Mafalda peiser på

[Gjest Tekola]

Du sier noe der. Gratulerer med, øh, "kjoleinnkomsten", hvis det finnes noe slikt ord. Penger spart er penger tjent!

Det ble en ny kjole allikevel, men å bruke penger på en hverdagskjole føltes liksom litt mer "relevant" enn å kjøpe en penkjole som jeg kun har en anledning til å bruke de neste tre månedene

Forresten er det godt å se at jeg ikke er den eneste som er treig med å komme meg til legen. Jeg er så himla god på å utsette og å finne unnskyldninger når det er meg selv det gjelder. Men så fort mannen er litt dårlig, da mases han nesten til legen

[Mafalda]

Tror jeg liker Mafaldas historier så mye fordi hun minner meg sånn om min egen mamma. Stresser og ordner og står på. Mamma kunne vært troende til å møte opp med en unge i puppen på 17. mai om hun ble bedt om det

Glemte å kommentere denne, men det var veldig hyggelig å høre!

Ikke minst fordi det underbygger påstanden om at jeg ikke er spik spenna gæren, det finnes flere puppedugnadsdamer der ute

Men jeg- og antagelig også moren din- har nok møtt vår overkvinne. Selveste supermammaen, som jeg ikke en gang tør tenke på å konkurrere med. Det dreier seg om svigermoren til en kollega av meg, som nå har tre voksne sønner. Da disse sønnene var i skolealder, kom det- som det så ofte gjør- en lapp ut av skolesekken i seneste laget, som proklamerte at skolens skidag var dagen etter, og guttene hadde uten morens samtykke meldt seg på slalom.

Så langt, så vel. Slalomustyret sto i boden, og termos og kakao i skapet. Ullsokker, støvler, hansker, alt ble gravd fram fra vinterboden og lagt pent ut til bruk neste morgen, før de- sånn godt utpå kvelden- oppdager at minstemann mangler lue. Han har mistet lua si, og det er ingen i skapet han kunne tenke seg å bruke.

Jeg ser det levende for meg; klokka er halv elleve på kvelden, og alt er klart bortsett fra denne lua.

Så hva gjør Supermamma da?

................ ......................

Enkelt. Hun strikker en!

- og jeg bøyer meg bare i støvet Jeg er ikke helt der ennå, gitt. Men gutten fikk slalomturen sin, og de levde antagelig lykkelig til sine dagers ende. En litt søt historie, eller hur?

Nå må hive oss i bilen og begynne henterunden

[Ciara]

Haha, jeg kommer aldri til å strikke noe som helst! Der har min grense gått for lenge siden.

Min store lille har begynt å bli bevisst på hva han har på seg. Det var krise her en morgen favorittklærne hans var til vask (en grå hettegenser og blå joggebukse) var til vask, og han nektet å ha på seg en lekedress som lå ren i skapet. Her var det ikke mye forståelse å hente, og han ble tvangspåkledd. Her bestemmer mor, enn så lenge i hvert fall.

Ha en strålende helg! Håper du får følt sofastoffet litt mot rumpa også, og ikke bare trekket i bilsetet

[Pyntestøv]

Det er alltid så utrolig festlig og lese i dagboka din.

Et rask googlesøk og alle disse supermammaene dukker opp, en etter en. I bloggverden, vel og merke. I bloggverdenen så er alltid husene sterile, hvor maten kun er hjemmelaget (fra bunnen av), babyene svelger sitt eget gulp og sover til fastlagte tider. Supermammaene har alltid masse råd om hvordan man skal oppnå den "perfekte baby" og "perfekte, harmoniske familieliv", men har selv ikke slitt nevneverdig med noen problemer (for alt er jo som kjent perfekt), hun strikker/syr/hekler/trener/vasker/tar seg av baby/barn/hjem, og har flere timer til overs hvor hun kan blogge om hvor perfekt alt er, og legger til slutt med en ørtentalls bilder av et blendahvitt hjem hvor støvkorn kommer for å dø.

Jeg orker ikke engang tanken på å ta opp kampen mot disse.

[Gjest pysepusen]

Haha, jeg hadde nok også satt meg ned og strikket en lue Men det er jo fordi jeg liker det og fordi det går fort

[Gjest norah]

Men folkens; idag fant jeg heldigvis oppskriften på hvordan få status i 2013. Notèr flittig!

Det kan leses i Aftenpostens bilag - og jeg lo hånlig, inntil jeg faktisk kjente meg igjen i den ene; det var en matfyr som snakket om matkultur&status, og sa at nå var det ikke kult å drikke dyre ting - det rette var å si "skal du være med meg hjem å smake på Ipa`en min".

