Følelsesmessig kaos. Har jeg rett til å være lei meg?

[Virina]

Hei. Jeg vet egentlig ikke helt hvor jeg vil hen med dette innlegget, men jeg sitter inne med en så enorm frustrasjon akkurat nå at jeg bare må få det ut på et vis.. Jeg har i noen år nå slitt med depresjon som følge av en svært tøff oppvekst, og går derfor regelmessig hos psykolog for dette. Jeg jobber hardt med meg selv hver eneste dag for å kunne gjenfinne livsglede, og har virkelig et inderlig sterkt ønske om at jeg en dag skal kunne klare å oppnå det. Noen perioder er heldigvis litt lysere og lettere enn andre, men mesteparten av tiden er jeg svært nedstemt og ser generelt veldig svart på livet. Jeg sliter med fullstendig fraværende selvtillit og jeg plages av en overveldende selvforakt - bare det å se meg selv i speilet kan ofte presse frem tårer i øynene mine og jeg må virkelig skjerpe meg for ikke å bryte sammen.

Venninnene mine vet at jeg sliter, men dette er ene og alene fordi jeg selv har valgt å fortelle dem det, da jeg ofte har behov for å trekke meg tilbake og bare være alene i perioder og har gått tom for overfladiske unnskyldninger som kan dekke over dette. Da jeg slapp bomba satt de lange i maska og kommenterte at de aldri hadde sett den komme, jeg som "alltid var så positiv og i godt humør" - de hadde aldri trodd at jeg kunne streve med noe sånt. Det er med andre ord ingen som ser på meg at jeg sliter da jeg ser såkalt "normal" på utsiden og stort sett trer på meg en maske ute blant andre mennesker, mens på innsiden er det fullstendig krig og kaos. Jeg føler jeg sakte men sikkert er i ferd med å dø på innsiden, spesielt i disse periodene hvor ting føles ekstra tungt og tøft. Det er et helvete å komme seg igjennom dagene. Jeg føler meg fullstendig verdiløs, og jeg sliter ofte med å kunne se for meg veien videre, selv hvor mye jeg forsøker å utelukkende fokusere på det positive. Depresjonen er større og sterkere enn meg - jeg har ikke sjans.

I tillegg mistet jeg nylig bestefaren min, noe som naturlig nok har gjort situasjonen veldig mye verre - spesielt siden det skjedde helt uventet da han hverken var syk eller spesielt gammel. Jeg elsket min bestefar, og han har alltid betydd enormt mye for meg gjennom alle disse vanskelige årene. Han har på mange måter vært klippen i vår lille familie. Mine venner vet godt at jeg nå sørger over min bestefar, jeg må innrømme at jeg føler meg helt knust og har derfor reist hjem til min mor (datteren til bestefar) for å bearbeide sorgen sammen med henne.

Saken akkurat nå er altså den, at selv om jeg aldri har forventet spesielt mye av folk, merker jeg at jeg blir litt lei meg for at det ikke er noe som helst omtanke å hente hos de nærmeste venninnene mine. Det er ingen som er interessert i å komme med trøstende ord eller å så mye som sende meg en "klem" via sms. De henger sammen som vanlig, møter hverandre på cafeer og samles for fest i helgene. Ikke engang i går på 17. mai hørte jeg et eneste pip fra dem da de feiret dagen sammen med kos og hygge. Jeg føler dette på mange måter bare bekrefter disse tankene jeg har om hvor verdiløs jeg er.. Venninnene mine henvender seg alltid til meg når det er noe, og jeg stiller alltid opp med en skulder å gråte på og et lyttende øre, fordi jeg selv vet hvor viktig det er med omtanke og trøst når man trenger det.

Det er på en måte som om jeg bare er bra nok for dem når jeg er i 100% godt humør og har energi til å smitte dette over på dem. Jeg har jo på mange måter alltid vært "klovnen" i denne lille jentegjengen (vi er 5 stykker), og alltid den som vitser og tøyser. Jeg må bare spørre, for å kunne bekrefte eller avkrefte for meg selv om jeg er helt ute på jordet; er det for mye av meg å forvente av dem at de viser, ihvertfall litt, omtanke med tanke på den situasjonen jeg er i nå? Det skal sies at jeg aldri, og da mener jeg aldri, snakker om mine problemer overfor venninnene mine - når jeg er med venner er jeg opptatt av at det skal være en positiv opplevelse, jeg vil at de skal føle at det er positivt å være med meg. I tillegg er jeg livredd for å plage andre med det som plager meg, så den eneste jeg snakker med dette om er psykologen min.

