Refleksjon fra sykehjemmet

[Mollypolly]

På avdelingen hvor jeg var utplassert, var mange av pasientene nærmest passive under stellet, og det hele ble da ofte utført på veldig kort tid. Men den var en eldre dame der som jeg fikk god kontakt med, og hun var slettes ikke passiv. Hun hadde selv vært sykepleier, var sengeliggende, og viste nøyaktig hvordan hun ønsket stellet. Det var nok derfor jeg likte henne så godt, for hun hadde slik en særegen personlighet og var hyggelig å være hos. Det som slo meg, var at personalet hadde en svært negativ holdning til henne, og det var nærmest en konkurranse om å slippe å hjelpe henne i stellet. De omtalte henne som kravstor og vanskelig, noe jeg ikke opplevde i det hele tatt. En av vaktene tilbragte jeg litt ekstra tid med henne, og satt meg inn til henne på sengekanten for å prate om løst og fast. Hun fortalte at hun kunne se jeg ville bli en god sykepleier, bare ved måten jeg forholdt meg til henne på. Hun sa jeg aldri måtte glemme det, og måtte love henne å fortsette å behandle pasienter slik. I det øyeblikket forstod jeg kanskje ikke riktig betydningen i det hun fortalte meg. Men i ettertid har jeg vært så takknemlig for den samtalen. Det som møtte meg når jeg kom ut fra værelset etter en halvtimes tid, var en preken om at jeg ikke kunne disponere tiden min slik, og at det ikke var en del av arbeidet. Selv satt personalet fra to avdelinger samlet og spiste lunsj, mens 16 pasienter oppholdt seg alene, uten tilsyn. Jeg valgte å tilbringe tid med en pasient, og spørsmålet om hvem som disponerte tiden riktig, er meg i ettertid vel bevisst.

[AnonymBruker]

På avdelingen hvor jeg var utplassert, var mange av pasientene nærmest passive under stellet, og det hele ble da ofte utført på veldig kort tid. Men den var en eldre dame der som jeg fikk god kontakt med, og hun var slettes ikke passiv. Hun hadde selv vært sykepleier, var sengeliggende, og viste nøyaktig hvordan hun ønsket stellet. Det var nok derfor jeg likte henne så godt, for hun hadde slik en særegen personlighet og var hyggelig å være hos. Det som slo meg, var at personalet hadde en svært negativ holdning til henne, og det var nærmest en konkurranse om å slippe å hjelpe henne i stellet. De omtalte henne som kravstor og vanskelig, noe jeg ikke opplevde i det hele tatt. En av vaktene tilbragte jeg litt ekstra tid med henne, og satt meg inn til henne på sengekanten for å prate om løst og fast. Hun fortalte at hun kunne se jeg ville bli en god sykepleier, bare ved måten jeg forholdt meg til henne på. Hun sa jeg aldri måtte glemme det, og måtte love henne å fortsette å behandle pasienter slik. I det øyeblikket forstod jeg kanskje ikke riktig betydningen i det hun fortalte meg. Men i ettertid har jeg vært så takknemlig for den samtalen. Det som møtte meg når jeg kom ut fra værelset etter en halvtimes tid, var en preken om at jeg ikke kunne disponere tiden min slik, og at det ikke var en del av arbeidet. Selv satt personalet fra to avdelinger samlet og spiste lunsj, mens 16 pasienter oppholdt seg alene, uten tilsyn. Jeg valgte å tilbringe tid med en pasient, og spørsmålet om hvem som disponerte tiden riktig, er meg i ettertid vel bevisst.

Forkastelig av resten av personalet å oppføre seg på den måten overfor denne eldre kvinnen. Håper du tilbringer mer tid med henne og ikke hører på de andre som tydeligvis ikke liker denne kvinnen som de har et ansvar for! Og bruker tidspress som påskudd (når de egentlig ikke liker at du er sammen med henne!) mens de sitter der med kaffekoppen sin. Fy!

[Mollypolly]

Ja, hun er død nå da. De syns vel bare det var greit at jeg var der, så slapp de. Men jeg var der utenom stellet, bare for å snakke, og det er jo ikke regnet som "arbeid" vet du. Det er jo nok av ting som skal gjøres. F.eks sitte i pausen å drikke kaffe. Eller kanskje tørke støv hadde blitt mer satt pris på.