Servere øl som var laget på et mikrobryggeri i 2012.....Jeg er øl-statusdame - og flere venner med meg. Mannen er spesielt ille - vi er alkoholstatusjegere Og vi innser det nesten ikke selv......Det slo meg på nyttårsaften hvor vi hadde et vennepar til middag - de kom med akkurat de samme tingene vi har; den rette vinen, de ølflaskene som må helst må bestilles på polet....

De andre(fritt etter hukommelsen) var å downsize boligstørrelse mot å finne en sentral leilighet/rekkehus med "riktig" interiør - Tåsen Hageby er klassisk eksempel(det sa de ifjor også forøvrig). Her må du ha steinmye penger, kjemperike foreldre, megahøy inntekt - for å få en hageflekk og 90 m2. Bo mindre, men dritdyrt.

Nå er det visst ut å gå Birken, nye pappastatus er å være "altmuligmann som balanserer alle behov". Sykler til jobb med minsten, snekrer lekehus i hagen, trener litt - men ikke sinnsykt mye, har tid til kompiser og prioriterer kona og familien.

Tid til familiekos er in, type "fancy matpakker" som fikk så mye bråk i media her forleden. Ha tid til å nyte en lang frokost(Mafaldaversjon med å hive nedpå loff+italiensk salat i bilen for så å tisse bak den i ren desperasjon før man kjører videre er uhipt)

Jobbe selv om man er pensjonist, dyrke egen motestil og pretisjefylte yrker. Dyre ting er ut, ting som bare ser normalt og casual ut men er dødsdyrt er in.

Men: jeg møtte altså meg selv litt i døra når jeg leste dette med ølvalg, samt interiør - da jeg liker alle tingene de listet opp som "status i 2013"(Wegner stoler osv). Jeg konkluderte med at hadde jeg hatt penger nok hadde jeg garantert vært en av disse som sitter i en sentral "hagebyleilighet" med en liten hageflekk med veldig kult interiør og drikker snobbete øl og innbiller meg at "jeg er jo ikke sånn".

Noen andre som har innrømmelser å komme med her? Er det bare meg som kjente at "jo - ok da, så oppfyller jeg kanskje en klisjè eller to" i teorien eller praksis? Jeg kan godt være alene altså.

[Gjest Nikki09]

Jeg har hittil smuglest dagboka di, men nå lurer jeg på en ting! Hvordan i allverden får du timene til å strekke til?! Jeg mener, jeg har EN baby (og annenhver helg en seksåring) og mine hybelkaniner nærmer seg faretruende dinosaurstørrelse! ...eller, de som er fremme i lyset havner i støvsugeren, men jeg tør ikke å tenke på hvordan de lever under sofaen

her er det ikke noe fantastisk blogghjem hvor vi rydder-vasker-baker-trener-og har oss hver dag! Her drar vi kjapt over med filla når baby finner det for godt å sove litt, ser jeg det ikke så trengs det heller ikke å vaskes, baking skjer engang i årtusenet, og mannen har flaks om han får seg en kjapp en omtrent engang i uka

Du skriver fantastisk! keep it coming!

[Ciara]

Norah, jeg leste også den med stor interesse. Og jeg kjente meg selv igjen på mange punkter. Eller rettere sagt, mange av punktene er slikt jeg drømmer om, men har innsett at jeg ikke får til

Jeg er mest skyldig på interiør-punktet. Det var en artikkel for en tid tilbake i A-magasinet som handlet om oppussing som jeg nesten ble uvel av fordi jeg kjente meg så godt igjen. Ikke at vi pusser opp ofte - det gjør vi faktisk ikke. Men jeg er nok mer påvirket enn jeg liker å innrømme av trender og ikoner. Man finner flere designklassikere hjemme hos meg, og jeg elsker dem. Selv innbiller jeg meg selvfølgelig at det handler om håndverk, men det kan jo være hjernevask? Og jeg er fullstendig enig med det som stod i artikkelen, at det blir noe forferdelig tomt over en overdreven interiørinteresse (eller moteinteresse eller mye annet). Når jeg pynter hjemme kan jeg få et sterkt anfall av dårlig samvittighet, faktisk. Over at jeg er så priviligert at jeg gjør et prosjekt ut av påskeliljer, undersøker bilderammer og prøver å finne Det Perfekte Toalettet. Over at jeg tilbragte tre timer i flisebutikker i går mens jeg faktisk tjente penger. Og mens jeg faktisk kunne brukt tiden til noe mer meningsfullt som å lese noe, gå en lang tur eller hva som helst.

