Mafalda peiser på

[Gjest Tekola]

Nå er det nummeret før jeg ringer Schibsted og får deg inn som fast spaltist i Mamma, altså! Herregud, som du tar ting på kornet!

Alt fra økonompappaen i koret som heldigvis hadde fire døtre, så regnskapet der stemte i veeeeeeldig mange år, til logistikk. Herlig! Jeg bare vet at jeg kommer til å ende som en frustrert Ja-mamma, akkurat som mine foreldre før meg. Dog, min far dro stor fordel av journalistknep og pendlerblikk for å få folk til å stille opp! Men allikevel endte de med en noget grinete fjortenåring i kiosk eller sekretariat for lillebrors fotballcupper på grunn av bestemors tiende begravelse det året

[Ciara]

Den konklusjonen landet jeg også på, da jeg endelig var ferdig med å være skuffet, bitter og mislykket urkvinne etter siste fødsel. Det føles sterkt der og da, men det blekner faktisk med tiden, for det er så mye-mye-mye annet ved det å være mamma! Så hadde det ikke vært for at jeg på død og liv ville bli mamma en gang til, så hadde jeg nok ikke ofret mange tankene på det. Men det kommer litt tilbake nå- som enhver oppegående psykolog kunne forutsett - men det er bare å gjøre det beste ut av det. På gode dager er jeg ganske tøff i trynet og takler tankene greit, men jeg håååper at de neste kontrollene ikke faller på en dårlig dag... *krysse fingre*

Og til det første: jeg må også med skam melde at tanken på babyene forsvant fullstendig underveis. Da HK-jenta endelig var ute, etter det som føltes som 340 timer (og nesten var det også) var jeg helt uinteressert- det eneste som var viktig var at marerittet faktisk var over. Dårlig med gledestårer og mammalykke, ungen kunne pappaen få Men det kom seg heldigvis ganske raskt, da. og etter noen timer var jeg akkurat så motbydelig grise-stolt som bare nybakte mammaer kan være

Det er ingen skam å kollapse på kontroll, heller.

Jeg gikk til én kontroll hos jordmor langt ut i svangerskapet fordi jeg skjønte at jeg nok burde snakke litt om forrige opplevelse. Jeg tok med meg partogram og journal fra forrige fødsel, og klarte faktisk bare å rekke henne papirene før jeg begynte å hylgrine. Siden første fødsel hadde litt snacks som igangsetting, vakuum og ruptur, satt hun der og antok at det var dette jeg ville snakke om. Men hun ble ganske overrasket da jeg etterhvert klarte å snakke og fortelle henne at neida, det er bare de forferdelige åpningsriene ikke jeg takler. Og så sa hun noe interessant, og det er at man kan sjelden se på et partogram eller en journal hvordan den fødende har opplevd fødselen. Det finnes mange fødsler som ser fine ut på papiret som den fødende må bearbeide lenge i ettertid, og også motsatt, på papiret dramatiske fødsler som hovedpersonen selv ikke syntes var så ille.

Selv mener jeg at å føde, særlig den første gangen, minner aller mest om et overgrep. Og det tror jeg ikke man helt kan forstå med mindre man har opplevd det. Jeg følte meg regelrett tråkket på da fastlegen sa at dette hadde kvinner gjort i årtusener, og dessuten så er nyrestein objektivt mye verre! Mulig det, altså, men for meg var dette en opplevelse alle fortalte meg at jeg burde elske, men som jeg helst skulle vært foruten.

...men så går det jo litt tid, som du sier Og barna vokser og livet dreier seg om noe annet. Og når lite empatiske kvinnemennesker forteller meg at smerten er konstruktiv, så himler jeg mentalt med øynene og tenker at de ikke har hatt samme opplevelse som meg i det hele tatt.

Jeg gleder meg til du skal være ufordragelig stolt over ny baby, jeg Når du kan klappe deg selv på ryggen over at fødsel fem er unnagjort, og at du har et nytt lite talent liggende i fanget. Så kan du dra fram spekematen, den upasteuriserte osten, vinen og kysse alt av graviditeter og fødsler adjøss

[SmallTalk]

Puh, travel uke!

Jeg har endelig begynt på jobb igjen, og jeg kjenner at det virkelig tar litt tid å koble opp "serveren" (les: hjernen) igjen skikkelig. Ikke bare har jeg vært ute av drift (for) lenge, men jeg har blitt satt inn for å ha hovedansvaret for SW-utviklingen på et kjempesystem som ikke ligner grisen, og som i tillegg blir regnet for å være et skikkelig prestisjeprosjekt. Da passer det bra å sette ei lita, blond "berte" som har vært ute av drift i 9 mnd i førersetet for å svinge pisken slik at vi kommer i havn i tide... Jaja, godt noen (sjefen) har trua på meg, for jeg føler meg ikke helt som den rette personen for jobben per dags dato...

Ellers så må jeg si at jeg allerede har begynt å notere meg bak øret at jeg skal bli en slik forelder som sitter godt på hendene mine og biter meg hardt i tunga for ikke å la det glippe ut noen uplanlagte "Jeg kan" her og der. Jeg ble svett bare ved å lese innlegget ditt, Mafalda, og skjønner at jeg har noe å grue meg til fremover.

Også må jeg si meg enig med Ciara i at det er fullstendig lov å kollapse på kontroll. De som jobber med dette er vel godt vant til å deale med ymse situasjoner hvor gravide ikke akkurat føler seg helt på topp, og jobben deres er jo blant annet å hjelpe til med ting som f.eks fødselsangst.

[Mafalda]

Dere har nok helt rett, jenter.

