Begynner å kjenne hverdagen komme..IGJEN..

[Gjest Adriane]

Jeg var sånn i mange år. Mine faste forhold varte i maks 1,5 år før de begynte å skrante. Før jeg syns de begynte å skrante. Da hadde forelskelsen forlengst gått over, spenningen likeså, og jeg innså at "denne personen er ikke en jeg har lyst til å leve sammen med hver eneste dag i resten av mitt liv". Og innen forholdet var 2 år gammelt, så tok jeg beina på nakken og løp motsatt vei. Mens de jeg løp fra, satt igjen og forsto ingenting, for de trodde at alt var toppers.

Så en dag, traff jeg "Mr. Right". Dvs, jeg skjønte ikke det da, at han var "Mr. Right". Faktisk hadde jeg kjent ham i årevis uten at jeg hadde tenkt på ham på den måten. Han virket for... rolig. For kjedelig. For ordentlig. For satt. Men så en dag, kjente jeg plutselig at han fikk det til å krible i magen min. Det var gjensidig, vi kastet oss nærmest i hverandres armer (ikke bokstavelig), og nå - snart 6 år senere, er vi fremdeles sammen og har det veldig bra. Vi har fått barn sammen, og skal til og med gifte oss! Ikke én eneste gang gjennom dette forholdet har jeg kjent på den "panikkfølelsen" jeg fikk i mine andre faste forhold. Ikke én eneste gang har jeg vurdert å gå. Jeg er "hjemme". Jeg har funnet han som var riktig for meg. Og det viste seg å være en helt annen type mann enn jeg hadde trodd - og vært sammen med - tidligere. Det jeg innså, var at jeg tidligere hadde forvekslet spenning, mystikk og rendyrket seksuell tiltrekning med den dype forelskelsen. Jeg var aldri virkelig forelsket i de andre - jeg bare trodde det. Med han her var ikke spenningen, mystikken og den seksuelle tiltrekningen så eksploderende altomfattende fra første stund, men fikk heller vokse frem under datingprosessen, og forelskelsesprosessen. Jeg fant også ut at menn som ham, de vet du egentlig aldri alt om. De overrasker stadig. Du lærer stadig nye ting om en slik mann. Ting du ikke ante, uansett hvor godt du trodde du kjente ham Dermed blir spenningsmomentet heller ikke helt borte

Jeg vet jo ikke om dette er noe som vil være gjengs for dere andre som har samme utfordringen som jeg også hadde tidligere, men jeg håper det. Og egentlig tror jeg det. Jeg tror at dere - og jeg - har jaktet på feil type menn for oss selv. Kanskje man må våge å gi den litt sjenerte, litt "grå" mannen med det skjeve smilet og de noen ganger malplasserte humoristiske kommentarene en sjanse, selv om han ikke umiddelbart får bakken til å skjelve under beina? Da er det iallfall større sjanse for at man tenker litt klarere. Og lidenskapen? Den kommer med følelsene som oppstår underveis En annen type lidenskap, styrt mer av hjertet (følelser), og mindre av kjønnsdrift/kåtskap

[Gjest Mysticgirl]

Jeg var sånn i mange år. Mine faste forhold varte i maks 1,5 år før de begynte å skrante. Før jeg syns de begynte å skrante. Da hadde forelskelsen forlengst gått over, spenningen likeså, og jeg innså at "denne personen er ikke en jeg har lyst til å leve sammen med hver eneste dag i resten av mitt liv". Og innen forholdet var 2 år gammelt, så tok jeg beina på nakken og løp motsatt vei. Mens de jeg løp fra, satt igjen og forsto ingenting, for de trodde at alt var toppers.

