Hva feiler meg?

[AnonymBruker]

Først å fremst, jeg sliter med sosial angst, lav selvfølelse og depresjoner ut fra det jeg selv har hørt av psykologen, men så sier jeg jo egentlig veldige lite til han om hva jeg engetlig føler og tenker.

Ting ser alltid ut til å forverre seg istedet for å forbedre seg for meg. Alle sier det blir bedre jo mer du gjør ting, men for meg blir det alltid værre. Si du har buss angst og skal øve deg på å ta buss. For mange er det helt jævlig i førsten, men så blir det lettere for hver gang. For meg så går det ganske greit i førsten selvom jeg i utganspunktet sliter med å ta buss allerede, men jo mer jeg tar buss jo værre blir det for hver gang. Jeg har prøvd meg på forskjellige "jobber" hvor det går greit i førsten, men etter en liten stund så blir det bare værre og værre både sosialt og i det hele tatt komme meg på jobb.

Samme gjelder når jeg snakker med folk, de første samtaler kan gå greit med de jeg ikke har møtt før, men når det begynner å bli 3-4 samtaler så blir jeg mer og mer tilbaketrukken. Etterhvert klarer jeg ikke se personen i øynene engang og sier så vidt noen ord når personen spør meg.

Jeg har aldri klart å vise følelser og gjør alt jeg kan for å skjule de for alle utenom nærmeste familie en gang i blant. Hvis noen søker trøst hos meg vet jeg ikke hvordan jeg skal trøste de.. Føler meg bare dum, som at jeg ikke vet hva jeg gjør.

Når jeg burde gråte eller være seriøs så smiler jeg, jeg forsvarer meg med smilet eller ler. Noe annet er at jeg kan plutselig forsvare en person, få masse sympati for han/hun om noen "mobber" personen. Til jeg plutselig snur om og blir like jævlig selv, kansje værre. Akkurat som om jeg blir helt følelsesløs.

Jeg pleier også å ha sympati for feil personer, de som ikke fortjener det får det og de som fortjener det får det ikke.

Jeg tror at hvis noen gir meg et kompliment så juger de og sier det kun for å være snill. Vil noen være sammen med meg så er det kun for å være snill og ikke fordi de egentlig vil siden jeg sliter med angst og depresjoner. Hvis plutselig mamma spør om vi skal dra på besøk til søskenbarna mine og det skjer to ganger på ganske kort tid tror jeg at det er pga de har planlagt å gjøre det kun for min del og jeg føler at det blir helt feil. At søskenbarna mine blir "tvunget" av tante til å være med meg og late som de har det gøy. Når det egentlig bare vil være med sine egene veninner. Alle har en baktanke med alt!

Jeg må alltid gjøre ting "perfekt" på min måte, enten så skal det være perfekt eller så skal det gå rett i dass. Det finnes ingen mellomting.

Jeg kan for eksempel ikke starte i det små, det er full pakke eller så skjer det ikke. Jeg kan bli helt obsessed i ting som varer i perioder, så plutselig finner jeg noe nytt eller går tilbake til noe gammelt. Det kan være nye ting fra dag til dag. Eksempel: Jeg finner ut at jeg vil ha noe nytt til rommet. Jeg kan sitte en hel dag og bare lese på internett om hva jeg skal kjøpe, hvor jeg skal kjøpe det og planlegge kjempe mye.

Dagen etter kan planene være glemt, eller så utfører jeg de.

Jeg skal alltid gå på hjemmesiden til et kjøpesenter jeg har planlagt å dra på for å skjekke det nøye ut hva de har av butikker og tilbud. Handleliste må jeg ha med, selvom jeg egentlig kunne huska det i hodet.

Planlegger som regel i forkant før jeg skal ut og shoppe.

Kan ikke kjøpe et produkt uten å ha lest nøye gjennom tester og lignende først, da blir det helt krise og om jeg finner ut at det er en bomkjøp kan det gnage i hode i flere dager.

Må ha kontroll på hva jeg får i meg av mat daglig, får helt noya om jeg ikke vet hvor mange kalorier det er i maten.

Hvis jeg har planlagt noe og det ikke går som jeg har planlagt kan alt falle sammen. Hele dagen er ødlagt. Jeg kan gå å tenke på feilen som gnager seg inn på hjernen min i flere dager. Et eksempel er at jeg besilte noe og glemte å bruke en rabattkode på 100 kr, iriterte meg noe sinnsykt over det i flere dager om ikke uker framover. Det er jo egentlig ikke noe big deal, men likevel så gnager det noe sykt.

Har masse humørsvigninger, kan gå fra å være i kjempegodt humør til å bli i sinnsykt dårlig humør kun på noen minutter og det går utover familien uheldigvis. Er veldig ubesluttsom også, kan være fast bestemt på noe som faktisk er en veldig stor beslutning og ta, så brått bytter mening og om hverandre hele tiden.

Har ofte urealistiske tanker som: Tenk om det begynner å brenne og jeg ikke har på meg klær, så må jeg løpe ut i undertøy og alle ser den stygge kroppen min. Hvem er det som tenker sånn?..

