Begynner å kjenne hverdagen komme..IGJEN..

[Gjest Mysticgirl]

Å gid å gud å giiiidamei jeg har så mange sensitive følelser som jeg må kjenne på og buhuu og giiid.

Skaff deg/dere en ryggrad og slutt å føl så jævlig! Blir kvalm av at man skal sitte synes synd på seg selv for drittproblemer!

:klo: :omg:

Og ellers så har du det bare bra?

Ville bare lufte mitt problem her, og du trenger ikke å lese det om du selv synes det er et såkalt drittproblem.. For det er nemlig ikke et drittproblem for meg da.....

Du trenger ikke å lese mer i denne tråden min om du synes vi provoserer deg med våre problemer som synes små i dine øyne

[AnonymBruker]

Jeg har alltid vært som deg, mine forhold varte aldri lenger en til ca ett år, kanskje bittelitt over, men når spenningen var over og følelsene dabbet av, ja da stakk jeg.

Er 37 år og har vært overbevist om at jeg kom til å leve livet mitt som serie-singel.... og det tror jeg de fleste rundt meg har trodd også. Avhengig av spenning og forelskelse, spennende sex og artige gjøremål i hverdagen.

Idag er jeg samboer og gravid. Det har ikke vart mer en noe over ett år, men ting har vært HELT annerledes, fra dag 1.

Det VAR aldri den stormende forelskelsen... det var ikke spenningen som fikk oss til å se hverandre, det var rett og slett en raskt viten fra begge om at dette var IT.

Jeg hoppet faktisk over dne stormende forelskelsen, og deiset rett inn i følelsen inderlig glad i og vil leve med til jeg blir gammel.

HAN er ikke spennende, men sammen lever vi mer gøy en jeg har gjort med noen spennende mann før.

HAN blir ikke kjedelig, fordi hverdagen vår sammen bare rett og slett er slik den skal være. Vi storkoser oss med hverdagene sammen, og ferier. Vi gir hverandre noe ekstra, vi lærer av hverandre og liker å være rundt hverandre.

Jeg har vært med menn som er mer "spennende", men jeg har aldri før møtt en mann som har fått meg til å vite at dette er mannen jeg vil bli gammel sammen med.

Vi flyttet sammen raskt, og nå etter ett år, ble vi gravide.

Spenning? Vi lager den spenningen vi vil selv, og lever harmoniske, glade liv sammen, med reising (både sammen og hver for oss) og opplevelser, og ro og sofasitting.

Jeg vet jeg kunne fått mang en kjekk mann, og sikkert noen som var langt mer "spennende" i senga en hva vi er.... men ingenting av det teller, for det ville aldri vært oss. Vi skal bli gamle sammen, vi hører sammen. Det tok bare litt tid før jeg var klar til å møte ham.

[Gjest Mysticgirl]

Jeg har alltid vært som deg, mine forhold varte aldri lenger en til ca ett år, kanskje bittelitt over, men når spenningen var over og følelsene dabbet av, ja da stakk jeg.

Er 37 år og har vært overbevist om at jeg kom til å leve livet mitt som serie-singel.... og det tror jeg de fleste rundt meg har trodd også. Avhengig av spenning og forelskelse, spennende sex og artige gjøremål i hverdagen.

Idag er jeg samboer og gravid. Det har ikke vart mer en noe over ett år, men ting har vært HELT annerledes, fra dag 1.

Det VAR aldri den stormende forelskelsen... det var ikke spenningen som fikk oss til å se hverandre, det var rett og slett en raskt viten fra begge om at dette var IT.

Jeg hoppet faktisk over dne stormende forelskelsen, og deiset rett inn i følelsen inderlig glad i og vil leve med til jeg blir gammel.

HAN er ikke spennende, men sammen lever vi mer gøy en jeg har gjort med noen spennende mann før.

HAN blir ikke kjedelig, fordi hverdagen vår sammen bare rett og slett er slik den skal være. Vi storkoser oss med hverdagene sammen, og ferier. Vi gir hverandre noe ekstra, vi lærer av hverandre og liker å være rundt hverandre.

Jeg har vært med menn som er mer "spennende", men jeg har aldri før møtt en mann som har fått meg til å vite at dette er mannen jeg vil bli gammel sammen med.

