Den store kjærligeheten, han du aldri fikk

[Kylie]

Noen som aldri kommer over den store kjærligheten du aldri fikk?

Noen som har klart det?

Jeg mener ikke sånn "jeg var så forelska at jeg trodde jeg skulle dø, men så ble det slutt og tre uker senere fant jeg en ny", men den store ekte kjærligheten (som jeg er redd bare kan komme en gang i livet). Kan man komme over den. Jeg er så redd for å ha det sånn som dette for alltid, har hatt det sånn i over 8 år...12

[ivanka]

å gjett om jeg vet hva du mener. tror jeg ikke klarer å legge det helt fra meg fordi vi aldri rakk nok hverdager til at jeg måtte se virkeligheten i øynene. og hvordan skal jeg klare det når han til enhver tid befinner seg på den andre siden av kloden? lett å la illusjonene om den perfekte mann blomstre da.

[Gjest Anonymous]

Uff ja jeg vet akurat hvordan det føles.

Vi bor også langt fra hverandre.

Ikke på hver sin kant av kloden men på hver sin kant av landet.

Og vi har begge barn som gjør at det ikke er lett å bare slippe hverdagen å dra til hverandre for å finne ut av det som skjer.

Så istede for å prøve å finne en løsning så har han sagt stopp. Rett og slett for det er for mange andre involverte og avstanden gjør det så vanskelig.

Jeg mener at kjærligheten overvinner alt, men sett hjelper ikke når det er blitt som det er.

Han har dårlig erfaring fra før med et forhold hvor de prøvde å bruke tid på å finne ut av ting å han følte det ble bare verre med tiden. At det ble bare vanskeligere å gå ut av forholdet. Hun tok det fryktelig tungt og han har den dag i dag fryktelig dårlig samvittighet grunnet dette.

Dette gjør at når han nå bare fikk et snev av tvil på andre siden av landet så satte han en stopper for det hele.

Han gir ikke engang oss sjansen til å finne ut hvorfor han tviler...og det vet han ikke selv heller.

I og med at der er en så stor avstand er det ikke mulig å sette seg ned å se hverandre i øynene og prate for å finne ut hvor tvilen ligger. For det å ta noe sånt på telefon er ikke mulig.

Dette er utrolig tungt for meg, da jeg vet at han er min store kjærlighet.

Jeg vet at jeg aldri vil finne noe så sterkt som dette igjen.

Jeg klarer ikke å fungere i hverdagen og det går ut over min sønn.

Jeg prøver å ikke la det ha invirkning på hans hverdag men det er klart at når han ser at mamma er så trist og lei hele tiden så gjør det noe med han.

Nei er det noen som har et godt råd til hvordan jeg kan klare å komme meg tilbake til hverdagen uten å føle denne smerten så sterkt så er jeg kjempe takknemmelig.

Og jeg tror som dere at det er bare en man er ment for.

Det er bare en stor kjærlighet her i livet..og den har vi mistet.

Hva gjør vi med noe sånt.

Hvordan kan vi lære å leve med det.

[Kylie]

Regnet jo ikke med at jeg var den eneste som har det slik, men det var vondt å høre om dere to som opplever det samme, når jeg vet hvor vondt det er og hvor håpløst det føles.

Jeg har prøvd å få forhold til andre å fungere, men det går ikke, jeg elsker ham høyere enn jeg noengang kan elske noen andre.

Jeg har en sjanse til å vise ham hva jeg føler og be ham velge mellom meg og en annen. Om en uke kommer hun hjem og da er jeg redd løpet er kjørt for alltid.

I fantasiene mine, i hjertet mitt er det mulig, men fornuften sier noe annet. Han elsker meg ikke og jeg vet jo at ingenting jeg sier eller gjør kan forandre på det.

Men det gjør så vondt...

_________________

Klem fra Kylie 1212[ Dette Innlegg er endret av: Kylie den 2002-05-25 14:55 ]

[Gjest Anonymous]

Kanskje du har lest tråden; "Tapt Kjærlighet"

litt lenger nede på siden. Det er min historie som handler om det samme temaet som din. Jeg tror også at det finnes bare en du kan få så sterke følelser for. Men siden jeg er godt voksen så vet jeg at man kan få varme og gode følelser for flere, men bare ikke på et slikt opphøyet nivå.