Jeg angrer ofte på ting jeg har sagt og føler meg dum i ettertid, sitter hele tiden og analyserer ting til hver minste detalj. Tenker at jeg ofte bare burde holdt kjeft istedet. Forteller jeg noe personlig til noen så føler jeg meg helt forjævlig teit i etterkant.

Måtte bare få det ut, jeg klarer ikke snakke med psykologer eller noen om det jeg føler og sliter med. Prøver å virke så normal som mulig for andre folk, har helt angst for å vise følelser. Inni meg er jeg et helt stort rot som bare skriker etter hjelp! Vil ha hjelp, men jeg klarer det ikke. Er som om jeg mister stemmen nesten når jeg kommer til psykologen. Klarer ikke komme med noe med mindre jeg blir spurt om konkrete spørmål.

Jeg vil heller ikke ha falsk hjelp, psykologer er falske.. De tjener penger for å "hjelpe" andre. Jeg stoler ikke på noen, vet at alle har en dårlig baktanke..

Føler bare at jeg blir mer og mer "koko" som tiden går.. Isolorer meg ganske mye.. Det er vel ikke normalt alt det jeg nevnte nå eller?

[Gjest Gjest]

Hmm, jeg er ingen ekspert innen psykiatri, men det ga et inntrykk av at du kanskje har en blandet personlighetsforstyrrelse. Har du tenkt på det noen gang?

[Gjest Alyssa.]

Du spekulerer for mye. Slutt med det. Slutt å overanalysér ting, slutt med å stresse, legg fortiden bak deg og ikke prøv å være normal. Vær normal. Demp skuldrene, sett deg ned og slapp av. Neste gang du går ut skal du oppføre deg på samme måte som du gjør når du er rolig og avslappet. Ikke bry deg om hva de andre tenker om deg, ettersom de etter alle solemerker er mer opptatt av seg selv.

[Gjest Gjest]

Du spekulerer for mye. Slutt med det. Slutt å overanalysér ting, slutt med å stresse, legg fortiden bak deg og ikke prøv å være normal. Vær normal. Demp skuldrene, sett deg ned og slapp av. Neste gang du går ut skal du oppføre deg på samme måte som du gjør når du er rolig og avslappet. Ikke bry deg om hva de andre tenker om deg, ettersom de etter alle solemerker er mer opptatt av seg selv.

Sorry, men å si til noen med en litt tvangspreget personlighet at de skal slutte med disse tingene, er nesten som å si til en med tourettes at han skal slutte med ticsene. Å si til noen med angst at de skal slutte å ha angst...vel det sier seg selv at det ikke funker.

[Gjest stay]

Kjenner meg igjen i nesten alt du skriver. Går selv til psykolog, men føler ikke jeg får den hjelpen jeg trenger, forstår jo at det er vanskelig for psykologen å forstå alt, men..

Du skreiv dette ganske bra. Jeg ville printet ut innlegget ditt å vist det til psykologen din. Det er vanlig å skrive ned ting man ikke klarer å si, så får h*n forståelse for at du holder ting tilbake, og han får ansvavret for å spør deg mer om ting for å finne utav alt.

[AnonymBruker]

Skriv ut det du har skrevet nå og vis til psykologen. Her er det altfor mye å ta tak i til at vi egentlig kan gi konkrete råd til deg.

Men jeg har slitt med samme type angst som det du beskriver og har fått god hjelp av Cipralex, så kanskje du burde spørre psykologen om medisinering i tillegg til samtaleterapi for dette høres slitsomt ut.

[Gjest Alyssa.]

Å si til noen med angst at de skal slutte å ha angst...vel det sier seg selv at det ikke funker.

Jeg sier ikke at trådstarter skal slutte å ha angst, men alle disse bekymringene vedkommende ramser opp er vel nærliggende å tro er roten til denne angsten? Dersom det er mulig å roe seg ned litt vil også angsten forsvinne fortrinnsvis. Det tror jeg slettes ikke er så vanskelig hvis trådstarter går inn for det.

[AnonymBruker]

Hmm, jeg er ingen ekspert innen psykiatri, men det ga et inntrykk av at du kanskje har en blandet personlighetsforstyrrelse. Har du tenkt på det noen gang?

Det har jeg ikke tenkt på før, har ikke lest meg så mye inn i det med div. diagnoser

Skriv ut det du har skrevet nå og vis til psykologen. Her er det altfor mye å ta tak i til at vi egentlig kan gi konkrete råd til deg.

Men jeg har slitt med samme type angst som det du beskriver og har fått god hjelp av Cipralex, så kanskje du burde spørre psykologen om medisinering i tillegg til samtaleterapi for dette høres slitsomt ut.

Vet ikke om jeg tør å vise det til han, høres teit ut i og med at det faktisk er grunnen til at man går til psykologer. Kansje jeg kan gi det til han og be han om å lese det etter jeg har gått.

