Grethes dagbok

[Sugar&Spice]

Har rett og slett funnet ut at jeg må krype til korset. Bloggen er for "stor" og åpen, og jeg ønsker meg et sted hvor ingen kan kjenne meg igjen. KG-forumet har jeg blitt hektet på, så da kan jeg vel slå meg løs her i dagbokseksjonen også.

Kort sagt: 91-modell, flytter til Trondheim til høsten. Har en fantastisk kjæreste (som ikke flytter med meg....), jobber på en barneskole og drømmer om å bli lærer. Men først et år med allmenn litteraturvitenskap på NTNU.

Tilbringer store deler av dagen med en liten engelsk bulldog som jeg elsker høyere enn alt, er bestevenn med søsteren min og vi snakker sammen ti ganger i løpet av en dag, og ser hverandre omtrent 3-4 ganger i uken. Et veldig tett forhold, med andre ord.

Trenger et sted å lufte alle de tunge og gode tankene mine. Har(hadde?) diagnosen deprimert, men er heldigvis nesten ute av dette h***ete nå! GUD så godt det føles.

Jeg har akkurat fått diagnosen endometriose, etter en lang kamp mot helsevesenet. Skle rett ned i depresjonens mørke armer da jeg fikk vite det, men prøver å holde meg på overflaten mesteparten av tiden.

Oppsummert er jeg veldig glad, men sliter fryktelig med bølgedaler. Depresjonen kommer og "biter" meg, men heldigvis ikke så ofte som før. (er fullstendig klar over at alle har bølgedaler, men depresjon er noe helt annet enn "en dårlig dag")

Håper noen vil følge meg, jeg skal skrive om alt fra baking, depresjon, hundekjærligheten min, smertene mine og sorgen min - og ikke minst jobben min som jeg elsker.

Endret 10. juni 2012 av grethe91

[Sugar&Spice]

Har i dag bare vært hjemme i denne utrolige varmen! Oslo har virkelig fått plussgradene servert i fanget - synd jeg takler varme så utrolig dårlig! Er nesten komisk der jeg går rundt med hender og føtter på størrelse med vannmeloner! (Altså, kunne ikke puppene hovnet opp i stedenfor armer og bein?!)

Har laget fantastisk middag med mamma og verdens beste søster, lekt og trent og gått tur med hunden og slappet av deilige timer på sofaen og i sengen. En utrolig fin dag - men skulle ønske jeg klarte å våkne av telefonen i dag tidlig som ga med en jobbdag ekstra... Jaja, får håpe de trenger meg i morgen og før jeg reiser på ferie til det blide Sørland.

Tankene mine svirrer veldig mye rundt endometriosen for tiden. Det nærmer seg kontrolltime. (les om endometriose her) Jeg var på Ullevål for lapraskopi (kikhullsoperasjon) i mars, og fikk innkalling til time etter at de fant endometriosen som lå skjult. Jeg er så redd for tanken på å aldri kunne bli mor. Spesielt ille er det siden jeg jobber på barneskole... Jeg ser jo barn så ofte, og det stikker i hjertet av tanken på kanskje ikke få mine egne...

Skal tilbake på sykehuset 20. juni. Har allerede ventet en måned, og er fremdeles en måned venting igjen... Gud tiden går så sakte.... Hva gjør man i mellomtiden?!

[Sugar&Spice]

... Som om ikke endometriosen er nok... har jeg nå lungebetennelse!!! erre mulig. Først legekontoret, så hjem, så ned til byen for å ta røntgen og så legekontor igjen. Hun skulle sende resepten til apoteket i nærheten, og så gå hjem for dagen. Jeg gikk på apoteket og.... ingen resept?!?!?!

Så da får jeg heller vente en dag med kuren min. Typisk nok. Reiser på ferie i morgen, men får vel klare det. Får bare være!

Typisk flaks for min del, kalles det. Jaja. Satser på en bedre dag i morgen, og at jeg ikke våkner så mange ganger i natt og hoster så fælt og er helt våt av svette.... Passe ubehagelig....

[Sugar&Spice]

Da er jeg på ferie! DEILIG med langhelg langs sjøen. Blir nesten ikke bedre, tror jeg. Nå er det så varmt at jeg må gå inn en gang i blant for å kjøle meg ned. Sitter i bikini og svetter og har allerede fått skille etter to timer i solen!!! Effektivt.