Vi flyttet sammen raskt, og nå etter ett år, ble vi gravide.

Spenning? Vi lager den spenningen vi vil selv, og lever harmoniske, glade liv sammen, med reising (både sammen og hver for oss) og opplevelser, og ro og sofasitting.

Jeg vet jeg kunne fått mang en kjekk mann, og sikkert noen som var langt mer "spennende" i senga en hva vi er.... men ingenting av det teller, for det ville aldri vært oss. Vi skal bli gamle sammen, vi hører sammen. Det tok bare litt tid før jeg var klar til å møte ham.

Åh for en solskinnshistorie.. håper jeg og finner den RETTE engang

[AnonymBruker]

Jeg har alltid vært som deg, mine forhold varte aldri lenger en til ca ett år, kanskje bittelitt over, men når spenningen var over og følelsene dabbet av, ja da stakk jeg.

Er 37 år og har vært overbevist om at jeg kom til å leve livet mitt som serie-singel.... og det tror jeg de fleste rundt meg har trodd også. Avhengig av spenning og forelskelse, spennende sex og artige gjøremål i hverdagen.

Idag er jeg samboer og gravid. Det har ikke vart mer en noe over ett år, men ting har vært HELT annerledes, fra dag 1.

Det VAR aldri den stormende forelskelsen... det var ikke spenningen som fikk oss til å se hverandre, det var rett og slett en raskt viten fra begge om at dette var IT.

Jeg hoppet faktisk over dne stormende forelskelsen, og deiset rett inn i følelsen inderlig glad i og vil leve med til jeg blir gammel.

HAN er ikke spennende, men sammen lever vi mer gøy en jeg har gjort med noen spennende mann før.

HAN blir ikke kjedelig, fordi hverdagen vår sammen bare rett og slett er slik den skal være. Vi storkoser oss med hverdagene sammen, og ferier. Vi gir hverandre noe ekstra, vi lærer av hverandre og liker å være rundt hverandre.

Jeg har vært med menn som er mer "spennende", men jeg har aldri før møtt en mann som har fått meg til å vite at dette er mannen jeg vil bli gammel sammen med.

Vi flyttet sammen raskt, og nå etter ett år, ble vi gravide.

Spenning? Vi lager den spenningen vi vil selv, og lever harmoniske, glade liv sammen, med reising (både sammen og hver for oss) og opplevelser, og ro og sofasitting.

Jeg vet jeg kunne fått mang en kjekk mann, og sikkert noen som var langt mer "spennende" i senga en hva vi er.... men ingenting av det teller, for det ville aldri vært oss. Vi skal bli gamle sammen, vi hører sammen. Det tok bare litt tid før jeg var klar til å møte ham.

Takk for at du skrev historien din, det gir nok både meg og Mysticgirl litt håp, kanskje

Jeg har enda ikke møtt noen som har fått meg til å reagere slik du beskriver, dermed kan jeg vel håpe at det er noen der ute som får meg til å slå meg ned også, føle at jeg ikke mangler noe, at noe går over, osv....

Nei, jeg vet ikke hva jeg skal si, man må bare vente på de rette følelsene, det kommer vel, vil jeg tro

[AnonymBruker]

Mysticgirl: Til nå har både jeg og du følt oss unormale, ensomme i vår situasjon, lurt på hva som er galt med OSS, og tankene våre.

Men kanskje vi skal begynne å se på det annereldes? Historien over her får meg til å tenke, hvorfor skal det være unormalt det med oss, hvorfor skal vi frykte at det aldri endrer seg? Vi er jo bare slik akkurar nå, kanskje det er lettere å godta det til den dagen det endrer seg, fremfor å prøve å endre det. For tro meg, jeg har jammen prøvd, og desto mer jeg har prøvd, desto mer unormal har jeg følt meg, fordi det slår ikke feil. Følelsene dabber av hver gang, noen ganger før, eller noen ganger senere.

Eller åh, nå ble det rot igjen, men jeg skal bare frem til at.. Det vil endre seg, en gang så finner vi en fyr, og det bare klikker på plass slik som historien over. Men kanskje vi bare skal godta det slik vi er nå, og så vidt jeg har skjønt så sier også du i fra om hvordn det ligger an med deg, så vi lurer jo ingen.. Annet enn kanskje oss selv med "kanskje det blir bedre nå, kanskje det ikke går over nå.."

