Tror jeg er veldig deprimert

[AnonymBruker]

Jeg skal prøve å gjøre dette kortfattet uten at hensikten med å skrive dette faller bort.

Jeg har hatt en vanskelig oppvekst. Begge foreldrene mine har vært veldig fraværende.

Moren har jeg ikke hatt et "emosjonelt" forhold til i det hele tatt. Jeg mener selv jeg har minner fra jeg var ganske ung. Kan huske så langt tilbake som da jeg var rundt 3,5 år gammel og jeg "ser" et usikkert barn. Jeg fikk sjelden trøst og nærhet. Kan ikke huske å ha hatt et forhold til moren min der jeg har pleid å sitte på fanget eller få klemmer. Hun var veldig fraværendre og opptatt av seg selv. Hun var mye ute med venniner, og mye på byen i helgene. Prioriterte aldri kvalitetstid med meg.

Faren min er også fraværende, men på en annen måte. Foreldrene mine skilte seg da jeg var liten, og pappa fikk ikke til å pleie et forhold med meg. Jeg mister at han kan ha asperger syndrom fordi han er så sær.. Han har aldri stått meg nær. Han sysler bare med sine hobbyer, bryr seg ikke om hva andre driver med. Ringer aldri, spør aldri, fører aldri en samtale med noen med mindre det handler om en av de få tingene han selv bryr seg om selv. Han har lite empati med andre mennesker.

Jeg gikk aldri i barnehage, og jeg føler selv jeg ble en veldig usikker unge av å bli så mye neglisjert av foreldrene mine uten å ha normale forhold rundt meg der jeg kunne utvikles f.eks ved barnehagehverdag.

Da jeg begynte på skolen var jeg stille. Jeg klarte ikke svare i timene hvis jeg ble spurt, stemmen min fantes ikke. Jeg ble straks plukket ut som hakkekylling. Stod mye alene i friminuttene, ble aldri invitert noen steder..

Etterhvert som jeg ble eldre forandret også mamma seg en del. Byturene med venninene ble mer en avgengighet enn fornøyelse. Etterhvert flyttet vi, og hun gikk ut alene for å møte menn. Hun kom ofte ikke hjem og var borte fra fredag til søndag. Hun tok også med seg one nights hjem selv om jeg var der. Fra jeg var rundt 11 år.

Drikkingen endret seg ganske mye og hun gikk ut for å drikke og finne seg noen å trøste seg med. Hun hadde mange korte, destruktive forhold. Rota det til på arbeidsplassen med å være mye borte på egenmelding etter fyll. Hun byttet jobb hvert år, og jeg gikk på en ny skole hvert skoleår.

Men jeg ble mobbet på hver skole jeg gikk. Jeg prøvde å være usynlig, og det gjorde meg nok enda mer synlig fordi jeg alltid stod inntil den store hvite veggen og stirra.

Jeg fikk aldri aksept.

Moren min flyttet sammen med en fyllik som nektet meg å bevege meg i underetasjen der stua og kjøkkenet var når han drakk. Dvs hver kveld. Han truet og var voldelig ved et par anledninger i den fortstand at han løftet meg og kastet meg opp trappa etter klærne mine hvis jeg kom ned når jeg ikke fikk lov. Da var jeg 15 år.

Jeg konfronterte moren min, men hun skjelte meg ut og fortalte meg at hun aldri hadde likt meg. Hun skulle helst sett at faren min hadde tatt seg av meg. Hun slo meg og sa at hvis hun hadde vært alkoholiker så hadde det i allefall vært min feil.

Hun har fortalt meg mange ganger om at hun ikke liker meg. Hvor vanskelig jeg har vært å ta seg av. Jeg er vanskelig å elske.

Nå er jeg snart 30 år. Jeg hater meg selv så intenst at jeg blir kvalm av å høre min egen stemme. Jeg er knapt i jobb og har ingen utdannelse. Jeg tør ikke gå på skole fordi jeg er så redd for å bli holdt utenfor. Til tross for at det hender folk sier jeg er ei fin jente så synes jeg selv at jeg er så ufattelig stygg. Jeg orker nesten ikke se meg selv i speilet enkelte dager. Jeg kan ligge i timesvis på baderomsgulvet og stirre i taket og fantasere om hvordan det ville føles å sette saksa i meg. Når jeg er ute og går orker jeg ikke at folk ser på meg. Jeg får angst og vil besvime. Jeg får panikk hvis jeg må gå over veien og bilene må stoppe for meg. Føler at jeg hindrer dem og er i veien, at de blir sinte på meg fordi jeg måtte stoppe dem.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre for å føle meg bedre. Jeg ser jo at min selvforakt og lave selvfølelse kommer av for lite bekreftelse og omsorg i oppveksten min, men jeg vet virkelig ikke hvordan jeg skal leve videre med dette.

