Barn uten besteforeldre

[AnonymBruker]

Er det noen her som har erfaringer å dele om hvordan man organisesrer hverdagen sin med når man ikke har besteforeldre, eller tanter/onkler til både å støtte seg til, og til avlastning?

Samboer og jeg planlegger å prøve å få barn nå. Et spennende og skummelt valg!

Vi er i den situasjonen at begge hans foreldre er døde, og hans søster har vi så og si ikke kontakt med. ( ses ca 2 ganger i året- og det er ingen grunn til at det skulle bli noe oftere om vi får barn). Mine foreldre er gamle, og selvom vi ser dem endel, og de er flotte og hyggelige, så vet vi ikke hvor lenge vi har dem. De er for skrøpelige til å være barnevakter allerede nå. Jeg har en bror som vi er masse sammen med, og de venter nummer tre nå, og har allerede nokså fullt opp.

Jeg syns jo både det er leit for barnet sin skyld at det ikke vil være besteforeldre å leke med, se opp til, besøke, osv. Men også sånn rent egoistisk så har alle vi kjenner en eller annen besteforeldre eller tante/onkel som kan hente i barnehagen om det skulle være krise, eller som kan ha med barna på hytta noen dager, for at ferie og jobb skal gå opp .. (kunne få litt mer enn tre uker fri fra barnehagen - slippe å være på SFO hele sommern mm.). Eller som kan ha unger en helg hvis man skulle bli invitert i bryllup eller noe sånt. Vi har altså ingen.

Noen som har erfaringer med dette? Vet jo at man kan alliere seg med tenåringsnaboer for eksempel, sånn at det går an å spise ute en kveld o. l. Men er fremdeles ganske bekymret for hvordan hverdgen vår skal bli uten dette nettverket som alle rundt oss har.

Håper noen har noen konstruktive tanker om dette :-)!

Hvor gamle er dere? Siden foreldrene deres er så gamle mener jeg. Jeg er 27 og mormoren min er bare såvidt rundt 70.

[Gjest Turid]

Hvis det å ha avlastning er så viktig for dere synes jeg dere skal tenke dere godt om før dere får barn.

Det normale er faktisk å ta seg av barna selv, å det er en bonus for de som er så heldige å ha et nettverk.

Du nevner at du har en bror som har barn. Hvor mye har dere avlastet de med barna?

Tull! Det er helt normalt å ha litt avlastning innimellom! De aller fleste jeg kjenner har det. Ikke snakk om ferier o.lign. Men en kveld innimellom, til å gå ut og spise, kino el.lign. Noen har også hele helger med fri. Men det største behovet er jo at ungene har flere enn foreldrene å knytte seg til, og å være glad i.

[Gjest Anna]

TS her! Tusen takk for mange gode innspill . Avlastning er ikke viktigere enn å få barn. Kanhende vi har veldig spesiell omgangskrets, men absolutt alle vi kjenner har noen foreldre i live. (om så i et annet land, men likvel noen som er der, og som er spreke nok til å kunne støtte en om det er noe viktig), eller en barnløs bror eller søster, eller noe sånt.

Vi føler oss i en litt anderledes situasjon enn alle våre nærmeste, og derfor søkte jeg råd her, for å høre om noen har innspill til hvordan man organiserer livet sitt, om man har det som oss. For eksempel har alle våre venner, som har fått flere barn, fått familiestøtte ved barnefødlser. (altså noen har passet det/de eldste barna). Lurte i grunn bare på om noen har gode løsninger på slike situasjoner. Å si at vi ikke burde få barn syns jeg er litt unødvendig.

Utover det er jeg enig i at det viktigste er at barna får et skikkelig nettverk -selvsagt!

Når det gjelder alder; jeg er 31, og samboern min er 29. Foreldre mine fikk barn veldig sent, mens min samboers foreldre begge døde av kreft da de var i 50-årene.