Har startet på antibiotikakuren nå, og merker at jeg blir helt ute å kjøre av den. Som all antibiotika. I natt sov jeg tre timer, og våknet av at jeg hostet så mye at jeg brakk meg opptil flere ganger. Ekkelt!!! Hater det, men blir vel vant til det nå som dette kommer til å vare en stund.

Magekrampene mine er helt ekstreme og det gjør så vondt, men det hjelper heldigvis med varme og bevegelse. Så jeg holder meg varm og i bevegelse, så blir det hvert fall overlevbart. Orker ikke tanken på at det skal bli verre, hvert fall. Da blir jeg "invalid" igjen, og må tilbringe hver eneste dag i sengen i ekstreme smerter. Det GJØR SÅ VONDT.

Men jeg skal jo på kontroll på sykehuset om en måneds tid, så da håper jeg å få litt behandling!

[Sugar&Spice]

Dette går ikke lenger.... Det fungerer ikke. Hvordan kan sykehuset forvente at jeg skal klare å vente i to mnd, når så mange av de dagene går til å vri meg av smerter og måtte avbryte planer osv?!

Jeg har ikke sjans til å klare disse smertene lenger uten å ha fått noe som helst behandling. Det gjør så vondt. Det brenner fra navlen og til knærne, og jeg mister følelsene i beina. Det stikker i magen og overflatetemperaturen ligger høyt rundt sårene/underlivet. Dette gjør så forbannet vondt.

Jeg må ringe sykehuset i morgen og høre om de evt har en hastetime. Legen kan ikke gjøre noe, de sier bare at jeg skal ta smertestillende. Men det fungerer ikke. selv ikke paralgin forte tar knekken på disse smertene.

Det eneste jeg vet som kan løse problemene blir enten å fjerne livmor/eggstokker osv. Men det er uaktuelt.... Den andre løsningen er kunstig overgangsalder. Hormonbehandling og alt som hører med. Det er så skummelt.. Alt er så skummelt....

Slik som det er nå klarer jeg ikke jobbe. Jeg slet meg gjennom 2 og en halv time på jobb i dag. Smertene gjør meg så amper at de stakkars elevene virkelig får gjennomgå, uff jeg får så dårlig samvittighet... Jeg er jo en bedre lærer enn dette. Det gjør bare så vondt...

[Sugar&Spice]

Har vært på sykehuset i dag og fått vite behandling...

Kunstig overgangsalder. Sprøyter og medikamenter for å stoppe hormonproduksjonen i kroppen i håp om at smertene skal stoppes og endometriosen trekke seg tilbake..... Dritt.

Alt ble så seriøst. En ting var operasjonen da de prøvde å finne ut hva det var som var galt. Så kom svarene på prøvene som viste endoemtriosen. Og nå starter behandlingen.... Jeg får alle symptomer på overgangsalderen - men heldigvis medikamenter som skal dempe disse.

Gruer meg. Starter så fort som mulig. Jeg vil ikke, jeg er redd, jeg er redd for at jeg ikke kan få barn, jeg er redd for at jeg blir helt tullerusk av sprøytene....

[Raven Emerald]

Håper det ikke blir så ille som du frykter.

[Sugar&Spice]

Håper det ikke blir så ille som du frykter.

takk, jeg satser på det <3

[Raven Emerald]

Skal du opereres senere, eller må du vente å se hvor denne behandling fører frem? Iallefall bra du fikk hjelp tidligere enn opprinnelig planlagt. =)

[Sugar&Spice]

Skal du opereres senere, eller må du vente å se hvor denne behandling fører frem? Iallefall bra du fikk hjelp tidligere enn opprinnelig planlagt. =)

Ny operasjon er utelukket, fordi endomeriosen er skjult og kan ikke fjernes uten å fjerne hele systemet. Det ønsker jeg ikke. Må nok vente og se hvordan denne behandlingen fungerer..

Ja, jeg fikk fremskyndet timen to uker, hjalp utrolig. Deilig å vite at behandling er bestemt og snart i gang! Håper jeg blir bedre.

[Sugar&Spice]

Sov utrolig dårlig i natt. Våknet omtrent hver tiende minutt... Så kjipt. Tar nok dette med behandling tøffere enn kjæresten forstår. Han er jo mann og skjønner ikke greia, men jeg føler at min KVINNELIGHET rett og slett må bort forbi jeg blir syk av den. Føler på en måte at jeg ikke kommer til å være kvinne

Det er ganske tøft... Gruer meg til lørdag, regner med at første sprøyte settes da.... Er SÅ redd for bivirkningene og for at jeg skal bli helt slått ut av dette.