Nå tenker jeg bare "høyt"

[Antlers]

Jeg tror det største problemet er at vi har totalt urealistiske forventninger til hvordan et forhold skal være. Forelskelse er noe som bare skjer - en kjemisk reaksjon i hjernen. Man flyter ovenpå, og har få problemer, siden man ser alt gjennom et par rosa briller. Denne perioden kan vare så lenge som tre år, men det mest vanlige er vel rundt ett år.

Et forhold er derimot noe man må jobbe for (hvor mye jobb det er varierer fra par til par), om man vil ha det godt og trives med den partneren man har valgt. Ting som var sjarmerende i forelskelsesfasen kan fort virke motbydelige når man begynner å tenke mer logisk. Det som var artig kan bli irriterende, og det som var bittelitt irriterende kan utvikle seg til en dealbreaker. Samtaler og diskusjoner er et viktig verktøy når man vil ha et sunt og godt forhold. Det er viktig å kunne snakke om det som irriterer, men lett å glemme å snakke om det som gleder. Lett å snakke om praktiske ting som må gjøres, men fort gjort å glemme å snakke sammen om stort og smått, bare for samtalens skyld.

De urealistiske forventningene våre blir forsterket hver dag. Perfekte bloggere legger ut om sitt lykkelige familieliv, men nevner naturligvis lite om hva de evt. sliter med på hjemmebane. Dagbladet legger stadig ut om hva slags sex man skal ha, hvordan glede mannen (eller kvinnen), "sexy øyferie", osv. Det er helt naturlig at sexlysten dabber av (selv om det ikke gjelder alle), men det er lett å føle at man går glipp av noe, når man har blitt bombardert av bilder og artikler om par som knuller som kaniner og fremstår som nyforelskede - 20 år etter de møtte hverandre. Det er også lett å tenke at man ikke har følelser for partner lenger, siden hverdagslivet er langt mindre spenstig og romantisk enn det man tror andres er. Sex er viktig, men mengden av sex bør absolutt ikke være en målestokk for hvor godt et forhold er. Selvsagt; har man ikke sex lenger (fordi den ene parten ikke ønsker det) har man et problem - et problem man heldigvis kan jobbe med. Men urealistiske forventninger om at lykkelige par skal ha sex hver dag gjør det ofte bare verre. Vil man så vil man - ikke noe galt i det, men det er 100% normalt at 3 ganger om dagen etterhvert blir redusert til f.eks 1-2 ganger i uken.

Vi leser bøker og ser filmer hvor karakterene gladelig dør for hverandre, fordi de elsker hverandre så himmelstormende høyt. Alt virker så intenst, og siden de fleste av oss har opplevd forelskelse (da spesielt den altoppslukende ungdomsvarianten), vil vi jo gjerne ha det sånn vi også. En forelskelse kan være både vond og vanskelig, men kjedelig er den ikke. Klart det kan friste mer å la seg rive med og se hva som skjer, enn å planlegge, snakke om problemer og inngå kompromisser, slik man gjerne gjør i et langvarig forhold. Selvrealisering er vel og bra, men det kan fort bli for mye "meg meg meg". I et forhold er det tross alt to personer, og da må man tenke "hva er best for oss?".

Nå mener jeg ikke at man skal bli selvutslettende - det er greit å gjøre ting for å glede seg selv - men tenk samtidig på om dine ønsker kan få negative konsekvenser for partner. Hvordan man ordlegger seg/tenker har faktisk en innvirkning på hva man gjør. Tenker du stort sett: "hvordan skal jeg få det bra" så blir det fort til at du underbevisst holder partner utenfor. Tenker du "hvordan skal vi få det bra", så har du inkludert ham - da ser du på det som noe dere må jobbe for sammen, ikke noe du personlig vurderer for og imot, uten partners innspill.

