Tillit til psykolog

[AnonymBruker]

Jeg har et problem med tillit, og det har ført med seg en del problemer..

Da jeg først begynte å slite med depresjon, gikk jeg til helsesøster på skolen for å få hjelp, men ble ikke trodd, selv om jeg faktisk var ærlig. Hun sa rett ut at problemene mine var "pubertetsproblemer", noe som selvfølgelig var veldig vondt å høre.

Da jeg begynte på vgs var ble problemene mine bare verre og jeg ble tvunget av en venninne til å snakke med den nye helsesøsteren. Jeg var ganske ærlig da også, og ble endelig trodd, og sendt til psykolog.

Jeg har nå gått til psykolog en stund og har hatt godt utbytte av det, men har ikke klart å være ærlig nok. Jeg har rett og slett underdrevet på flere alvorlige ting som jeg vet at jeg burde sagt, men som jeg ikke klarer å si. Psykologen vil nå avslutte behandlingen fordi jeg har hatt god hjelp av det og at problemene mine ikke kvalifiserer til en plass lenger. Hadde jeg vært ærlig er jeg veldig sikker på at jeg hadde fått plass, og jeg er så sint på meg selv for at jeg ikke bare var det fra starten av.. Nå er det bare vanskeligere siden jeg bare har en avslutningstime igjen, og jeg har ikke lyst til å komme med alt på slutten og si at jeg har løyet i mange måneder..

Så til det jeg egentlig ville frem til; tror dere at tillitsproblemet mitt skyldes mangel på "trening", at dette er første psykologen jeg går til? Jeg er mye mer motivert til å si alt til en eventuell ny psykolog, for å liksom starte på nytt, men nå kan det jo hende at jeg ikke får den sjansen..

Erfaringer og tips tas imot med takk!

[AnonymBruker]

Skriv et brev til psykologen og vært helt ærlig der. Send det gjerne i posten sånn at vedkommende har lest det når du kommer. Da blir det lettere å prate om ting når du vet at psykologen vet.

[AnonymBruker]

Vet du, jeg er sikker på at det er flere enn deg som har erkjent at de ikke har vært sannferdige under timene med psykologen. Og du skal vite at psykologen tar det IKKE personlig. H*n blir ikke verken fornærmet eller sur. En god psykolog skjønner at enkelte ting er så vanskelig å snakke om, at man pakker det inn og vikler seg inn i historier som kan bli til løgner. En psykolog kjenner til at det er lett å undertrykke de egentlige problemområdene, og at det kan være vanskelig og tidkrevende å skape en trygg og god terapeut/klient-ramme som man kan jobbe fra.

Så kjære deg. Ikke gruble på psykologens følelser eller psykologens tanker om at du har lurt eller løyet. Det fungerer ikke slik. Jeg håper du for din egen skyld klarer å åpne deg og være mer ærlig på avslutningstimen.

Lykke til, dette klarer du! Og husk - psykologen er der for deg. Det er du som er viktig, og det er du som eier timene og det er også derfor du som bestemmer hvor ærlig du skal være, og hvilke ting du ønsker å dele med psykologen. Psykologen har ikke krav på å vite noe som helst, psykologen har ikke krav på "sannheten" eller dine innerste tanker og følelser og erfaringer. Men du kan velge å innvie psykologen i disse tingene. Og det vil nok være lurt av deg å ta et slikt valg, slik at du kanskje kan få hjelp til å håndtere det som plager deg. Men din åpenhet og ærlighet handler om at du skal få det bedre, ikke om psykologen.

[Gjest gjest]

Kjære deg.

Jeg vet at det kan være veldig vanskelig, men du vil vinne masse på det om du tør å fortelle psykologen noe av det du tenker på. Du bør ikke nødvendigvis si alt med en gang, men f.eks kan du kanskje si på denne avslutningstimen at det er litt mer du ønsker å si. Vær åpen om at du synes det er vanskelig, så vil psykologen antakelig gi deg litt mer tid. Alle som jobber innen psykisk helsevern vet (eller i alle fall burde vite) at det for mange tar lang tid å åpne seg.

Hvis du har problemer med tilliten til denne psykologen kan det sikkert være en ide å prøve hos en annen, men dessverre er det jo ofte slik at det å vente på en ny tar lang tid. Da må du nesten vurdere selv hva som er "best" for deg - å prøve å åpne deg for den gamle eller å vente på en ny.

Lykkke til, jeg håper det ordner seg for deg!

[AnonymBruker]

jeg er heller heller ikke i nerheten av 100% erlig til min psykolog...

[Gjest Raggy]

Kanskje tiden er inne for at du skal utfordre deg selv??

Det er alltid sånn at man blir dyttet ut av behandling så lenge de ikke ser hvordan du har det.. i hvertfall i det offentlige..

Siden psykologen din ikke klarer å ta tak i det som er vanskelig for deg vil jeg påstå at du burde prøve en annen, det er ikke du som skal vite hvordan behandlingen skal fungere det er behandleren. De er så ulike disse psykologene..