Æsj kjipe saker HELDIGVIS kan jeg bare slutte på sprøytene hvis det blir for ubehagelig og jeg DØR jo ikke av denne sykdommen. Det må jeg tenke. Den er ikke farlig, men fryktelig smertefull.

Vurderer å melde meg inn i Endometrioseforeningen når lønna kommer.

[Raven Emerald]

Uff, skjønner følelsen av at kvinneligheten din er truet. Det hjelper deg kanskje ikke så mye at jeg sier det, men du kommer til å være akkurat like mye kvinne. Men tror dette er en vanlig reaksjon blant kvinner som må få behandlet sykdommer som går direkte på forplantningsorganene og også brystene. Spesielt om dette direkte påvirker forplantningsevnen, og/eller ammingen. Det er jo det mange definerer som symbolet på en kvinne.

Men kvinneligheten ligger ikke der, den ligger i hodet og hjertet. Og derfor blir du ikke mindre kvinne. selv om behandlingen midlertidig setter kroppen din noen år frem i tid. For det er det den gjør. Den tar ikke fra deg det at du er en kvinne, du slutter ikke å være kvinne når du kommer i overgangsalderen, kunstig eller ei. Og om alt går som det håpes, vil endometriosen forsvinne, og du vil få det bedre.

Men jeg holder med deg i å melde deg inn i Endometriose-foreningen, det er helt sikkert en fordel for deg å kunne ta kontakt med andre som er og har vært der du er nå. De har helt sikkert mange historier, både gode og dårlige. Og særlig med tanke på at du er så ung som du er, vil det kanskje hjelpe deg å få et mer nyansert syn, om du skjønner. Akkurat nå er det så lett å sette seg fast i et negativt spor, for du føler jo alt rett på kroppen. Da kan det hjelpe å snakke med noen som vet på en prikk hvordan det føles.

Hva mannen din angår, kan du spørre hvordan han ville følt det om han måtte fratas en del av det som for ham symboliserer hans manndom. Så spør du han om ikke han også ville trengt litt tid på å bearbeide det. =P Man må jo på en måte redefinere hva som i egne øyne gjør en til kvinne, og det kan ta sin tid.

Ellers må du nok prøve å være flink å fortelle ham hva du trenger av trøst og nærhet. Trenger du forsikringer om at du ikke er mindre kvinne? Si det! Trenger du ekstra gode klemmer en dag du har det skikkelig dritt? Si det! Ikke forvent at han skal gjette det. Han vil helt sikkert støtte det han kan, men han er kanskje ikke helt sikker på hva du trenger fra ham. Da kommer det godt med å bli fortalt at "i dag trenger jeg litt avstand", eller "i dag trenger jeg en armkrok".

Det ble langt, dette, men håper det hjalp littegrann.

Endret 8. juni 2012 av Raven Emerald

[Sugar&Spice]

Det ble langt, dette, men håper det hjalp littegrann.

Tror jeg printer ut dette og henger det på veggen så jeg kan se på det når det er tøft. TAKK, du aner ikke... <3

Satser på at dette går bra. Hentet den ene medisinen min nå, men fikk ikke hentet sprøytene. Henter de i morgen. Gruer meg skikkelig til å starte, men får bare ta det som det kommer. Har heldigvis sommerferie omtrent, så det blir hvert fall ikke så mye å stresse med jobb og skole mens det er nytt for meg.

[Raven Emerald]

Ja, det er veldig greit å ikke ha et fullpakket tidsskjema når man skal starte en såpass omfattende behandling. Du må jo finne ut hvor de nye grensene dine går, om de i det hele tatt flyttes. Og da mener jeg jo både fysisk og psykisk.

Ta det rolig, og kjenn etter hvordan du har det. Kanskje får du nye signaler fra kroppen, eller de gamle endrer karakter. Og det er utrolig viktig at du lærer kroppen din å kjenne underveis. Tenk litt på det som om du og kroppen din er allierte i kampen mot endoen, og sprøytene er våpnene. Kanskje det kan gjøre det litt lettere å holde motet oppe de dagene det hele føles ekstra slitsomt og urettferdig. For jeg kan garantere deg at tanken "hvorfor meg?" vil dukke opp, og har sikkert gjort det alt, også. Ikke skyv tanken unna, da får den bare rom til å vokse seg større. Lær deg å leve med den. Det er ett av mange spørsmål man snubler over gjennom livet, og det finnes ikke svar. Kjipt, absolutt. Men det kan være greit å ha den som en motivasjon: Enten jeg blir frisk eller ikke, skal mitt liv bli godt!