Det at du jobber for å få tilbake "de gode følelsene", kan faktisk bidra til å gjøre deg mer frustrert og lei. Forelskelse er flyktig av natur, og du kan ikke kontrollere den. Da er det nok mer nyttig å kjenne på de nye følelsene, og jobbe videre med dem. Heretter vil ikke hver dag automatisk være en fest, men ta det med ro; det betyr ikke at det er slutt på festing. Forskjellen er at du nå må sende invitasjon, og kanskje velge en god vin for å komme i riktig stemning (først og fremst billedlig talt, men det kan også fungere mer bokstavelig talt ).

Der du før bare hadde det gøy, må du nå "lage gøy" selv. Men vet du hva? Gøy er gøy, selv om det ikke alltid kommer automatisk. Forelskelse og det å elske noen er ikke det samme, men forelskelse er heller ikke bedre. Det er viktig å ikke henge seg for mye opp i det som var, men heller forsøke å fokusere på det som er, og det som skal komme. Dere har begge vært "psykotiske", og gjort det som falt dere inn. Nå skal dere tenke på hva dere faktisk vil gjøre. Kanskje kan dere reise bort sammen og ha en skikkelig samtale om fremtiden? Det kan være lettere å åpne seg opp når man kommer bort fra hverdagen. På et nytt sted er det også litt lettere å oppdage hverandre på nytt.

Du tror kanskje du kjenner den "kjedelige" partneren din ut og inn, men det gjør du neppe. Ikke bare har du sett på ham gjennom rosa briller, og han oppført seg litt annerledes pga. sin forelskelse - det er også store sjanser for at han (og du) har vokst litt som menneske. Kanskje har dere fått noen nye meninger og interesser, og dere har begge et hav av muligheter foran dere når det gjelder hva dere kan gjøre for å utvide horisonten litt. Det trenger ikke være sånn at hver dag er den andre lik. Det er rom for massevis av overraskelser og påfunn. Kjærligheten må man pleie, og tar man seg tid til å gjøre det, kan man fortsatt bli mo i knærne bare av å se på partner, man kan ha berusende sex, og man kan føle at denne personen er en man virkelig ønsker å være sammen med.

Hverdager er det nok av, men de fleste kan enkelt sprites opp litt. Hva du skal gjøre kommer helt an på hva slags person du er, men gjør små eller store ting for å glede partner (og selvsagt bør han gjøre noe lignende for deg). Gjør det uten baktanker, selv om det ene fort kan føre til det andre. Jeg nevner i fleng; Tegn et hjerte på matpakken hans. Kjøp inn en serie dere begge liker på DVD, kanskje litt snacks og alkohol, så kan dere rigge dere til i sofaen og bare være sammen. Dra ham med på picnic. Pynt deg og ta på deg sexy klær en dag dere ikke skal noe spesielt, så han føler at du gjør det bare for ham. Send en sms hvor du skriver at han skal få massasje når han kommer hjem etter en lang dag på jobben. Prøv noe helt nytt som er litt utenfor komfortsonen din/deres, f.eks spøkelsestour med overnatting på et gammelt slott i England. Kjøp noe du vet han har ønsket seg, selv om det ikke er noen spesiell anledning. Gjør noe helt på sparket; ut og spille fotball, tur til badeland, scrapbooking - samme hva det er, men det er viktig å være litt leken innimellom - liker dere det ikke så prøver dere bare noe annet neste gang.

Husk; det er bare kjedelig og forutsigbart om dere lar det bli det. Det gamle paret som sitter på benken i parken og holder hender - de som ser så nyforelskede ut ... de er ikke forelsket. De har noe som stikker langt dypere, og som kan føles vel så sterkt som forelskelse, om enn ikke like hodeløst. Det de har er kjærlighet, og det betyr at de har samarbeidet godt, og gjort små ting for å glede den andre gjennom et langt og rikt liv. Et liv som sikkert har hatt både opp- og nedturer, og en drøss av hverdager.

[AnonymBruker]

Antlers, jeg må takke deg for et langt og flott innlegg som virkelig fikk meg til å tenke..

[Tabris]

Jeg sier meg enig med Antlers. Forelskelse trenger slett ikke være noe å bygge et forhold på. Forelskelse går over etter ca et halvt år, og da kan man enten sitte igjen med ingenting, eller med varmere og dypere følelser. Det er helt urealistisk å tro at man skal være stormende forelsket i flere år, det er det vel ingen som er.