Men det "beste" med dette Tåsen-tilfellet: Var ikke rekkehuset på 144 kvm? Er det å downsize å klare seg på 144 kvm? Da blir jeg ganske kvalm. Og hva gjør dette paret når alt endelig har blitt perfekt? De flytter! Til noe nytt som kan renoveres og investeres i!

Er det noen av dere som ser på Desperate Housewives? En venninne av meg formulerte barnetilværelsen så fint: "Jeg trodde jeg skulle bli Bree, men så ble jeg Gabrielle." Sånn føler jeg det også ganske ofte. Jeg er vant til å ha kontroll, ha det rent og ryddig. Før i tiden kom ingen over terskelen i mitt hjem uten at det var perfekt. Nå er jo det bare å glemme hvis jeg skal ha noe sosialt liv. For det første bor jeg i et hjem der det pusses opp, for det andre har jeg to små gutter. Det er jo Sisyfos-arbeid å holde dette her i plettfri stand. Jeg må nøye meg med godt nok, og synes jeg sliter mer enn nok "bare" for det - det støvsuges flere ganger i uka, kjøkkenet vaskes (bord, benker, gulv) flere ganger om dagen. Og likevel er det temmelig sannsynlig at folk som kommer uanmeldt kommer rett inn i et kveldskaos der yoghurten ligger på gulvet, bleiebøtta er full, skittentøyet på badet har ingen rukket å bære ned ennå osv osv osv osv osv osv osv. Jeg krympet meg i dag da jeg hørte at en barnløs venninne får moren på besøk for at de skal ta en skikkelig rundvask på det allerede plettfrie kjøkkenet, jeg tenkte et øyeblikk at jeg ikke tør å ha henne på besøk igjen før om en ti års tid.

For det er nettopp det: Selv om jeg har det helt ok, og selv om jeg vet at man ikke forventer mer av en småbarnsfamilie, så plager det meg faktisk å ikke ha det helt slik som jeg ser det for meg i hodet. Og det lærer jeg meg litt etter litt å akseptere.

Også er jo verden så merkelig at man hele tiden får feil inntrykk av andre og deres liv. Noen nye venner av oss sa for eksempel at de var imponert over at vi får til så mye. Det føler jeg aldri selv der jeg sitter på kne under kjøkkenbordet og febrilsk prøver å skrubbe vekk muslien to minutter før gjestene kommer. Faktum er at vi har tenkt akkurat det samme om dem, men så viser det seg at også de har områder hvor de føler de kommer til kort.

Dette ble langt, men dette engasjerer meg. Jeg tenker ofte at vi er en gjeng idioter alle sammen. Som lar så tullete ting oppta så altfor mye plass i hodet. Hvorfor kan vi ikke bare gi blanke i disse uvesentlighetene og slappe av litt i stedet?

[Gjest norah]

Norah, jeg leste også den med stor interesse. Og jeg kjente meg selv igjen på mange punkter. Eller rettere sagt, mange av punktene er slikt jeg drømmer om, men har innsett at jeg ikke får til

Jeg er mest skyldig på interiør-punktet. Det var en artikkel for en tid tilbake i A-magasinet som handlet om oppussing som jeg nesten ble uvel av fordi jeg kjente meg så godt igjen. Ikke at vi pusser opp ofte - det gjør vi faktisk ikke. Men jeg er nok mer påvirket enn jeg liker å innrømme av trender og ikoner.

Men det "beste" med dette Tåsen-tilfellet: Var ikke rekkehuset på 144 kvm? Er det å downsize å klare seg på 144 kvm? Da blir jeg ganske kvalm. Og hva gjør dette paret når alt endelig har blitt perfekt? De flytter! Til noe nytt som kan renoveres og investeres i!

For det er nettopp det: Selv om jeg har det helt ok, og selv om jeg vet at man ikke forventer mer av en småbarnsfamilie, så plager det meg faktisk å ikke ha det helt slik som jeg ser det for meg i hodet. Og det lærer jeg meg litt etter litt å akseptere.

Ja! Akkurat sånn er det.

Det eneste som hindrer meg fra å oppfylle alle klisjeene på det punktet er økonomi. Rett og slett, jeg har innsett det med gremmelse for lenge siden. Skulle ønske det var fornuft istedet

Det at jeg ikke kjøper en jævlig dyr(unnskyld språket) dansk designsofa her og nå er utelukkende økonomiske begrensninger. Og hva i alle dager skal man med en sofa til 40.000?

Men det holder jo ikke, for når jeg lister opp i hodet alle tingene jeg i fullt alvor hadde innredet med ved mulighet - så ser det jo ut som tatt rett utfra danske BoNytt.

