Hvorfor fikk du barn?

[AnonymBruker]

Til dere som planla å få barn. Hvorfor ønsket dere å få barn?

Grunnen til at jeg lurer er fordi jeg synes det ser fryktelig slitsomt ut.

Slik har jeg oppfattet det:

Man må ofre all sin tid til å passe på et annet menneske, istedet for å gjøre de tingene man selv liker. Man må bruke pengene sine på ting som bleier, barnestoler og grøt i stedet for å ha mulighet til å handle de klærne man ønsker eller oppgradere boligen slik man ønsker. Man får ikke sove til man blir uthvilt, noen ganger ikke før barnet er 5 år gammel. Man får mindre kontakt med sine venner. Man kan få mindre karrieremuligheter, og dermed ofte dårligere råd. Man kan ofte ikke dra på alle feriene man ønsker eller være fleksibel med flytting dersom man vil flytte til storbyen for å være urban (det koster svin for mer enn 1 soverom) eller dersom det er gunstig i forbindelse med jobb.

Og:

Barn gråter mye, klager og sutrer mye. De er høylydte og krever oppmerksomhet 24 timer i døgnet. Det virker slitsomt å være gravid. Du kan ikke sende ungen i retur, da de bor hos deg i minst 18 år...

Huff...

Jeg skulle ønske jeg ville ha barn, men det høres bare så altfor altfor slitsomt ut.

Hva er egentlig fordelene med å ha barn? Hva gjør at det er verdt det? Hva var grunnen til at du fikk barn?

Og hvis det ikke var planlagt: Hva gjør at du trives med å være forelder likevel?

Siden folk velger å få TRE barn, så må jo noooooe være positivt med det.

[AnonymBruker]

En stor andel av de unge mødrene her på KG fikk barn fordi det e så mye enklere enn å være i vanlig jobb. Trodde de, i hvert fall

[AnonymBruker]

Jeg er gravid nå, det er mitt første barn.

Jeg vil se et menneske vokse opp, jeg vil ha noen å vise verden til, noen jeg kan lære hvordan man baker boller og som leende kan jage etter såpeboblene jeg blåser.

Ja, jeg vet at det ikke bare er fryd og gammen, og at det blir mangel på nattesøvn, men det er verdt det.

Det er vel de klassiske grunnene tenker jeg.

[AnonymBruker]

The hiiiiiills are aliiiiive, with the sooound of muuuusiiiic!

Det hørtes litt sukkersøtt ut. Sikker på at du har møtt en unge før? Jeg ser ikke så mange leende sukkersøte barn som jager etter såpebobler. Unger full av snørr i ansiktet som har tissa i kjeledressen sin derimot.

(mulig jeg ble litt kynisk her nå, men det hørtes bare litt for urealistisk ut, til at det skal være grunnen til at det er verdt det.)

[AnonymBruker]

Jeg er gravid med barn nummer to nå, og jeg tenker egentlig litt som deg, TS. Har ikke angret ett sekund på å få barn, men innser at jeg nok var lykkeligere uten. Da reiste jeg mye, var aktiv med diverse hobbyer, bodde i utlandet i perioder, hadde et stort sosialt nettverk.

For tiden går dagene med til typiske familieting (henting, levering i bhg, jobb, hjem og lage middag og leke med ungen, og så halvsove på sofaen etter barnet har lagt seg). Er sjeleglad for å ha mange fotoalbum fra min 'ville' fortid som jeg mimrer ved.

Grunnene til at jeg valgte å få barn, var vel disse:

Jeg møtte endelig en mann jeg kunne tenke meg å tilbringe livet med.

Jeg begynte å nærme meg slutten av 30-årene, og da blir alt på en måte stilt på spissen: enten får man barn NÅ, ellers går toget for alltid, og man ender kanskje opp som ulykkelig gammel dame uten familie.

Min mann og jeg har innfunnet oss med at vi er midt oppi den travleste fasen av livet nå, og om endel år kan vi ta med barna ut og reise igjen, og være litt mer uavhengige. Så er vi flinke til å gå ut med venner, gjerne en dag hver i helga. Det hjelper litt at mange av mine tidligere venner også er i småbarnsfasen, de har også gått litt i dvale, m.a.o.

