Tror jeg har en spiseforstyrrelse...

[AnonymBruker]

Jeg sliter mye psykisk, med angst , tung depresjon selvmordstanker. Vil ikke si selv at jeg er suicidal, men jeg har veldig dype og mørke tanker. Jeg går til psykolog og forteller om alt dette.. Men er det en ting jeg ikke klarer å snakke om så er det forholdet mitt til mat.

Fordi det ikke syns på meg at jeg sjeldent spiser så tenker jeg at jeg ikke vil bli trodd, eller at folk tenker sitt når en som kanskje har litt former eller litt ekstra på kroppen kommer og sier at hun ikke spiser omtrent.

Føles nesten som om jeg straffer meg selv når jeg velger å ikke spise. Jeg ligger her på sofaen , skrubb sulten, men magen er så full av angst at jeg ikke har plass til mat. jeg begynner å få feber nå kjenner jeg.. Jeg er dehydrert fordi jeg ikke klarer å drikke .. Jeg orker så vidt å reise meg.. Hjertet mitt går så fort og klumpen i magen min har nå vært her snart i 24 timer. Den klumpen/angsten har ganske mange andre følelser som kommer med på "kjøpet".. Svette, kvalme, svimmelhet, som sagt.. hjertet dundrer i 150... Og nå er jeg utslitt og vil bare sove.. Men .. Jeg klarer ikke, jeg finnes jo ikke trøtt.. Hele kroppen er i høy gir og jeg er så nervøs at å sove er det siste som kommer til å skje.

De smertene jeg sitter med nå ødelegger meg, jeg er helt revet opp innvendig.. Kjæresten min er redd for å være med meg fordi han ikke vet hva han skal gjøre sier han.. Vi er samboere, men han orke nesten ikke å være her.. Pga alt som skjer oppi hodet mitt så har jeg trodd i nesten 2 år nå (vi har vært sammen i 2 år) at han er utro. Han har gang på gang prøvd å si til meg at han ikke er det, en gang satt han seg ned og gråt fordi jeg anklaget han for det..

Nå føles det som han har gitt meg opp, og jeg forstår det.. Men jeg er ikke langt fra å gi opp meg selv.. Jeg vil så gjerne at han skal være sterk for meg nå.. Jeg trenger faktisk bare at han kommer hjem, holder rundt meg og sier at dette skal du klare jenta mi.. Og så kan jeg få gråte ut..

Det er liksom min store drøm.. å bli holdt rundt av han og bare få gråte..

Han sier han ikke vet hva han skal gjøre, men jeg sier jo at han bare trenger å holde rundt meg.. Kanskje han tror det er for lett? At han ikke forstår at det faktisk ikke er mer jeg trenger?

Jeg prater jo med psykologen om alt omtrent.. men jeg kan jo ikke gråte på skulderen hans.

Jeg klarer heller ikke å gråte på mammas skulder, eller søster eller venner..

Lurer på om dette med at jeg trenger kjæresten min så mye akkurat nå er fordi jeg skulle ønske at jeg hadde en far å gå til når jeg har problemer?

Eller hadde hatt det noen gang ihvert fall?

Vet ikke helt hva jeg vil høre fra dere der ute, måtte bare skrive før angsten tok over hele kroppen min. Og jeg merker nå at det har letta på mye ekle følelser.

Men tilbake til dette med spiseforstyrrelser..

Jeg vet at jeg ikke er tynn, det er greit. Men alikevel så tror jeg nok at jeg har et ganske vridd syn på kroppen min.

F.eks , om jeg er ute på byen eller når det kommer til gutter generelt så merker jeg at jeg får oppmerksomhet, men jeg klarer bare ikke å se hvorfor. Jeg ser jo på meg selv som denne svære kua, som ingen syns er pen og alle syns er feit!

Så da , når jeg får det vondt med meg selv og ikke kan kontrollere dette med mørke tanker, angst osv. Så kontrollerer jeg det med mat. Jeg bare slutter å spise. De siste 5 dagene har jeg vel spist ett lite måltid om dagen.Om jeg hadde vært alene så hadde jeg ikke spist noe som helst, men siden jeg har vært hos moren min så spiste jeg litt middag for at hun ikke skulle skjønne noe.. Og nå får jeg virkelig merke det, alt blir jo verre. Og nå er jeg så sulten at jeg er dårlig..