Det er snart 1/2 år siden jeg sluttet i jobben min for å slippe å se HAn. Jeg trodde ting ville bli lettere og mindre smertefullt. Men om jeg klarer å fungere om dagen så er han i drømmene mine om natten. Noe man blir preget av hver dag. Nå har jeg egentlig gitt opp å prøve å komme videre det ble alt for slitsomt. Jeg tror aldri jeg glemmer han. Han er etset inn i sjelen min, og jeg føler at det et visst håp om at han kanskje en dag blir fri. Og da vil jeg være klar for han. Så jeg har bestemt meg for å vente, og det var en lettelse å ta den beslutningen, kanskje jeg kommer meg videre da. Mulig jeg kaster bort livet mitt slik, men jeg ville iallefall ha kastet det bort hvis jeg hadde gått inn i et lunkent forhold bare for å prøve å glemme han.

Jeg satser på kjærligheten og da venter jeg gjerne på han i åresvis uansett om han kommer eller ikke, jeg kan ikke svikte følelsene mine.

[Kylie]

Hadde ikke lest "tapt kjærlighet" før nå. Hjertet mitt gråter. I dette tilfellet finnes det for meg ingen trøst å høre om andre som er "i samme båt", det forsterker bare følelsen min om at dette aldri kommer til å gå over.

Jeg skal vente på ham, til han gifter seg med en annen, eller får barn, da må jeg prøve å fortsette livet mitt uten ham. Jeg ventet ikke da jeg burde, var veldig ung og visste ikke at hvor spesielt dette var. Hadde jeg bare ventet da...12

[Gjest Kinga]

Jenter; hvordan kan en mann som ikke anser deg for "den rette", være den eneste rette for deg?

En annen ting med å bli hodestups forelsket på nytt: Det skjer gjerne en historisering av gamle forhold. De glemmes ikke, men blir ikke fullt så tilstedeværende i nåtiden. Man kan se tilbake og oppdage, godta og synes det er greit at ting gikk som de gikk - skeis.

Dette med å tro på at det bare finnes en mann blant milliarder som kan gjøre deg lykkelig; er ikke det en noe begrensende tankegang for seg selv og muligheter for egen lykke?

"Lykken er ikke en begivenhet, men en særegen evne" - Etienne Rey

12

[Kylie]

Fint svar Vibeke, men det er ganske tydelig at du ikke har kjærlighetssorg akkurat nå. Og at du enten er sammen med mannen i ditt liv nå eller ikke har truffet ham enda.

Helt sant at forelskelsen kan, som du sier historisere det gamle forholdet (eller kanskje bare fortrenger følelsene for en stund), men hva tror du skjer når forelskelsen blekner, da dukker nemlig de sterke følelsene opp igjen. Tro meg, jeg har virkelig prøvd.

I mange år har jeg sagt det samme som deg. At jeg ikke tror det er en som er den eneste rette. Jeg vet veldig godt hvorfor jeg mente det... fordi jeg visste at han jeg var sammen med ikke var den eneste rette / den store kjærligheten.

Jeg tror fortsatt at jeg kan få et godt liv sammen med en annen mann. Jeg vet jo heller ikke hvordan det ville vært å leve sammen med ham jeg elsker, så langt kom vi aldri, men jeg er redd at jeg alltid vil føle et savn etter han jeg aldri fikk, er redd jeg aldri vil føle meg hel uten ham...

_________________

Klem fra Kylie 1212[ Dette Innlegg er endret av: kylie den 2002-05-25 17:48 ]

[Gjest Anonymous]

Til Vibeke!

Ville bare si at jeg synes du skrev et kjempefint svar!!

Klem, Lisa-Beth

(ikke innlogget)

[Gjest Kinga]

Kylie - believe me: Jeg har knallsvart belte i kjærlighetssorg!

Det er håp!

Men sånne ord preller av som vann på gåsa når man depper rundt - jeg vet, jeg vet.

Gode klemmer fra

_________________

Vibeke 1212[ Dette Innlegg er endret av: Vibeke den 2002-05-25 17:55 ]

[tessa]

Vel..

jeg har ham tilfeldigvis der nå..

Den store..