[Sugar&Spice]

Ja, det er veldig greit å ikke ha et fullpakket tidsskjema når man skal starte en såpass omfattende behandling. Du må jo finne ut hvor de nye grensene dine går, om de i det hele tatt flyttes. Og da mener jeg jo både fysisk og psykisk.

Ta det rolig, og kjenn etter hvordan du har det. Kanskje får du nye signaler fra kroppen, eller de gamle endrer karakter. Og det er utrolig viktig at du lærer kroppen din å kjenne underveis. Tenk litt på det som om du og kroppen din er allierte i kampen mot endoen, og sprøytene er våpnene. Kanskje det kan gjøre det litt lettere å holde motet oppe de dagene det hele føles ekstra slitsomt og urettferdig. For jeg kan garantere deg at tanken "hvorfor meg?" vil dukke opp, og har sikkert gjort det alt, også. Ikke skyv tanken unna, da får den bare rom til å vokse seg større. Lær deg å leve med den. Det er ett av mange spørsmål man snubler over gjennom livet, og det finnes ikke svar. Kjipt, absolutt. Men det kan være greit å ha den som en motivasjon: Enten jeg blir frisk eller ikke, skal mitt liv bli godt!

Angående det å akseptere endoen har jeg vel allerede gjort. Fikk ekstreme menssmerter da jeg var 16 og begynte på p-piller for å kunne hoppe over så ofte som mulig. Fungerte bra i nesten fire år. Da begynte jeg å skjønne at dette var noe MER enn smerter, spesielt siden smertene varer hele syklusen. HELDIGVIS var jeg kjent med endometriose før, kjenner både fler som har det og det går litt i familien også. Jeg var helt sikker på at det var det jeg hadde, så jeg presset fastlege, gynekolog og sykehus og sa DETTE skal jeg testes for!

Også var det dette det var.... Det er utrolig kjipt å tenke at jeg skal ha dette "resten av livet", men det minste jeg kan gjøre er å prøve smertelindring og håpe at endoen trekker seg litt tilbake med behandlingen.

Jeg får prøve å sove godt i natt. Sov dårlig natt til i dag, var urolig osv. Nå har jeg heldigvis verdens fineste hund i leiligheten som jeg kan trøste meg med og som får meg i bevegelse. Har planer om å gå en ordentlig god og lang tur i morgen! Terapi. Håper å finne en venn som jeg kan gå med også!

Når det kommer til å skyve tanker bak så er det nødvendig for meg å gjøre det i perioder, men jeg har lært meg (etter to år med depresjon i bakhånd) å trekke frem alle tankene igjen og bearbeide de ordentlig før de slår rot og virkelig trekker meg langt ned. Jeg er, på en litt rar måte, veldig glad for at jeg har depresjonen i historien min nå - for jeg merker at endoen trekker meg langt ned. Nå har jeg heldigvis våpnene og styrken til å holde meg nogenlunde flytende!

Jeg satser på at dette går bra. Jeg satser på at behandlingen fungerer og aller mest satser jeg på at jeg en dag kan bli mamma, selv om tankene og informasjonen ser fryktelig dyster ut.

Takk for alle fine ord, Raven! De hjelper. Er du kjent med endometriose selv?

[Raven Emerald]

Nei, jeg har ikke erfaring med endo, men jeg har erfaring med å få ubehageligheter servert på sølvfat. Og måten man selv har taklet ting på, kan være til hjelp for andre. Alle må, selvsagt, finne sin egen måte å takle sine ting på. Men det kan være godt å få noen råd å støtte seg litt til i begynnelsen. Og etter at jeg hadde lest her, tenkte jeg at kanskje jeg kunne bidra med litt støtte.

Jeg vet ikke hvordan det er å være der du er, men jeg skjønner at det er vondt. Så om det jeg skriver er til noen som helst hjelp, skal jeg iallefall fortsette å skrive.