[Ethereal]

Huff, det hørtes virkelig ikke lett ut. Ut i fra det du beskriver virker det som du både har depresjon og sliter med sosial angst. Her kan du lese mer om sosial angst.

Det første du må gjøre nå er å kontakte legen din, og fortelle han eller henne om problemene dine. Deretter kan du bli henvist til psykolog, som kan hjelpe deg med problemene dine. Livet skal ikke være slik at du hater deg selv så intenst at du ikke ønsker å leve lenger, eller blir kvalm av din egen stemme. Det virker som om du trenger å snakke med en nøytral part som kan hjelpe deg med å løse problemene dine.

I tillegg vil jeg anbefale deg bøkene til Mia Törnblom. Bestill bøkene billig fra nett, eller lån på ditt lokale bibliotek.

[Gjest Vanilla]

Jeg får virkelig vondt i magen av å lese historien din. Jeg har hørt lignende historier av bekjente i 30-40-års-alderen, som nå er i full gang med å få hjelp. Den ene er fullstendig energiløs, den andre finner "trøst" i selvskading.. Det er som om oversette barn legger igjen kjærlighetsenergien sin et sted i bevisstheten om en fortid, og går seg vill i letingen etter å få reflektert sin kjærlighet. De lever i en overbevisning om at de ikke er elskbare så lenge andre ikke kan være der for å bekrefte, gjengjelde og reflektere den kraft og energi de ubevisst er i besittelse av. Et barn er så sårbart, fordi det binder sin kjærlighetsenergi til refleksjonen i tilknytningspersonene. Det er så avhengig av omgivelsenes bekreftelse for å bli bevisst på sin egen avgrensning. Barn som mangler trygge, kjærlige avgrensende mennesker, ser ut til å få problemer med å bli bevisst sin egen kjerne, men flyter ut i omgivelsene, og suger til seg all form for refleksjoner og tilbakemeldinger, og tillater det ubevisst og ukritisk å bli en del av definisjonen av seg selv. De får store personlighetsforstyrrelser. Som voksne må de jobbe anstrengt med å finne tilbake til avgrensningen på seg selv, tilbake til den sterke indre kraften som egentlig ligger i det glade, lekne og livshungrige barnet innenfor alle de misledende erfaringene.

Skriv ned mange av dine minner og historier, og kast papiret på bålet, for deretter si til deg selv - for hver en flamme papiret skaper, den samme sterke energiske kjærlighetsflamme plantes i deg selv. Historien opphører, den sendes opp med lyset; kun nuet

og kjærlighetsflammen får plass i deg. For hvert fortidigminne som går opp i røyk, det frigjøres et nytt rom i deg, klart for å fylles på på nytt.

Diskuter gjerne mer inne på www.zuna.no , forum for selvutvikling. Mange klemmer, - og lykke til. Alle har sin plass og fylle på jorda. Universet er ikke uintelligent - akkurat du er kommet her på jorda - fordi du er viktig!

[Gjest Skaret]

Når man opplever at livet er så jævlig som du har det nå, så er det garantert vanskelig å se om det finnes en vei ut av angsten og depresjonen. For hva søren kan endre på den virkeligheten man lever i? Det har jeg slitt med mye selv. Vil bare si at det faktisk kan snu. Det kan ta lang tid, lengst om du prøver å klare det helt på egenhånd. Det absolutt smarteste er om du orker å ta kontakt med fastlegen din, fortelle om din situasjon og få en henvisning til psykolog. Personlig har jeg hatt stooooor nytte av å gå på medisiner samtidig med samtalebehandling. Det er så greit å vite at noe kan bli litt bedre oppe i hjernen uten at man må gjøre noe veldig selv. Etter mye stress og plager som du har opplevd, vil det etter tid skje diverse forandringer i hjernen som gjør oss syke. Selv det som "sitter i hodet" er en delvis FYSISK sykdom som også burde behandles med medisiner slik som alle andre lidelser.

Om du synes det er vanskelig å kontakte legen din, vil jeg anbefale dege å først ta en telefon til "menetal helse" på 116 123 (http://www.mentalhelse.no/tjenester/hjelpetelefonen) Da er du anonym og de kan hjelpe deg litt på gli....