Og hvor har jeg adoptert den smaken? Gjennom danske BoNytt

Det fikk jeg selvinnsikt på for endel år siden, altså. Og jeg kan ikke hjelpe meg selv - år etter år opprettholder jeg den smaken.

Og det Tåsen punktet - nå er ikke jeg så gira på Tåsen akkurat, men - om jeg hadde hatt muligheten til å gi tja....veldig mye, så hadde jeg gitt veldig mye for å bo i "idealboligen min", akkurat som dem. Jeg er ikke så opptatt av hva andre synes, og jeg skyr jo typisk vestkant som pesten, men det er jo like fullt en idealbolig i idealområdet - i mitt hode. Selv om ikke det ville sett umiddelbart eksklusivt ut, så er det en påtatthet der. "Vi bor sentralt, gjerne i et historisk bygg innenfor en eller annen stilart som vi selvsagt er veldig opptatt av å ivareta, fordi vi er så interesserte i de arkitektoniske verdiene, dessuten setter vi så stor pris på å bo nært alle kulturtilbud vi bruker minimalt når alt kommer til alt"

Så hadde vi sittet der da, med importert øl ingen har hørt om til 150 kr flaska - og spist kortreist mat hentet i hydrogenbilen vår fordi vi er så opptatt av klima mens vi leser en eller annen tidsskrift fremfor VG Klisjè asså.

Men sånn blir det ikke, og det har ingenting med fornuft å gjøre dessverre.......*selvinnsikten vil ingen ende ta ikveld, ei heller stjeling av fokus i Mafaldas dagbok*

[Mafalda]

Pøh, jeg synes bare det er kjempegøy at dere skravler og diskuterer i vei, damer. Poengterte kommentarer og vittige innspill takker jeg alltid ja til!

Og hei, Nikki! Takk for komplimentet, og velkommen skal du være!

For øvrig er det min oppfatning at det ikke nødvendigvis er antallet barn det kommer an på! Småbarnsperioden er hektisk uansett, og disse hybelkaninene/dinosaurene vokser såpass raskt at jeg har lurt på om genmanipulering har en plass i bildet...

Akkurat den diskusjonen om status i A-magasinet var på samme tid hysterisk morsom og tatt på kornet, samtidig som jeg i likhet med dere beskjemmet må innrømme at det var et par av punktene som var litt... close to home For å si det pent. Mer om det i morgen. Akkurat nå er jeg i ferd med å sovne stående, så det kommer ikke mye intelligent fra denne kanten akkurat nå. Men overlevde dagen med frukt-og-fotball-og-ballett-og-svigers, og summerer opp følgende:

1) 40 barn spiser ikke fullt så mye frukt som man skulle tro

2) Eddy Edderkopp endte sine dager i en tragisk svømmeulykke i går kveld. Allerede nå er han dog erstattet med et enda mindre og søtere vesen, hans lillesøster- Edina.

3) Jeg ELSKER mannens jobbreiser. Null ironi her, dette er ramme alvor. Joda, jeg er sliten som en godt nedtråkka vaskefille og kunne godt tenkt meg en treukers i koma. Men det er allikevel så til de grader verdt det. Hvorfor? Fordi mannen er dritlei av jobb, festing, tapas, biff og øl med gutta. Det behovet er mettet for måneder framover, og nå vil han hjem og støvsuge, leke med ungene og se på Skavlan. Kjærlighetserklæringene har blitt stadig mer klissete, og ankommer hyppigere, og da jeg i kveld fikk denne:

"Sitter på SeaTac og spiser ensom pizzalunsj. En time til avgang. Tenker på sex med min vakre kone."

- vet jeg at neste uke kommer til å bli fin.

Tenker mannen sin løper på tur med hunden, ja!

Ha en god lørdagskveld/natt (og om den er mer spennende enn min, så er det dere vel forunt, folkens! *gjesp*)

[Mafalda]

... Og så sitter'n fast i Edmonton, Canada! Motorproblemer og nødlanding og greier!

Det æ'kke sant. Og i verste fall kommer de seg ikke videre i dag heller. Men som jeg sa: du hadde aldri noen sinne endt opp i Edmonton hvis det ikke hadde vært for dette, så du får bruke sjansen til å se deg rundt...

[Mafalda]

... så da ble det rydding, fotballtrening x 2, bollelaging og moderat kjeftesmelling. Og kjøkkenet ser like bomba ut som før vi ryddet. Er så sliten i kroppen at jeg er direkte fysisk dårlig, og lurer på hvordan tidsskjemaet i morgen tidlig- med den forbaskede legetimen og alt- skal gå ihop når Gubben sitter i Canada. Edmonton er åpenbart en flyplass med to avganger i halvåret.