Og det jeg tenker mest på er at

hvis jeg mister ham,

noe jeg sikkert kommer til å gjøre

grunnet avstanden mellom der vi bor,

så kommer jeg til å dø..

[Kylie]

Tessa, hvis du har ham, så må du ikke la noe ødelegge det dere har. Avstand kan ødelegge så masse, er det ingenting dere kan gjøre med avstanden?

Ta vare på hverandre og kjærligheten, men ikke glem å ta vare på deg selv oppi det hele!

Vibeke: Ja du har nok rett i at alle fornuftige ord preller av akkurat nå. Jeg har ikke hatt det slik som jeg har det nå i alle de åtte årene som har gått etter at jeg traff ham, heldigvis, men følelsene innhenter meg gang på gang. Nå er det ekstra ille fordi han holde på å bli sammen med ei jente og jeg er livredd for å miste ham igjen. Han er ogås min beste venn. Jeg hadde jo forstått det så altfor godt hvis han syns det er vanskelig å være venn med en ekskjæreste som fortsatt elsker ham nå når han starter et nytt forhold. Får nesten litt panikk ved tanken på at han ikke skal være en del av livet mitt på en eller annen måte.12

[Kylie]

og du, Tessa, vet du hva, at hvis du mister ham så kommer du faktisk ikke til å dø... men det føles sånn... lenge....12

[Gjest Anonymous]

jeg føler også at dersom ejg mister han helt så kommer jeg til å dø...

jeg vet selvfølgelig at det ikke skjer men uten han i livet mitt så blir hver dag så uendelig trist.

Jeg vil heller ha han som venn enn ingen ting. Og jeg vil helst være den beste vennen han kan få.

Vi hadde så mange felles drømmer, så mage felles planer.

Det skremmer vannet av meg at han kanskje en dag vil finne en annen å realisere disse drømmene med.

Men jeg virkelig elsker han og tror aldri jeg vil treffe en som han igjen.

Jeg håper selvfølgelig at jeg vil treffe en som jeg kan bli forelsket i eller som jeg kan bygge en fremtid med.

Men mannen i mitt liv får jeg ikke.

Han har jeg mistet...

Og jeg tror aldri jeg kommer til å elske noen slik igjen.

Jeg håper vi kan finne tilbake til hverandre...at han kan se hva han gir slipp på. At han kan se at tross i avstand og tvil som måtte være så er det verdt et forsøk....

Jeg lever i håpet...

Lykke til til alle dere som er i samme situasjon...og jeg håper dere klarer å finne ut av tingene.

Jeg depper og når jeg er helt nedfor så ringer jeg han.

Forteller han hvordan jeg har det, og han trøster og får humøret opp igjen for en stund.

Klem fra meg...

[Bertha]

Åhh...! Der traff du mitt svakeste punkt, Kylie. Han jeg aldri fikk og kanskje aldri noensinne får. Men jeg slutter aldri å håpe...

Sånn har det vært i 4 år nå og jeg holder på å bli gal. Vil så gjerne kvitte meg med de håpløse - kanskje/kanskje ikke - følelsene, men det er nesten umulig.

Hvordan jeg vet at han er den eneste rette? Det bare VET jeg. Det har med kjemi å gjøre. Når du møter et menneske for første gang, og det bare sier "klikk". Du kan se det i øynene hans og det faktum at han ikke vil slippe hånden din selv om han ikke kjenner deg da.

Æh... litt patetisk kanskje, menn sånn er det.

Men hvordan ville livet vært uten håpet om noe som er bedre enn det man har i dag?

Kjedelig...12

[Kylie]

Vet du, der beskrev du vårt første møte. Han var en kamerat av en venn av meg og jeg skulle bare hilse på ham, ta han i hånda å si navnet mitt og så sa det PANG for begge to. VI bare så på hverandre og holdt hverandre i hånda litt hardere og litt lenger enn det som egentlig er naturlig. Og begge husker det møte i detalj. Veldig rart for han var en liten lyshåret gutt, egentlig ikke den typen jeg pleide falle for sånn utseendemessig.

Jeg skrev tidligere i dag at det var vondt å se at andre har det på samme måte, men akkurat nå fant jeg litt trøst i det også, at noen kan forstå 100% hvordan jeg har det og hva det gjør med meg å ha det sånn...12

[Sander]

Kjære dere.