Min bestefar døde for en uke siden i dag, altså forrige fredag, og jeg fikk da en melding med spørsmål fra et par av disse jentene om jeg ville være med på fest dagen etter. Jeg valgte da å svare så ærlig som at jeg var veldig lei meg fordi bestefar var død, og at jeg derfor ikke var i festhumør. Da fikk jeg svar tilbake fra tre av disse venninnene hvor de kort kondolerte og tilføyde et hjerte, og etter dette har jeg ikke hørt noen ting... Hun fjerde har jeg ikke hørt noe som helst fra i det hele tatt. Har jeg rett til å reagere/være lei meg på grunn av dette? Det bare det at, jeg vet ikke... det er så mye jeg føler og tenker på akkurat nå. Og jeg føler jeg får en så tydelig bekreftelse på at jeg ikke er verdt å bry meg om.

Beklager langt innlegg, men jeg bare måtte få det ut.

Hilsen litt frustrert, ensom og forvirret...

[Virina]

Glemte selvfølgelig å krysse av på AnonymBruker... Jaja.

[AnonymBruker]

Dette var veldig trist å høre. Det er ofte slik at det er skummelt å ta kontakt med noen man er glad i når man vet de har hatt det vanskelig. Er det noen av disse venninnene du er litt ekstra nær?

kanskje du kan si snakke med denne personen om hvordan du har det? Jeg har en kusine jeg vet som har det vanskelig, og hun er ikke så god på å ta kontakt selv, ei heller snakke om det som er vanskelig. Så da klarer jeg liksom ikke helt få meg til å starte en samtale rundt depresjon, fordi hun ikke tar steget først selv. Det er jo hennes valg å velge hvem hun vil snakke med om sånne personlige ting.

Jeg er så fryktelig glad i henne, men jeg vet ikke hvordan jeg skal gripe det an.

Jeg prøver å stille opp og ringte henne i går da, for å høre hvordan hun hadde det, og for å forsikre meg om at hun hadde det bra. Det er litt lavmål om disse jentene vet at du har det vanskelig og ikke tok kontakt med deg i går for å forsikre seg om at du hadde det bra...men kanskje de ikke forstår hvor vanskelig du har det?

[Gjest navnelapp]

Det er dessverre eit faktum at når ein er open om kva ein ber på inni seg så kan det skremme folk slik at dei ikkje veit kva dei skal seie til deg, og dermed distanserer seg. Det har sannsynlegvis ingenting med deg som person å gjere, men at dei føler seg utilstrekkelege og hjelpelause. For å unngå ubehagelege situasjonar er det då enklare å ikkje ta kontakt.

Mange som har hatt det tøft seier at det er då ein virkeleg merkar kven dei ekte vennane er. Det er dei som står last og brast med deg gjennom slike situasjonar, og som er der for deg når du treng det. Kanskje har du brukt tid og krefter på feil folk? Kanskje har dei du har trøsta og stilt opp for ikkje nok innsikt, tryggheit og forståelse til å stille opp på same måte for deg? Det er vanskeleg å vite. Det kan hende at dei som verkeleg vil vere noko for deg ikkje er dei du først tenker på. Eg veit ikkje. Men uansett, lykke til, ein god til deg, og hald motet oppe som best du kan. Finn dei menneska som verkeleg er der for deg. Dei er der, du må berre tenke litt nytt, kanskje.

[Virina]

Dette var veldig trist å høre. Det er ofte slik at det er skummelt å ta kontakt med noen man er glad i når man vet de har hatt det vanskelig. Er det noen av disse venninnene du er litt ekstra nær?

kanskje du kan si snakke med denne personen om hvordan du har det? Jeg har en kusine jeg vet som har det vanskelig, og hun er ikke så god på å ta kontakt selv, ei heller snakke om det som er vanskelig. Så da klarer jeg liksom ikke helt få meg til å starte en samtale rundt depresjon, fordi hun ikke tar steget først selv. Det er jo hennes valg å velge hvem hun vil snakke med om sånne personlige ting.

Jeg er så fryktelig glad i henne, men jeg vet ikke hvordan jeg skal gripe det an.