Sett fra et annen vinkel så er det din innsats som gir resultater ved behandling, visst du våger å utfordre deg selv så vil jo dine problemer bli synlig og du kommer deg videre, det handler om å utfordre problemen. Det er når du utfordrer dem at du kan nærme deg en løsning!

Det handler mye om kjemi mellom pasient og behandler så det er ikke sikkert den du har nå er den rette for deg.

Mitt beste råd er at du må ta grep og utfordre deg selv, om du ikke er klar for det så er det ikke sikkert du vil ha utbytte av behandling akkurat nå.. Det blir mye for og imot, hva som er best vet du bedre enn noen andre:)

[AnonymBruker]

jeg er heller heller ikke i nerheten av 100% erlig til min psykolog...

Jeg tror jeg ligger på ca 60%

[Katniss]

Det er ganske vanlig å ikke bekjenne alt til psykologer.

Jeg har i vært fall ikke vært helt ærlig, selv om jeg aldri har løyet.

[AnonymBruker]

Da jeg hadde min siste time, sa psykologen min rett ut at hun var helt klar over at det var mye jeg ikke hadde fortalt...

Jeg tror nesten det er mer vanlig at det er sånn, enn at man er helt åpen og ærlig Men du bør jo absolutt prøve å utfordre deg selv. Velg ut EN ting du skal prøve å være ærlig om til neste time, og se om du klarer det. Du må ikke ta alt på en gang, vet du!

[AnonymBruker]

TS her! Tusen takk for alle svar, skulle gjerne svart til en og en, men valgte å skrive et sammenhengende svar i stedet. Jeg glemte å skrive i forrige innlegg at psykologen min skal slutte, så det er ikke noe alternativ å fortsette hos henne.

Det hjelper veldig mye at dere sier at det er vanlig å ikke åpne seg med en gang. Det er tross alt første gangen jeg får ordentlig hjelp og første psykologen jeg går til. Likevel er det sånn at de tingene jeg har "valgt" å ikke fortelle, er de mest alvorlige. For å ta et eksempel så har jeg bare så vidt nevnt selvmordstanker, og dette er noe jeg tenker mye på i mine verste perioder.

Jeg skjønner at jeg har to valg; å fortelle den nåværende psykologen mer siste timen, eller å begynne hos en ny psykolog privat/offentlig. (Hvis jeg skal begynne helt på nytt offentlig må det nok gå gjennom fastlegen min, og da kommer jeg nok ikke inn før etter sommerferien)

Sånn som jeg ser på det nå så har jeg et behov for å fortsette, men det er ikke sånn krise-stort, hvertfall ikke sånn at jeg ikke klarer å vente en liten stund. Uansett hva som skjer må jeg jo gjøre ferdig behandlingen der jeg går nå.

Jeg har mest lyst til å fortsette offentlig, men jeg er usikker på om jeg faktisk klarer å si alt den siste timen. Kall meg gjerne pyse og alt det der, men jeg syns det blir rart å gå dit i mange måneder, for så å si på siste timen at jeg har flere problemer som jeg tidligere har nektet på. Det blir bare litt dumt.. Jeg skjønner at det er vanlig, men for å være helt ærlig er jeg litt flau over at jeg har vært så pyse at jeg ikke har klart å si de tingene til en psykolog engang, hun har taushetsplikt..

Igjen: Tusen takk for svar, det hjelper veldig bare å få luftet tanker og alternativer.

[Gjest Raggy]

Vegring og unngåelse er ofte en stor del av psykiske lidelser samt at man kan føle seg flau eller skamme seg slik du nevner. Du har ingenting å være flau for.

Unngår man noe så blir det liksom å ta disse tingene for seg en og en også forsøke å utfordre de, slik er det ofte så lenge det ikke er snakk om veldig heavye diagnoser.

Når du er klar til å ta neste steg så vil det skje:)

Kanskje ok å ta en pause fra det for så å bygge opp mot og ta sats når neste runde med behandling begynner!! Nå er det jo sommer og tiden kan like gjerne nytes ute i sola som hos en psykolog, det sier ihvetfall den psykiske helsa mi til meg:)

[AnonymBruker]

Vegring og unngåelse er ofte en stor del av psykiske lidelser samt at man kan føle seg flau eller skamme seg slik du nevner. Du har ingenting å være flau for.

Unngår man noe så blir det liksom å ta disse tingene for seg en og en også forsøke å utfordre de, slik er det ofte så lenge det ikke er snakk om veldig heavye diagnoser.

Når du er klar til å ta neste steg så vil det skje:)

Kanskje ok å ta en pause fra det for så å bygge opp mot og ta sats når neste runde med behandling begynner!! Nå er det jo sommer og tiden kan like gjerne nytes ute i sola som hos en psykolog, det sier ihvetfall den psykiske helsa mi til meg:)

Jeg tror nok det må bli noe sånn ja, så får jeg håpe at mini-oppturen min fortsetter en liten stund til så jeg slipper å gå helt på bunn uten behandling.

Tusen takk for alle svar!