[Sugar&Spice]

Da er dagen her for å sette sprøyten, men jeg prøver å utsette det, jeg vet jeg ikke burde.... Men tanken er så ekkel... Aner ikke hvordan kroppen kommer til å reagere, og det er ikke sånn som med antibiotika; at jeg kan slutte hvis kroppen tuller for meg.

Er sprøyten satt tar det faktisk 4 uker før virkningen er over.....

Har ikke noe problemer med selve sprøytestikket, heldigvis, bare er redd for virkningen. Uff, dette er så ekkelt!

[Sugar&Spice]

Da er sprøyten satt.

Angsten for bivirkninger har allerede dukket opp, men vet at jeg ikke merker noe før om to uker ca.

Dette er vemmelig og jeg skulle ønske jeg slapp dette. Heldigvis skal jeg tilbringe mye tid med andre i sommer som har gått på samme kur osv i sommer, så jeg vet jeg aldri kommer til å være alene. Det er fint.

La meg bare si at endometriose er en sykdom jeg skulle ønske jeg ikke fikk, jeg skulle ønske smertene aldri meldte seg og aller mest skulle jeg ønske jeg slapp angsten om å kanskje aldri bli mor. Men men, jeg får bare ta det som det kommer.

Uff, så negativ dagboken min er for tiden, det er ikke meningen... Men sånn blir det når man går gjennom mye trist

[Sugar&Spice]

3. dag uten p-pille. Hahahahahah dette blir for dumt. Jeg har gått på et merke hvor man ikke skal ha pauser, og siden jeg nå har en pause er kroppen min helt i ubalanse! Sammen med en "sorg" over behandlingen til endometriosen er jeg virkelig IKKE til å være i hus med.

Har aldri hatt sånne humørsvingninger jeg. Stakkars kjæresten, stakkars mamma og generlt sett stakkars alle rundt meg... Men jeg kan ikke noe for det, det bare eksplofaenmegderer inni hodet mitt - det bare klikker inni der og så er alt uutholdelig og fælt. Neste minutt er alt fint igjen.

Jeg føler kjæresten ikke forstår hvordan jeg kan ta så tungt på dette med behandling osv. Jeg har prøvd å forklare han, men må rett og slett bare si at han på ingen måte forstår! Eller, han sier han gjør det, men han forstår ikke hvordan jeg reagerr på det. Han ville bare trukket på skuldrene, hatt litt galgenhumor og gått videre. Jeg klarer ikke det, og ikke enda hvert fall!

Men det får bare være, menn er menn. Jeg får støtte meg til mamma og de andre jeg kjenner med endo. De VET jeg frstår disse hormonkurene og -eksplosjonene.

Aiaiaiai det skal ikke være lett, dette!!!

Jeg må bare prøve å ikke klikke på kjæresten, rett og slett. Jeg vet at mamma er der når jeg er "normal" igjen, men jeg er fryktelig usikker på hvor jeg har han når det kommer til sånne ting som det her. Han sier han støtter meg, men at han "ikke fortjener sånne utbrudd" som det jeg nå har. Jeg har bare lyst til å svare "vel, jeg fortjener vel ikke en kjæresten som KUN TENKER PÅ SEG SELV når jeg går gjennom dette, gjør jeg det?" men biter det i meg, for det gjør ingenting bedre.

Men det er jo fint å vite da, nå har jeg fått en liten smakebit på "meg selv" de neste 4 mnd mest sannsynlig. Hahahahahaha.

[Raven Emerald]

Nja, etterhvert vil du lære deg selv å kjenne igjen, og det vil gjøre det lettere å beherske seg. Nå er du helt i startgropen, og usikkerheten over hva du har i vente kombinert med et nytt reaksjonsmønster gjør at det er vanskeligere å kontrollere følelsene når de bobler opp.

Du må prøve å huske på å være ekstra oppmerksom på deg selv i nærmeste fremtid, slik at du lærer å kjenne tegnene tidlig. Det vil gjøre det lettere for deg å vite når du skal trekke deg litt tilbake for å unngå de verste smellene. Ikke bare av hensyn til dem rundt deg, men også for deg selv. Det vil nemlig ikke gjøre det enklere for deg å gå rundt med konstant dårlig samvittighet på toppen av de allerede slitsomme følelsene du har.