Hvis du ikke takler hormonelle damer med traumer, vonde minner og alskens snacks, så blir du vel neppe jordmor. De har vel sett og hørt det meste før, og ikke så rent få ganger heller

Men jeg er bare så innmari dårlig på dette Følelser og grining ligger ikke for meg, da stikker jeg meg heller unna og sipper i fred til jeg får det rasjonelle hodet på plass igjen. Det var derfor jeg løp av gårde fra kontrollen den gangen- jeg orket bare ikke å gå inn der helt oppløst, selv om det sikkert var nettopp det jeg burde gjort. Æsj altså.

Og så sa hun noe interessant, og det er at man kan sjelden se på et partogram eller en journal hvordan den fødende har opplevd fødselen.

Det tror jeg så gjerne.

Mitt siste partogram er så og si tomt. Det står ingenting der, bortsett fra ankomst og tidspunkt for fødselen. Og et vedlegg med AGPAR-score, såklart.

Og nettopp dette er vel grunnen til at jeg heller sa fra meg muligheten til epidural, enn å dra dit igjen. Jeg er rett og slett usynlig for helsepersonell, av en eller annen merkelig grunn. Og jeg er dønn sikker på at dersom vi skulle inn på Føde A eller B igjen, ville jeg først blitt avvist tre ganger, og deretter lagt på et kott med beskjed om å trekke i snora når ungen var ute. Helt sikkert. Og det hadde kanskje gått fint det, hvis jeg ikke hadde hatt et tonn kjip bagasje fra før, som er vanskelig å sette ord på. Uff, det er en veritabel can of worms, dette her, og jeg er veldig splittet på om det lureste er å være ærlig eller om jeg bare skal lukke øynene og kjøre på. Vi vurderte jo lenge adopsjon som et alternativ for sistemann, og det hender jeg tenker at det hadde vært det greieste, tross alt!

Selv mener jeg at å føde, særlig den første gangen, minner aller mest om et overgrep. Og det tror jeg ikke man helt kan forstå med mindre man har opplevd det. Jeg følte meg regelrett tråkket på da fastlegen sa at dette hadde kvinner gjort i årtusener, og dessuten så er nyrestein objektivt mye verre! Mulig det, altså, men for meg var dette en opplevelse alle fortalte meg at jeg burde elske, men som jeg helst skulle vært foruten.

Good grief. Sa han virkelig det?!

Noe så vanvittig frekt. Nå har jeg aldri hatt nyrestein, men Gubben har hatt blindtarmbetennelse med operasjon, og han har aldri vært i nærheten av å antyde at det var verre. Ikke på frågan. Nei, dette synes jeg var en drøy påstand av fastlegen din- hvis han fremdeles er det, da?

Jeg gleder meg til du skal være ufordragelig stolt over ny baby, jeg Når du kan klappe deg selv på ryggen over at fødsel fem er unnagjort, og at du har et nytt lite talent liggende i fanget. Så kan du dra fram spekematen, den upasteuriserte osten, vinen og kysse alt av graviditeter og fødsler adjøss

You and me both!

Hva sier du til litt upasteurisert vin på terrassen i sommer, hvis dere er hjemme?

Jeg har endelig begynt på jobb igjen, og jeg kjenner at det virkelig tar litt tid å koble opp "serveren" (les: hjernen) igjen skikkelig. Ikke bare har jeg vært ute av drift (for) lenge, men jeg har blitt satt inn for å ha hovedansvaret for SW-utviklingen på et kjempesystem som ikke ligner grisen, og som i tillegg blir regnet for å være et skikkelig prestisjeprosjekt. Da passer det bra å sette ei lita, blond "berte" som har vært ute av drift i 9 mnd i førersetet for å svinge pisken slik at vi kommer i havn i tide... Jaja, godt noen (sjefen) har trua på meg, for jeg føler meg ikke helt som den rette personen for jobben per dags dato...

Jeg sider med sjefen din!

Du er kanskje litt rusten, men det er vel som å sykle: når du først er i gang, så går det greit. Du kan jo faget ditt!

Men at det tar litt tid å dra i gang systemet, er ikke så merkelig. Det blir en helt annen hverdag. Jeg må alltid le litt når jeg leser innlegg på KG fra hjemmeværende mødre om at jobben er så deilig med voksenkontakt, en kopp kaffe i fred og ro, og lunsj med voksne mennesker. Jo, ja, jeg ser jo den- men vi må ikke glemme at jobb faktisk er, øh, jobb. Og det er ikke bare lunsj og moro. I hvert fall ikke i min jobb, og definitivt ikke i din jobb heller. Det er ansvar, oppgaver, ting som må løses, og du må ha hodet på plass. Kort sagt, det er utfordrende. Sikkert lett å være i syvende himmel over voksenlunsjer den første uka, men så siger realiteten inn: du er herved dobbeltarbeidende- du må prestere på jobb, og så dra hjem og prestere videre.

Men jeg er helt sikker på at du lander dette prestisjeprosjektet. Yes you can! Og hvordan går det med Knerten og pappa på hjemmebane? Jeg kjenner at jeg er litt spent på det selv, hva slags servicenivå jeg kan forvente når Gubben er hjemme med baby

Ellers så må jeg si at jeg allerede har begynt å notere meg bak øret at jeg skal bli en slik forelder som sitter godt på hendene mine og biter meg hardt i tunga for ikke å la det glippe ut noen uplanlagte "Jeg kan" her og der. Jeg ble svett bare ved å lese innlegget ditt, Mafalda, og skjønner at jeg har noe å grue meg til fremover.