Dette ble langt.. Men det var virkelig godt å få det ut.. Det gjør så vondt å være her helt alene.. Føler meg som ingenting :/

[Gjest scorpius]

Leit å lese hvordan du har det... Mange er redd for å ikke bli tatt på alvor når det kommer til spiseforstyrrelser hvis man ikke er syltynn, noe som er utrolig trist. Hva med at du bare skriver et brev til psykologen din om de problemene du har rundt mat, akkurat som det du skriver her?

[Gjest Gina]

jeg lider av en spiseforstyrrelse selv, bulimi. først vil jeg bare si: VÆR ÅPEN MED KJÆRESTEN DIN! fortell det du har skrivd nå, fortell at du gjerne vil at han stiller opp for deg, at du trenger hans skulder å gråte på, at det er alt du trenger! jeg er sikker på at han vil sette ufattelig stor pris på at du er så åpen, og dere kommer til å knytte et ennå sterkere bånd, trust me!

ingen tvil om at du lider av en spiseforstyrrelse. et lite måltid hver dag er for lite, du sier du nesten ikke drikker noe. du føler deg sliten og slapp hele dagen, fortsetter dette starter svimmelheten å komme og du vil til slutt besvime av at kroppen ikke har fått nok vann!

jeg forstår at du har det vanskelig. for det du skriver nå, er faen ikke greit! du kan ikke gå rundt og ha det sånn, det er ikke et liv verdt å leve... jeg vil bare råde deg til å være åpen med kjæresten din ! dere trenger ikke en gang å prate... bare det at han er der for deg. du sier selv det hjalp på deg å skrive ned dette, det er et skritt i riktig retning

[AnonymBruker]

tusen takk for svar dere

Jeg har prøvd å forklare han hvordan jeg har det, at alt jeg trenger er en skulder å gråte på.. Det hadde virkelig utgjort så mye glede for meg.. Noen ganger så begynner jeg bare å lure på om han virkelig er utro når jeg ikke er hjemme, eller når han drar bort.. At han er så lei av problemene mine at han går til en annen "normal" jente.. Så begynner jeg å tenke tilbake på forrige forholdet mitt , det skjedde det samme.. Jeg ble vanskelig og fikk veldig dårlig selvtillitt i forhold til han..Så som jeg føler det så saboterte jeg vel mer eller mindre forholdet mitt med å la angsten og depresjonen ta overhånd.. Og han endte opp med å finne seg en ny

Jeg er så redd for at det skal skje meg igjen.. At jeg finner ut at han jeg er med nå er utro.. Forrige gang så bare sluttet jeg å spise, lå i sengen i flere uker, tok sobril og bare sov igjennom smertene..Jeg klarer ikke det en gang til

Jeg er så flau over livet mitt, over "forholdet" til samboern min.. Det er bare tragisk.. Jeg venter på at han skal bry seg, men det skjer aldri

Han sier bare at han ikke vet hva han kan gjøre for meg.. Blir gal snart :'(

Nå er jeg bare så sulten! Har så lyst til å tørre å gå ut, jeg har så lyst på en burger nå! Jeg har drømt om det så lenge nå !

Huff.. Jeg har rare drømmer..

[Gjest notetur nomen]

Jeg syns ikke du skal vente med å få hjelp. Jeg syns du skal ringe legevakt i dag. Rettelse: Nå. Ring dem og be om hjelp.

Det er ikke rett at du skal ha det sånn. Fortell at du trenger å møte en lege pga angst som gjør at du ikke får i deg mat og drikke så du er svimmel, kvalm , uvel og ikke orker å reise deg opp, men er oppspilt og redd og får rare drømer. Du trenger væske,så prøv å drikke noen små skjeer med vann og kanskje suge på en sukkerbit.

Men ring legevakten.

[AnonymBruker]

Jeg syns ikke du skal vente med å få hjelp. Jeg syns du skal ringe legevakt i dag. Rettelse: Nå. Ring dem og be om hjelp.

Det er ikke rett at du skal ha det sånn. Fortell at du trenger å møte en lege pga angst som gjør at du ikke får i deg mat og drikke så du er svimmel, kvalm , uvel og ikke orker å reise deg opp, men er oppspilt og redd og får rare drømer. Du trenger væske,så prøv å drikke noen små skjeer med vann og kanskje suge på en sukkerbit.