Jeg har vært sammen med min samboer i 7,5 år, og jeg er ikke forelsket på samme måte som jeg var de første månedene. Men jeg blir fortsatt glad inni meg når jeg ser ham. Det vi har er rolig og trygt - og dypere enn hva en forelskelse var. Men for meg er roen og tryggheten noe jeg liker. Jeg kjenner min samboer svært godt, men vi forandrer oss alle gjennom årene. Vi får ulike erfaringer og noen år til på baken som gjør at vi utvikler oss og forandrer meninger og holdning om ting. Kanskje også andre verdier. Både samboer og jeg er ganske så forskjellige i dag enn hva vi var da vi møttes. Det er også spennende, å leve så tett på et annet menneske og se hvordan man endres og modnes over tid.

[AnonymBruker]

Men hva når all forelskelse går over, og man sitter igjen med kalde føtter på tanken om å være med denne personen lenge, og man får angst av å tenke på et forhold med vedkommende. Man vil ikke ha vedkommende, det var bare morsomt i forelskelsen, da er det vel ikke mye å bygge videre på?

[Antlers]

Antlers, jeg må takke deg for et langt og flott innlegg som virkelig fikk meg til å tenke..

Bare hyggelig! Så bra at det var litt nyttig

Men hva når all forelskelse går over, og man sitter igjen med kalde føtter på tanken om å være med denne personen lenge, og man får angst av å tenke på et forhold med vedkommende. Man vil ikke ha vedkommende, det var bare morsomt i forelskelsen, da er det vel ikke mye å bygge videre på?

Det kommer jo helt an på hvorfor man fryser på beina Om man plutselig, etter å ha mistet de rosa brillene, forstår at kjæresten synes det er artig å forsøke å bryte en ned psykisk så er jo det noe helt annet enn om man selv har urealistiske forventninger til hva et forhold er. Forelskelse går over. Sånn er det bare. Er man heldig så glir det over i noe dypere, uten at man trenger å anstrenge seg for det, men mange vil etterhver merke at følelsene ikke er de samme (eller mindre intense) enn de var.

Det er her egen innstilling har mye å si: Dyrker man denne angsten, mangelen på følelser, tanken på at det finnes noe bedre der ute - da har man et svært dårlig utgangspunkt for å kunne fungere i et langvarig forhold. Fokuserer man bare på alt som er galt med partner, eller en selv for den saks skyld ("Æsj! Jeg er nok ikke laget for å være i et forhold"), blir man mer motivert til å finne noe nytt enn til å kultivere det man har.

Det er ikke noe galt eller usunt i å oppdage visse feil og mangler i forholdet. Ei heller i å spørre seg selv om det virkelig er dette man vil - om man får noe ut av det. Å få kalde føtter, eller å føle seg fanget, er en følelse man fort kan få (særlig med tanke på all den påvirkningen vi daglig blir utsatt for) - men det blir feil å tro at forholdet er dødsdømt bare fordi man kjenner litt på disse tingene. Tenk på det som en bil: Om viftereima ryker så kvitter vi oss jo ikke med bilen av den grunn. Vi vedlikeholder og bytter, og jo flinkere vi er til å ta vare på bilen vår, jo lenger varer den.

Jeg vil våge å påstå at alle forhold har sine problemer og irritasjonsmomenter, og det å være lykkelige sammen krever faktisk litt vedlikehold. Investerer man i nye deler så får man en velfungerende bil; et kjøretøy som da kan gi deg mye glede. Er bilen såpass gjennomrusten og skrøpelig at det ikke er noen annen mulighet enn vrakpant, så kvitter man seg med den. Er det ikke håp for forholdet så trekker man seg ut av det. Men da er det viktig å først forsikre seg om at det faktisk ikke finnes noe håp. Det har så utrolig mye å si hvordan man velger å gripe situasjonen an. Negative tanker som faller ned i hodet på en kan man ikke gardere seg mot, men man kan velge hvordan man ønsker å håndtere dem.

[Gjest Mysticgirl]

Mysticgirl: Til nå har både jeg og du følt oss unormale, ensomme i vår situasjon, lurt på hva som er galt med OSS, og tankene våre.

