Det er så vanskelig.....

[knudz3n]

Jeg og min samboer har hatt en time på familievernkontoret fordi han er usikker på om han vil fortsette i forholdet..

Vi skal nå bo fra hverandre i 14 dager der han får tenke seg litt om frem til neste time(om 10 dager). Jeg sliter sånn! Det er så vanskelig å ikke vite hva som skjer, hva han tenker osv..

Jeg vil så gjerne være sammen med han, å gi det hele en ny sjanse..

Jeg føler meg helt verdiløs og på bunn... Jeg hater hele situasjonen og ønsker meg tilbake til oktober der vi planla en til unge sammen.

Nå sitter jeg her alene på 5. dagen og sliter virkelig, vil bare klemme han og være oss to igjen.. Men han er bare avvisende når jeg skrev til han tidligere i dag....

Jeg er så lei meg at jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, jeg er så glad i han og ønsker at vi fortsatt skal være en familie....

Sånn som jeg hater å vente på en avgjørelse, et svar som avgjør hele fremtiden min......

Hvorfor meg?? Var jo ikke slik det skulle bli med oss, vi skulle jo motbevise statistikken.....

[Gjest Katten.]

*klem*

Bare husk på å gi ham plass. Det er det beste du kan gjøre nå - la han savne deg litt.

[knudz3n]

Det værste er at jeg tror ikke han savner meg... Virker som han elsker å være alene

[Gjest Katten.]

Det er jo deilig å være alene i ny og ne. Problemet er at det tar gjerne forskjellig tid for partnere på når de virkelig begynner å savne motparten.

Dermed bør du være sterk, la han kjenne på savnet.

[knudz3n]

Det er jo deilig å være alene i ny og ne. Problemet er at det tar gjerne forskjellig tid for partnere på når de virkelig begynner å savne motparten.

Dermed bør du være sterk, la han kjenne på savnet.

Takk for bra svar...

jeg skal være sterk! For det er jeg egentlig, bare litt vanskelig å leve i en boble av usikkerhet og tvil..

[Gjest badeand1]

[Gjest Tekola]

Jeg lite å legge til Kattens gode innlegg, men skal du få!

[Gjest Surrehodet]

[Daybreak]

Huff ein frå meg og.

Og Katten har gode råd,uansett kor vanskeleg det er,så er det nok det beste å høyre på han.

[Gjest odisi73]

Håper virkelig det går greit med dere,er veldig trist når det ikke går den veien du ønsker.

Ta tida til hjelp selv om det er kjempevanskelig

[knudz3n]

Tusen takk for gode klemmer. Selv etter noe søvn så er jeg like trist å lei meg.

Den ene dagen føles det helt ok og bli alene, mens de siste dagene har jeg bare vært lei meg og grått..

Håper jeg er sterk på jobb i natt og ikke kontakter han...

Er litt ensomt å være på jobb om natta innimellom :-p

[AnonymBruker]

Til og begynne med kan det sikkert føles som en lettelse å være borte fra hverandre, spesielt hvis det har vært problemer. Etterhvert vil savnet komme, for noen tar det kort tid andre lenger.

Bare la han i fred inntil videre og ta godt vare på deg selv i mellomtiden. Men gi deg selv en tidsfrist, så du ikke sitter på vent i det uendelige.

Klem og lykke til!

[Gjest Quake]

Sitt å skriv på kg istedet for å melde til han inatt da om du blir ensom =)

[Majott]

Huff, for en vanskelig situasjon!

Men flyttet han ikke ut for en stund siden av samme årsak? Kom han tilbake og ville satse på familien likevel?

Veldig leit at dette har skjedd igjen :klemmer:

[knudz3n]

Joda, han flyttet ut i februar en gang.. Men det ble ikke bra nok allikevel for han.. Han har vinglet veldig mye, han er så usikker på alt.. Men som terapeuten på familievernkontoret sa så var det bra at han var usikker, for da tenkte han seg hvertfall godt om.

Men det føles mer som en psykisk terror, i det ene så er det bra, så er det feil, så vil han ligge med andre så er det bra osv.. Det vil ingen ende ta.... Men beslutningen om hva som skjer videre kommer nok den 14.mai da vi har en ny time på FVkontoret.

Pratet med han nå nettopp.. Så da sier han at han nesten helt sikkert har gitt opp forholdet. Men han vil ikke si noe for sikkert da han vil bruke tiden frem til neste time på å tenke seg om..

Men jeg tenker da at løpet er kjørt når han sier slik...

Så da blir jeg alene desverre, selv om hver celle i kroppen min skriker det motsatte.........

Jeg sliter virkelig, har ikke greid å spist siden mandag, sover dårlig og gråter ofte.....

Føler at ting aldri vil bli bra igjen (jeg vet jo at det går over med tiden, men akkurat nå er det helt uoverkommelig)

[Lykketr0ll]

Så trist. Håper det ordner seg for deg\dere!!

[knudz3n]

Takk takk... Jeg håper litt, selv om jeg på en måte innser at håpet er ute...

[Majott]

Joda, han flyttet ut i februar en gang.. Men det ble ikke bra nok allikevel for han.. Han har vinglet veldig mye, han er så usikker på alt.. Men som terapeuten på familievernkontoret sa så var det bra at han var usikker, for da tenkte han seg hvertfall godt om.

Men det føles mer som en psykisk terror, i det ene så er det bra, så er det feil, så vil han ligge med andre så er det bra osv.. Det vil ingen ende ta.... Men beslutningen om hva som skjer videre kommer nok den 14.mai da vi har en ny time på FVkontoret.

