En mors kjærlighet

[AnonymBruker]

Morskjærligheten er sterk. Jeg hadde fortsatt elsket han.

Jeg vet ikke om jeg hadde klart å fortsette kontakten med han. Det er det. Bare tanken på at han skulle gått rundt, og skutt 33 ubevæpna barn på en øy. Nei, uff....

[Gjest Gjest]

Syns det er litt merkelig og paradoksalt å lese innleggene i tråden her. De fleste fordømmer Breivik og gir uttrykk for hat mot ham. Man blir jo nesten fordømt hvis man ikke selv hater ham.

På den annen siden så sier vel fleratllet i tråden at de ville fortsette å elske sin sønn om han hadde gjort noe tilsvarende. Så hvorfor er det så uttenkelig å føle noe positivt ovenfor Breivik, da?

Er det bare mot egne barn som man tillates å føle kjærlighet selv om de er noen bestialske djevler? Er det ikke akseptert å føle noe positivt ovenfor en bestialsk fremmed?

[Ego]

Jeg ville kuttet all kontakt.

Men jeg har ingen planer om barn så det betyr i grunn lite hva jeg mener.

Ville kuttet ut hvem som helst i familien da, om det kan kan telle som erstatningssvar.

[AnonymBruker]

Så hvorfor er det så uttenkelig å føle noe positivt ovenfor Breivik, da?

Fordi Breivik ikke er mitt barn.

Han er ukjent person for meg. En drapsmann (terrorist) som gikk rundt på en øy, og slaktet forsvarsløse mennesker. Det er stor forskjell på morskjærlighet, og å føle noe positivt for en ukjent morder.

[Sophie-Ann]

Tråden er ryddet, spørsmål taes på PM eller Ris og Ros

Sophie-Ann,mod

[AnonymBruker]

Fordi Breivik ikke er mitt barn.

Han er ukjent person for meg. En drapsmann (terrorist) som gikk rundt på en øy, og slaktet forsvarsløse mennesker. Det er stor forskjell på morskjærlighet, og å føle noe positivt for en ukjent morder.

Jeg syns det er veldig prinsippløst, og å argumentere med "følelser som man ikke kontrollere" syns jeg er lite holdbart.

Hva med vår kristne kulturarv som har påvirket våre etiske verdier, selv for ateister som meg selv: Du bør "elske din neste som deg selv", være tilgivende og vende det andre kinnet til?

Det blir fryktelig inkonsekvent å akseptere grusomheter fra egen familie som man ikke gjør fra andre. Og det er manglende empati om man ikke på noen måte kan rettferdiggjøre at den samme goodwill'en kommer en fremmed tilgode.

[AnonymBruker]

Det blir fryktelig inkonsekvent å akseptere grusomheter fra egen familie som man ikke gjør fra andre. Og det er manglende empati om man ikke på noen måte kan rettferdiggjøre at den samme goodwill'en kommer en fremmed tilgode.

Du har ikke barn, skjønner jeg.

[AnonymBruker]

Han plaget dyr (noe som forresten står i flere av dokumentene som er offesielle i forbindelse med saken)

De fleste naboer unngikk hele familien da han var barn, jeg vet mine foreldre prøvde å si fra om ting som skjedde - bla stjeling/ødelegging av aviser, ødeleggelse av blomsterbedd, plaging av dyr, tissing på dører, men dette førte aldri til noe - og mor gjorde aldri noe for å få han til å slutte.

Familieproblemer vet jeg ingenting om, annet enn at far og mor ikke bodde sammen, og at ABB bodde med moren sin.

Jeg er et par år yngre enn han, så vi var aldri parallelle på skolen - så om han hadde problemer vet jeg ikke, men det var hvertfall tydelig for alle som bodde i nærheten av han at han ikke hadde særlig med venner, og at mye av snakkingen om hans oppførsel gjerne ble unnskyldt med at han ikke hadde noen å leke med, osv. og derfor heller drev med tull.

Endret 1. mai 2012 av Bond

[AnonymBruker]

Han plaget dyr (noe som forresten står i flere av dokumentene som er offesielle i forbindelse med saken)

De fleste naboer unngikk hele familien da han var barn, jeg vet mine foreldre prøvde å si fra om ting som skjedde - bla stjeling/ødelegging av aviser, ødeleggelse av blomsterbedd, plaging av dyr, tissing på dører, men dette førte aldri til noe - og mor gjorde aldri noe for å få han til å slutte.