Men kanskje vi skal begynne å se på det annereldes? Historien over her får meg til å tenke, hvorfor skal det være unormalt det med oss, hvorfor skal vi frykte at det aldri endrer seg? Vi er jo bare slik akkurar nå, kanskje det er lettere å godta det til den dagen det endrer seg, fremfor å prøve å endre det. For tro meg, jeg har jammen prøvd, og desto mer jeg har prøvd, desto mer unormal har jeg følt meg, fordi det slår ikke feil. Følelsene dabber av hver gang, noen ganger før, eller noen ganger senere.

Eller åh, nå ble det rot igjen, men jeg skal bare frem til at.. Det vil endre seg, en gang så finner vi en fyr, og det bare klikker på plass slik som historien over. Men kanskje vi bare skal godta det slik vi er nå, og så vidt jeg har skjønt så sier også du i fra om hvordn det ligger an med deg, så vi lurer jo ingen.. Annet enn kanskje oss selv med "kanskje det blir bedre nå, kanskje det ikke går over nå.."

Nå tenker jeg bare "høyt"

Ja, du tenker bra og

Er vel bare å forsone seg med at enkelte bare ER slik Og at man kan håpe på bedre væremåte og føleser underveis. Jeg har jo lurt meg selv til å tro at det ikke er den rette og kanskje det kan være slik og. Eller det bare er jeg som trøster meg med det

[Gjest Mysticgirl]

Takk, Antlers for at du forsøker å komme med gode råd

Og for et fint innlegg

Jeg er veldig impulsiv og liker å finne på nye spennende ting for partneren.

Greia er jo at jeg ofte får høre av exer at de aldri har hatt det så bra med noen som meg meg. Både sexuelt og forholdet generelt.

Et innholdsrikt og spennende forhold der man finner på artige ting nesten hele tiden . Jeg er typen som kjeder meg lett..

Alikavel føler jeg at følelsene jeg engang hadde dabber av og bli vennskapelige etterhvert.

Får smøre meg med tålmodighet. Kan være noe idet du sier at man kanskje håper på noe bedre hele tiden. Men jeg føler at han jeg har nå er en så bra kjæreste som noen annen!

Alikavel kjenner jeg av og til følelsen komme snikende. Vet ikke om det er for at jeg på en måte forventer det eller om det er for at den er reell.

Og det hjelper jo lite at man hele tiden får komplimenter og tilbud fra andre menn. Jeg klarer jo å styre meg, men kjenner spenningen fra begynnelsen skygges over av andre fristende tilbud. Har levd i det hele livet nesten, så kan ikke forestille meg noe annet heller.

CFår håpe dette forholdetjeg har nå holder, jeg er jo så glad i han og han hjelper meg og gjør alt han kan for meg. Og det er jo det som vanligvis vekker følelser i meg. At de er snille og gode og vil mitt beste.

[AnonymBruker]

Er det noe du kan gjøre for å dempe interessen fra andre menn? Flørter du mye? Jeg skjønner at om du er pen og utadvent, så får du tilbud, men jeg har mange nok pene venner og venninner som ikke akkurat blir nedrent av beilere når de er i forhold, så tenker at din egen oppførsel også er verdt å tenke over. Mener ikke å dømme deg altså.

[Gjest Mysticgirl]

Er det noe du kan gjøre for å dempe interessen fra andre menn? Flørter du mye? Jeg skjønner at om du er pen og utadvent, så får du tilbud, men jeg har mange nok pene venner og venninner som ikke akkurat blir nedrent av beilere når de er i forhold, så tenker at din egen oppførsel også er verdt å tenke over. Mener ikke å dømme deg altså.

Definer å flørte? Jeg snakker, ler , er hyggelig, er sosial og liker å snakke med folk. Om det er å flørte, så flørter jeg...

[AnonymBruker]

Trikset mitt ble faktisk å finne noen jeg ikke forsto meg så lett på, ikke fordi han var spesielt lukket og vanskelig å bli kjent med, mer fordi han hadde så mange flere lag enn alle andre jeg noengang har kjent, så når jeg trodde jeg hadde kommet til bunnen, viste han meg gang på gang at det faktisk var feil og han viste en ny side og en ny og enda en og så den nye siden fra et annet perspektiv .

