Den vonde ventetiden

[MellonCollie]

Tiden er kommet for min kjære bestefar. Siden en kreftdiagnose i fjor sommer har kroppen sakte, men sikkert blitt mer og mer svekket. Siden jul har han vært mer på sykehus enn hjemme.

Helt til han var 86 år har han fått bo hjemme, sammen med kona si som han har to barn med. Han har stelt i hagen frem til i høst, og han har fått treffe de tre oldebarna som han forguder. Han kunne kjøre bil selv frem til tidlig vinter. han har alltid vært så sterk. En stor, sterk mann - høflig og formell, men likevel så full av følelser. De siste årene har han mistet alle sine søsken (han var eldst i en stor søskenflokk), og han har blitt mer emosjonell. Han har latt oss vite hvor glad han var i oss, på tross av at han ikke har vært så flink med de ordene.

På torsdag ble vi tilkalt til sykehjemme han kom på for 3 uker siden - nå var tiden inne. Han våknet ikke lenge etter jeg kom, og jeg så at øynene lyste opp og han tok hånda mi og sa "der var du jo, MellonCollie. Så koselig å se deg". Jeg fikk mitt øyeblikk med ham, jeg fikk sagt jeg var glad i ham, vi fikk tatt farvel.

Og fra fredag av har han vært "borte". Han merker vi er i rommet, vi merker på ham at han registrerer når noen kommer og går. Han får ikke lenger noen næring. Han har ingen krefter igjen, vi får ingen kontakt. Familien er samlet rundt ham til enhver tid, og noen han er glad i vil sitte ved ham når han dør.

Men hvordan holder man ut denne ventetiden?? Når man vet at det kun er snakk om timer igjen, men ikke vet om det er 1 time eller 48 timer? Hvordan holde ut når alt man egentlig vil er å starte en sorgprosess for hele familien, men når man da samtidig føler at man "ønsker" noen død - når alt man vil er å ha denne personen her for alltid?? Jeg vil bare at han skal få slippe nå.

Kjære bestefar, du har vært en sterk kjemper hele livet ditt. Du har alltid vært tøff. Nå får du lov til å slippe. Vi lover å ta vare på bestemor. Vi er så glade i deg, men det er lov å slippe taket nå. Jeg vet ikke hvordan vi skal klare oss uten deg, men det må vi bare lære oss

[Shoes]

Huff, akkurat som å lese om meg selv for 3 år siden. Det er ikke lett

Ventetiden er ikke god å holde ut, men mine tips er å tilbringe så mye tid du klarer ved din bestefars side og med familien - viktig å holde sammen. Selv følte jeg at jeg trengte en pause innimellom, da gikk jeg en tur i nærområdet mens jeg snakket i telefonen med en god venninne, eller satt på en benk utenfor i en liten stund med musikk på øret bare for å klarne opp hodet litt. Dette fungerte hvertfall veldig bra for meg. Og at man ønsker at en person skal få slippe er en helt normal følelse, og trenger ikke bety at man ønsker personen død sånn sett. Man vil jo bare at de skal slippe å ha det vondt og smertefullt. Men forstår følelsen, følte det litt sånn selv og hadde et snev av dårlig samvittighet. Familien hjalp meg til å se det i et annet lys.

Føler med deg

[Gjest Blondie65]

Snakk med dine nærmeste. Og det er jo - som Shoes sier - ikke slik at du ønsker han død, du ønsker bare at han skal få slippe smerten.

Det er en vanskelig tid, men det går fort når næringstilførselen er borte.

Det er godt å se at han har hatt et godt og langt liv. Mine tanker går til deg og din bestefar. Måtte han snart få hvile i fred!

Endret 12. mai 2012 av Blondie65

[halu]

slik hadde jeg også det med min bestemor etter kreftdiagnosen, hun kjempet til siste slutt. Hun ble lagt inn etter en infeksjon i kroppen en tirsdag kveld i fjor sommer og Vi fikk dødsdommen en uke etter.det var umulig og ha en samtale med henne. vi fikk av og til et ja og nei men hun var aldri "tilstede" sammen med oss. Mandagen etter døde hun.Dette var i fjor sommer altså. Det var helt forferdelig og gå på besøk og bare vente på at hun skulle dø fra oss, vi ville jo at hun skulle få slippe for hun hadde sterke smerter. hun var kun 58 år så det var ekstra tungt at hun døde så tidlig. Om det kom noe positivt ut av at vi fikk vite at hun ikke hadde lenge igjen så måtte det vært at vi var forberedt på det og at hun ikke døde plutselig og vi ikke hadde fått sagt hade til henne ordentlig.( ikke missforstå, det var så absolutt ikke positivt at hun døde!)

vi var samlet hele familien vær dag i flere timer og snakket med henne selv om vi ikke fikk svar. Vi snakket også mye med bestefar for han hadde det veldig tøft. men uansett hvor forberedt man er så er man ikke nok forberedt på det som kommer. det var helt forferdelig.

Tenker på dere!

hvil i fred bestemor!

Endret 13. mai 2012 av halu

[AnonymBruker]

Har ikke noe mer å tilføye ettersom alt jeg tenkte etter å ha lest innlegget ditt allerede er sagt over her, men vil gi deg en klem

Så håper jeg snart tiden er inne for at bestefaren din får hvile.

[MellonCollie]

Takk for gode svar og gode ord.

Bestefar fikk endelig hvile, i ettermiddag sluttet hjertet hans å slå. Vi har vært samlet hele familien, og han døde med mange rundt seg - stille og rolig. Neste fase i sorgen er i gang, men tiden er preget av omsorg for hverandre..noe som er godt.

Hvil i fred, elskede bestefar!

[halu]

Kondolerer så mye! ta godt vare på hverandre i den vanskelige tiden som kommer

[AnonymBruker]

Kondolerer.

Nå får endelig din kjære bestefar hvile i fred

[AnonymBruker]

Kondolerer så mye!

[Gjest Blondie65]

Kondolerer.

[Shoes]

Kondolerer så mye