Familieproblemer vet jeg ingenting om, annet enn at far og mor ikke bodde sammen, og at ABB bodde med moren sin.

Jeg er et par år yngre enn han, så vi var aldri parallelle på skolen - så om han hadde problemer vet jeg ikke, men det var hvertfall tydelig for alle som bodde i nærheten av han at han ikke hadde særlig med venner, og at mye av snakkingen om hans oppførsel gjerne ble unnskyldt med at han ikke hadde noen å leke med, osv. og derfor heller drev med tull.

Interessant! Jeg syns også at det var lærerikt å se vennen hans Kristoffer (?) i intervju med VG-TV. Jeg kan forestille meg hvordan Breivik har gjennomgått en forvandling i 2006 ved å se på vennen sammenlignet med det Breivik står for nå.

[Gjest Maruwan]

Tåler alt, eller?

Hva tror dere? Er ABBs mor fortsatt glad i ham?

Jeg har en sønn og tror jeg fortsatt ville vært glad i han, evt det som er igjen etter ham, etter noe sånt.

Anbefalt film:

We need to talk about Kevin.

[Gjest Bond]

Tråden ryddet for krenkelser, spekulasjoner og avsporinger.

Minner på at kommentarer om modereringer ikke tas i tråden men på Ris og Ros eller på PM.

Bond, mod

[Gjest Line]

Han plaget dyr (noe som forresten står i flere av dokumentene som er offesielle i forbindelse med saken)

De fleste naboer unngikk hele familien da han var barn, jeg vet mine foreldre prøvde å si fra om ting som skjedde - bla stjeling/ødelegging av aviser, ødeleggelse av blomsterbedd, plaging av dyr, tissing på dører, men dette førte aldri til noe - og mor gjorde aldri noe for å få han til å slutte.

Familieproblemer vet jeg ingenting om, annet enn at far og mor ikke bodde sammen, og at ABB bodde med moren sin.

Jeg er et par år yngre enn han, så vi var aldri parallelle på skolen - så om han hadde problemer vet jeg ikke, men det var hvertfall tydelig for alle som bodde i nærheten av han at han ikke hadde særlig med venner, og at mye av snakkingen om hans oppførsel gjerne ble unnskyldt med at han ikke hadde noen å leke med, osv. og derfor heller drev med tull.

Dette er reinspikka tull og oppdiktning.

[Gjest Maria_Marihøne]

Jeg syns det er veldig prinsippløst, og å argumentere med "følelser som man ikke kontrollere" syns jeg er lite holdbart.

Hva med vår kristne kulturarv som har påvirket våre etiske verdier, selv for ateister som meg selv: Du bør "elske din neste som deg selv", være tilgivende og vende det andre kinnet til?

Det blir fryktelig inkonsekvent å akseptere grusomheter fra egen familie som man ikke gjør fra andre. Og det er manglende empati om man ikke på noen måte kan rettferdiggjøre at den samme goodwill'en kommer en fremmed tilgode.

Det er da ingen her, som jeg kan se, som har skrevet at de hadde akseptert handlingene hans om de var hans mor?

Det de skriver er vel at de ikke hadde sluttet å være glad i han selv etter at han gjorde det han gjorde. En slik ubetingløs kjærlighet har man ikke alltid mot fremmede. Og ikke skal man trenge å ha det heller.

[AnonymBruker]

Det er da ingen her, som jeg kan se, som har skrevet at de hadde akseptert handlingene hans om de var hans mor?

Det de skriver er vel at de ikke hadde sluttet å være glad i han selv etter at han gjorde det han gjorde. En slik ubetingløs kjærlighet har man ikke alltid mot fremmede. Og ikke skal man trenge å ha det heller.

Jeg mente selvsagt "akseptert" fortolket som at man fortsetter å ha en relasjon til sønnen og fortsatt er glad i ham. Jeg trodde det fremgikk av sammenhengen.

"En slik ubetingløs kjærlighet har man ikke alltid mot fremmede. Og ikke skal man trenge å ha det heller."

- Nei, men kan man ha det uten å bli fordømt?

Kan man ha evnen til å forsøke å forstå vedkommende, ha en tilgivende holdning, og viljen til å se mennesket bak handlingene, uten å skulle bli fordømt, -selv om det ikke er egen familie / eget barn?

Det er det jeg ønsker svar på.