La meg slå et slag for håpet. Dere vil nok ikke se en 100% gjenkjennelse, men jeg har også hatt opplevelsen av "den ene".

Nå snakker jeg ikke om den første "dødelige" forelskelsen, som var fullstendig enveis. Det var et mareritt som pågikk i 9 år og som jeg ikke klarte å rive meg løs fra fordi jeg ikke så det meningsløse i at følelsene overhodet ikke ble gjengjeldt. Det var ikke kjærlighet, det var en hang-up. Etter to år uten noen form for kontakt, kom jeg over den.

Så møtte jeg henne som jeg aldri kom helt over. Det ble aldri oss, hun var forelsket i en annen, som hun etter hvert giftet seg med. Vi var sjelevenner, fra hennes side var det bare vennskap men fra min side var det alt. Jeg følte meg "hel" sammen med henne. Hun sa klart fra om hvor hennes følelser var, men det hjalp ikke, for jeg så gjennom vennskapet en åpning for å kunne ta del i hennes liv for bestandig. Håpet om at det kunne bli oss to likevel blusset opp en periode de hadde problemer i forholdet, og hun sa at hvis det ble slutt med han, så. Jeg utnyttet ikke situasjonen men holdt meg i bakgrunnen. Jeg hadde stor respekt for dem begge og ønsket ikke å ødelegge for dem. Vi bodde på den tiden på hver vår kant av landet, og kontakten var sjelden. Siste gangen jeg så henne var i bryllupet deres. Jeg ble ganske overrasket over å bli invitert, og trodde at vennskapet ville bli tatt opp igjen. Det gikk ikke slik, hun var aldri fortrolig med meg mer og jeg tok initiativet til å bryte all kontakt. Fra starten hadde det da gått 7 år.

Hva har kommet ut av dette? Jeg har lært å "dø". Hvordan den uutholdelige smerten ved å aldri kunne forenes gjorde at jeg valgte tomheten, som viste seg å være enda mer uutholdelig. Ved å bli der og ikke falle tilbake til drømmer om det gamle, så vendte livslysten og livsgnisten gradvis tilbake.

Etter denne har alle forelskelser vært relative, små eller store. En har vært stor nok til å sette meg ut for lang tid, men jeg kjenner meg fragmentert, ikke "hel" i hjertet lenger. Likevel har jeg håp om å oppleve en kjærlighet som er stor nok. Føler meg heldig i forhold til dere, for det har vært en uunngåelig avgjørelse for meg å komme meg videre. Det gjør vondt å tenke på dere som ikke kan gi opp fordi dere har et reelt håp. Jeg har bare et råd å gi, ikke la resten av livet stoppe opp, la dere inspirere av små gleder på andre områder og prøv å fokusere på det.

klem fra meg,12

[Kylie]

Takk for at du delte det med oss Sander! Det var sterkt å lese om hva du har opplevd.

Lykke til videre!12

[Cassandra]

Kjære Kylie og andre med kjærlighetssorg!!

Når jeg har det vondt så skriver jeg. Skriver og skriver og skriver. Det er det ENESTE jeg klarer å gjøre. Jeg sender inn ett resultat av smerte og sorg.

Din Kamp

Smerten kiler fingertuppene

før den åler seg opp min venstre arm

og slår seg ned i dypet av mitt hjerte

den pulserer og vokser seg stor

Mine tanker gir den næring

sammen med ditt vesen

Jeg går i tusen biter

Fragmenter av minner flyr forbi

mitt øye og tåren følger med

Minnene drukner i salt og renner sakte

ned i avløpet

veggene kveler mine hulk

din indre kamp er synlig

og jeg ser hvem som vinner

Og så trist som det er

når vet at det ikke blir

meg…

12

[Venus]

Er han den store kjærligheten FORDI du aldri fikk han?

Og føler egentlig han det samme?

Er dette tilfelle: Hvorfor er dere ikke sammen?

Jeg ser det gang på gang, og jeg har bare én ting å si: "Evig eies kun det tapte."

Våkn opp !!! Jeg tror du lever på en drøm.

Når du aldri har hatt han; hvordan kan han være din store kjærlighet ? Du kjenner han ikke, har ingen historie med han.

Gå videre, slutt å drømme, begynn å leve !!!

Kjærlighet er best når den er gjengjeldt !!!