Jeg prøver å stille opp og ringte henne i går da, for å høre hvordan hun hadde det, og for å forsikre meg om at hun hadde det bra. Det er litt lavmål om disse jentene vet at du har det vanskelig og ikke tok kontakt med deg i går for å forsikre seg om at du hadde det bra...men kanskje de ikke forstår hvor vanskelig du har det?

Aller først, synes jeg det er veldig trist å høre at din kusine sliter så, det gjør meg vondt.. Depresjon er noe jeg virkelig ikke unner noen Samtidig vil jeg rose deg for at du er et så godt medmenneske, og for at du forsøker å hjelpe - kusinen din er veldig heldig som har deg!

Saken er bare den; jeg ønsker ikke at venninnene mine skal snakke om eller fokusere noe som helst på depresjonen min, da jeg i det lengste ønsker å få være "normal" og leve livet som en "vanlig" jente sammen med dem. Men de vet at jeg sliter, vi bare snakker ikke noe særlig om det. Det jeg imidlertid kjenner jeg reagerer litt på er at ingen av dem viser noe som helst omtanke nå etter at bestefar døde, de sender meg ikke så mye som en melding. Ingenting. Ikke engang i går da de var samlet for å feire. Det er som om jeg bare er blitt helt glemt, og det gjør så vondt å føle på...

Uansett, tusen takk for at du tok deg tid til å svare. Det varmer veldig!

[Virina]

Det er dessverre eit faktum at når ein er open om kva ein ber på inni seg så kan det skremme folk slik at dei ikkje veit kva dei skal seie til deg, og dermed distanserer seg. Det har sannsynlegvis ingenting med deg som person å gjere, men at dei føler seg utilstrekkelege og hjelpelause. For å unngå ubehagelege situasjonar er det då enklare å ikkje ta kontakt.

Mange som har hatt det tøft seier at det er då ein virkeleg merkar kven dei ekte vennane er. Det er dei som står last og brast med deg gjennom slike situasjonar, og som er der for deg når du treng det. Kanskje har du brukt tid og krefter på feil folk? Kanskje har dei du har trøsta og stilt opp for ikkje nok innsikt, tryggheit og forståelse til å stille opp på same måte for deg? Det er vanskeleg å vite. Det kan hende at dei som verkeleg vil vere noko for deg ikkje er dei du først tenker på. Eg veit ikkje. Men uansett, lykke til, ein god til deg, og hald motet oppe som best du kan. Finn dei menneska som verkeleg er der for deg. Dei er der, du må berre tenke litt nytt, kanskje.

Tusen takk for et så utfyllende svar, det betyr enormt mye Nei, jeg vet egentlig ikke helt hva jeg skal tenke rundt dette her.. Det blir jo stadig snakket om blant oss jentene at vi er en så solid og god jentegjeng, og det blir stadig understreket at vi er hverandres beste og nærmeste. Jeg føler bare ikke dette stemmer så veldig overens med det jeg opplever akkurat nå.

[Inger88]

Jeg tror dette har mer med dem å gjøre enn med deg å gjøre. Altså, det er ikke deg det er noe galt med! Jeg må også bare nevne at utfra det du skriver i første innlegget så virker du veldig sterk!

[Virina]

Jeg tror dette har mer med dem å gjøre enn med deg å gjøre. Altså, det er ikke deg det er noe galt med! Jeg må også bare nevne at utfra det du skriver i første innlegget så virker du veldig sterk!

Det var veldig hyggelig sagt av deg, og det betyr mye for meg å høre. Jeg er veldig takknemlig, tusen takk

[Rumle]

Jeg er enig med det som allerede har blitt sagt her. Vil bare gi deg en stor og kondolere med tapet av bestefaren din

Endret 18. mai 2012 av Rumle

[Virina]

Jeg er enig med det som allerede har blitt sagt her. Vil bare gi deg en stor og kondolere med tapet av bestefaren din

Tusen tusen takk, snille deg Merker jeg blir litt lysere til sinns takket være dere.