Hehe, det er ikke bare mas og stress, altså. Faktisk er det en veldig god følelse å bidra, og for all del: jeg er jo selv avhengig av at andre stiller opp for mine barn. Senest i går var jeg på plass for dorull-henting for Susains klassetur, og der sto det to forhutlede, frosne pappaer i skolegården med et lass doruller i en lånt henger. Sikkert den beste måten de kunne ønske seg å tilbringe en torsdagskveld på Han ene spøkte med at det som ikke ble hentet i går, ville bli stablet oppunder taket i stua deres- til konas store fortvilelse. Det er jo bare å innse at med barn følger det et visst antall kjipe oppgaver. Jeg tror noe av clouet er å se på hva slags innsats man kan legge inn, kontra hvor mye ansvar man kan ta på seg. For vår del er Smule klar for dugnad to uker etter fødsel, men jeg kan ikke påta meg noe ansvar for logistikk og gjennomføring akkurat der. Orker ikke mailing og mas- hvis jeg får noen tilmålte timer i kafeen fikser jeg det, med kake på slep, men jeg vil ikke ha så mye ansvar.

Og til neste år skal jeg roe litt ned. I år er jeg FAU-leder i barnehagen, klassekontakt for NaniRonaldo, og styreleder i orkestergruppa- og til neste år kutter jeg alt bortsett fra det siste

Og som sagt: referatskriver er jobben for de som vil engasjere seg, uten å måtte sette av for mye tid. Merk deg det

Men allikevel endte de med en noget grinete fjortenåring i kiosk eller sekretariat for lillebrors fotballcupper på grunn av bestemors tiende begravelse det året

Først av alt: takk for komplimentet! Nesten så jeg blir flau, men det er veldig hyggelig at noen setter pris på det.

Brygger på et nytt lite hjertesukk, med den lånte tittelen "Er mamma egentlig et menneske?", og det er bare å selge det til de som måtte være interessert

Og det er pussig hvordan enkelte familier har eldre slekninger som må graves ned opptil flere ganger

Jeg tror vel at jeg har hørt det meste, sånn sett, og favoritten min er og blir "Beklager så mye, men vi har ikke tid den dagen". Spesielt når dagen er 17. mai, og ALLE har fått beskjed om, fra første klasse, at det er 7.klasse som arrangerer 17.mai og det må alle foreldre være forberedt på. Det burde være nok år til å forberede seg på å stille opp, eller hur? Men jammen er det deilig når ungene er store nok til å bidra selv. Korturen til Susain er halvveis finansiert av henne selv- hun stilte seg opp med to venninner på Nationaltheatret, og spilte inn 1200 kroner på en time. Hurra for unger som gidder å bidra!

Ønsker alle en fortreffelig helg, med eller uten småbarn, mageboere, menn, dyr, eller i det hele tatt

[Mafalda]

Vi vurderte jo lenge adopsjon som et alternativ for sistemann, og det hender jeg tenker at det hadde vært det greieste, tross alt!

Rettelse: vi har allerede en foreldreløs "datter" i Øst-Europa som vi ville elsket å få hjem til Norge. Lille, skjøre, nydelige Oksana, som ikke har noen fremtid der hun bor i det hele tatt. Faren hennes er død, moren hennes klarer ikke å ta seg av henne. Selv mannen min- som ikke er av de mest sentimentale- smeltet fullstendig og ville gjort hva som helst for å få henne hjem til oss. Men reglene gjør det ikke mulig.

Alternativt var det å stille seg i den vanlige adopsjonskøen. Det også innebærer to-tre år med kommunal saksbehandling, prøving, psykologisk evaluering, ventetid, utgifter, hele pakka. For oss, der en part ikke var sånn overvettes begeistret for flere barn i utgangspunktet, ble det for mye stress- det er jo enklere å ligge seg til det VI har venner som ikke klarer å få barn, og det føles feil å ta deres plass i køen. Vi har ikke hundre tusen slengende rundt, og vi har definitivt ikke den samme tålmodigheten som barnløse par. Dessverre.

Men i dette perspektivet var det ikke et enkelt valg å få Smule. Bare så det er sagt. Det var faktisk et andrevalg... hadde vi kunnet få Oksana hadde vi gjort det på flekken. No questions asked. Men vi får se- når de eldste flytter ut er det ikke umulig at vi blir fosterhjemstjeneste eller noe slikt. Vi er jo så vant til å ha småbarn her i huset

[SmallTalk]

Jeg er mildt sagt imponert over samboeren og Knerten.

Knerten har tatt byttet kjempe bra, og samboeren er vesentlig mer effektiv enn hva jeg var iløpet av dagen. Bare iløpet av mandagen hadde han kjørt to vaskemaskiner, en runde med oppvaskmaskinen, handlet inn, laget middag og gått en mil! (La oss si det sånn at jeg var imponert over meg selv dersom jeg hadde satt på en vaskemaskin iløpet av dagen....) Og i tillegg har han og en han jobber sammen med dannet "pappaklubb" ettersom begge er i permisjon og blir borte en stund.

Og på toppen av det hele så har han fått til et par timer med jobb daglig ettersom han ikke rakk å ta "handover" på alle prosjektene sine før han gikk ut i permisjon...

Edit: Jeg må legge til noen ting til...

Jeg har ikke hatt nyrestein, men etter det jeg har skjønt, så er leversmerter noe som kan sammenlignes med gallestein, og jeg vet at jeg heller tar åpningsrier enn vondt i leveren en gang til. Riene mine begynte jeg å kjenne etter at epidural var satt, for den satt litt skjevt og jeg kjente krampene i den ene rumpeballen. Pressrier og sånn krysser jeg fingrene for at jeg aldri trenger å kjenne noe til, så de har jeg ikke noe ønske om å finne ut hvordan kjennes ut. Jeg hadde så absolutt ikke trua på at ting skulle gå bra i utgangspunktet, og jeg har enda mindre tro på det nå.