Tror dere bikkja går tur på egenhånd og brødet baker seg selv hvis jeg griner litt?

[Gjest norah]

... så da ble det rydding, fotballtrening x 2, bollelaging og moderat kjeftesmelling. Og kjøkkenet ser like bomba ut som før vi ryddet. Er så sliten i kroppen at jeg er direkte fysisk dårlig, og lurer på hvordan tidsskjemaet i morgen tidlig- med den forbaskede legetimen og alt- skal gå ihop når Gubben sitter i Canada. Edmonton er åpenbart en flyplass med to avganger i halvåret.

Tror dere bikkja går tur på egenhånd og brødet baker seg selv hvis jeg griner litt?

Eltefritt brød(eller rundstykker), jeg sier det bare

[Gjest pysepusen]

Gå tur med hunden til en søndagsåpen butikk eller bensinstasjon og kjøpe brød?

[Ciara]

... så da ble det rydding, fotballtrening x 2, bollelaging og moderat kjeftesmelling. Og kjøkkenet ser like bomba ut som før vi ryddet. Er så sliten i kroppen at jeg er direkte fysisk dårlig, og lurer på hvordan tidsskjemaet i morgen tidlig- med den forbaskede legetimen og alt- skal gå ihop når Gubben sitter i Canada. Edmonton er åpenbart en flyplass med to avganger i halvåret.

Tror dere bikkja går tur på egenhånd og brødet baker seg selv hvis jeg griner litt?

Nei, men hadde du bodd nærmere skulle jeg gladelig tatt turen bortom med et brød og svingt bikkja en runde i samme slengen

Jeg må noe beskjemmet innrømme at jeg ikke er like raus ift mannens turer. Men nå er hans turer også bare pleasure, null business. Vi har hatt et par sammenstøt (og ikke av den artige sorten, nei!) etter gutteturer når mannen etter flere dager med opplevelser, kompiser og øl kommer hjem og sutrer "Jeg er så sli-i-i-i-ten!" "

[Ciara]

Ja! Akkurat sånn er det.

Det eneste som hindrer meg fra å oppfylle alle klisjeene på det punktet er økonomi. Rett og slett, jeg har innsett det med gremmelse for lenge siden. Skulle ønske det var fornuft istedet

Det at jeg ikke kjøper en jævlig dyr(unnskyld språket) dansk designsofa her og nå er utelukkende økonomiske begrensninger. Og hva i alle dager skal man med en sofa til 40.000?

Men det holder jo ikke, for når jeg lister opp i hodet alle tingene jeg i fullt alvor hadde innredet med ved mulighet - så ser det jo ut som tatt rett utfra danske BoNytt.

Og hvor har jeg adoptert den smaken? Gjennom danske BoNytt

Det fikk jeg selvinnsikt på for endel år siden, altså. Og jeg kan ikke hjelpe meg selv - år etter år opprettholder jeg den smaken.

Og det Tåsen punktet - nå er ikke jeg så gira på Tåsen akkurat, men - om jeg hadde hatt muligheten til å gi tja....veldig mye, så hadde jeg gitt veldig mye for å bo i "idealboligen min", akkurat som dem. Jeg er ikke så opptatt av hva andre synes, og jeg skyr jo typisk vestkant som pesten, men det er jo like fullt en idealbolig i idealområdet - i mitt hode. Selv om ikke det ville sett umiddelbart eksklusivt ut, så er det en påtatthet der. "Vi bor sentralt, gjerne i et historisk bygg innenfor en eller annen stilart som vi selvsagt er veldig opptatt av å ivareta, fordi vi er så interesserte i de arkitektoniske verdiene, dessuten setter vi så stor pris på å bo nært alle kulturtilbud vi bruker minimalt når alt kommer til alt"

Så hadde vi sittet der da, med importert øl ingen har hørt om til 150 kr flaska - og spist kortreist mat hentet i hydrogenbilen vår fordi vi er så opptatt av klima mens vi leser en eller annen tidsskrift fremfor VG Klisjè asså.

Men sånn blir det ikke, og det har ingenting med fornuft å gjøre dessverre.......*selvinnsikten vil ingen ende ta ikveld, ei heller stjeling av fokus i Mafaldas dagbok*

Helt enig med deg.