Men ring legevakten.

Jeg har så lyst til å ringe .. Jeg har så lyst til å få hjelp NÅ, men jeg klarer ikke.. Jeg klarer ikke fordi jeg vil ikke syns synd på meg selv.. Jeg vil ikke at noen skal bruke tiden sin på meg.. Jeg vil ikke være i veien.. Tenker at jeg bruker opp tiden til dem på legevakten.. Hva er vitsen? Forrige gang jeg dro dit så sto jeg egentlig på en bro uten sko, hadde løpt hjemmefra hvor det var fest uten sko eller sokker. Da ringte jeg til legevakta da jeg plutselig forsto hva jeg drev med.. Jeg sto ved en vei , vet ikke om jeg skulle til å løpe ut i veien eller hva jeg skulle.. Uansett.. egentlig skulle legevakta sende en taxi, men den kom aldri.. Så jeg stelte meg lenger ut i veien, da stoppet en taxi.. En eldre norsk man spurte hva som var galt og jeg begynte bare å gråte. Fortalte han at jeg hadde tenkt å ta livet mitt, men at jeg ikke visste hvorfor der og da.. Han kjørte meg til legevakta, skulle ikke ha penger engang, så jeg var veldig heldig der, i og med at jeg ikke hadde med meg en dritt.. Da jeg kom til legevakta kom jeg inn til en lege som egentlig virket som om ville ha meg ut derfra ASAP... Jeg så på føttene mine, de blødde og var veldig skittene.. Begynte å forstå hva jeg drev med, men jeg turte ikke å fortelle hele sannheten, at jeg fortsatt satt der med store planer om å ende livet mitt.. Legevakten fikk tak i noen venner fra festen og overtalte meg til å dra med dem.. Mens jeg egentlig ikke ville dra.. Jeg trengte hjelp, men fikk ikke den hjelpen jeg trengte..

Dette er en av mange andre grunner til at jeg er livredd for å be om hjelp..

[AnonymBruker]

Går det an å si at man dør av depresjon?

[Gjest Gjest]

Hei.

Først vil jeg gi deg en god Det er trist å lese om hvordan du sliter. Jeg har selv opplevd å være på kanten av stupet mang en gang. Opplevde også at min eks ikke forsto hvor ille jeg hadde det. Han ble bare kald, og det er vel ikke akkurat det man trenger i en slik situasjon. Jeg har også opplevd å ikke få hjelp på legevakten, og heller ikke av foreldre osv.. Det er for jævelig å stå alene når en har det slik! Men ikke gi opp, vær så snill. Det finnes forskjellige hjelpetelefoner du kan ringe, f.eks mental helses hjelpetelefon. Tlf.nr dit er 116 123. De har også et nettforum der du kan skrive med andre i samme situasjon, om du foretrekker det, www.sidetmedord.no . Regner med at det finnes en psykiatritjeneste i din kommune også. Kanskje du bør ta en telefon dit? Jeg VET hvor vanskelig det er å ringe, men forsøk likevel.

[Gjest vaskosi]

Jeg sliter mye psykisk, med angst , tung depresjon selvmordstanker. Vil ikke si selv at jeg er suicidal, men jeg har veldig dype og mørke tanker. Jeg går til psykolog og forteller om alt dette.. Men er det en ting jeg ikke klarer å snakke om så er det forholdet mitt til mat.

Fordi det ikke syns på meg at jeg sjeldent spiser så tenker jeg at jeg ikke vil bli trodd, eller at folk tenker sitt når en som kanskje har litt former eller litt ekstra på kroppen kommer og sier at hun ikke spiser omtrent.

Føles nesten som om jeg straffer meg selv når jeg velger å ikke spise. Jeg ligger her på sofaen , skrubb sulten, men magen er så full av angst at jeg ikke har plass til mat. jeg begynner å få feber nå kjenner jeg.. Jeg er dehydrert fordi jeg ikke klarer å drikke .. Jeg orker så vidt å reise meg.. Hjertet mitt går så fort og klumpen i magen min har nå vært her snart i 24 timer. Den klumpen/angsten har ganske mange andre følelser som kommer med på "kjøpet".. Svette, kvalme, svimmelhet, som sagt.. hjertet dundrer i 150... Og nå er jeg utslitt og vil bare sove.. Men .. Jeg klarer ikke, jeg finnes jo ikke trøtt.. Hele kroppen er i høy gir og jeg er så nervøs at å sove er det siste som kommer til å skje.