På ABC så får du vel oppfølging hos samme jordmor hver gang, og dersom du har en god kjemi med henne, så kan det nok lønne seg å snakke med henne om hva du tenker (og føler) for tiden. Ihvertfall med tanke på hvorfor du har søkt deg dit istedenfor de andre avdelingene, og grunnen til at du heller har valgt en avdeling uten fungerende smertelindring selv om du er forberedt på at det kommer til å bli smertefullt.

Endret 1. mars 2013 av SmallTalk

[Susa]

All ære til deg som faktisk har født 4 ganger, og snart gått gravid i 200 uker!

I ettertid syns jeg ikke fødselen jeg hadde var så ille, men den var jo veldig intensiv, iom at det hele var over på 2,5 time! Men...på et tidspunkt sa jeg til jordmor at DETTE VIL JEG IKKE MER!

[Øydis]

Stikker innom for å lese litt tidlig en morgen, her var det håpløst å bli noe særlig lenger liggende i senga etter dotur, gnagende sult og spark som forplantet seg gjennom hele madrassen. Må jo bare slutte meg til rekkene, du skriver fantastisk underholdende! Nå som du snart skal ut i mammaperm, bør du jo starte en skikkelig mamma-/interiørblogg, har fått med meg det ikke er helt uvanlig...

Noterer meg tipset om referatskriving, lytter gjerne til erfarne fjellfolk! Er ofte dum nok til å takke ja til ting jeg egentlig ikke vil, så nå vet jeg i det minste litt mer om hvor man kan spare inn litt på tiden man bruker!

Mulig det er annerledes når man har gjort det så mange ganger før som du (og hatten av for deg, virkelig!). Men når det gjelder fødselen, er det slik en stor hendelse for meg at jeg ikke ville nølt med i det minste å forsøke å prate om det med de som står i en slik posisjon at de kan hjelpe til. Det er jo ett eller annet her som det kanskje hadde vært godt å få bearbeide før du går i gang igjen?

Riktig god søndag!

[Mafalda]

Hei, Øydis!

Koselig å "se" deg! Og føl deg fri til å stjele de tipsene som måtte være brukbart til noe. Ikke alt har vært like vellykket, men noen ting har jeg nok lært som mamma gjennom ørten år...

Og det kryr av småjobber og tidsbillige tiltak man kan gjøre, for å kunne være engasjert uten å ta seg helt ut. Så får Supermenneskene ta seg av de svære organiseringsjobbene- eller man kan ta dem på seg selv hvis overskuddet sprenger på og trenger et utløp, hehe.

Jeg er mildt sagt imponert over samboeren og Knerten.

Knerten har tatt byttet kjempe bra, og samboeren er vesentlig mer effektiv enn hva jeg var iløpet av dagen. Bare iløpet av mandagen hadde han kjørt to vaskemaskiner, en runde med oppvaskmaskinen, handlet inn, laget middag og gått en mil! (La oss si det sånn at jeg var imponert over meg selv dersom jeg hadde satt på en vaskemaskin iløpet av dagen....) Og i tillegg har han og en han jobber sammen med dannet "pappaklubb" ettersom begge er i permisjon og blir borte en stund.

Så bra at gutta koser seg og fikser ting greit på hjemmebane! Nå har jeg jo klokkertro på at menn kan det meste like godt som oss damene, men alltid hyggelig å få det bekreftet. Dere har tilnærmet likedeling, dere da? Satser på at bissi karrierekvinne får middagen servert i månedene som kommer, av to smørblide karer som koser seg i pappaperm.

Når det gjelder smerter, trodde jeg egentlig det var fy-fy for leger å sammenligne eller avfeie noe som helst, selv om det kanskje objektivt sett kan være noe i det. Det var vel mest det jeg reagerte på hos legen til Ciara- hvis man graver fram motet til å ta opp noe, bare for å få beskjed at "pyttsann, skjønner ikke hva du maser om, det kunne vært så mye verre" hadde jeg antagelig gravd meg ned i et hull for aldri å komme opp igjen

Men dere har jo helt rett alle sammen. Neste kontroll er på onsdag, da skal jeg prøve hardt å ikke bare ta på den der "alt er så fint og flott"-masken. Men jeg er håpløs på ting som ikke er veldig konkret og logisk, det blir bare ball i min blonde hjerne...

Men...på et tidspunkt sa jeg til jordmor at DETTE VIL JEG IKKE MER!

Haha, kjenner følelsen! Jeg er helt sikker på at samtlige som jobber på føden har en lang katalog med absurde ting som damer har sagt eller gjort. Jeg skulle jo hoppe ut av vinduet sist og legge meg under nærmeste trailer, i fullt alvor. Gubben og jeg satt i senga og sloss! Det må ha vært litt av et syn, men sier jo litt om hvor borte jeg var på det tidspunktet. For så ille er jeg ikke til vanlig- tross alt!

Ah, søndag! Morgenstund har gull i munn, og fra stua lyder Tsjaikovski på full guffe. Det er minstejenta som øver sine Bolshoi-moves til adagioen i Nøtteknekkersuiten. Rare lille jenta, hun har danset siden før hun kunne gå. Og så alvorlig, må vite, her er det full konsentrasjon og ikkeno' tøys!

Om en halvtime bærer det ut... hun skal synge i koret i dag, og etterpå skal vi på Susains masterclass-konsert klokka to. SnillVimsen skal på interncup, men må sørge for å komme fram og tilbake selv (kryss fingrene for ham, vær så snill!), siden Gubben og NaniRonaldo allerede er langt utenbys på cup, de også. Cupstart 08:15 på en søndag morgen, oppmøte 45 minutter før... dette er brutalt altså, de måtte hente treneren før sju i dag morges (at HAN gidder er et enda større mysterium. Hvis ikke vi hadde hatt gutter som måtte møte på den tiden, skulle det mye penger til for at jeg skulle ofre helger og kvelder på et fotball-lag... men godt at det finnes folk med slike interesser også!).