Men selv om jeg vet interiør er noe overfladisk, så føler jeg for å forsvare oss litt. Eller rettere sagt, å forsvare økonomiske prioriteringer. For faktum er at alle bruker penger på noe. Mannen bruker tusenvis av kroner i året på sportsutstyr han etter mitt syn ikke trenger (i den forstand at han har fem par ski og det neppe er livsviktig å ha det sjette "fordi de er helt rå, kjære!"). Er det noe verre å kjøpe en dyr lampe? Han synes selvfølgelig at en dyr lampe er temmelig unødvendig, for så lenge en lampe lyser har den jo oppfylt hele sin funksjon. Og svigermor ristet på hodet da vi kjøpte en dyr stol (som mannen denne gangen faktisk så poenget med ), men selv bruker hun store summer hvert år på klær og smykker, antakelig mye mer enn jeg bruker på interiør. Er det mindre overfladisk?

Som sagt er jeg helt enig i at interiør ikke er den mest fornuftige interessen. Men så lenge man ikke bedriver heftig bruk-og-kast-virksomhet (noe som jeg forøvrig liker å tro at jeg nettopp motarbeider ved å tenke litt på hva jeg kjøper), så er ikke en dyr sofa så galt. Og så fremt man har penger til det, selvfølgelig. I min verden vil nok en sofa til 40 000 forbli rimelig uaktuelt, men tjener man kjempegodt så ser jeg ikke problemet.

Dette ble et rotete resonnement, men poenget mitt er: Alle bruker penger på noe, og jeg kjenner det stritter litt i meg når andre skal mene noe om andres prioriteringer. Det er heldigvis en privatsak Men det er vel noe med at pengebruken er mye mer synlig for dem når det er snakk om en lampe enn når det dreier seg om kjole nummer femti dette året....

Endret 10. februar 2013 av Ciara

[Gjest norah]

Dette ble et rotete resonnement, men poenget mitt er: Alle bruker penger på noe, og jeg kjenner det stritter litt i meg når andre skal mene noe om andres prioriteringer. Det er heldigvis en privatsak Men det er vel noe med at pengebruken er mye mer synlig for dem når det er snakk om en lampe enn når det dreier seg om kjole nummer femti dette året....

Sant.

Problem nr 2(og samtidig nr.1) for meg er denne litt sterke fellesskapsfølelsen i meg som sier til meg at "nei det er ikke alltid en privatsak" i den forstand at jeg føler det ubehagelig å ha et unødvendig forbruk, når andre har enormt lite.

Kall det falsk altruisme om du vil, for det er jo grenser for hvor mye praksis jeg legger i den tanken.

Men det handler om flere ting da, litt at jeg tror på "store tiltak" fremfor "vi slukker lyset under earth hour, skriver kryptiske statuser på facebook og later som om det redder klima og gjør noe med forekomst av brystkreft".

Så......jada, man trenger sofa(eller; jeg trenger faktisk ikke det) - men jeg trenger den jo ikke noe mer bare fordi naboen nettopp brukte 40.000 på maken knallgul designerveske som Mette Marit bærer på sine Afrikabesøk eller:

Et annet tips jeg skriver ned til fremtiden; *sakte men sikkert påvirke barna så de i tenårene synes det er kjempestas å gå tur med hund, skuffe snø, kjøpe brød på søndager og andre forefallende kjedelige oppgaver". Målet er at de ikke skal krangle og bli sure ved spørsmål, men spørre selv om de ikke pliiiiiis kan gjøre det idag også.

Så til Mafalda som kan dette her: Må de hjernevasket for å bli sånn, eller holder en "er du snill å(...)".....Jeg vet svaret på den derre altså.

Og det er sikkert noe sånt som "hallooooooo, jeg har ikke tid asså...årh.... - forresten, jeg har ikke rydda rommet, jeg mååååååå ha penger til kino nå fordi jeg rota bort de andre lommepengene, nei jeg mener, jeg måtte bruke de på noe annet kjempeviktig, er ikke min feil at du ikke gidder lage nistepakke til meg lengre liksom, jeg sulter jo nesten ihjeeeeel - haaaaadde, kommer hjem minst en time etter avtalt tid" *smell i ytterdøra*.

[Ciara]

Men hvor går grensen til unødvendig forbruk?

---

Hva het det programmet med de bortskjemte tenåringsbarna som skulle få seg en øyeåpner? Jeg så et par episoder og håpet veldig at det sterkt regissert. Særlig da den ene jenta kom inn i kjøkkenet til faren og spurte hva det var til middag. "Fisk," sier faren, og jenta sier hun ikke liker det og går ut av rommet. En time senere ringer et pizzabud på døra, og faren må betale regningen siden datteren selvsagt ikke har penger. I det han beskjemmet gir pengene til pizzabudet feier datteren forbi ham inn i huset med pizzaesken og sier: "Ja? Jeg sa jo at jeg ikke liker fisk?"

