Trøtt og sliten

[AnonymBruker]

Jeg kjenner at jeg er psykisk sliten, jeg har i mange år slitt med depresjoner og brukte selvskading som en måte å "lette på trykket". Det er snart ett år siden sist jeg gjorde dette, jeg prøver å finne andre måter å få det bedre på. Men jeg klarer det ikke. Så det ender med at jeg er veldig sliten konstant på grunn av psyken min.

Jeg har opplevd mye det siste året, og jeg stoler ikke nok på noen til å fortelle hvordan jeg egentlig har det. Den nye kjæresten min vet nesten alt,men likevel føler jeg at han ikke viser noe forståelse og egentlig dømmer meg litt. Han ser på meg som en "mental pasient" på en måte. Spør hver dag "Er du god i formen i dag?!" Eller noe i den dur..... Spør på en måte som om jeg er fullstendig gal. Og jeg blir mer sliten av det, så jeg har vurdert å dumpe han, for han viser jo ingen så¨helst måte å være god på eller støttende.

Før snakket jeg en del med fastlegen min,men etter som jeg har fått ny fastlege, føler jeg ikke at jeg kan snakke med han om dette, om depresjonene mine. Jeg sliter med å komme meg på jobb, og vet ikke helt hvordan jeg skal komme meg igjennom dagene.

Tankene mine er bare ett eneste rot.

Vet ikke helt hva jeg vil med innlegget, men noen som har noen gode tips til å komme seg på beina igjen? Og få mer energi og glede?

[Eudyptula]

Føler du at fastleen er lite forståelsesfull, eller kjenner du ham for dårlig til å kunne snakke med ham om det? Hvis det siste er tilfelle, så kan det kanskje bli bedre dersom du åpner deg for ham og blir bedre kjent? Hva med henvisning til psykolog?

Når det gjelder kjæresten din: Hvis du føler at han bare drar deg ned, kanskje det ville vært bedre for deg å være alene en stund? Kan du snakke med ham igjen om at du sliter, og få ham til å forstå?

Trives du på jobben og med kollegene? Har du venner du føler støtter deg og gir deg glede? Det kan jo være godt å ha noen å ha det morsomt sammen med, selv om du ikke vil fortelle dem alt om hvordan du har det?

[AnonymBruker]

Føler du at fastleen er lite forståelsesfull, eller kjenner du ham for dårlig til å kunne snakke med ham om det? Hvis det siste er tilfelle, så kan det kanskje bli bedre dersom du åpner deg for ham og blir bedre kjent? Hva med henvisning til psykolog?

Når det gjelder kjæresten din: Hvis du føler at han bare drar deg ned, kanskje det ville vært bedre for deg å være alene en stund? Kan du snakke med ham igjen om at du sliter, og få ham til å forstå?

Trives du på jobben og med kollegene? Har du venner du føler støtter deg og gir deg glede? Det kan jo være godt å ha noen å ha det morsomt sammen med, selv om du ikke vil fortelle dem alt om hvordan du har det?

Kjenner fastlegen for dårlig til å ville åpne meg til han, føler ikke vi kommer til å klare å knytte bånd. Så burde kanskje fått en henvisning til psykolog.

kjæresten min er det største problemet, jeg vet ikke hvordan jeg skal få han til å forstå, har jo alt fortalt han hvordan ting ligger an, likevel klarer han å bare spøke det vekk og ikke se alvoret i hvordan jeg har det.

Jeg trives ikke i jobben, det er en ny jobb, og jeg trives ikke. Jeg prøver å søke meg bort fra den, men det er lettere sagt enn gjort. Jeg har massevis av venner, problemet er jeg bor ikke i samme by som dem, det gjør det vel i grunnen det hele mye vanskeligere, jeg har ikke så lett for å bli kjent med nye, så det er vel en påvirkningskraft på humøret mitt.

Kanskje jeg burde finne meg en hobby, som ville opptatt mye av tiden min?! Noen gode forslag til hobbyer som kan stimulere tankene mine?`

[AnonymBruker]

Er det en mulighet å søke jobber (som du kanskje vil kunne trives bedre i også) der hvor vennene dine bor, og flytte dit? Høres ut som det er mange ytre påvirkninger som gjør at du ikke har det bra - inkludert kjæresten.

Det å trives på jobb, ha venner man har det fint sammen med, og kunne omgås dem ofte, er jo så innmari viktig. Jeg vet ikke om en hobby kan være noen løsning. I hvert fall ikke hvis du ikke finner noe du brenner skikkelig for, og hvis det blir til at du holder på med den helt alene...

[Eudyptula]

Jeg vet det er vanskelig å gjøre store forandringer i eget liv når man er langt nede, men kanskje det er det du trenger? Som AB sier, flytte tilbake til venner og finne en jobb du kan trives i... Og droppe kjæresten...

[AnonymBruker]

Er det en mulighet å søke jobber (som du kanskje vil kunne trives bedre i også) der hvor vennene dine bor, og flytte dit? Høres ut som det er mange ytre påvirkninger som gjør at du ikke har det bra - inkludert kjæresten.

Det å trives på jobb, ha venner man har det fint sammen med, og kunne omgås dem ofte, er jo så innmari viktig. Jeg vet ikke om en hobby kan være noen løsning. I hvert fall ikke hvis du ikke finner noe du brenner skikkelig for, og hvis det blir til at du holder på med den helt alene...

Det er nok sikkert nok av jobber der vennenne mine bor, men jeg måtte flytte fra den byen, nettopp for å få det bedre. Og du har helt rett det er en del ytre ting som påvirker det indre.

Kjæresten er nok den største påvirkningen, jeg vet jo at jeg må gjøre det slutt, for jeg kan ikke bli dratt mer ned

Tenkte kanskje om jeg fant en hobby hvor man kan bli kjent med andre, så jeg får ett større nettverk her, kanskje det vil hjelpe.

Jeg bare vet at dette orker jeg ikke lengre, jeg har det så utrolig vondt, og jeg er trøtt og sliten,vil bare sove hele tiden,men pga tanker som går i hodet sliter jeg med søvnen. Så lite søvn hjelper heller ikke på.

[AnonymBruker]

Jeg vet det er vanskelig å gjøre store forandringer i eget liv når man er langt nede, men kanskje det er det du trenger? Som AB sier, flytte tilbake til venner og finne en jobb du kan trives i... Og droppe kjæresten...

Forandring er nettopp det jeg har gjort, fordi jeg følte det var mest riktig. Men jeg vet sannelig ikke lengre.

Og ja droppe kjæresten må jeg,jeg klarer ikke være sammen med en som ikke eier empati,medfølelse eller forståelse. Som bare tenker på seg selv.