Ah, de avslappende og deilige helgene vi har! Og så mye husarbeid som vi får gjort!

Jaja, det er moro, da. Men jeg ser jo at det er superpraktisk at Smule ligger godt plassert i magen. Det setter nok en ekstra spiss på helgestresset når vi må drasse på vogn og baby og bleier i tillegg- da blir vi litt av et syn!

Ha en nydelig søndag alle sammen. Det er sol, og den forferdelige vinden fra i går har løyet. Perfekt turvær!

Edit: Tsjaikovski? Tsjaikovskij? Bolsjoi? Bolshoi er vel den engelske varianten? Disse russerne, altså, de gjør det ikke lett for en stakkar. Uansett hvordan man transkriberer, ser det bare pussig ut, hehe.

Endret 3. mars 2013 av Mafalda

[Ciara]

Men jeg er bare så innmari dårlig på dette Følelser og grining ligger ikke for meg, da stikker jeg meg heller unna og sipper i fred til jeg får det rasjonelle hodet på plass igjen. Det var derfor jeg løp av gårde fra kontrollen den gangen- jeg orket bare ikke å gå inn der helt oppløst, selv om det sikkert var nettopp det jeg burde gjort. Æsj altså.

Kjenner meg så altfor godt igjen. Jeg er så langt unna følelsesladet til vanlig at jeg ikke takler å gråte ute blant folk eller vise meg svak. Jeg synes det er direkte ubehagelig, og vil mye heller synke ned i jorden. Legg til en dæsj kontrollfrik, en dæsj flink pike, og resultatet er at ingen andre enn foreldrene mine, mannen min og denne jordmoren har seg meg gråte. Lurer på hvorfor det skal være så vanskelig?

Og nettopp dette er vel grunnen til at jeg heller sa fra meg muligheten til epidural, enn å dra dit igjen. Jeg er rett og slett usynlig for helsepersonell, av en eller annen merkelig grunn. Og jeg er dønn sikker på at dersom vi skulle inn på Føde A eller B igjen, ville jeg først blitt avvist tre ganger, og deretter lagt på et kott med beskjed om å trekke i snora når ungen var ute. Helt sikkert.

Samme her. Er du også ganske spak når det kommer til egne behov? For du virker jo overhodet ikke spak ellers, mener jeg, men de flinke pikene er vel gjerne det på egne vegne.

Det jeg blir litt satt ut av er at det virker som om mange jordmødre ikke har spesielt stor sympati med fødende. Noe jeg på sett og vis kan forstå. Når du er med på X antall fødsler hver dag, og de fleste fødende skriker og bærer seg, blir du sikkert litt immun mot det. Men for oss som føder der er det ikke akkurat dagligdags. Og selv om det er helt normalt og ukomplisert kan det fortone seg som et mareritt av proporsoner mens det står på. Og så får ikke skrikene dine dem til å løpe litt en gang! Siste gang, da det stod på som verst, ropte jeg helt fra meg "Nå må jeg ha hjelp!" og mannen syntes det var så ubehagelig at han løp ut på gangen da de ikke kom da jeg trakk i snora. Og etter en stund kommer de, og det er liksom ikke et trøstens ord å få. Mulig det ikke er noen vits, men jeg forstår liksom ikke at det ikke er noe mer, på en måte. At de i det minste ikke kan signalisere litt sterkere at de forstår hva man går gjennom.

Good grief. Sa han virkelig det?!

Noe så vanvittig frekt. Nå har jeg aldri hatt nyrestein, men Gubben har hatt blindtarmbetennelse med operasjon, og han har aldri vært i nærheten av å antyde at det var verre. Ikke på frågan. Nei, dette synes jeg var en drøy påstand av fastlegen din- hvis han fremdeles er det, da?

Hehe, ja, han er fortsatt fastlegen min. Han er en uhyre saklig kar som kan sitt fag, men som du har gjettet ikke er den mest følsomme som finnes. Noe som passer meg kjempebra når jeg ikke er gravid og føder. Og siden jeg er ferdig med det, så beholder jeg ham.

Hva sier du til litt upasteurisert vin på terrassen i sommer, hvis dere er hjemme?

Nå ble jeg glad! Ja! Og jeg lover at vi ikke skal snakke om fødsler, bare beundre Smula

Jeg tror vel at jeg har hørt det meste, sånn sett, og favoritten min er og blir "Beklager så mye, men vi har ikke tid den dagen". Spesielt når dagen er 17. mai, og ALLE har fått beskjed om, fra første klasse, at det er 7.klasse som arrangerer 17.mai og det må alle foreldre være forberedt på. Det burde være nok år til å forberede seg på å stille opp, eller hur?

Den varianten der er jeg uhyre fascinert av. Den dukker opp støtt og stadig, fra min favorittmenneskesjanger: De Som Alltid Er Mye Travlere Enn Alle Andre. Jeg lurer på om jeg klarer å følge to barns barnehageliv, skoleliv, idrettsliv og instrumentliv uten å levere følgende oversarkastiske svar: "Å? Å. Ja, du forstår, vi har ikke så mye å gjøre, vi. Ikke har vi familie, ikke har vi venner, og ikke har vi noen hobbyer å bruke tid på heller. Vi sitter stort sett hjemme og kjeder oss hver eneste kveld. Så da denne muligheten til å bli med på å arrangere 17. mai/dugnad/juletrefest dukket opp ble det jubel i stua! Endelig, tenkte vi! Her har vi en sjelden sjanse til å ha noe å gjøre, vi også!"