Vi har hatt barna til broren min en god del. Stiller alltid opp der - om vi kan . Samtidig har han svigerforeldre som er veldig dedikerte besteforeldre (De er skilte, og begge er i nye forhold, sånn at de har to sett med besteforeldre på den siden. De har alltid hjelp når de trenger det)

Men kanskje vi kan finne noen reservebesteforeldre

[Gjest Olsen]

Dette med ingen familie rundt seg vet jeg noe om. Det gode med det er at man har ingen forventninger til avlastning. Du kan lese mange historier her og andre steder om familie som har lite/ingen interesse for å være med onkel/tantebarne eller barnebarn.

Jeg har selv nære bekjente som er svært skuffet over sine foreldres manglende interesse. Nå må det vel kanskje sies at noen har svært høye forventninger til at besteforeldre stiller opp mye og ofte.

Man må med andre ord ta det aller meste selv. Noen klarer å få et nettverk av andre voksne personer rundt seg, men ikke alle får det til. Det kan det være mange ulike grunner til- ikke nødvendigvis en "feil" hos noen.

Min mor er svært syk.Min manns foreldre begynner å få skrantende helse. I tillegg bor de langt fra oss. Min bror tar seg ikke av egne barn. Jeg har aldri hatt forventninger til at han skulle være interessert i mine.

Min andre bror er arbeidsnarkoman, og vet ikke at det finnes en verden utenom arbeid.

Min manns søsken bor langt borte og har nok med sitt.

Vi har et lite, litt løst nettverk på stedet vi bor. Vi jobber med saken, men det tar tid. Det virker dessuten som om det er veldig "internt" her. Vanskelig å komme innenfor, da det er godt etablerte nettverk allerede.

Jeg har i tillegg en mann som arbeider mye, og ikke deltar så mye i dagliglivet vårt. Jeg må belage meg på å gjøre det aller meste, ja.

Jeg er svært sliten innimellom.

Jeg har ikke høye forventninger til hvordan hus og hjem skal se ut, bare at vi kommer oss gjennom dagene. Det blir bedre tter hvert, når barna blir eldre.

Jeg savner andre voksenpersoner i mine barns liv. Avlastning kunne jeg selvsagt tenkt meg av og til, men da helst i form av en mann med mer normale arbeidstider.

Om man bør sette barn til verden når man ikke har nær familie eller et godt nettverk vet ikke jeg. Man må nok være forberedt på å stå en del alene. Det kan man bli sterk og selvstendig av, eller man kan bryte sammen.

Det er selvsagt en fordel å ha god helse, men det er det vel for alle.

[Belle de Jour]

Vokste selv opp på et sted uten noen andre slektninger i nærheten. Nå vet jeg jo ikke hvordan foreldrene mine la opp hverdagen, men det virker jo som det gikk greit. Da vi ble litt eldre reiste de også veldig mye i jobb, men klarte å arrangere det slik at de aldri dro samtidig. Vi hadde tenåringer i nabolaget som var barnevakter. Det var et veldig bra nabolag, overnatta ofte hos naboen vår om foreldrene mine var på reise. Hvis de skulle på selskap til noen i nabolaget ble vi ofte med, de bare la oss i senga der og tok oss med hjem. Tror ikke de hadde noen kjæresteturer, men det hadde jo gått fint å plassere meg hos en venninne noen dager, vi gjorde ofte det etter at de skilte seg. Nabojenta som passet meg var dessuten super, så jeg gleda meg alltid til de skulle ut. De trente en del også. Et par ganger ble jeg rett og slett bare tatt med til treningssenteret, hvis de ikke fikk planlagt noe bedre. Og det var ikke noe barnepass der, jeg satt bare i lobbyen og venta. De fleste fritidsaktivitetene var i gangavstand, dit kunne vi komme oss selv. Det er kanskje litt mer tungvint å bygge et helt nettverk når man ikke har familie i nærheten, men i en del familievennlige nabolag burde det gå greit.

[Gjest Gjest]

dere må nok satse på å hjelpe dere selv. det er ikke slik at man skal få barn for å overlate dem til andre. engasjer dere heller i barna og ver aktiv i barnas fritidsaktiviteter. det gir mye tilbake og du skaffer deg ett stort nettverk i lokalmiljøet =)

jeg har 3 barn alene og har ingen familie som hjelper meg med noe som helst.(min mor er død)det går helt fint og min lille familie er sammensveiset på godt og vondt.