Har fått tilbud om Cipralex faktisk, hjelper det virkelig? Både på angst og depresjon? Er ganske redd for bivirkningen som gjør at jeg kan gå opp i vekt. Er det pga mer matlyst eller pga medisinen? Hvis det er matlysten som gjør at man går opp i vekt så er det ikke noe problem for meg i og med at jeg har oversikt over hva jeg får i meg daglig.

Jeg sier ikke at trådstarter skal slutte å ha angst, men alle disse bekymringene vedkommende ramser opp er vel nærliggende å tro er roten til denne angsten? Dersom det er mulig å roe seg ned litt vil også angsten forsvinne fortrinnsvis. Det tror jeg slettes ikke er så vanskelig hvis trådstarter går inn for det.

Det er lettere sagt enn gjort, har flere ganger tenkt at nå skal jeg virkelig jobbe for det. Kan gå litt greit i et par dager før jeg faller tilbake til det gamle. Prøvd selvhjelpsbøker også, det funket ikke for meg.

[Gjest anonym]

Hei!

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Jeg håper du kan klare å si dette til psykologen. For at du skal få det bedre er du nødt til å vise fram hvordan du har det.

Det er ikke så unormalt at den sosiale angsten blir verre etterhvert. Det kan ofte handle om at da har folk forventninger til deg, de vet hvem du er, har meninger om deg. Jeg har også sosial angst, og er helt avslappa med fremmede mennesker. Etter en stund, begynner jeg å trekke meg unna.

Det at du ikke klarer vise følelser, er veldig viktig, og noe du må snakke med psykologen om. Dette kan være kjernen til angsten din. Jeg tror dessverre du er nødt til å åpne opp og vise følelser, for å oppleve at det går bra. Det tar tid, men det går. Og angsten vil forsvinne mer og mer.

Det høres ut som du har alt for mye å slite med. Men det fins hjelp å få, og det går an å komme seg ut av dette. Men da må du ta første steg og vise psykologen disse tingene du har skrevet. Og hvis han eller hun ikke kan hjelpe deg, be om å bytte til en annen.

Lykke til, kjære deg.

[AnonymBruker]

Hmm, jeg er ingen ekspert innen psykiatri, men det ga et inntrykk av at du kanskje har en blandet personlighetsforstyrrelse. Har du tenkt på det noen gang?

Oh no... Du hostet faktisk opp den mest latterlige diagnosen i hele ICD-10. Kriteriene for blandet PF er som følger. Først må du oppfylle at du ikke lider av en annen lidelse som bedre kan forklare symptomene dine; "Lidelser som ikke direkte kan tilskrives større hjerneskade, hjernelidelse eller annen psykiatrisk lidelse, og som oppfyller følgende kriterier:"

Så må samtlige av disse kriteriene stemme:

tydelig disharmoniske holdninger og atferd som vanligvis omfatter flere funksjonsområder så som følelser, oppmerksomhet, impulskontroll, måter å oppfatte og tenke på og måter å forholde seg til andre på,

det avvikende atferdsmønsteret er vedvarende og langvarig og begrenses ikke til episoder med psykisk lidelse,

det avvikende atferdsmønsteret er omfattende og klart maladaptivt i forhold til et bredt spekter av personlige og sosiale situasjoner,

manifestasjonene nevnt ovenfor debuterer alltid i løpet av barne- eller ungdomstid og fortsetter inn i voksen alder,

forstyrrelsen fører til betydelig personlig lidelse, men det kan ofte først bli tydelig sent i forløpet,

forstyrrelsen er vanligvis, men ikke alltid, forbundet med betydelige problemer i forhold til yrkesmessige og sosiale funksjoner.

Deretter må det være slik at man har symptomer på andre personlighetsforstyrrelser (og det er godt gjort å ikke ha det, tar med noen "morsomme" eksempler: "suggestibilitet, lett påvirkelig av andre eller av omstendighetene," "opptatthet av detaljer, regler, lister, orden, organisering eller planer," "oppfatning om at en er sosialt klønete, lite personlig tiltrekkende eller underlegen andre," )

http://finnkode.kith.no/2012/#|icd10|ICD10BlaaBok|Bl%C3%A5%20bok|help|contentpages/ICD10/icd10blaabok.htm

Dessuten, en blandet PF er en useless diagnose fordi den hverken sier noe om HVA som er problemet, hva det KOMMER av, eller hva man kan GJØRE for å bli bedre. Hjelpe meg. Forhåpentligvis fjernes den i neste utgave.

Til TS:

Tror det beste du kan gjøre er å printe ut det du skrev og ta med til psykologen din! Selv om psykologen tjener penger på jobben sin må du huske på at de aller, aller færreste psykologer velger å bli det pga lønna! De fleste ser nok heller på lønna som en bonus for at de får lov til å jobbe med, og hjelpe mennesker hele arbeidsdagen

Hvor gammel er du, forresten? Veldig mye av det du beskrev er ganske vanlig når man er ung, og mange "vokser det av seg".

Uansett så tror jeg ikke det er så mange som kan fortelle deg hva som "feiler deg" kun utifra det du skriver her, det kan være så mangt.

Ønsker deg uansett masse lykke til!