Har en dårlig magefølelse..

[O'hara]

Du må stå for dine valg, og akseptere at du tok det valget du tok utfra de forutsetningene du hadde der og da.

Ingen kan med sikkerhet si at du ikke vil angre på valget du gjør, men ved at du selv aksepterer at du gjorde det valget du tok, vel så er du langt på vei.

I eventuelle neste forhold, finn ut hvem du er og stå for det. Ikke ta på deg ansvar for noen andre enn deg selv, men ha en forhold som er laget på respekt for hverandre. Det betyr at du også må sette grenser for hva du finner akseptabelt for din del.

Følg alltid en kombinasjon av mage- og hjertefølelse kombinert med fornuft.

Sier han at han vil leve sammen med deg og du er interessert i det, vel så må du gi han klarere signaler om hva du aksepterer. Det er bare du selv som tillater at han eventuelt tråkker på deg.

Masse lykke til!!

[Sweet77]

Om dere har rett.. Og jeg driver med ønsketenkning om at jeg betyr mye for mannen, og han er oppriktig glad i meg. Da ønsker jeg finne ut av hva som er riktig..

Samtalen har vi hatt, han påstår han ikke vil leve uten meg, han sier jeg er det viktigste i livet hans osv.

Kanskje forteller han meg det jeg ønsker å høre. Siden ord og handling er så vidt forskjellig.

Hvordan skal jeg da få et svar?

Er redd stole kun på magefølelsen, og angre i ettertid på at jeg valgte gå..

Forslag?

O'Hara svarer deg veldig bra over her, Dina.

Du snakker masse om magefølelse her.

Som jeg sa før, magefølelsen er alltid rett. Uansett. Den er som en indre klokke som vet, der hjerne og følelser ikke strekker til. Det er når vi ikke lytter til den at vi opplever frustrasjon og indre uro, vi er rett og slett ikke i harmoni med oss selv - og det er høyst ubehagelig.

Hva mer er, den vil aldri gå vekk. Vi kan mistolke den, prøve å undervurdere betydningen av den og prøve å overse den - men tingen er, den forsvinner ikke, og den forandrer seg ikke. Den er rett og slett absolutt, og når vi overser den vil den lage like mye krøll enten vi kjenner den eller vi har undertrykt den.

Hva følgene blir for deg om du evt går fra ham, vet jeg ikke, men jeg vet som sagt at så lenge du går på kompromiss med magefølelsen så får du ikke noen indre ro. Så må du velge, tro på den eller la være, ha ro med den eller ikke. Om det skulle bety at du må gå, så kan ingen garantere for evt andre reaksjoner du måtte få, men du får i hvert fall en ro med deg selv på akkurat det ene området.

Men det kan hende du ikke er der at du tør å stole på den i det hele tatt. At du vil fortsette å lure, selv om du gjorde "det rette" for deg selv. Og at neste gang den dukker opp på noe, så får du samme leksa om igjen. Så det du må gjøre, tror jeg, er å ta et oppgjør med deg selv, hvorvidt du skal la den veilede deg eller ikke. Tror det handler mer om det enn om denne ene spesifikke situasjonen.

Som sagt, den er ditt indre kompass, og konsekvensene av å ikke lytte er det de er uansett. Men det er ditt, og bare ditt valg.

[AnonymBruker]

Har ikke lest alle svarene, men svarer på det du lurer på.

Min erfaring er at..:

MAGEFØLELSEN ER ALLTID RIKTIG, ALLTID RIKTIG, DEN LYVER IKKE.

Føles noe feil, så er det nettopp det.

[Calypso]

Jeg kan jo bare si hva jeg hadde gjort og jeg hadde ikke orket å være sammen med en sånn sutrekopp som bare skal være negativ angående ting vi har gjort sammen... hadde dumpet han så kunne han bare hatt det så godt. Men som sagt, det er meg da..

[AnonymBruker]

Jeg er også der du er TS.

Jeg har vært sammen med samboeren min i 6 år og skal gifte meg om et år, den siste tiden har magefølelsen min sagt at jeg ikke har det bra slik ting er nå, at jeg er sammen med han fordi det er blitt en rutine og ikke fordi jeg ikke kan leve uten han..

Dette er vonde tanker, det er kjempe vondt å ikke vite hva man skal gjøre og i mitt tilfelle trenger jeg å manne (kvinne) meg opp til å ta steget..