Pratet med han nå nettopp.. Så da sier han at han nesten helt sikkert har gitt opp forholdet. Men han vil ikke si noe for sikkert da han vil bruke tiden frem til neste time på å tenke seg om..

Men jeg tenker da at løpet er kjørt når han sier slik...

Så da blir jeg alene desverre, selv om hver celle i kroppen min skriker det motsatte.........

Jeg sliter virkelig, har ikke greid å spist siden mandag, sover dårlig og gråter ofte.....

Føler at ting aldri vil bli bra igjen (jeg vet jo at det går over med tiden, men akkurat nå er det helt uoverkommelig)

Skjønner veldig godt at du sliter, du har jo vært på pinebenken i flere måneder. Det du beskriver er jo psykisk terror. Du skal sitte pent og vente, og ikke ane noen ting om hvordan framtiden blir i månedsvis. Mens han kan vingle seg ferdig, og gjøre som han vil. Til og med snakker om at han vil ligge med andre. Du fortjener så mye mer enn dette!

Klart du vil bevare forholdet, når du fortsatt er glad i han. Dere har jo barn sammen også, og da kjemper man mer.

Han er heldig som har en så forståelsesfull og snill dame som deg. Men du er ikke like heldig, for han tillater seg jo å være "nesten" ferdig med forholdet, men holder likevel døra på gløtt i tilfelle han ombestemmer seg.

For å være ærlig, er det kanskje bedre at du setter strek selv? Si at nå har DU bestemt deg for at du ikke vil lenger? Om ikke annet så får du fred, kan bearbeide og gå videre. Eller han får seg en oppvekker når han ser at du setter ned foten for vinglingen hans.

Må bare si at jeg føler veldig med deg! Dette skulle du sluppet å forholde deg til.

[knudz3n]

Huff ja jeg vet jeg burde avslutte det hele selv.. Men jeg orker ikke, for jeg vil så gjerne beholde familien min..

Jeg gjorde det slutt for en tid tilbake, men da gråt han hele natten og vi pratet konstant i 4 dager sammen og jeg fikk feelingen av at han ville at det skulle bli bra igjen.. Så vi prøvde litt til helt til det ikke gikk mer og han vinglet igjen...

Jeg lar han vel tråkke helt over meg og behandle meg akkurat som han vil.

Jeg vet at jeg bare burde gå videre alene nå, men det er så vanskelig når vi har barn... Ingen ønsker vel å bli alene etter mange år sammen og barn sammen. Men hvor mye dritt kan jeg egetlig tåle fra han..

Jeg føler at jeg er veldig selvoppofrende i denne situasjonen, tenker kanskje ikke helt klart hva som er best for meg.

Huff jeg ønsker meg en fasit, et svar på hva som er rett å gjøre...

[Majott]

Huff ja jeg vet jeg burde avslutte det hele selv.. Men jeg orker ikke, for jeg vil så gjerne beholde familien min..

Jeg gjorde det slutt for en tid tilbake, men da gråt han hele natten og vi pratet konstant i 4 dager sammen og jeg fikk feelingen av at han ville at det skulle bli bra igjen.. Så vi prøvde litt til helt til det ikke gikk mer og han vinglet igjen...

Jeg lar han vel tråkke helt over meg og behandle meg akkurat som han vil.

Jeg vet at jeg bare burde gå videre alene nå, men det er så vanskelig når vi har barn... Ingen ønsker vel å bli alene etter mange år sammen og barn sammen. Men hvor mye dritt kan jeg egetlig tåle fra han..

Jeg føler at jeg er veldig selvoppofrende i denne situasjonen, tenker kanskje ikke helt klart hva som er best for meg.

Huff jeg ønsker meg en fasit, et svar på hva som er rett å gjøre...

Det som er så vanskelig i slike situasjoner, er vel nettopp det at det ikke finnes noen fasit. Og så lenge det er håp, så holder man ut. Selv om man ikke ville rådet andre til det samme.

Jeg synes han behandler deg veldig dårlig. Dere har vært sammen i mange år, og han burde hatt mer omtanke for deg enn det han har vist i lang tid nå. Og du er for snill, og opptatt av å bevare familien.

Og det har jeg full forståelse for! Klart du vil bevare familien din, særlig ettersom dere har barn. Det handler også om å bevare den framtida man trodde man hadde, og slippe å begynne helt på nytt igjen.

Han fikk jo prøve friheten som han savnet så sterkt for noen mnd siden. (Beklager at jeg trekker inn tidligere innlegg her, jeg kan slette dette om du vil) Men friheten var ikke like bra som han forestilte seg, ettersom han kom tilbake?

Livet forandrer seg, og går i faser. Den friheten han hadde da han var ung og singel, kommer jo aldri tilbake. En ting er at han selv har fått barn, og uansett vil ha ansvar. Men kompisene har gjerne også gjort det samme, og er heller ikke unge og frie lenger.

Så hva er det han egentlig vil? Har han definert det overfor seg selv?

Det høres jo nesten ut til at han anser deg og barnet som tryggheten sin, utveien han har hvis han likevel ikke får det så bra alene. Så trenger han tid da, til å kjenne på det? Men hvor lang tid skal du holde ut med at han ikke vet, og nesten er sikker (men ikke helt) på at han vil ut av forholdet?

Det er mulig jeg sier mye her som ikke stemmer for situasjonen du er i. Jeg antar ting, og lar tankene drive. Men jeg tror du får det bedre om du tar styring nå. Selv om han kommer til å gråte. Jeg tror også han trenger å se at du ikke finner deg i alt. Som det er nå har han ikke respekt for deg, og tråkker deg gjerne ned. Han tar ikke hensyn til deg, eller har omtanke for deg i det hele tatt, men holder deg på vent fordi han kan.