Rettelse: vi har allerede en foreldreløs "datter" i Øst-Europa som vi ville elsket å få hjem til Norge. Lille, skjøre, nydelige Oksana, som ikke har noen fremtid der hun bor i det hele tatt. Faren hennes er død, moren hennes klarer ikke å ta seg av henne. Selv mannen min- som ikke er av de mest sentimentale- smeltet fullstendig og ville gjort hva som helst for å få henne hjem til oss. Men reglene gjør det ikke mulig.

Det er hjerteskjærende at det ikke skal være mulig for dere å få hverandre. Kan ikke tenke meg et bedre oppvekstmiljø for Oksana.

Jeg har ikke hatt nyrestein, men etter det jeg har skjønt, så er leversmerter noe som kan sammenlignes med gallestein, og jeg vet at jeg heller tar åpningsrier enn vondt i leveren en gang til. Riene mine begynte jeg å kjenne etter at epidural var satt, for den satt litt skjevt og jeg kjente krampene i den ene rumpeballen. Pressrier og sånn krysser jeg fingrene for at jeg aldri trenger å kjenne noe til, så de har jeg ikke noe ønske om å finne ut hvordan kjennes ut.

Dette med smerter er uendelig interessant i grunnen. Og det eneste jeg har skjønt av å føde to ganger er at smerte er uhyre relativt og det er liten vits i å snakke om objektivitet.

Min første fødsel var hinsides var jeg trodde var mulig smertemessig under hele åpningsfasen. Den andre var bare på det nivået de ti siste minuttene av åpningsfasen, og fikk meg til å innse at den første fødselen faktisk var spesielt smertefull.

Den verste erkjennelsen? Siden jeg ikke på noe tidspunkt trodde jeg kom til å dø, er jeg helt skremt av tanken på at det faktisk går an å ha det enda verre. Hvis man for eksempel får ekstreme skader i ulykke e.l. Da håper jeg VIRKELIG det er vanlig å besvime, for jeg har store problemer med å forstå hvordan man skal kunne holde ut noe slikt og ikke rett og slett klikke for godt.

Men for å komme til poenget, det nytter ikke å være objektiv, tror jeg Det kan godt hende nyrestein og gallestein og leversmerter er verre en fødsel. Men hvilken fødsel, da, liksom? Min første fødsel var 10 på "min smerteskala". Den andre kanskje bare 6 fordi det var så kort tid på det mest smertefulle. Det er jo komplett umulig å vite om nyrestein er en 15 (og dermed sprenger skalaen for hva jeg vet om smerte), eller om det er en 8 (verre enn en "vanlig" fødsel, men bedre enn en vanskelig) eller om det er en 5-er (hvis man har veldig vanskelige fødsler). Og uansett er det ikke så relevant heller. Hva skal jeg gjøre med den informasjonen? Konkludere med at jeg er en pyse? Grue meg til andre fantastiske opplevelser livet kan ha i vente?

Selv mistenker jeg fastlegen for å si det fordi han kanskje (faktisk!) ville berolige. Fødsel er ikke det verste du kan oppleve, liksom. Mens jeg bare tenkte "Du er mann. Dust."

Hehe, minner meg på at jeg sa til mannen etter første fødsel: "I mitt neste liv skal jeg bli mann!"

[SmallTalk]

Smerter er subjektiv, det er det ingen tvil om. Jeg kom vel aldri til det stadiet at jeg virkelig ønsket å dø, men det må ha vært rimelig tydelig at jeg hadde vondt ettersom det tydeligvis ble brutt noen retningslinjer når jeg fikk epidural på 2 cm. Om de smertene jeg hadde var en 10'er på skalaen er derimot vanskelig å svare på, for det er definitivt det verste jeg har vært med på noen sinne, men jeg vet jo ikke om det finnes noe som er verre. Jeg krysser derimot fingrene for at det ikke er det, for jeg ønsker ikke å oppleve smerter i denne kategorien en gang til.

Jeg klarte faktisk å gjøre inntrykk på jordmora jeg hadde, men ikke i positiv forstand. Hun ble mildt sagt skremt over hvor raskt man kan gå fra "dårlig" til alvorlig syk, og var innom på barsel for å unnskylde seg for at hun ikke hadde skjønt at jeg hadde noe mer enn bare "vanlig" svangerskapsforgiftning.

Jeg var også såkalt "flink pike" før, og kan fortsatt tildels være det, men jeg har heldigvis klart å bli litt mindre "flink" med årene. Jeg er heller ikke blant de som liker å prate med f.eks leger og jordmødre om hva jeg tenker og føler (Herregud, det er ikke alt jeg snakker med samboeren om en gang!), men jeg kom til et punkt hvor det fikk briste eller bære. Fastlegen min hadde broder'n som pasient før, så hun har aldri hatt noen problemer med å skjønne de bekymringene jeg har hatt, men jeg har aldri følt meg så dårlig som når jeg skulle inn på sykehuset for å snakke med en vilt fremmed jordmor om hvorfor jeg ønsket keisersnitt. Takk og lov så traff jeg på ei som faktisk skjønte tegninga, hvis ikke så aner jeg faktisk ikke hva jeg hadde gjort.

Og Ciara, jeg sier meg veldig enig med deg, i mitt neste liv vil jeg også være mann. Også kan samboeren bli dame, så kanskje han skjønner hva vi noen ganger er nødt til å gjennomgå. På den andre siden så har han nå sluttet å klage over bagatellmessige sykdommer som litt vondt i halsen, hodepine eller forkjølelse, så kanskje han har innsett at "mannesyke" ikke er det verste som finnes?

Mafalda: Den "bissi" karrierekvinnen må nok finne seg i å lage middagen sin selv noen ganger... Ettersom vi har såpass lik fordeling på ting, så innebærer dette forholdsvis lik fordeling på ting som middagslaging også, nemlig annenhver dag.

