Jobber heletiden med meg selv

[AnonymBruker]

Hele tiden så jobber jeg med etteller annet mentalt issue. det kan være alt fra en fobi, til angst, eller noe jeg bare ikke liker ved meg selv. jeg ser meg rett og slett aldri helt fornøyd med meg selv og det er alltid noe jeg føler jeg kan forandre på.. er dette det samme som å være perfeksjonist?

Jeg har lenge lurt på hva som egentlig er galt med meg når jeg ikke bare kan godta meg selv som jeg er... alltid føler jeg at jeg har noe og jobbe med..

jeg har forsøkt og se på meg selv fra utsiden, prøve og forestille at jeg ser meg selv på gata gjennom en fremmed person sine øyne.. men dette har jeg altså ikke evnen til og blir ikke noe klokere.

noenganger føler jeg bare at jeg er straight up fuckd i hodet som ikke klarer og bare "være" hele jævla tiden er det ett eller annet..

Er det bare jeg som har det sånn med meg selv?

[Aggie78]

Nei, du er ikke alene. Vet dessverre ikke hvorfor jeg har det slik også, men håper det går seg til en gang

[AnonymBruker]

Jeg har det også slik, men jeg ser på det som en positiv ting. Selv i de periodene jeg er fornøyd med meg selv, så vet jeg at jeg har ting og jobbe med, og jeg ser ikke noe galt i å ha lyst til å utnytte mitt fulle potensiale.

[Eudyptula]

Jeg jobber også med meg selv, men det er fordi jeg vet at jeg ikke er perfekt, og har mange sider jeg kan forbedre. Det betyr imidlertid ikke at jeg ikke godtar meg selv som jeg er.

[AnonymBruker]

Jeg jobber med meg selv, men har gått bort fra å "bare" se kritisk på de tingene jeg ikke er fornøyd med, til å bare prøve å være sånn jeg vil være mer... for eksempel har jeg i mange år hatt dårlig selvtillit og vanskelig for å hevde meg, selv om jeg er både smart, faglig dyktig og ser ok ut. De senere årene har jeg i større grad kastet meg uti ting jeg aldri trodde jeg hadde turt, kanskje småting, men for eksempel verv ved universitetet, undervisning og mange mer personlige ting. Etter hvert som jeg ser det går bra, kjenner jeg mer og mer at jeg egentlig kan gjøre hva jeg vil, jeg greier faktisk det meste. Jeg har fortsatt ting jeg har utsatt for lenge og er redd for, men jeg skal ta tak i disse også. Oftest føles hinderet veldig stort i forkant, bittelite når du snur deg og ser tilbake (i hvert fall for de av oss som ikke har seriøse diagnoser, opplevd drøye overgrep etc).

Meditasjon har gjort mye for mitt vedkommende, meld deg gjerne på et kurs i dette hvis du har mulighet (men sjekk litt rundt - noe er sekter, noen tar blodpris for ingenting og hvilken teknikk som passer for deg vil kanskje avhenge av hvordan du er som person).

[AnonymBruker]

Legger til at en av de viktigste forutsetningene for å komme seg videre, er å godta seg selv som man er nå, samtidig som en ser muligheten for å bli "enda mer seg selv". Hvis du er veldig selvkritisk kan det være et hinder for å forbedre deg, for mange av de svakhetene vi har er på en måte indirekte uttrykk for et stress som er mer grunnleggende. Jeg kan for eksempel bli usaklig irritert på folk, men ser at det skjer når jeg blir usikker eller såret. Da er det den usikkerheten jeg må jobbe med - bli tryggere, ikke bare prøve å tvinge bort irritasjonen (selv om det forsåvidt er bra med impulskontroll!).