Så en dag, traff jeg "Mr. Right". Dvs, jeg skjønte ikke det da, at han var "Mr. Right". Faktisk hadde jeg kjent ham i årevis uten at jeg hadde tenkt på ham på den måten. Han virket for... rolig. For kjedelig. For ordentlig. For satt. Men så en dag, kjente jeg plutselig at han fikk det til å krible i magen min. Det var gjensidig, vi kastet oss nærmest i hverandres armer (ikke bokstavelig), og nå - snart 6 år senere, er vi fremdeles sammen og har det veldig bra. Vi har fått barn sammen, og skal til og med gifte oss! Ikke én eneste gang gjennom dette forholdet har jeg kjent på den "panikkfølelsen" jeg fikk i mine andre faste forhold. Ikke én eneste gang har jeg vurdert å gå. Jeg er "hjemme". Jeg har funnet han som var riktig for meg. Og det viste seg å være en helt annen type mann enn jeg hadde trodd - og vært sammen med - tidligere. Det jeg innså, var at jeg tidligere hadde forvekslet spenning, mystikk og rendyrket seksuell tiltrekning med den dype forelskelsen. Jeg var aldri virkelig forelsket i de andre - jeg bare trodde det. Med han her var ikke spenningen, mystikken og den seksuelle tiltrekningen så eksploderende altomfattende fra første stund, men fikk heller vokse frem under datingprosessen, og forelskelsesprosessen. Jeg fant også ut at menn som ham, de vet du egentlig aldri alt om. De overrasker stadig. Du lærer stadig nye ting om en slik mann. Ting du ikke ante, uansett hvor godt du trodde du kjente ham Dermed blir spenningsmomentet heller ikke helt borte

Jeg vet jo ikke om dette er noe som vil være gjengs for dere andre som har samme utfordringen som jeg også hadde tidligere, men jeg håper det. Og egentlig tror jeg det. Jeg tror at dere - og jeg - har jaktet på feil type menn for oss selv. Kanskje man må våge å gi den litt sjenerte, litt "grå" mannen med det skjeve smilet og de noen ganger malplasserte humoristiske kommentarene en sjanse, selv om han ikke umiddelbart får bakken til å skjelve under beina? Da er det iallfall større sjanse for at man tenker litt klarere. Og lidenskapen? Den kommer med følelsene som oppstår underveis En annen type lidenskap, styrt mer av hjertet (følelser), og mindre av kjønnsdrift/kåtskap

Hmm, du sier noe der.. kanskje jeg skal begynne å se meg om etter bad boys . Jeg tenner nemlig på de som er litt sjenerte intimt sett og litt tilbaketrukket , ordentlige og snille.

Får vel lete i en annen kategori. Bare det at bad boys aldri har tiltrukket eller tent meg, så kan bli vanskelig

Men tror du er inne på noe der, var et godt innlegg

Takk for at du tok deg tid til å svare

[Gjest Gjest]

En annen ting er at hele samfunnet nå legger opp til et kappløp med høy frekvens av fornyelse, spennende reisemål og ferier, hobbyer som gir mening, karriereforbedringer, og aldri et kjedelig øyeblikk for da er man en "taper" eller på feil side av livet. Vi bombarderes hver dag av artikler, meninger og nye produkter - fordi vi er tross alt opplært til å bare være viljeløse konsumenter.

[Gjest dame]

En kan rett og slett ikke forvente at man er kronisk kriblende forelsket i partneren sin gjennom et langt samliv. Hvis det et den spenningsfølelsen man lever for, må man simpelthen belage seg på å bytte parter med jevne mellomrom. For meg er det ubegripelig at noen vil jage den følelsen hele tida, for selv om det er deilig å være nyforelsket, er det jammen slitsomt også

Jeg liker mye bedre den tryggheten man får når man har et stabilt, godt og gjensidig forhold over tid. Når man kjenner et menneske ut og inn, og elsker vedkommende både på grunn av og til tross for alle dets egenskaper.