Det var slett ikke skummelt å få barn, men slitsomt er det.

[Gjest Gjest]

Ble uplanlagt gravid da jeg var 26. Hadde vel ingen sterke øsnker om barn, men vi beholdt og har fått en til.

Ja, det kan være fryktelig slitsomt til tider og det er ikke noe man skal gjøre hvis man ikke ønsker det selv. For meg er det så enkelt at disse to søte små er jeg mer glad i enn i meg selv. Jeg hadde uten å nøle tatt en kule for dem. Kjærligheten jeg har til dem er så sterk at det ikke kan måle seg med noe annet og jeg er glad for å få oppleve det.

Men de som sier at livet ikke har mening uten barn, de tror jeg må ha hatt et stusselig liv fra før

[AnonymBruker]

Barn gir fantastiske gleder i hverdagen..

[Gjest ch]

Det som gjør det verdt det, er det smilende ansiktet som møter meg hver morgen når jeg trøtt og sjanglende kaver meg vei til rommet hennes. Gleden hun viser når hun lærer noe nytt. Tilfredsheten og roen hos oss begge når hun sitter på fanget og vi bare er stille sammen.

I natt sov jeg 1t før hun våknet og var våken 2 timer, og 3 timer etterpå. Likevel er jeg glad for å stå opp og møte dagen sammen med henne. Jeg kan le mens jeg vasker spy, fordi jeg tenker på noe rart hun har gjort. Jeg nynner glade sanger mens jeg skifter bæsjebleier, fordi hun stråler når hun hører musikk.

Jeg savner av og til å kunne gjøre hva jeg vil, men ti minutter senere merker jeg at det eneste jeg virkelig vil, er å se Tulla vokse opp

Derfor har jeg barn.

[AnonymBruker]

The hiiiiiills are aliiiiive, with the sooound of muuuusiiiic!

Det hørtes litt sukkersøtt ut. Sikker på at du har møtt en unge før? Jeg ser ikke så mange leende sukkersøte barn som jager etter såpebobler. Unger full av snørr i ansiktet som har tissa i kjeledressen sin derimot.

(mulig jeg ble litt kynisk her nå, men det hørtes bare litt for urealistisk ut, til at det skal være grunnen til at det er verdt det.)

Ja, jeg har sett hvor ekle unger kan være. Jeg er eldst i søskenflokken, og til og med da jeg var unge syntes jeg de som var yngre enn meg var ekle. F.eks om vi lekte i sandkassa, så var det alltid en av de yngre som hadde snørr rennende ut av nesa. På toppen av alt festet det seg sand i snørra, så det ble ekstra tydelig. Grøss.

Alt dreier seg om hva man ønsker å fokusere på. Det er ingen drømmejobb å tørke snørr, men det må gjøres.

Jeg gleder meg til barn, og da kommer drittbleier, snørr og denslags ikke øvers i tankerekka.

Og ja, jeg har skiftet bleier, og jeg VET at de ikke dufter roser og fioler. Jeg har vært barnevakt for yngre søsken og naboer, og det er en salig blandig av søte og ikke-fullt-så-søte ting.

TS spurte nå etter hvorfor folk vil ha barn, og da trekker jeg selvsagt frem kun det som er positivt. Hva vil du jeg skal skrive? At jeg ønsker meg barn fordi jeg elsker å skifte skittbleier?

[AnonymBruker]

Ble uplanlagt gravid da jeg var 26. Hadde vel ingen sterke øsnker om barn, men vi beholdt og har fått en til.

Ja, det kan være fryktelig slitsomt til tider og det er ikke noe man skal gjøre hvis man ikke ønsker det selv. For meg er det så enkelt at disse to søte små er jeg mer glad i enn i meg selv. Jeg hadde uten å nøle tatt en kule for dem. Kjærligheten jeg har til dem er så sterk at det ikke kan måle seg med noe annet og jeg er glad for å få oppleve det.

Men de som sier at livet ikke har mening uten barn, de tror jeg må ha hatt et stusselig liv fra før

Jeg hadde et helt normalt liv før jeg fikk barn, men nå som jeg har fått dem mener jeg faktisk at livet ikke har en så viktig mening uten barn. Sier ikke at det er sånn for alle, og at barnløse har et meningsløst liv. Men for meg er den viktigste meningen med livet barna mine, men det betyr ikke at jeg hadde et stusselig liv før.