[Mafalda]

Eltefritt brød(eller rundstykker), jeg sier det bare

Mh-mh... eller kanskje bare å ikke være altfor overmodig i butikken: Æsj, det er da så enkelt å bake noen brød, jeg kjøper bare ingredienser!

For selv om jeg oppriktig liker å bake, så er det av og til greit å ha brød i fryseren. For eksempel etter å ha bakt to omganger fastelavnsboller, for så å oppdage at HK-jenta har klippet opp pakken med muffinsblanding, så de må også lages... Bare et eksempel, selvsagt!

Gå tur med hunden til en søndagsåpen butikk eller bensinstasjon og kjøpe brød?

Ah, den løsningsorienterte varianten! Den er heller ikke dum, rent bortsett fra at Dyret veier nesten like mye som meg og har hundeskrekk Om sommeren går det greit, men på vinterføre, uten brodder, men med desto mer ustabile hofter, blir det mest trasking i nærmiljøet sent på kvelden og tidlig på morgenen. Er i grunnen fornøyd med at hun har fått turene sine selv om Gubben har vært borte. Vi kjøpte henne som en familiehund, og alle diller og koser med henne, men det har blitt mest "fars trofaste turkamerat", dette. Neste hund blir noe som vi kan la ungdommene få gå tur med, så mye er sikkert. En femtedel av størrelsen holder i lange baner! Men hun er søt da. Selv om hun nok hadde spist opp brødet Og hun er absolutt priceless som vakthund. Diger, raggete og grov i målet sørger hun for at vi sover godt på bakkeplan selv om far er borte

Nei, men hadde du bodd nærmere skulle jeg gladelig tatt turen bortom med et brød og svingt bikkja en runde i samme slengen

Jeg må noe beskjemmet innrømme at jeg ikke er like raus ift mannens turer. Men nå er hans turer også bare pleasure, null business. Vi har hatt et par sammenstøt (og ikke av den artige sorten, nei!) etter gutteturer når mannen etter flere dager med opplevelser, kompiser og øl kommer hjem og sutrer "Jeg er så sli-i-i-i-ten!" "

Du er nå søt, det var veldig pent tenkt!

Å være raus angående kun pleasure faller jo også i en litt annen kategori. Bissniss er tross alt en nødvendig del av familieøkonomien, da innstiller man seg på det på en annen måte. Og også her i huset må mannen tåle godmodig mobbing hvis han ymter frampå om hvor slitsomt det er med mye drikking og sene kvelder. Huff og uff, dakal deg, det er klart det må være tøft... *legg til passende ironisk snert*

Og jeg er ikke bare snill, for han går virkelig inn i en slags skyldbetynget gjøre-modus når han kommer hjem. I tillegg til at romantikeren, som ellers er rimelig godt gjemt, dukker fram og gjør rare ting

Tja, og så var det dette med status... det er jo rart med det, men absolutt alle miljøer fra Harryhandlerne på Svinesund til Heisann Montebello-gjengen har jo sine statusmarkører. Jeg tror ikke det finnes noe totalt statusfritt miljø, om så vi reiser til mørkeste Amazonas ("... pass deg for Gorotire, høvdingen med det største penisfutteralet!") eller til det mest egalitære samfunn (kommunist-Kina er jo selve skrekkeksempelet på hvordan likhetstanken i seg selv kan forkrøples til at noen er likere enn andre, og de som ikke er like nok skjærer vi halsen over på), eller til de aller minste menneskene som går i barnehage ("Min pappa er sterkere enn din!").

Så jeg tenker vi må bære over med oss selv og vår hang til å legge mer i, eller bruke mer penger på, ting og opplevelser enn vi strengt tatt trenger. Det er så innebygd i oss. Det som for meg blir litt latterlig er når man på død og liv skal forklare sitt handlingsmønster med hva som helst annet enn status- som om det var totalt irrelevant og slettes ikke spiller noen rolle overhodet. Tåsen-artikkelen var litt sånn. Det var ikke måte på hvor mange kvaliteter huset, området og historien hadde, og at det tilfeldigvis var et innmari hipt område på Tåsen- du kan banne på at Thomas Hylland Eriksen har en fetter der- var nesten litt pinlig. Folk kunne jo tro at man brydde seg om slikt, og der går grensen altså, dette er kun en arkitektonisk perle med sjel og sjarm. As if. Det låter like overbevisende som at du kun kjøper Christian Louboutin-sko eller rådyr Omega-klokke fordi de er så fantastisk mye mer komfortable og bedre håndverk. Ja, til en viss grad dreier det seg om kvalitet og gleden ved å eie noe gjennomført og spesielt, men come on. De færreste låser vel skattene sine inne i en bankboks for å glede seg over dem i enerom