Jeg tror TS sitt problem sitter såpass dypt at du burde snakke med en terapeut, rett og slett. Hvis du har hatt dette som mønster hele livet, må det være bakenforliggende årsaker til det. Kanskje er det sånn at du innerst inne tror du ikke er verdt den kjærligheten du får. Når du har fått mannen dit du vil, får du en slags forakt for han, som kan føle slik for deg. *leker hobbypsykolog*

Jeg synes du sier noe som trådstarter bør tenke på. Hvis det er et mønster som alltid går igjen, at det kan ha med hvordan trådstarter ser på seg selv, at hun ikke fortjener å ha det bra. Dette kan ha med oppvekst å gjøre, mønster fra foreldre, hvordan du selv har fått eller ikke fått kjærlighet fra dine nærmeste.

Synes og Adriane sitt innlegg var bra. Mulig du har truffet feil menn. Kanskje du og trenger menn som kan gi deg mer motstand? Tror ikke du skal finne deg en bad boy, det vil isåfall styrke at du ikke skal ha det bra, da søker du noe selvdestruktivt...

Men alt i alt, tenker jeg at du søker mye bekreftlese, som igjen kan være noe du må ha for å føle deg bra, men når det ikke er nok over tid, at du søker bekreftleser fra nye menn, tror jeg det må ligge dypere, at du må jobbe med å føle deg bra nok, som du er, uten bekreftlese, og jobbe med at du fortjener å ha det godt.

[Gjest Gorgonzola]

Ja, nå begynner vi å nærmer oss 1 årsdagen for vårt forhold og jeg kjenner de typiske tegn på at spenningen avtar. Hverdagen kommer og mine følelser begynner å blekne.. At jeg aldri skal klare å ha et forhold på sikt! Blir nesten forbanne på meg selv!

..Vil jo ha et godt og varig forhold, men tviler på at vi i det hele tatt er laget for å være monogame.

Flere med samme problem`?

Vurdere å gå til parterapi, men greia er jo at følelsene også går bort.

Trodde jo først at jeg var redd for å miste dem og beskyttet meg selv ved å bryte for å unngå å bli såret selv. Men jeg føler at det er følelsene mine som bare avtar og til slutt så klarer jeg ikke å få dem tilbake igjen§!

Du blir sikkert provosert nå men mitt inntrykk av deg er at du fremstår ganske så selvopptatt men viktigst av alt; du flagger til stadighet ganske bastante meninger når det gjelder hva du "tillater" i et forhold.

Kan det være sånn at siden du bygger høye og sterke gjerder og murer så blir det endel hazzle knyttet til det som gjør at du går lei fordi det ikke funker med dine premisser og prinsipper?

[Gjest Mysticgirl]

Du blir sikkert provosert nå men mitt inntrykk av deg er at du fremstår ganske så selvopptatt men viktigst av alt; du flagger til stadighet ganske bastante meninger når det gjelder hva du "tillater" i et forhold.

Kan det være sånn at siden du bygger høye og sterke gjerder og murer så blir det endel hazzle knyttet til det som gjør at du går lei fordi det ikke funker med dine premisser og prinsipper?

Nei det er vel heller motsatt.. at det funker etter de premisser FØR jeg går i et forhold. Så der tok du feil

[Gjest Mysticgirl]

Selvopptatt har jeg aldri blitt kalt før av de som kjenner meg. Jeg går under hyggelig, omsorgsfull, humoristiskm hjelpsom, og bestandig i godt humør Det får jeg høre i forhold og, pluss i venninnegjengen

Så oppfatningen til deg med flere her inne, er nokså annerledes enn i det virkelige liv. Jeg har bastante meninger og står for dem, men ellers så skiller oppfatningene folk har om meg på et forum veldig mye fra i det virkelige liv

Tror mange har blitt positivt overrasket om de hadde møtt meg i virkeligheten . Mener du selvopptatt pga jeg ofte snurrer menn om lillefingeren? Jeg vet ikke annet, pga jeg alltid har blitt tatt meget godt vare på og er vel bortskjemt av menn generelt. Men det gjør meg ikke til selvopptatt.

'Jeg har opplevd mye vondt og hatt dårlige erfaringer og. Det skaper deg som person. Men hvorfor jeg går fort lei, vet jeg ikke selv enda.. Prøver å finne det ut..