[AnonymBruker]

Det som gjør det verdt det, er det smilende ansiktet som møter meg hver morgen når jeg trøtt og sjanglende kaver meg vei til rommet hennes. Gleden hun viser når hun lærer noe nytt. Tilfredsheten og roen hos oss begge når hun sitter på fanget og vi bare er stille sammen.

I natt sov jeg 1t før hun våknet og var våken 2 timer, og 3 timer etterpå. Likevel er jeg glad for å stå opp og møte dagen sammen med henne. Jeg kan le mens jeg vasker spy, fordi jeg tenker på noe rart hun har gjort. Jeg nynner glade sanger mens jeg skifter bæsjebleier, fordi hun stråler når hun hører musikk.

Jeg savner av og til å kunne gjøre hva jeg vil, men ti minutter senere merker jeg at det eneste jeg virkelig vil, er å se Tulla vokse opp

Derfor har jeg barn.

Godt svart.

Når man ikke angrer etter å ha blitt vekket midt på natta for å tørke spy, DA må det være noe spesielt å være mor.

TS

[AnonymBruker]

Jeg hadde et helt normalt liv før jeg fikk barn, men nå som jeg har fått dem mener jeg faktisk at livet ikke har en så viktig mening uten barn. Sier ikke at det er sånn for alle, og at barnløse har et meningsløst liv. Men for meg er den viktigste meningen med livet barna mine, men det betyr ikke at jeg hadde et stusselig liv før.

Men hvorfor er de den viktigste meningen? Hva gjør at de gir livet ditt mening?

TS

[AnonymBruker]

Men hvorfor er de den viktigste meningen? Hva gjør at de gir livet ditt mening?

TS

Fordi det gir meg en enorm glede å se at de har det bra. Alt det rare de sier og gjør, smilene demmes og latteren

[Marikke]

Både mannen og jeg var enige om at vi ville ha barn, og vi var ganske enige om hvorfor også: Vi ønsker ikke å bli gamle uten å ha fått barn. Vi kunne ikke se for oss en alderdom uten voksne barn som kommer på middag og forteller om kjærester og utenlandsturer, jobb og utdanning. Og så barnebarn, selvfølgelig. Så stusslig å være gammel uten barn, liksom.

Vi var jo selvfølgelig klar over at barn er mye jobb før de blir voksne, da, men vi var nok faktisk ikke forberedt på hvor mye glede de gir og hvor glad man blir i dem allerede fra de er bittesmå.

[AnonymBruker]

Jeg skjønner hvorfor du tenker som du gjør, TS. Jeg har også vært der.

Men jeg ønsker meg en familie. Mannen er heldig å ha en veldig sammensveiset familie, og jeg ser hvor mye glede svigers har av barna sine (og barnebarna) i dag. Det ønsker jeg meg for mannen og meg i fremtiden også. (Og jeg vet at det ikke nødvendigvis kommer til å bli sånn, men svigers er fantastiske mennesker som har gjort mye riktig i oppdragelsen av barna, og jeg tror mye av svaret ligger der, så de er et eksempel til etterfølgelse)

Men da må man også gjennom småbarns- og tenåringsperioden.

Etterhvert for min del snek det seg inn et ønske om andre opplevelser også. Jeg elsker virkelig reiser, og har vært rundt i store deler av verden. Men likevel var hverdag hverdag. Klart, jobben gir jo en viss glede, i hvert fall tidvis, men jeg hadde følelsen av å bare jobbe for å kunne dra på en fin ferie hvert år. Var det virkelig alt?

Vi får vår første i løpet av året, og selv om jeg ikke gleder meg til spebarnstiden, ser jeg frem til å følge det lille mennesket vokse opp. Og i motsetning til det mange ser ut til å tro, har jeg ingen forventninger om at "livet er over" når ungen kommer. Vi kommer fremdeles til å dra på ferier og gjøre kjæresteting. Jeg ser i hvert fall ingen grunn til at det ikke skal gå, med litt tilpassning.