Endret 3. mars 2013 av SmallTalk

[Ciara]

Men Mafalda, hva sier magefølelsen deg om kjønnet? Er det en gutt eller jente, denne lille smula, mon tro? Det er noe av det mest spennende som finnes, synes jeg. Den følelsen vi hadde da vi skulle på ultralyd og lurte på om alt stod bra til der inne, og om de kunne se om det ble gutt eller jente.

Haha, jeg så forresten en hittil ukjent side ved min mann da vi var på ordinær UL av førstemann.

Jordmor gikk gjennom skjermbildet og forklarte hva vi så. Alt så bra ut, og vi var utrolig imponerte over hvilke detaljer hun kunne studere. Så spør hun: "Ja, vil dere vite kjønnet da?" I forveien hadde jeg sagt at det var noe mannen min kunne bestemme, om vi skulle finne ut eller ikke. Som gravid handlet jo alt om meg, så tenkte det var greit at mannen fikk råderett over noe, han også. Og han hadde (til min hemmelige ergrelse) egentlig bestemt seg for at vi ikke skulle vite. Men så var vi der altså, helt satt ut av hjertekamre, hjernehalvdeler, ryggrad og tarmer, så mannen svarte: "Egentlig ikke, men svarte, jeg klarer ikke å vente, si det!" Og jordmor ler og sier: "Ja, det er VELDIG tydelig så dere hadde sikkert sett det uansett, det er definitivt en gutt!" Og vi var sånn passe lamslåtte, for vi hadde trodd det var jente.

Men så, litt senere på kvelden, overhørte jeg mannen i telefonen med en kompis: "...og så, vøttø, spurte hun om vi ville vite kjønnet, og jeg sa ja, og så sa hun at det ble gutt, og ikke bare det, hun sa det var SÅ lett å se, og vi vet jo hva det betyr, høhø...."

HÆ? Tenkte jeg da. Hva skjer her, egentlig? Er dette min myke mann, oppvokst med hippie-alenemor, han som har mastergrad i et fag fra historisk-filosofisk fakultet, han som insisterer på at gutter like gjerne kan leke med dukker som med biler?

[Ciara]

Og Ciara, jeg sier meg veldig enig med deg, i mitt neste liv vil jeg også være mann. Også kan samboeren bli dame, så kanskje han skjønner hva vi noen ganger er nødt til å gjennomgå. På den andre siden så har han nå sluttet å klage over bagatellmessige sykdommer som litt vondt i halsen, hodepine eller forkjølelse, så kanskje han har innsett at "mannesyke" ikke er det verste som finnes?

Haha, vet du hva min mann gjør?

Han er en ertekrok, og tuller med hele greia (han vet jeg er med på det, altså, så det er ikke at han mangler antenner). Han kan for eksempel få en flis i fingeren, og så sier: "Faen, nå har jeg fått flis i fingeren. Jeg garanterer at dette er minst like vondt som å føde!"

Andre ganger, når han faktisk er (manne-)syk og ynkelig, kan han si: "Du, jeg vet at å føde er det aller verste som finnes og alt det der, altså, men jeg er faktisk veldig syyyyyk nå. Du kunne ikke hente litt saft?"

[Mafalda]

Haha, ertekroken!

Men jeg hadde hatt vanskelig for å holde maska jeg også, det er helt klart.

Her i huset er det mest jeg som erter Gubben. Han presterte å si- husker ikke i hvilken kontekst, men det var definitivt i beste mening- at "smerte sitter i hodet". Gjett om jeg elsker å minne ham på det når han er syk eller har vondt i ryggen.

Pyttsann kjære, det er bare å ta seg sammen og tenke det vekk. Det sitter i hodet, vettu!

Men jeg må si at det er så utrolig godt å lese det dere skriver. Midt i flommen av alt som er så vakkert og nydelig, så er det altså flere som kjenner seg igjen i smerter og panikk og rare leger og flinke piker og alt som er. Tusen takk for at dere gidder å skrive, damer! Og ikke minst en stor honnør til Small Talk som har klart å bli litt mindre flink, det er et eksempel til etterfølgelse. Jeg hadde nok også hatt et par færre kjipe opplevelser hvis jeg hadde vært flinkere til å slå i bordet og si HØR NÅ HER, men det kan jeg bare på andres vegne. Er ikke det typisk?

HÆ? Tenkte jeg da. Hva skjer her, egentlig? Er dette min myke mann, oppvokst med hippie-alenemor, han som har mastergrad i et fag fra historisk-filosofisk fakultet, han som insisterer på at gutter like gjerne kan leke med dukker som med biler?

Myk og likestilt og grad fra HF til tross: penisstørrelse er penisstørrelse. Jeg tror og er en mannegreie som vi aldri kommer til å forstå oss helt på. Med mindre vi blir menn i våre neste liv, da, og lar damene bekymre seg for babyhelse og fødsler, mens vi gliser over tydelige mikro-peniser på UL-bilder, hehe.

Og magefølelsen min, ja, den er et kapittel for seg.

Når jordmor sa at det kanskje kunne se ut som en jente, men at det var svært usikkert, så plantes jo jentetanken i hodet likevel. Så Smule har levd en god stund i magen og blitt omtalt som "hun" og "henne". Men i det siste har jeg fått flere kommentarer på at jeg har så typisk guttemage. Dette med gutte- og jentemage er vel egentlig det rene vås, og jeg mistenker at det handler like mye om at jeg har gått ned litt i vekt Men det har nok smittet av litt, for nå er jeg mer usikker. Det som ER sikkert, er at Smule vokser som fy, og blir stadig større og sterkere. Har spark og dult og ikke minst kynnere av en annen verden- på søndagsturneen med Hello Kittyjenta måtte jeg pese for hver 30. meter... Så akkurat nå er magefølelsen at det kommer en gutt, og at han ikke venter til termin heller.