Det nye er vel, som A-magasinet beskriver, at det snobbes på så mange måter. Langs flere akser. På åttitallet var alt velsignet enkelt, men nå kan man markere seg på forskjellige fronter, og absolutt alle sier noe om en selv og ens identitet. Dette med å eie fuglehund og løpe i marka må da være smittsomt i de øvre delene av Holmenkollen, for eksempel, mens det er like mye fokus på "riktig" og "bra" (for ikke å si innenfor og utenfor) i det alternative yoga- og bæresjalmiljøet på Sagene.

Selv befinner Gubben og jeg oss komfortabelt på midten, tror jeg, eller kanskje litt under. Typiske representanter for rasen "komfortabel Oslo øst"? Vi kommer fra veldig forskjellige bakgrunner, der han spøker med at han aldri har eid en så stygg bil som den første vi kjøpte sammen, men på den annen side har besøksfrekvensen i Operaen tatt seg betraktelig opp Så han representerer det litt gammeldagse pengefokuset, mens jeg har med meg en dose "lavtlønt akademiker"-blod med fokus på kultur og opplevelser. Begge er nok over gjennomsnittet glade og interesserte i mat og vin og kan risikere å snobbe litt der (mine gravid-diller har hittil innskrenket seg til sølvløk, oliven og store mengder grapefrukt-juice, men her for noen dager siden kjente jeg at jeg bare må ha skrei-ceviche. Bare må! Far kan bare glemme å pakke ut før han blir tvunget til kjøkkentjeneste, kjerringa vil ha fisk!)

Og så må jeg jo bare innrømme at vi er moderat pushy på ungenes vegne. Men jeg understreker ordet moderat. For Gud bedre det finnes mange hårreisende ambisiøse foreldre der ute, jeg er virkelig Vibeke Sæther i forhold. Men at vi bruker mye tid og penger på at barna lærer mye og gjør det bra, det innrømmer jeg glatt

Og sist, men ikke minst, er jeg lykkelig over å lese at Birken er sååå 2010. Så slipper jeg å føle meg underlegen av vår totale mangel på ambisjoner i sykkel-løypa (eller er det ski?). Og fri og bevare meg for design-matpakker med snakkebobler og sauer, hvis man besitter den type kreative talenter er det vel bedre å faktisk bruke det på noe som varer litt lenger enn spisefri!

Sånn. Da har jeg skrevet et eviglangt og sikkert gjespende kjedelig innlegg, i steden for å gå til køys. Det er enkel logikk: hvis jeg legger meg, må jeg snart stå opp. Grøss!

[Ciara]

Det var svært langt fra gjespende kjedelig Tvert i mot holdt det god Mafalda-standard!

Du har helt rett, snobberi finnes alle steder. Jeg har vokst opp i et av byens mer beryktede områder, og der snobbet vi motsatt vei - vi var anti-snobber, om du vil, en form for snobberi det også. Da himlet vi med øynene over fine biler og hus, og holdt på å le oss skakke da vi etterhvert utvidet omgangskretsen til å omfatte folk som hadde flygel hjemme. Noe mer latterlig kunne vi knapt tenke oss. Og vi hadde også den gode og den dårlige siden av bydelen, selvfølgelig, på samme måte som Heisann-Montebello sikkert også vet om et par dårlige gater der oppe også

Det morsomme er jo at vi er ganske like alle sammen - som du også skriver. Jeg vil tro de fleste streber etter en bedre tilværelse i en eller annen form (sprekere, penere, rikere, bedre relasjoner), og ut fra de forskjellige forutsetningene man har gir det seg forskjellig utslag. Når man har kommet så høyt over de grunnleggende behovene at man kan tilbringe dagen hjemme og pynte cupcakes, da har man ressurser og overskudd til at man kan legge så mye i gjenstander og aktiviteter at de skiller seg ut.

Jeg er enig med deg i at det er noe patetisk over å fornekte at hus og aktiviteter har noe med statusjag å gjøre. Samtidig irriterer jeg meg jo over at genuine interesser gjennom mange år plutselig kan bli "redusert" til statusmarkører - jeg har opplevd at folk har sett fjernt på bokhylla mi og mer enn antydet at jeg er snobbete, og mannen min som har gått Vasaloppet i mange år har fått kommentarer om at det må slå an på arbeidsplassen.

Evig interessant, dette

Mens vi er i gang - leste dere også artikkelen i Aftenposten om lørdag om at foreldre må bli slappere?