Dårlig psykisk helse

[AnonymBruker]

Jeg har lest en del på kg her, og det forbauser meg hvor mange som sier de er psyksik syke. Spessiellt dette med sosial angst.

For all del, jeg skal ikke si at mennesker som har psykiske lidelser ikke har det vondt. Men jeg lurer litt på om denne grensen for hva som er sykt er for lav.

Jeg føler meg for tiden nedfor, pga jobb, samboer, venner, familie, livet generellt. jeg sliter litt med å se meningen med livet for tiden. Sliter jeg derfor med depresjon? Burde jeg sykemelde meg?

Jeg liker ikke å gå blant mennesker alene, har jeg sosial angst?

Jeg forstår at jeg nok tråkker på noen tær her, og for all del. Har du en reell angst eller er meget deprimert så har jeg stor sympati for deg. Men noen ganger når jeg leser her på kg skriver 90% av de som svarer at de har psykiske problemer.

Er det mulig at det er så utbredt? Eller finnes det bare fryktelig mange av oss som ikke tåler motstand, dersom vi er litt leie oss en stund er vi sykt deprimerte, dersom vi synes det er litt skummelt med nye folk så har vi sosial angst.

Er dette tilfelle eller har så fryktelig mange osm jeg har fått intrykket av skikkelige psykiske problemer? Det ville isåfall vært svært skremmende.

[Gjest _La Femme]

Halvparten av alle mennesker vil oppleve psykiske problemer i løpet av livet. Dette gjelder både psykiske lidelser (de som får diagnoser) og psykiske vansker (de som ikke får diagnoser, men som har symptomer).

Problemet med psykiske problemer er at det er ikke alltid lett å vite forskjellen på hva som er alvorlig, og hva som er et psykisk problem, og hva som bare er forbigående symptomer. Er du nedstemt, trist, lei og har det vondt, har du jo symptomer på depresjon, men det betyr ikke at du trenger å få diagnosen depresjon likevel. Det går egentlig bare på hvor alvorlig det er. Dersom symptomene tar over livet ditt, blir en så stor del av hverdagen at du omtrent ikke fungerer normalt lenger, da er det mest sannsynlig et problem. Og får du ikke til å ordne opp i det alene, bør du søke hjelp. Men fungerer du optimalt sånn ellers, og det ikke preger livet ditt over en lengre periode, er det nok ikke nødvendig å sykemelde seg.

Psykiske problemer skiller seg fra fysiske, fordi fysiske sykdommer og plager vises, synes, kan testes eller prøves ut. Psykiske lidelser og vansker er mye mer problematisk å sette fingere på, men det er likevel et faktum.

Min lenke

[Silfen]

Du krever offentlig avstemning, men tør ikke vise ditt eget nick ...

Patetisk.

[Gjest Nenya82]

Når det gjelder sosial angst for eksempel så tror jeg det er mange her inne som slenger ut den diagnosen veldig kjapt og det er veldig irriterende egentlig.Klart det kan hende at det er sosial angst,men når man ikke kjenner den personen eller vet nok så er det en smule forhastet å slenge det på bordet med en gang.

Bare fordi man ikke liker å være veldig sosial,føler ubehag i sosiale situasjoner,er sjenert,ikke liker å gå alene blant folk osv. så er ikke det nok til at man har sosial angst.

Kanskje det er sånn at mange føler seg annerledes eller tenker at andre er annerledes og derfor er kanskje lettere å tenke at man har en diagnose enn at man bare er sånn.

Jeg har sosial angst og depresjon,og dette er diagnoser som er satt av profesjonelle og ikke noe jeg har "funnet" på selv.Skjønner ikke hvorfor så mange absolutt vil ha en diagnose.Det er ikke noe jeg ville ønsket meg akkurat,og jeg ville heller vært en helt "normal" person.Det å slite med psykiske problemer er ikke noe jeg ønsker meg i motsetning til hva enkelte ser ut til å tro. I hvertfall når jeg ser at endel ser ut til å mene at folk med psykiske problem bare syter for å snylte på Nav.(Ja,for det er jo drømmen her i livet )

Uansett så vil nok mange oppleve en eller annen form for psykiske problemer i løpet av livet uten at det nødvendigvis er veldig alvorlig,men ting skjer i løpet av livet.Både gode og dårlige ting,og man blir jo påvirket av det som skjer med en.

[Gjest _La Femme]

*Glem det*

Endret 18. mai 2012 av _La Femme

[AnonymBruker]

Jeg synes ikke det er noe rart hvis sosial angst er vanlig i Norge. Alle unngår jo å snakke med fremmede, og så har man jo janteloven og man skal helst ikke skille seg ut.

[AnonymBruker]

Jeg mener ikke, jeg har diagnose. Og stemmer ikke i en offentlig avstemning.