[AnonymBruker]

På avdelingen hvor jeg var utplassert, var mange av pasientene nærmest passive under stellet, og det hele ble da ofte utført på veldig kort tid. Men den var en eldre dame der som jeg fikk god kontakt med, og hun var slettes ikke passiv. Hun hadde selv vært sykepleier, var sengeliggende, og viste nøyaktig hvordan hun ønsket stellet. Det var nok derfor jeg likte henne så godt, for hun hadde slik en særegen personlighet og var hyggelig å være hos. Det som slo meg, var at personalet hadde en svært negativ holdning til henne, og det var nærmest en konkurranse om å slippe å hjelpe henne i stellet. De omtalte henne som kravstor og vanskelig, noe jeg ikke opplevde i det hele tatt. En av vaktene tilbragte jeg litt ekstra tid med henne, og satt meg inn til henne på sengekanten for å prate om løst og fast. Hun fortalte at hun kunne se jeg ville bli en god sykepleier, bare ved måten jeg forholdt meg til henne på. Hun sa jeg aldri måtte glemme det, og måtte love henne å fortsette å behandle pasienter slik. I det øyeblikket forstod jeg kanskje ikke riktig betydningen i det hun fortalte meg. Men i ettertid har jeg vært så takknemlig for den samtalen. Det som møtte meg når jeg kom ut fra værelset etter en halvtimes tid, var en preken om at jeg ikke kunne disponere tiden min slik, og at det ikke var en del av arbeidet. Selv satt personalet fra to avdelinger samlet og spiste lunsj, mens 16 pasienter oppholdt seg alene, uten tilsyn. Jeg valgte å tilbringe tid med en pasient, og spørsmålet om hvem som disponerte tiden riktig, er meg i ettertid vel bevisst.

Veldig fin refleksjon av deg! Det varmer å lese!

Og du motiverer og inspirerer meg Jeg tror damen har helt rett, du kommer til å bli en dyktig sykepleier!

Kan jeg spørre hvor du studerer?

Hilsen sykepleierstudent

[Gjest Søgni]

Men du, om det er et sånt miljø som du beskriver der, så håper jeg at du ga uttrykk for meningen din om det? Jeg vet at det kan være vanskelig å komme som student/ny og si fra om det man oppfatter som kritikkverdige forhold, siden man fort blir sett på som en "bedreviter", men likevel.. En ting er at andre på arbeidsplassen kan ha andre oppfatninger enn deg, de har tross alt vært der en stund med alt det medfører av innsikt og erfaring, men en fordel med å ha studenter på en arbeidsplass er jo at studenten har et utenfra-perspektiv som kan være nyttig.

Det er nok en nyttig refleksjon for deg uansett.

[Mollypolly]

Men du, om det er et sånt miljø som du beskriver der, så håper jeg at du ga uttrykk for meningen din om det? Jeg vet at det kan være vanskelig å komme som student/ny og si fra om det man oppfatter som kritikkverdige forhold, siden man fort blir sett på som en "bedreviter", men likevel.. En ting er at andre på arbeidsplassen kan ha andre oppfatninger enn deg, de har tross alt vært der en stund med alt det medfører av innsikt og erfaring, men en fordel med å ha studenter på en arbeidsplass er jo at studenten har et utenfra-perspektiv som kan være nyttig.

Det er nok en nyttig refleksjon for deg uansett.

Jeg jobber der enda, og har fremdeles ikke sagt ifra. Er sykepleierstudent på 3 året. Det er svært vanskelig å ta opp slike ting, i vertfall som student, og "uten erfaring". Men ja, jeg syns også at kulturen skulle vært mer tilrettelagt for refleksjon over slike ting, så man kunne få delt synspunkter, og kanskje samarbeidet om mer kontinuitet i tilnærmingen til pasientene... men folk har ikke mot til å stå frem det. Folk gjør ting på sin måte, og sånn er det. Sykehjemmet er virkelig ikke tilrettelagt for pasientens premisser, når ikke man tør å stå opp for deres rettigheter.

[Gjest Søgni]

Jeg jobber der enda, og har fremdeles ikke sagt ifra. Er sykepleierstudent på 3 året. Det er svært vanskelig å ta opp slike ting, i vertfall som student, og "uten erfaring". Men ja, jeg syns også at kulturen skulle vært mer tilrettelagt for refleksjon over slike ting, så man kunne få delt synspunkter, og kanskje samarbeidet om mer kontinuitet i tilnærmingen til pasientene... men folk har ikke mot til å stå frem det. Folk gjør ting på sin måte, og sånn er det. Sykehjemmet er virkelig ikke tilrettelagt for pasientens premisser, når ikke man tør å stå opp for deres rettigheter.

Det var på ingen måte ment som kritikk altså, bare for å presisere det Jeg har litt erfaring med lignende "problemer" på arbeidsplassen, men da ikke som sykepleierstudent på et sykehjem. Det er utrolig synd når kulturen blir sånn, og jeg kjenner meg egentlig igjen i en del av det du skriver. Det er ikke lett å si fra, og som du sier, så burde det vært mer rom for refleksjon over forhold som dette.

Høres iallefall ut som du vil pasientenes beste!

[Mollypolly]

Det var på ingen måte ment som kritikk altså, bare for å presisere det Jeg har litt erfaring med lignende "problemer" på arbeidsplassen, men da ikke som sykepleierstudent på et sykehjem. Det er utrolig synd når kulturen blir sånn, og jeg kjenner meg egentlig igjen i en del av det du skriver. Det er ikke lett å si fra, og som du sier, så burde det vært mer rom for refleksjon over forhold som dette.

Høres iallefall ut som du vil pasientenes beste!