Det er vanskelig å bli kjent med seg selv på nytt, tro meg, jeg vet. Jeg har selv en stemningslidelse, og da jeg begynte på medisiner, måtte jeg selv lære meg å kjenne. Nå da jeg har lært å kjenne at jeg er i ferd med å "svinge", kan jeg også forberede meg litt, og forhindre noen av følelsesutbruddene. I tillegg har jeg lært å ta litt tak i meg selv ved f.eks. depresjoner, og kan gjøre noen enkle grep for å få tilværelsen min litt bedre. Jeg kan ikke forhindre depresjonen i seg selv, men jeg er mer bevisst på å ikke la meg styre helt av det.

Et eksempel er at jeg gjerne fordyper meg i spill, orker ikke dagligdagse gjøremål, orker ikke gjøre noe med meg selv utover alminnelig hygiene (altså, jeg dusjer og vasker meg, men orker ikke barbere leggene, sminke meg, og slike ting). Etterhvert har jeg blitt flinkere å kjenne igjen tegnene på hvor jeg er stemningsmessig sett, og kan dermed tvinge meg selv til å slå av spillet, gjøre litt husarbeid, ordne meg selv litt... Men det er også viktig å kjenne etter så jeg ikke presser meg for langt, da det kan forverre depresjonen. Så det er en balansegang.

Nå kuppet jeg tråden litt, men poenget mitt er at du vil klare å bli kjent med deg selv, om du er fokusert. Det er på en måte enklere å ha en diagnose, så du vet hva som ligger til grunn for at du reagerer som du gjør. Du vet at det er medisinene som "snakker", og dermed vet du jo også at du må samarbeide med deg selv for å unngå at medisinene tar over fullstendig. Du reagerer annerledes enn normalt, så da må du i første omgang lære deg hvordan du reagerer, og på hva. Da blir det lettere å holde igjen utbruddene, siden du kan ta tak i det før det blir større og sterkere enn deg.

Det er også viktig at du forklarer omgivelsene at disse utbruddene vil komme nå i starten, og slik er det bare. Det er ikke til å unngå. Ikke unnskyld deg. Til kjæresten kan du si at han trenger ikke forstå, det er viktigere at han vet, slik at han ikke tar det personlig. Han trenger ikke forstå hvordan du har det eller forstå hvorforhvorfor dette er vondt og vanskelig, det er viktigere at han vet og forstår at du har det tungt, og hva du trenger fra ham. Foruten trøst og nærhet, kan det være en idé at dine nærmeste gir deg tilbakemeldinger om eventuelle tegn som kan tyde på et nært forestående utbrudd. Det kan hjelpe deg til å se det tidligere, for om ikke forhindre, så iallefall dempe.

Etterhvert som du lærer å kontrollere deg selv, vil usikkerheten bli mindre, og du vil bli tryggere på deg selv. Du vil bli vant til den "nye deg". Det vil igjen kunne bidra til at utbruddene blir færre, siden jeg tror de forsterkes av denne usikkerheten, redselen for det ukjente foran deg, og kanskje en følelse av utilstrekkelighet? At du plutselig ikke føler deg god nok for kjæresten, for eksempel.

Men det er du. Du er akkurat den samme som før, inni deg. Ja, du oppfører deg annerledes enn vanlig, men du er likevel den samme. Innerst inne er du Grethe91, som bare har fått mange nye følelser å forholde seg til, på veldig kort tid. Og selv den beste kan synes det er vanskelig å håndtere alt på én gang. Så ta det skritt for skritt, der det første skrittet er å lære seg hva som er nytt. Så prøver du å finne et mønster; hvilke situsjoner presser frem hvilken reaksjon, og hvor fort går det? Det siste er viktig for å vite hvor lang tid du kan bruke på å roe deg ned. Jo tidligere du ser tegnene, jo mer tid kan du bruke på å finne den indre roen, og det gjør det selvsagt enklere å holde tilbake det verste. Til slutt må du finne effektive teknikker til å hjelpe deg å roe følelsene.

Det kommer til å bli litt prøving og feiling. Ikke ta feilene som et nederlag, men som lærdom. Det er viktig å huske at feilene også er en del av veien til suksess, og å feile er ikke det samme som at du ikke klarer.

Og tja, dagboken din er ikke negativ bare fordi den har negative tanker. Og den har negative tanker fordi du ennå ikke har kommet så langt at de positive og optimistiske tankene har kommet ennå. Men de vil komme! Og da kan du se tilbake på de negative tankene, slå deg på brystet, og tenke "så langt jeg har kommet siden da, så sterk jeg er blitt!"