Med min fantastiske intuisjon, betyr vel det at det kommer ei lita jente tuslende en uke over

Spennende er det i alle fall!

Som det våres ute nå, det er helt herlig! Det blir stadig mindre snø, og ute i treet er et skjærepar fryktelig travelt opptatt med å bygge rede. Upasteurisert vin i sola, med Smule i vogna, er ikke så langt borte likevel, Ciara (det skal bli hyggelig!)! Håper det ikke blir mer snø nå, jeg er klar for bare veier og planter på terrassen!! Har også mottatt mail fra 17.maikomiteen om at Smule og jeg er plassert i lekegruppa, så jeg håper han/hun er klar for å stable blikkbokser og dele ut nøkkelringer med logoer til skolebarn med ketsjup og is nedover bunaden.

I morgen er det altså kontroll, og jeg tok en testkjøring av forklarende monolog i badekaret i stad. Det gikk sånn halvveis bra, jeg er jo grinete og ustabil til tusen. Så jeg har lagt en plan: har gitt mannen klar instruks om at når vi kjører til sykehuset i morgen, så skal han prate om alt mulig annet enn den forestående kontrollen. Jobben, den nye boka til Erik Solheim, EUs fjerde postdirektiv, United-Realkampen som går av stabelen i kveld- hva som helst annet enn babyer og kontroller og fødsler. Hvis jordmor begynner å spørre og grave, får jeg bare falle sammen (som dere sier, hun har nok sett litt av hvert før), men jeg må ikke begynne å bælje allerede i bilen- da er slaget tapt på forhånd. Satser på at kveldens Champions League-kamp inneholder nok av tvilsomme dommeravgjørelser til at vi har diskusjonsmateriale helt inn på venterommet

Oh, og en annen liten detalj: jeg må snart få rompa i gir og gravd fram det gamle tøyet fra loftet. Hvis magefølelsen som alltid er på bærtur, likevel skulle vise seg å være riktig, kommer Smule til et hjem der følgende er på plass:

1. Vogn (må bare sjekke at hjulene holder)

2. To luer og en sparkebukse.

Selv jeg, som ikke akkurat er noen utstyrsfreak, ser at det er litt i tynneste laget. Bør vel kanskje begynne å gjøre lista littegrann lengre...

Endret 5. mars 2013 av Mafalda

[Gjest Nikki09]

Du har mer klær til babyen du enn hva jeg hadde når jeg var like langt på vei! Jeg skulle pakke sykehusbagen i uke 38 og oppdaget at jeg hadde ikke et eneste plagg i str baby... Masse i str 4-6 mnd, noe i str 1år osv. At babyen kom ut som en pitteliten bylt som trenger miniklær, og ikke et barn som er klar for barnehagen hadde tydeligvis ikke fallt meg inn man tenker da fremover

mannen var særdeles lite fornøyd når han måtte være med ut å handle i timesvis, slet med å få puste pga babyen lå så trangt, så fikk ikke lov til å gjøre sånt alene husker vi stod på storsenteret her og jeg prøvde desperat (og gråtende) og forklare han at det var svært så nødvendig og kjøre en tre kvarters tur til et annet senter hvor de hadde en babybutikk som var såå fiiin! Hvorpå han til slutt kommer med "*** hvis ikke du tar deg sammen nå så ringer jeg Jordmora di og sladrer altså! Du har fått beskjed om å ta det med ro fordi du ikke får puste! Hvilken del an TA DET MED RO er vanskelig å forstå?!" Og jeg, trassig som en unge, full av hormoner, svarer i fullt alvor "hvis du skal være så forbaska vanskelig så ringer jeg pappa altså! Og han blir sint på deg han!" ...ikke mitt stolteste øyeblikk... Idag så kan jeg ikke helt skjønne hva i allverden pappa skulle gjøre men babyklær ble det da

[Fru Edderkopp]

Snikleser

[SmallTalk]

Samboeren min tør ikke erte med meg angående ting som innebærer medisinske ting...

Det er nemlig ikke jeg som svimer av ved synet av sprøyter, og det var ikke jeg som gikk rett i bakken når jeg fikk satt en fingerblokkade for å fikse en knekt finger og en ødelagt negl. Samboeren gikk derimot rett i bakken ved synet av dette, og den ene sykepleieren i rommet konstanterte ganske så tørt at jeg ikke burde finne på å dra med han inn på en fødestue. Det er liksom litt pinlig for en som var i saniteten i militæret, og dermed har grundig opplæring i det å sy sammen folk og å sette venefloner på ymse kinkige steder, at han svimer av ved synet av noen små bedøvelsesprøyter som settes i noen nerver i hånden.

Masse lykke til på kontroll i morgen, Mafalda! Jeg har god erfaring med å skrive ned stikkord på en lapp dersom jeg er redd for at jeg skal glemme noe eller ikke tørre å ta opp noe, så kanskje det er en idé?

Forøvrig så er jeg sikker på at Smule kommer til å ha alt det han/hun trenger og mere til! Jeg regner med at du har litt mer kontroll på dette enn du egentlig har lyst til å innrømme, og med barn nr 5 på vei, så har du vel sånn ca rimelig god peiling på hva dere trenger og ikke.

[Ciara]

Lykke til i morgen! Bra slagplan. Diskuter fotball i bilen, dere, og så går det nok fint på kontrollen enten det blir med eller uten tårer

[Gjest Doh]

Lykke til på kontroll i dag Mafalda. Jeg ser på overskriftene på VG Nett at dere har masse fotball å snakke om i dag

[Mus-Katt]

Ikke tenke, bare gjøre, det er vel sånn du har kommet deg igjennom de andre gangene du har vært like nervøs Mafalda

Dette går fint!