Jeg vil snu nå=)

[AnonymBruker]

Kortsagt er jeg lei av det livet jeg lever i nå! Blir 25 år og jeg har ikke levd livet! Har slitt med depresjoner og sykdom LENGE! Aldri har jeg vært ute og reist verken innland eller utlandet...Går på skole og thats it! Har familie, men jeg møter dem når jeg må, slik er det med "venner"

Har ikke vært i forhold og det skremmer meg! Alle rundt meg har kommet sykt langt og godt! Jeg logger meg på face bare for å se bilder av kjente og ukjente feste, reise og er engasjerte! Det gir meg noe godt, noe jeg mangler ...Men ikke lenge etter det sitter jeg og griner og skulle ønske jeg kunne ta et steg!

Jeg lester blogger, sånne som FF og UL for leve meg i dems hverdag! Jeg vet det kan skjule seg mye bak disse personene..Men det er noe som gir meg ett eller annet!

Ser på meg selv som gammel, ikke særlig å se på..Men når andre ser meg, viser jeg kun masken! Og de tror aldri på meg når jeg sier at jeg sliter! De tror at jeg lever og har det så greit med meg selv og alle andre!! Verste av alt vet jeg godt at jeg kommer til å angre for at livet mitt er rett i dass og her er jeg og ikke gjør noe med det! Går i behandling, men hjelper fint lite!

Så hva skal jeg gjøre for å komme meg ut av dette!? Hvor skal jeg starte? Noen vært borti lignende?

[AnonymBruker]

Spar opp penger og reis da vel?

[Gjest Maisa]

Hei. Skjønner godt hvordan du har det for er selv i en dyp depresjon, og ligger nå på grensen til innleggelse.

Først av alt vil jeg si at du må prøve å tenke litt mer logisk/realistisk. Hvor mange legger ut bilder av seg selv liggende på sofaen med godteposen og tv-kontrollen. Og hvem skriver innlegg med hvor kjedelig de hadde det idag, eller hvor lite de har gjort og hvor lei de er i dag.

Stort sett alle ønsker å fremvise ett glansbilde av seg selv, mens resten sitter å leser dette og drømmer om å selv kunne være så "suksessfull" en dag. Det er vel egentlig en stor del av hvorfor facebook o.l. er skapt.

Husk at alle flotte ting har en bakside. Alle starter med ulikt grunnlag, og ikke alle kan være like rik eller ha samme flotte hus osv. Hadde alle vært øverst på rangstigen hadde nok ikke samfunnet fungert.

Det betyr selvsagt ikke at du skal drite i alt, og bare håpe på at alt blir bra en gang. Det er nå du starter resten av livet ditt og det er viktig du tar ett tak i ditt og deg selv.

Sist vil jeg anbefale å komme i kontakt med en person du kan åpne deg til, og som du kan ha jevn kontakt med som forstår og kan hjelpe på veien. Om ikke det så kan det være lurt å ha en som kan hjelpe deg ut døra og presse deg litt fremover.

Mvh Maisa

Selv om det ikke er lett, så kan det være veldig lurt å komme deg ut blant folk. Skaff deg en hobby. Trolig så har du ingen spesielle ting som interesserer deg lengre, men da må du bare tenke tilbake. Er det noe du har hatt lyst til å gjøre tidligere. Muligens bare se gjennom listen av mulige aktiviteter som kan tilbys, og velg det som virker minst avskrekkende.

Om du ikke går til psykolog, kan det være godt å komme deg inn hos en. Mange har opplevd at det har hjulpet mye. Bestill en time hos fastlegen, som da kan henvise deg videre. Er du heldig så vil du komme deg bare ved slike samtaler. Vil også si at det ikke er så dyrt, om du ikke selv velger å bruke private psykologer. Selvandelen for tjenester innen offentlig helsevesen er på litt under 2000 kroner hvert år. Og det kan ta en liten evighet før søknaden kommer gjennom, og du får timer.

Innse at å leve livet kan være så mangt. I lengre tid var jeg sur på meg selv og lå selv å gråt fordi jeg aldri tok ett tak og levde livet. Men jeg må innse at jeg har egne ønsker for hvordan mitt liv skal leves. Om jeg sitter hjemme og er deprimert vil ikke det hjelpe meg mer med å leve livet. Jeg MÅ komme meg ut, og om det så betyr å starte med å gå på butikken alene for å kjøpe melk og si hei til kassadama og kanskje smile litt og hilse. Dette er en flott start, ihverfall for meg som er litt redd mennesker. Jeg sliter blant annet med spisevegring og kan sitte å skjelve mens jeg holder ei skive brød fordi jeg er redd for å spise den. Men jeg må starte med ei tugge, og huske at det tar ikke livet av meg.

Det må du og. Tørr å gjør det du ikke trodde du gjorde, og press deg selv noen ganger i uka. Tror også det kan være lurt å skrive ned litt. Skriv realistiske ønsker for fremtiden, hva du syns er vanskelig, hva andre kan gjøre for deg og hva du føler generelt.

Dette er TØFT. Jeg er helt klar over det, og klarer selv ikke innse alt det jeg skriver.

Kanskje hjelper det å skrive noen lapper med positive ord eller huskelister å klistre på veggen så du ser det hver dag. Også det å gå tur i skogen, med fulger, lys og frisk luft letter depresjonen.

[Gjest Maisa]

ooops... musa hoppet visst litt i teksten, men poenget mitt er enda det samme.

Men nå må jeg stikke til innleggelsesmøte. :D