Men jeg kjenner jeg undrer meg litt over en ting til.. Jeg reiser nemlig hjem til meg selv igjen nå i morgen. Venninnene mine vil vel da (antageligvis?) etterhvert begynne å invitere meg med på festligheter og sånne ting igjen - hvordan skal jeg gripe dette an? Jeg kjenner jeg sliter litt med å skulle møte dem ansikt til ansikt igjen etter å ha følt meg så sviktet som jeg har gjort nå. De har trukket seg så tydelig unna nå når jeg virkelig har trengt dem som mest. Jeg føler det på en måte blir så unaturlig å plutselig skulle være "en del" av dem igjen når jeg evner å komme meg litt på beina igjen etter tapet av bestefar...

[AnonymBruker]

Kondolerer så mye med tapet av bestefaren din

Det er trist at du føler deg sviktet av vennene dine, men sånn jeg ser det er det ikke nødvendigvis det at de ikke bryr seg om deg som er problemet her. Slik jeg leser deg, er det tydelig at du ikke har villet ha fokus på ting du sliter med og snakke så mye med dem om det?

Er du sikker på at de forstår hvor mye bestefaren din betød for deg, og hvor tungt du har tatt tapet? Det er vanskelig for venninnene dine å ta høyde for dette dersom de ikke vet hvordan det ligger an.

Da jeg mistet bestefaren min for noen år siden, var det ikke noe særlig fokus på dette blant mine venninner, annet enn samme type sms som du har fått. Nå trengte jeg heller ikke dette, men dersom jeg hadde gjort det, er jo ikke det noe mine venninner kunne vite om jeg ikke hadde sagt noe. Og når mine venninner mister bestoforeldre, gjør jeg selv heller ikke noe mer enn å kondolere, dersom de ikke gir eksplisitt uttrykk for at de ønsker mer trøst/ omsorg. Dette er veldig individuelt!

Så jeg synes du skal gi dine venninner en sjanse, men da må du være helt åpen og ærlig med dine behov. Jeg forstår at du ikke vil snakke mye med dem om det og ha masse fokus på at du sliter, men da kan du ikke etterpå bli skuffet over at de ikke oppfører seg etter hvordan du har det!

Det er ikke meningen å være hard her, men tenk litt etter om du har grunn til å tro at venninnene dine ikke bryr seg, eller om de kanskje rett og slett ikke vet. Da kanskje du klarer å se på dem som gode venninner igjen, tross alt, og det tror jeg du trenger

[Gjest Reza08]

Ut ifra det du har skrevet, har du all grunn til å få ut følelsene dine. For meg høres dette veldig, veldig trist ut. Jeg vil ikke at noen skal ha det vondt, og det er kjempefint at du viser så mye omtanke ovenfor dine medmennesker.

Som det er skrevet tidligere her, er det ikke du som har ett problem, tvert i mot, det er dine venner det er noe galt med.

Jeg personlig har mistet begge bestefedrene mine, noe som gjorde vondt innerst i hjerteroten. Jeg vet også hva depresjoner og den slags ting innebærer.

Du skal vite at du har min fulle støtte i denne saken, og at du er like mye verdt som alle andre, kanskje mer en enkelte.

At du setter andres interesser foran dine egne, sier litt om hva slags person du er. Det er ikke alle som er sånn i dagens samfunn, desverre.

Skulle ønske jeg kunne få sagt dette til deg personlig.

Jeg synes du høres ut som en snill, omsorgssfull, varm, positiv, inkluderende og fin person.

Endret 18. mai 2012 av Reza08

[AnonymBruker]

Kondolerer

Jeg har også en veninne som sliter med depresjon, og jeg synes det er litt vanskelig. Jeg vet ikke hva som er ok at jeg sier, og jeg vet ikke hvordan jeg skal si det. Vil hun at jeg skal snakke om depresjonen hennes, eller vil det gjøre alt mye verre? Det er ikke sikkert at vennene dine vet hvordan de skal takle det. Om du ikke vil at de skal snakke om depresjonen din, men heller oppføre seg normalt, så er det lurt å si ifra. Jeg er kjempeglad i veninna mi, så derfor skulle jeg ønske at hun fortalte meg litt mer om hvordan hun har det. Du kan jo fortelle vennene dine hvor mye bestefaren din betydde for deg, og hvor vondt du har hatt det. Om veninna mi vil at alt skal være som normalt, så vil jeg gjerne gjøre det for henne

Lykke til

[-Fiona-]

Du vet hvor du finner meg, vennen! Vil at du skal vite at du betyr så uendelig mye mer enn du til tider har inntrykk av selv! <3 <3 <3