Men jeg prøver alt jeg kan å få forholdet på gli igjen, par terapi, kjæreste kvelder, middag ute, tv frie kvelder osv, men det hjelper ikke stort..

Hos meg gikk det opp for fult når jeg la merke til at ting han gjør, små ting som jeg aldri før har irritert meg over plutselig irriterer meg, når han som person irriterer meg mer enn han gleder meg, da fant jeg ut at dette ikke er riktig..

Da var det bare å få time til par terapi for å se hvor veien ender..

Det hjelper faktisk å gå i terapi, men om det kan rette opp alt igjen vet jeg ikke..

Dette ble fryktelig langt hehe, egentlig skulle jeg bare si at jeg vet hvordan du har det, det er ikke lett i det hele tatt også gi deg en klem

[Gjest Dina]

O'Hara svarer deg veldig bra over her, Dina.

Du snakker masse om magefølelse her.

Som jeg sa før, magefølelsen er alltid rett. Uansett. Den er som en indre klokke som vet, der hjerne og følelser ikke strekker til. Det er når vi ikke lytter til den at vi opplever frustrasjon og indre uro, vi er rett og slett ikke i harmoni

med oss selv - og det er høyst ubehagelig.

Hva mer er, den vil aldri gå vekk. Vi kan mistolke den, prøve å undervurdere betydningen av den og prøve å overse den - men tingen er, den forsvinner ikke, og den forandrer seg ikke. Den er rett og slett absolutt, og når vi overser den vil den lage like mye krøll enten vi kjenner den eller vi har undertrykt den.

Hva følgene blir for deg om du evt går fra ham, vet jeg ikke, men jeg vet som sagt at så lenge du går på kompromiss med magefølelsen så får du ikke noen indre ro. Så må du

velge, tro på den eller la være, ha ro med den eller ikke. Om det skulle bety at du må gå, så kan ingen garantere for

evt andre reaksjoner du måtte få, men du får i hvert fall en ro med deg selv på akkurat det ene området.

Men det kan hende du ikke er der at du tør å stole på den i det hele tatt. At du vil fortsette å lure, selv om du gjorde "det rette" for deg selv. Og at neste gang den dukker opp på noe, så får du samme leksa om igjen. Så det du må gjøre, tror jeg, er å ta et oppgjør med deg selv, hvorvidt du skal la den veilede deg eller ikke. Tror det handler mer om det enn om denne ene spesifikke situasjonen.

Som sagt, den er ditt indre kompass, og konsekvensene av å ikke lytte er det de er uansett. Men det er ditt, og bare ditt valg.

Takk for gode ord om magefølelse! De vil jeg ta med meg videre Flott skrevet!

[AnonymBruker]

Ja, jeg kjenner meg igjen. Min samboer igjennom 5 år har problemer med å gjøre avtaler. Han sier han er så redd for å skuffe noen. Jeg føler det heller faller tilbake på at han ikke vil knytte seg til noe, tilfelle noe "bedre" skulle dukke opp. Veldig slitsomt for meg, som trenger litt struktur i livet. Kan f.esk aldri planlegge middag med venner, i noe tid fremover, da dette er noe han må gjøre på sparket. I helgene får jeg som regel tilbringe tid meg han, dersom ingen av vennene hans gjør noe, og han da kan være med meg. Han er mye med vennene sine, på byen og på puben. Jeg "får" som regel være med han dagen etter, da han er fyllesyk og sliten, og ikke orker å gjøre noe annet en å være hjemme med meg. Gjør han avtaler med meg, så blir jeg som regel veldig glad, hender at han avlyser, og da blir jeg skuffet. da blir han sint, og sier at han aldri skal gjøre en avtale med meg igjen. Jeg blir ikke veldig skuffet, men jeg kan jo ikke lyve å si at jeg ikke hadde håpet at vi hadde funnet på noe den dagen han sa vi skulle.

Jeg tenker noen ganger i de baner som deg. At han egentlig er utrolig egoistisk. Og at jeg trodde man som kjærester ville være med den andre på ting (selv om ikke det er på toppen av lista hans). Og at det kun ville være av grunnen, til at han ville være med meg, uavhengig av hva vi gjorde.

Jeg er redd når jeg får invitasjoner fra venner og familie, der de ber begge to, ettersom de ofte forventer å få vite hvem som kommer, i noe tid før arrangementet. dette er noe jeg som regel ikke kan si dem...