[AnonymBruker]

Er det ikke sånn her du liker det? Har sett deg skryte av "bruk og kast" holdningen din til menn før Dump han og finn deg en ny så kan du føre til nok en strek på manne-regnskapet ditt

[Gjest alille]

Men hvorfor ønsker du et langvarig, monogamt forhold? Er det bare fordi det er det samfunnet venter av oss alle? Av og til må man se litt forbi samfunnets normer, for det er ikke det som gjør oss lykkelige og gir oss mening i lengden.

Forøvrig stusser jeg litt på at dere blir leie når dere har funnet ut ALT om mannen, har delt alle fantasier, kan alt om hans interesser etc. Menn er også mennesker, og mennesker utvikler seg hele tiden. Gamle fantasier dør ut, nye oppstår. Det er garantert mange smådetaljer om mannens liv du ennå ikke har fått med deg, 1 år er jo ingenting for å lære en annen å kjenne. Interesser utvikler seg, han vet sikkert ikke selv alt om sin egen interesse. Nye interesser oppstår.

Jeg har et inntrykk av at du ser på mannen som "ferdig utviklet", han er en ferdig pakke du får her og nå, og den pakken kan du bare lære så og så mye om. Men sånn er det ikke. Alle mennesker utvikler seg, og det er stadig nye ting å lære om og med hverandre.

[AnonymBruker]

Definer å flørte? Jeg snakker, ler , er hyggelig, er sosial og liker å snakke med folk. Om det er å flørte, så flørter jeg...

Det kan selvfølgelig være å flørte, kommer an på hvordan du fremstår når du gjør de tingene.

Du minner om meg sånn som jeg var tidlig i 20-årene. Den gangen jeg var veldig opptatt av hvor bra jeg så ut og hvor sjarmerende jeg var. Alltid et halvt øye på andre menn, og gikk lei i forholdet etter et års tid. For ingen var jo bra nok for meg, så jævlig perfekt som jeg var.

Heldigvis ble jeg voksen.

[Gjest Mysticgirl]

Det kan selvfølgelig være å flørte, kommer an på hvordan du fremstår når du gjør de tingene.

Du minner om meg sånn som jeg var tidlig i 20-årene. Den gangen jeg var veldig opptatt av hvor bra jeg så ut og hvor sjarmerende jeg var. Alltid et halvt øye på andre menn, og gikk lei i forholdet etter et års tid. For ingen var jo bra nok for meg, så jævlig perfekt som jeg var.

Heldigvis ble jeg voksen.

Hvordan jeg fremstår? Hmm.. jeg er bare meg selv på godt og vondt. Har ikke lyst å endre min personlighet, for da blir jeg jo en annen enn den jeg er. Jeg har ikke noe øyet for andre menn, jeg vil ha et langvarig forhold og vil lære hvordan jeg kan gjøre det uten å gå lei...

[Gjest Mysticgirl]

Men hvorfor ønsker du et langvarig, monogamt forhold? Er det bare fordi det er det samfunnet venter av oss alle? Av og til må man se litt forbi samfunnets normer, for det er ikke det som gjør oss lykkelige og gir oss mening i lengden.

Forøvrig stusser jeg litt på at dere blir leie når dere har funnet ut ALT om mannen, har delt alle fantasier, kan alt om hans interesser etc. Menn er også mennesker, og mennesker utvikler seg hele tiden. Gamle fantasier dør ut, nye oppstår. Det er garantert mange smådetaljer om mannens liv du ennå ikke har fått med deg, 1 år er jo ingenting for å lære en annen å kjenne. Interesser utvikler seg, han vet sikkert ikke selv alt om sin egen interesse. Nye interesser oppstår.

Jeg har et inntrykk av at du ser på mannen som "ferdig utviklet", han er en ferdig pakke du får her og nå, og den pakken kan du bare lære så og så mye om. Men sånn er det ikke. Alle mennesker utvikler seg, og det er stadig nye ting å lære om og med hverandre.

Du e rinne på noe der ja, normen er jo at folk er sammen over lengre tid, fpr barn, gifter seg. Eller iallefall lever lykkelig mer enn 3 år :gjeiper:

Kanksje jeg må forsone meg med at mitt liv bare ER slik og at jeg ikke strever etter noe jeg ikke klarer å oppnå.