Men du må også huske at de som sliter sosialt gjerne svermer til forum for å få følelsen av å snakke med andre mennesker. De tilsynelatende friskeste personene jeg kjenner sitter ikke på KG halve dagen, de er ute eller opptatt med venner og familie.

[AnonymBruker]

Du burde lage en avstemning der alle kan være anonyme. Det er vel et fåtall som tør å stemme her.

Jeg stemmer iallfall ikke her, fordi min psykiske helse er personlig...

[AnonymBruker]

Jeg tror nok det er flere der ute med psykiske problemer enn man liker å tro. I Norge ( som jeg har fått erfart, jeg sier ikke at dette gjelder for alle ) er det ett stort konkurransepress. Man skal ha universitetsutdannelse, to barn, mann, to stasjonsvogner, stor enebolig med hage og fulltidsjobb. Alt dette i ung alder. Da er det klart at når man er for syk til å oppnå noe av dette så tærer det ekstra på en og man velger å gjemme seg litt vekk til f.eks kvinneguiden hvor man kan prate med andre i samme situasjon anonymt eller bare late som man er noen andre. Noen har også store vansker for å få venner, selv om de prøver. Jeg prøver, jeg er hyggelig, blid og imøtekommende, men av en eller annen grunn så blir det bare til bekjentskaper, det blir aldri noe nært forhold. Kollegaene er som oftest bare studenter som trenger en deltidsjobb og forsvinner ofte fra denne byen når de er ferdig med studiene.

I tillegg er det lettere å være åpen om psykiske problemer her på KG enn i virkeligheten mener jeg, for i virkeligheten så velger folk ofte å trekke seg unna deg når de finner ut at du sliter..

[Gjest Raggy]

Tror mye av det du leser på KG er et reel bilde av virkeligheten. Det finnes mange skjulte funksjonshemmninger som folk lever med.

Skjønner ikke hvorfor det skulle være skremmende da mennesket består av 50% psyke og 50% fysisk, det er da naturlig at man slikter litt med det psykiske innimellom akkurat som man har enkelte fysiske sykdommer.

Men at du leser om mye sosial angst vil jeg tro kanskje er et bilde av at mange har lav selvtillit, ikke at de er syke. Litt psykiske svakheter eller problemer i perioder er jo bare menneskelig!

[Gjest O___o]

Jeg har lest en del på kg her, og det forbauser meg hvor mange som sier de er psyksik syke. Spessiellt dette med sosial angst.

For all del, jeg skal ikke si at mennesker som har psykiske lidelser ikke har det vondt. Men jeg lurer litt på om denne grensen for hva som er sykt er for lav.

Jeg føler meg for tiden nedfor, pga jobb, samboer, venner, familie, livet generellt. jeg sliter litt med å se meningen med livet for tiden. Sliter jeg derfor med depresjon? Burde jeg sykemelde meg?

Jeg liker ikke å gå blant mennesker alene, har jeg sosial angst?

Jeg forstår at jeg nok tråkker på noen tær her, og for all del. Har du en reell angst eller er meget deprimert så har jeg stor sympati for deg. Men noen ganger når jeg leser her på kg skriver 90% av de som svarer at de har psykiske problemer.

Er det mulig at det er så utbredt? Eller finnes det bare fryktelig mange av oss som ikke tåler motstand, dersom vi er litt leie oss en stund er vi sykt deprimerte, dersom vi synes det er litt skummelt med nye folk så har vi sosial angst.

Er dette tilfelle eller har så fryktelig mange osm jeg har fått intrykket av skikkelige psykiske problemer? Det ville isåfall vært svært skremmende.

Sjekk ut SSB for pokker og ikke et fora hvor under en promille av befolkningen surfer på fritiden

[AnonymBruker]

Jeg tror kanskje at det er flere med psykiske lidelser inne på slike forum som dette, slik at det inntrykket man får her ikke er representativt for befolkningen. Folk som er psykisk syke er ofte uten jobb, og har mer tid til å gjøre ting som f.eks. å sitte på nettforum.

Mange er nok også selvdiagnostiserte, og sier de har en lidelse uten å ha fått noen diagnose på det. Det betyr ikke at de ikke er syke, men det kan bety at de ikke er syke nok til å få en diagnose eller at de tror de har en annen diagnose enn de faktisk har. Jeg trodde i mange år at jeg hadde sosial angst, men det viste seg at jeg har en personlighetsforstyrrelse (nå er de to diagnosene veldig like, men bare for å komme med et eksempel).

Og ja, jeg er psykisk syk - jeg har flere diagnoser satt av flere forskjellige fagfolk.