Skal sies at vi har andre problemer i forholdet vårt også, men dette er en av tingene som jeg føler er negativt. Og muligens noe jeg føler må bli bedre. Han selv sier at det bare er slik han er, og at det får jeg leve med. Nå vurderer jeg om det er noe jeg kan leve med eller ikke....

Jeg tenker jo på fremtiden, og barn... hvordan vil en hverdag med barn, som trenger en timeplan og struktur? hvordan vil han fungere med dem? kan ha lage planer med dem?

[Gjest Dina]

Takk for mange gode svar, og takk til dere som deler deres erfaringer med meg..

Jeg synes personlig det er rart at godt voksne menn går inn i noe type forhold, om det de virkelig ønsker seg et singel- tilværelsen.. Man kan ikke få i pose og sekk, og et forhold er i mine øyne mange forpliktelser i tillegg til alt det gode og trygge et forhold fører med seg. Slike menn ( og kvinner) burde opplyse om at de kun ønsker seg et uforpliktende forhold, istedet for å skape forventninger om noe mer seriøst.

I vårt tilfelle er det nettopp slik..

Mannen har alltid sagt han ønsker et forpliktende forhold, med hus, stasjonsvogn osv.

Men realiteten er en helt annen.

Ord og handling stemmer ikke overens.

Mannen vil gjøre hva han vil, uten tanke for noen andre enn seg selv. Hans behov står øverst.

Han burde sagt ifra om dette da vi møttes..

Ville aldri brukt så mye av min tid på han..

[Gjest Dina]

Ja, jeg kjenner meg igjen. Min samboer igjennom 5 år har problemer med å gjøre avtaler. Han sier han er så redd for å skuffe noen. Jeg føler det heller faller tilbake på at han ikke vil knytte seg til noe, tilfelle noe "bedre" skulle dukke opp. Veldig slitsomt for meg, som trenger litt struktur i livet. Kan f.esk aldri planlegge middag med venner, i noe tid fremover, da dette er noe han må gjøre på sparket. I

helgene får jeg som regel tilbringe tid meg han, dersom ingen av vennene hans gjør noe, og han da kan være med

meg. Han er mye med vennene sine, på byen og på

puben. Jeg "får" som regel være med han dagen etter, da

han er fyllesyk og sliten, og ikke orker å gjøre noe annet

en å være hjemme med meg. Gjør han avtaler med meg,

så blir jeg som regel veldig glad, hender at han avlyser, og

da blir jeg skuffet. da blir han sint, og sier at han aldri skal

gjøre en avtale med meg igjen. Jeg blir ikke veldig skuffet,

men jeg kan jo ikke lyve å si at jeg ikke hadde håpet at vi

hadde funnet på noe den dagen han sa vi skulle.

Jeg tenker noen ganger i de baner som deg. At han

egentlig er utrolig egoistisk. Og at jeg trodde man som kjærester ville være med den andre på ting (selv om ikke

det er på toppen av lista hans). Og at det kun ville være av

grunnen, til at han ville være med meg, uavhengig av hva

vi gjorde.

Jeg er redd når jeg får invitasjoner fra venner og familie, der de ber begge to, ettersom de ofte forventer å få vite

hvem som kommer, i noe tid før arrangementet. dette er

noe jeg som regel ikke kan si dem...

Skal sies at vi har andre problemer i forholdet vårt også,

men dette er en av tingene som jeg føler er negativt. Og

muligens noe jeg føler må bli bedre. Han selv sier at det

bare er slik han er, og at det får jeg leve med. Nå vurderer

jeg om det er noe jeg kan leve med eller ikke....

Jeg tenker jo på fremtiden, og barn... hvordan vil en

hverdag med barn, som trenger en timeplan og struktur? hvordan vil han fungere med dem? kan ha lage planer med

dem?

Jeg tror min mann ville gått lei hverdagene med barn ganske fort.. Om man har barn kan man ikke sette seg selv først, og det tror jeg mannen hadde taklet dårlig.. Nå har jeg et barn fra før, og mannen klarer ikke å forstå min situasjon. Forstår ikke at jeg må ha barnevakt om jeg skal ut på byen osv, og dermed ikke kan ta impulsive byturer osv. Nei.. Blir mer og mer irritert over at han har utgitt seg for å være en annen enn den han virkelig er..