Angstanfall?

[AnonymBruker]

Kan man være så avhengig av en person at man får angstanfall ved tanken på at ikke kan tilbringe tid med vedkommende pga ting man MÅ gjøre?

Jeg vet ikke om det var et angstanfall en gang. Jeg kjente jeg fikk litt problemer med å puste, tårene presset på, og beina holdte på å svikte. Først da jeg ble alene lot jeg tårene flomme, og de rant kjempelenge og intenst. Først da jeg kom meg hjem greide jeg å slappe mer av.

Har depresjon fra før av, aldri hatt noe antydning til angst før. Sosialt har jeg aldri hatt noen spesielle problemer.

Går til psykolog, men har vel aldri innrømt det for hverken psykologen eller meg selv, at jeg er så avhengig av kjæresten min..

[AnonymBruker]

Dytter

[Gjest White :)]

Ja.

Det er veldig mulig.

Har hatt det slik selv. Skjer av og til fortsatt.

Angst kommer når man minst venter det, da tenker jeg på panikkangst.

Det var det det jeg fikk følelesen av at du beskrev.

Man får en fysisk reaksjon som er veldig ubehagelig.

Hjertebank, kaldsvetting, skjelving i ben og armer, prikking i kroppen og man kan føle at man har problemer med å puste. Tilogmed en uvirkelighetsfølelse.

Jeg har mindre tendens til å få dette ubehaget hvis jeg er sammen med min kjæreste ( 14 år ), enn hvis jeg er alene eller med mennesker som ikke kjenner meg like godt som han.

Når man finner seg i en situasjon hvor man får angst, så er løsningen stort sett eksponeringsterapi. Man må tvinge seg selv ut i situasjoner hvor man ikke føler seg komfertabel.

Etterhvert vil hjernen vende seg til det som skjer. Og reaksjonen blir mindre.

Det er det jeg har fått beskjed om gjennom kontakt med profesjonelle.

Det er det forskning sier.

Jeg tror på det konseptet, men jeg har veldig vanskelig for å gjøre det selv.

Jeg kan få angst i samvær med gode venner.

Selv om de vet hvordan jeg har det.

Jeg kan gjøre en ting mange ganger, men alikevel få angst helt ut av de blå.

Tror man må få en egen teknkikk for å kontrollere generell angst eller panikkangst.

Ikke alltid så lett...når man skjelver i kroppen uten at man helt hvet hvorfor.

Ingenting er så trygt som min kjære

Han kjenner meg best av alle

Moren min tror kanskje hun kjenner meg...men nei.

Hun kjente meg når jeg var tenåring, nå er jeg 31

Mye har skjedd....

Håper du finner ut av det

[AnonymBruker]

Det er nok et panikkanfall ja.

Og det aller, aller verste du kan gjøre er å "tilfredsstille" angsten - da vil den virkelig sette seg og bli enda mer vanskelig å håndtere.

Fortell det til psykologen, og begynn å jobbe med å bare være med angsten selv om det føles veldig ubehagelig.

Det går jo tross alt ikke bort, men blir kun sterkere om du ikke gjør noe med det.

Du burde også fortelle dette til kjæresten slik at dere kan øve på at du skal være uten ham.

Om du føler at du virkelig ikke har lyst til å gjennomføre dette er det et helt sikkert tegn på at det er angst/panikkangst(eller fobi).