Neinei, jeg oppfattet det helle ikke sånn Er jo helt enig, skulle vært mye lettere å si ifra, man burde ikke være redd for å gjøre jobben vår - nemlig beskytte pasientene mot uverdige forhold.

Men den som snakker høyt om andres arbeid, blir heller utstøtt. for "alle gjør jo så godt man kan" og det blir opp til hver enkelt å avgjøre om omsorgen er verdig eller ikke, ettersom den ikke har en entydig definisjon eller standarisert handlingsmønster. For meg handler det om å ha en genuin interesse og engasjement, og evne til å vise medmenneskelighet, nestekjærlighet og empati i møte med pasienten. Ikke alle legger dette som grunnverdier i omsorgsutøvelsen. Og det blir da vanskelig å kritisere, da vi alle har ulikt verdigrunnlag og menneskesyn..................

[Gjest Elyssa]

Å hjelpe meg, det høres ut som gamle jobben min.

Det er nok litt sånn det er i bransjen, desverre..

[AnonymBruker]

Neinei, jeg oppfattet det helle ikke sånn Er jo helt enig, skulle vært mye lettere å si ifra, man burde ikke være redd for å gjøre jobben vår - nemlig beskytte pasientene mot uverdige forhold.

Men den som snakker høyt om andres arbeid, blir heller utstøtt. for "alle gjør jo så godt man kan" og det blir opp til hver enkelt å avgjøre om omsorgen er verdig eller ikke, ettersom den ikke har en entydig definisjon eller standarisert handlingsmønster. For meg handler det om å ha en genuin interesse og engasjement, og evne til å vise medmenneskelighet, nestekjærlighet og empati i møte med pasienten. Ikke alle legger dette som grunnverdier i omsorgsutøvelsen. Og det blir da vanskelig å kritisere, da vi alle har ulikt verdigrunnlag og menneskesyn..................

Mollypolly, du er ei herlig dame! Jeg jobber litt med autister og ser at ledelsen er ett problem. Ledelsen er lojal mot budsjett og sjef over seg, mens han ikke bryr seg om autistene og ansatte under seg. Jeg synes det er for dårlig og mener at man skal ha lojalitet alle tre veier.

[Wednesday]

dette var rørende å lese. Du kommer til å bli en fantastisk sykepleier! stå på videre

[Mollypolly]

Takk for deg

Jeg tror det er SVÆRT viktig, og avgjørende, at enhver som arbeider med mennesker over lang tid, og særlig de som jobber med de SAMME menneskene over lang tid, --- REFLEKTERER -- over handlingene, motivene bak handlingene, pasientens reaksjoner, hvorfor reagerte pasienten slik, var det noe med MIN tilstedeværelse, var jeg stresset?

Jeg tror at dersom helsepersonellet tenkte mer over hva de gjorde, så kunne man spart de eldre for mange uverdige forhold, blant annet medisinering. Det er jo nemlig slik at enkelte "doper ned" eldre med heminevrin, valiun, sobril, dersom de gir tegn til urolighet, ikke vil legge seg, snakker for mye, vandrer for mye, osv.

Tenker pleieren på at kanskje hennes atferd påvirker pasientens atferd?

Selv om eldre ofte har demens, og er kognitivt redusert, så kommuniserer fortsatt pasienten følelser, og kan også oppfatte følelser.

Så om pleierens væremåte er preget av hastverk og irritabilitet, ja - da sier det seg jo selv at pasienten vil bli urolig og forvirret, og kanskje til og med aggressiv. Og hva gjør pleieren da? Jo, gir henne litt valium, så hun slipper å forholde seg til det.

Hvem sin skyld er det egentlig?

[Gjest Offensive Pie]

Jeg vet det er en kontroversiell mening, men jeg synes ikke det skal være den ansattes jobb å sosialisere med eldre. Spesielt da ikke sykepleier, som har kompetanse som kan brukes på andre steder. Så sant man er mentalt til stede, burde det sosiale primært komme fra familie og venner, eventuelt fra støttekontakter, dersom det er et ekstra behov. Det er klart man skal være hyggelig, men jeg mener at man er ansatt for å yte en pleietjeneste, ikke en sosial tjeneste. Det er det andre som må stå for.

[Mollypolly]

Jeg vet det er en kontroversiell mening, men jeg synes ikke det skal være den ansattes jobb å sosialisere med eldre. Spesielt da ikke sykepleier, som har kompetanse som kan brukes på andre steder. Så sant man er mentalt til stede, burde det sosiale primært komme fra familie og venner, eventuelt fra støttekontakter, dersom det er et ekstra behov. Det er klart man skal være hyggelig, men jeg mener at man er ansatt for å yte en pleietjeneste, ikke en sosial tjeneste. Det er det andre som må stå for.

Jeg kan ikke bli mer uenig. Men det er nå en gang slik at det du sier der faktisk gjenspeiler en fremvekst av det individualistiske menneskesynet, og sykepleien har blitt mer og mer distansert til relasjonen til pasienten. Omsorgen er ikke lengre omsorg dersom den ikke ytes på grunnlag av kjærlighet og ekte engasjement i sine medmennesker.