig på ryggen - ser ut som den er et nummer for stor. Og som du skrev, små snøft og grynt og snork )

Vet du? Jeg synes du skal gi deg selv et solid klapp på ryggen. Ok, så var du bare 70-80% ærlig, men det er vel ganske mye til deg å være i denne sammenhengen? Det høres ut som om dette kan bli en bedre fødselsopplevelse, selv sliten livmor tatt i betraktning. Og hvis det ikke blir det kan du bli med meg og overlate den urkvinne-greia til noen andre for godt

[Mafalda]

Ja til lange innlegg!

Jeg har ingen erfaringer å komme med, men er glad for at det gikk fint på kontrollen. Høres ut som ABC var det riktige valget likevel

Eller jo, som student på femte året har jeg god erfaring med bursdager og tom lommebok, og frokost på senga er en slager! Tipper hjemmelagde kort fra barna også er superkoselig

Frokost på senga på den måten du beskriver høres jo helt knall ut! Tror det blir bra, jeg!

Dere hadde helt rett: det ble veldig godt mottatt! Og Surriball, gjett om vi har noen proffe kort-tegnere her hjemme! HK-jenta bidro med blomster og hjerter (hva ER det med jenter på 5 år, og blomster og hjerter? ), mens SnillVimsen flesket til med det snilleste en gutt på hans alder kan tenke seg å si, nemlig "PAPPA DU ER KUL". Og ostehorn er jo digg i utgangspunktet...

Og på Feeeeis la jeg igjen min tradisjonelle bursdagshilsen: en klein kjærlighetssang fra åttitallet, sånn for å minne min kjære på hvor lenge det faktisk er siden han var ung. Rart det der, jeg føler at jeg må poste noe på veggen hans, men samtidig er jeg allergisk mot sånne kozemozeoverdoze-hjerte-hjerte-statuser, så det blir stort sett godmodig mobbing. Vurderte både Modern Talking og Limahl, den ene verre enn den andre, men endte opp med denne "perlen":

Og, milelange innlegg gjør ikke noe, du skriver så godt! Og med min fantasti får jeg noen helt sinnsyke bilder i hodet, alla fødende dame med ungen halvveis ute som prøver å klatre ut av vinduet. (Det er jo egentlig ikke morsomt, men...absurd?)

Haha, det var faktisk ikke langt unna virkeligheten!

Babyen på vei ut av meg, og jeg på vei ut av vinduet, og Gubben sto igjen med både blåmerker og neglemerker oppover hele armen. Jeg har fått beskjed av jordmor om å klippe neglene før fødsel denne gangen...

Vet du? Jeg synes du skal gi deg selv et solid klapp på ryggen. Ok, så var du bare 70-80% ærlig, men det er vel ganske mye til deg å være i denne sammenhengen? Det høres ut som om dette kan bli en bedre fødselsopplevelse, selv sliten livmor tatt i betraktning. Og hvis det ikke blir det kan du bli med meg og overlate den urkvinne-greia til noen andre for godt

Tusen takk, Ciara!

Og det må jeg bare si, at jeg satt helt målløs og leste innlegget ditt. Så godt formulert, og med tanker og betraktninger som stemmer på en prikk her også. Det virker som om det er mange av tankene og følelsene som går igjen hos oss "mislykkede urkvinner", selv om forløpene kan ha vært nokså forskjellig. At det ligger dypt i kvinnesjela er det i alle fall ingen tvil om, både positive og negative erfaringer ligger lagret i hjernebarken hos så godt som alle, virker det som.

Og jeg har en viss naiv forhåpning om at det kan gå bedre denne gangen, tross alt. At Urkvinnen kommer fram tviler jeg på, men jeg har i alle fall tatt de grepene jeg kan for å sørge for at det ikke blir fullt så mislykket Vi får se. Om bare noen uker har jeg fasiten- og Smule!

Smule vokser som h*n skal? Jeg tenker at det er en gutt, jeg nå. Men det er nok en ganske stor mulighet for at det skyldes at hodet mitt er fullt av de små guttene her hjemme.

Hæh? Smule, kontroll, what?

Snakker om selvsentrert mamma, du, som kommer fra kontroll og ikke nevner ungen med et ord!

Men det er jo litt fordi at absolutt alt var som det skulle være og helt normalt. Den følger kurven sin, et godt stykke over den røde streken (selv om også jordmoren kommenterte mangelen på mage!), og hjertelyden var sterk og fin.

Gutt? Ja, kanskje det? Den gjør virkelig sitt beste for å forvirre oss. Ikke viser den seg på UL, og jeg har gått fra jentemage til guttemage, og på toppen av det hele har også pulsen variert mellom typisk gutte- og jentepuls. Denne gangen var det guttepuls, i den grad det er noe hold i det. Så det forblir visst en godt bevart hemmelighet til den kommer ut og hilser på. Heldigvis slipper jeg slike kommentarer som at "åh, dere vil vel ha jente dere nå", eller "endelig kommer kanskje gutten". Når man har to av hver kjøper folk faktisk uttalelsen om at det ikke spiller noen rolle, jfr. diskusjon i Gravidforumet.

Men jeg er spent- så spent at jeg kommer til å gå bananas hvis det går langt over termin!

(Minstemann hoster og har feber, stakkars. Han var så varm her i går, så jeg tok av ham pysjen så han kunne sove i bare bleia (+ dyne). Måtte sitte å se på ham en stund der han lå. De tjukke lårene. Beina som fortsatt ofte er i froskestilling, særlig når han sover, og som er direkte hjulbeinte på grunn av det. Bollekinnene. Hårfjonene (blonde!). Og myk, myk hud overalt, hud som noen steder - særlig på ryggen - ser ut som den er et nummer for stor. Og som du skrev, små snøft og grynt og snork )

Tnnnåhhh....

Sånne beskrivelser gjør ikke lengselen mindre! Håper skjønningen din er litt kvikkere i dag, det er ikke noe gøy med feber. Men skjønner godt at du ble sittende og ta inn synet. De er virkelig vakre små skapninger- og de lydene! Helledussen... *gå inn i babymodus med rosafargede briller og ensporet hjerne*

Fredag i dag, og sol og vår! Snart har det vel smeltet nok til at jeg kan ta kosten fatt og strigle utepartiet. Blomstene må vel i realitetsorienteringens navn vente litt, selv om jeg er på tuppa etter å dra på Plantasjen og finne frem noe sprekt og fargerikt...

Og på søndag kommer endelig de store hjem!

De siste dagene har jeg virkelig begynt å savne dem, og jeg er superspent på å høre om alt de har opplevd! Tror de har hatt en ferie for livet, og har masse å fortelle... Når de er tilbake, er hverdagen også tilbake for fullt, med hundreogørten punkter på ukeplanen, treningstøy, kamper og fire matpakker hver morgen. Men da flyr vel de siste ukene av gårde også!

Ønsker alle som måtte dumpe innom en flott helg!

[Pyntestøv]

Takk for tips når det kommer til åpningsfasen. Det var særdeles nytttig.

Ble også tipset om denne siden, og i sær denne videoen, av ei som nylig fødte. Hun syns det var til stor hjelp:

http://www.babycentre.co.uk/v1052209/what-happens-to-your-cervix-during-birth

Syns flere av de andre videoene har hjulpet også. Kanskje dette er gammelt nytt, men det kan være at hun sier ett eller annet som kan være til hjelp

Forøvrig liker jeg både måten du skriver på og det du skriver, så skriv i vei. Det er ikke for langt