[Cata]

Jeg stemte nei, i og med at du formulerer deg i nåtid. Men jeg har hatt sosial angst som barn (selvdiagnose - psykologen sa at jeg var "et nervøst barn" hva som nå enn måtte ligge i det) og for noen år siden led jeg av depresjon (diagnose gitt av lege).

Men pr. i dag er jeg frisk.

Og jeg kan love - den dagen du har en reell depresjon, ikke "bare" er nedstemt så vil du komme til å vite det. Minuset er at da vil du neppe innrømme det for deg selv uten videre .

Om man føler seg urolig ved tanken på å møte mennesker, så har man ikke automatisk angst. Man føler seg rett og slett bare ukomfortabel med å møte andre mennesker. Muligens er man rett og slett introvert som mennesketype. Den dagen man blir hysterisk ved tanken på at mennesker skal komme på besøk, den dagen man ikke orker gå utenfor døra for man risikerer at andre mennesker skal se en, den dagen man ikke på vilkår orker gå i butikken alene osv. så kan man begynne å snakke om angst.

Nedstemthet er ikke depresjon. Grensen er nok flytende, men i min depresjonsfase så ble jeg min egen verste fiende. Jeg orket ikke gå ut, orket ikke holde huset i orden, jeg dusjet og stelte meg, men mange orker ikke det heller. Fritidsaktiviteter var selvsagt bare å glemme, og jeg brøt ut i gråteanfall på de mest urimelige tidspunkter. Og på mitt verste ønsket jeg å dø. Det var ikke særlig stas.

........

Så, ja, jeg har hatt mine runder med psykisk sykdom, og, nei, jeg lider ikke av det nå. Det kan naturligvis komme tilbake igjen, men for øyeblikket er jeg frisk.

Må forresten tilføye at det ikke er automatisk likhetstegn mellom å være psykisk syk og "sitte hjemme foran skjermen" hele dagen. Selv mens depresjonen var på sitt verste sto jeg i full jobb. Arbeidsgiver var informert om ståa og aksepterte at jeg av og til måtte trekke meg tilbake og "ta meg sammen", men jeg var ikke sykmeldt en dag mens det sto på. (Dvs. teknisk sett var jeg vel det, men da var det fordi jeg ble slått ut av en kraftig influensa ) Jeg tror også at det at jeg klarte å stå i jobb bidro sterkt til at jeg ble frisk. Jeg klarte nemlig å beholde selvtilliten og troen på at det var mulig å fungere på noen nivåer, selv om jeg kollapset straks jeg kom innenfor døra og knapt nok orket gå på butikken for å handle.

[AnonymBruker]

Jeg ville ikke svare på spm, da det er et tynt spørsmål.

Men jeg fortelle deg litt utifra min erfaring på dette.

Jeg ble sykemeldt da jeg gikk gravid med mitt 2 barn, pga problemer hjemme.

Jeg så det hele bildet dårlig utifra slik du beskriver.

Jeg var mye nedfor, og ble diagotisert med medium deprimert.

Har gått jevnlig i terapi, og terapeuten min har hatt et bedre bilde av meg enn min lege.

Legen min vil helst at jeg går sykemeldt lenger til jeg får en bedre relasjon med min mann og mine barn. Men terapeuten min vil ha meg i jobb igjen.

Jeg har nå kjent så grådig på hvor mye økonomien spiller inn, hvor vi har tømt alt vi kan tømme og var nødt til å ta meg en jobb.

MEN jeg har fått meg drømmejobben og begynt i 50 % stilling hvor jeg vil være 50% sykemeldt en periode. Så vil jeg gå over til 100%.

Men har gjort dette i kort tid nå og kjenner derpresive tanker og oppførsel kommer tilbake.

Men over til spm ditt/ problemstillingen

Det er mye som henger sammen når man føler seg nedfor. Bor man alene tror jeg kanskje det kan være lettere, så lenge man har et nettverk rundt seg med positive personer.

Men er man nedfor og har fått seg familie og familielivet lider av din lidelse er det på tide å ta seg en sykemelding og lære seg å kjenne og bli mer seg selv igjen, bli et JA menneske.

Men jeg kjenner ingen andre problemstillinger enn kun min egen. Og å være sykemeldt er veldig personlig og alle som er langtids sykemeldt har en grunn til det. Så respekter det og vis den personen litt ekstra omtanke. Det er mitt råd.

Jeg har desverre mer eller mindre mistet alle bånd jeg har rundt meg, familien er heller ikke noe å få fra. Så det verste jeg har opplevd i denne fasen er å føle seg så ensom selv om jeg har en mann og 2 barn. Noen ganger trenger man bare en venn og å bli sett og ivaretatt. Jeg har ikke snakket åpent om dette, og dette jeg skriver her, er mer åpenhjertig jeg har vært utenom med min lege og terapeut.