[Gjest Bond]

Som noen allerede påpekte - jeg tror "We need to talk about Kevin" er en bra bok (og film) å lese om tematikken (dvs morskjærlighet og barn som gjør uforklarlig onde ting). Veldig sterk bok som går gjennom noen av tankene og følelsene knyttet til problemstillingen.

Hendelsene der er jo i USA, så godt mulig at det hadde vært annerledes i Norge, hvem vet - kulturen her virker å være mer forståelsesfull. Men jeg tror ikke man hadde fått aksept i samfunnet om en mor hadde støttet barnet gjennom det hele og stått ved siden av vedkommende og så videre. Forståelse kanskje, men ikke aksept. Tror jeg.

Og jeg synes ikke at alt kan tilgis eller kanskje til og med burde tilgis. Det er visse ting man må legge bak seg for sin egen skyld, men man kan ikke kreve at alle må tilgi alt mulig av ondskap.

[Mamma1]

Jeg mente selvsagt "akseptert" fortolket som at man fortsetter å ha en relasjon til sønnen og fortsatt er glad i ham. Jeg trodde det fremgikk av sammenhengen.

"En slik ubetingløs kjærlighet har man ikke alltid mot fremmede. Og ikke skal man trenge å ha det heller."

- Nei, men kan man ha det uten å bli fordømt?

Kan man ha evnen til å forsøke å forstå vedkommende, ha en tilgivende holdning, og viljen til å se mennesket bak handlingene, uten å skulle bli fordømt, -selv om det ikke er egen familie / eget barn?

Det er det jeg ønsker svar på.

Joda, du kan prøve å forstå. Men å forstå noe som for de aller fleste er uforståelig er vanskelig, rovmord på barn er gjerne det.

Du må gjerne også se mennesket bak, det har nok de fleste evnen til.

Men tilgi, nei, det kan du ikke. Du sitter ikke i den posisjonen at du kan, eller får lov til, å tilgi. Det er det kun de som ble direkte berørt av denne tragedien, de som mistet et barn, søster, bror e.l.

[Gjest Gjest]

Og jeg synes ikke at alt kan tilgis eller kanskje til og med burde tilgis.

Nei, det gjorde åpenbart ikke Anders Behring Breivik heller.

[AnonymBruker]

Han plaget dyr (noe som forresten står i flere av dokumentene som er offesielle i forbindelse med saken)

De fleste naboer unngikk hele familien da han var barn, jeg vet mine foreldre prøvde å si fra om ting som skjedde - bla stjeling/ødelegging av aviser, ødeleggelse av blomsterbedd, plaging av dyr, tissing på dører, men dette førte aldri til noe - og mor gjorde aldri noe for å få han til å slutte.

Familieproblemer vet jeg ingenting om, annet enn at far og mor ikke bodde sammen, og at ABB bodde med moren sin.

Jeg er et par år yngre enn han, så vi var aldri parallelle på skolen - så om han hadde problemer vet jeg ikke, men det var hvertfall tydelig for alle som bodde i nærheten av han at han ikke hadde særlig med venner, og at mye av snakkingen om hans oppførsel gjerne ble unnskyldt med at han ikke hadde noen å leke med, osv. og derfor heller drev med tull.

Dette har jeg ikke lest noe sted, eller hørt om. Kilde, takk!

[sebastianen]

Dette har jeg ikke lest noe sted, eller hørt om. Kilde, takk!

Kilde? Det høres jo ut som om dette er selvopplevd, da finnes det jo ingen kilde på nett. Du får jo heller bare la være å tro det, forøvrig synes jeg alt dette kildemaset i en meningsutveksling blir litt latterlig. Alle som er på KG sitter på en datamaskin koblet til internett, da kan man sjekke selv.

[mammamora90]

Morskjærligheten er sterk. Jeg hadde fortsatt elsket han.

Jeg vet ikke om jeg hadde klart å fortsette kontakten med han. Det er det. Bare tanken på at han skulle gått rundt, og skutt 33 ubevæpna barn på en øy. Nei, uff....

Er enig her. Jeg hadde nok fortsatt elsket sønnen min, slik jeg husket ham, men jeg tror jeg hadde hatt veldig store problemer med å forholdt meg til det han gjorde. Jeg tror det hadde vært my enklere å bare huske ham for den han en gang var (eller som jeg trodde han var).

Men er veldig usikker, håper jeg aldri kommer i den situasjonen.