De smertene jeg sitter med nå ødelegger meg, jeg er helt revet opp innvendig.. Kjæresten min er redd for å være med meg fordi han ikke vet hva han skal gjøre sier han.. Vi er samboere, men han orke nesten ikke å være her.. Pga alt som skjer oppi hodet mitt så har jeg trodd i nesten 2 år nå (vi har vært sammen i 2 år) at han er utro. Han har gang på gang prøvd å si til meg at han ikke er det, en gang satt han seg ned og gråt fordi jeg anklaget han for det..

Nå føles det som han har gitt meg opp, og jeg forstår det.. Men jeg er ikke langt fra å gi opp meg selv.. Jeg vil så gjerne at han skal være sterk for meg nå.. Jeg trenger faktisk bare at han kommer hjem, holder rundt meg og sier at dette skal du klare jenta mi.. Og så kan jeg få gråte ut..

Det er liksom min store drøm.. å bli holdt rundt av han og bare få gråte..

Han sier han ikke vet hva han skal gjøre, men jeg sier jo at han bare trenger å holde rundt meg.. Kanskje han tror det er for lett? At han ikke forstår at det faktisk ikke er mer jeg trenger?

Jeg prater jo med psykologen om alt omtrent.. men jeg kan jo ikke gråte på skulderen hans.

Jeg klarer heller ikke å gråte på mammas skulder, eller søster eller venner..

Lurer på om dette med at jeg trenger kjæresten min så mye akkurat nå er fordi jeg skulle ønske at jeg hadde en far å gå til når jeg har problemer?

Eller hadde hatt det noen gang ihvert fall?

Vet ikke helt hva jeg vil høre fra dere der ute, måtte bare skrive før angsten tok over hele kroppen min. Og jeg merker nå at det har letta på mye ekle følelser.

Men tilbake til dette med spiseforstyrrelser..

Jeg vet at jeg ikke er tynn, det er greit. Men alikevel så tror jeg nok at jeg har et ganske vridd syn på kroppen min.

F.eks , om jeg er ute på byen eller når det kommer til gutter generelt så merker jeg at jeg får oppmerksomhet, men jeg klarer bare ikke å se hvorfor. Jeg ser jo på meg selv som denne svære kua, som ingen syns er pen og alle syns er feit!

Så da , når jeg får det vondt med meg selv og ikke kan kontrollere dette med mørke tanker, angst osv. Så kontrollerer jeg det med mat. Jeg bare slutter å spise. De siste 5 dagene har jeg vel spist ett lite måltid om dagen.Om jeg hadde vært alene så hadde jeg ikke spist noe som helst, men siden jeg har vært hos moren min så spiste jeg litt middag for at hun ikke skulle skjønne noe.. Og nå får jeg virkelig merke det, alt blir jo verre. Og nå er jeg så sulten at jeg er dårlig..

Dette ble langt.. Men det var virkelig godt å få det ut.. Det gjør så vondt å være her helt alene.. Føler meg som ingenting :/

Vondt å høre at du har det slik. Men vet du hva? Alle mennesker er vakre og har positive, nyttige egenskaper. Absolutt alle. Jeg lover deg - ta deg en kikk i speilet og si hva du liker med deg selv. Hørt det før? Mest sannsynligvis. Men de som sier at det ikke funker har ikke prøvd det. Smil til deg selv. Alt som er POSITIVT med deg selv. Hvorfor fokusere på det negative? Hvor langt kommer man i livet hvis man bare skal fokusere på det negative? Tenk på all den energien du kan bruke på andre, morsomme ting som gjør deg lykkelig! Jeg er sikker på at du ser flott ut uansett størrelse ! Ta en kikk på denne siden : http://www.mybodygallery.com/index.html og bla deg gjennom de forskjellige bildene. Er dette stygge damer? Damer med normale kropper, noen med litt ekstra? Nei! Hører du ikke overalt at det er ingen karer som vil ha syltynne jenter? Det er ikke normalt! Det er farlig. Og det høres ut som om dette er noe du kan utvikle. Og det vil vi jo absolutt ikke

Forholdet ditt til mat høres virkelig kjipt ut. Tenk på all den gode maten du går glipp av! Det nytter ikke å sulte seg selv, absolutt ingenting godt kommer utav det. Kroppen din vil slutte å fungere. Du vil ikke kunne fokusere på skole/jobb, eller bevege deg noe særlig. Hva er det for et liv..? Jeg antar at du vil bli tynnere, at du ikke er fornøyd med kroppen din. Dette er ikke veien å gå.. Tenk på kroppen din som bærer deg, hjernen din som tenker for deg, kroppen du er skapt i som fungerer for deg, som bare du kan bruke og kontrollere. Fortjener kroppen din dette? Er dette det beste du kan gjøre av deg selv og kroppen din? Nei! Kroppen din trenger mat, mosjon og lykke. Jeg skjønner så godt at det er vanskelig for deg å finne disse.. Jeg prøver ikke å late som om jeg vet hvordan du har det, eller at jeg har en fasit på hva du bør gjøre som er best for deg. Dette er bare mine tips!! Håper ikke du tar noenting som kritikk, for det er det virkelig ikke. Prøver bare å hjelpe Jeg var heller ikke helt fornøyd med kroppen min, så jeg begynte å trene. Har trent nå nesten hver dag siden februar og har aldri vært lykkeligere i min egen kropp. Jeg spiser alt jeg er glad i, bare ikke for mye av det. Kroppen min har ikke lyst på altslags "drittmatt" lenger. Men jeg unner meg noe når jeg har lyst på det, jeg har kontroll over maten, ikke omvendt Du bestemmer. Jeg tror ikke det er så lett for mange å forstå hvor UTROLIG viktig det er for kroppen, og ikke minst hodet, hvor viktig det er med trening og et bra kosthold. Dette er kroppen som skal bære deg alltid! Og jeg lover deg - trening går hånd i hånd sammen med lykke. Begynn å gå en tur hver dag. Kanskje du liker å løpe? Svømme? Ridning? Sykle? Alle har noe de liker Trening letter på sinnet og frigjør endorfiner - som slipper løs mestringsfølelsen (følelsen av at du har gjort noe bra og gjennomført det), som igjen gir lykke

Hvordan hadde du følt deg om kjæresten din hadde spurt deg hele tiden om du var utro, når du ikke var det? Hadde du ikke blitt litt frustrert, og ikke minst lei deg over at han ikke stolte på deg? Tro meg, jeg har gått i den samme fella! Var så paranoid at det ødla forholdet. Sjalusi er en veldig sterk og farlig følelse.. Og den bringer ingenting godt med seg. Det er DEG kjæresten din er sammen med! Det er deg han har valgt, dere har jo tilogmed vært sammen i to år! Det er ganske lenge Jeg har også funnet med en ny kjæreste nå, og vi har det helt fantastisk. Fordi forholdet er bygd på tillit, og jeg trenger ikke bli sjalu lengre : han kan bare henge med de jentene han vil, det er meg han har valgt og det er meg han er sammen med. Husk at det er DEG han kommer hjem til Gutta sjekker deg jo opp på byen, de er tiltrukket av deg!!

Håper du kan unne deg selv dette, du fortjener å være lykkelig..! Til syvende og sist er det du selv som må ta kontroll før det er for sent, og jeg har ingen tvil om at du klarer det

[Kosemose]

Kjære Trådstarter.

Du sliter med mange tunge og vanskelige ting, og du skal vite at det finnes hjelp der ute for deg. Det er allerede nevnt mange steder du kan ta kontakt av andre i denne tråden, men jeg vil likevel gjenta at du bør ta kontakt med legevakt slik at du kan få hjelp videre. Du kan også ta kontakt med Mental Helse på telefon 116 123 eller via nettsidene deres: http://www.sidetmedord.no her treffer du mennesker som du kan snakke med og som kan gi deg gode råd og veiledning.

Jeg anbefaler deg også å gå inn på sidene til Interesseforening for Kvinner med spiseforstyrrelser: http://www.iks.no/tilbud telefon 22 94 00 10 her kan du komme i kontakt med mennesker som har erfaring med problemene du sliter med, og som kan lytte til deg og hjelpe deg.

Jeg stenger denne tråden nå. Det gjør jeg fordi vi ikke kan vite noe om hvilke kompetanse som ligger til grunn for de svarene du kan få på problemstillingene dine.

Mvh Kosemose, mod