[AnonymBruker]

Både mannen og jeg var enige om at vi ville ha barn, og vi var ganske enige om hvorfor også: Vi ønsker ikke å bli gamle uten å ha fått barn. Vi kunne ikke se for oss en alderdom uten voksne barn som kommer på middag og forteller om kjærester og utenlandsturer, jobb og utdanning. Og så barnebarn, selvfølgelig. Så stusslig å være gammel uten barn, liksom.

Vi var jo selvfølgelig klar over at barn er mye jobb før de blir voksne, da, men vi var nok faktisk ikke forberedt på hvor mye glede de gir og hvor glad man blir i dem allerede fra de er bittesmå.

Det er faktisk den eneste grunnen jeg ser til å få barn. At det blir hyggelig når de blir voksne og kommer på besøk med barnebarn etc. Og at det blir stusselig å bli alene dersom mannen min dør før meg og vennene mine er opptatt med sine egne familier.

TS

[AnonymBruker]

Vi får vår første i løpet av året, og selv om jeg ikke gleder meg til spebarnstiden, ser jeg frem til å følge det lille mennesket vokse opp. Og i motsetning til det mange ser ut til å tro, har jeg ingen forventninger om at "livet er over" når ungen kommer. Vi kommer fremdeles til å dra på ferier og gjøre kjæresteting. Jeg ser i hvert fall ingen grunn til at det ikke skal gå, med litt tilpassning.

I vårt tilfelle så ser det ut til at vi blir ganske låst med barn. Vi har ikke en familie som står klar for å sitte barnevakt i mer enn toppen et par timer i året. De er ikke så glad i barn, og tilbyr seg aldri å sitte barnevakt, og dersom de gjør det så er det nesten så de skal ha betalt...

TS

[Gjest sweetlittlemiss]

Mitt svangerskap var ikke planlagt... Men både jeg og faren til barnet ble enige om å beholde og dette er noe av det fineste jeg har fått til noengang.

Mye strev, men jeg syns faktisk det bare er morsomt, noen dager er bedre enn andre, men sånn er det jo for et voksent menneske også!

Pengene blir det mindre av, men nå til dags får du kjøpt bleier og mat til baby billig, og ammer du så slipper du mye kostnader der. Jeg selv ammet ikke, men vil ikke si det er dyrt å ha en baby nei, blir nok dyrere hvor eldre de blir Uansett er ikke penger ALT for meg, som for mange andre...

Og alle som klager på mødre som ikke har noen utdanning, nå til dags kan du ta utdanning og gå skole når du er gammel og grå, så jeg vil ikke si at det har noenting å si om du ikke er ferdig med skolegang før du velger å få barn....

Nei, å få barn er ingen dans på roser, men det er heller ikke et mareritt

Hvis man ikke vil ha barn, så vil jeg ikke anbefale å prøve. Man må være klar på en eller annen måte.....

Og ting du liker får du gjort alikevel, du bare får ikke gjort det hver dag eller hver helg, men da gleder man seg jo mye mer til noe gøy skal skje

[AnonymBruker]

Jeg er ferdig med utdannelsen. Har jobb og garantert inntekt. Er gift. Samlet har vi helt ok inntekt (rundt 900 000 i året). Vi er begge voksne og modne mennesker. Så det er ikke noe "galt" for at vi skal få barn nå, i forhold til at vi ikke har fått gjort oss ferdig med det man "skal" her i livet.

Jeg er bare utrolig bekymret for at det skal bli så slitsomt at det ikke føles verdt det i det hele tatt. Jeg vil jo ikke angre, og la barnet føle seg mindre elsket enn andre barn.

Jeg er redd for at jeg skal bli så sliten at jeg bare vil sove 24 timer i døgnet og ikke klarer å ta vare på barnet, og kommer til å hate meg selv og livet mitt. At jeg kommer til å være kronisk sliten, sur og misfornøyd.

Samtidig så må man til slutt ta et valg, da man ikke kan vente for lenge. Og jeg er redd for at hvis jeg ikke får barn, så vil jeg angre som en idiot når jeg blir for gammel og det er for sent. Så jeg prøver bare å se hva det er som gjør alt strevet verdt det. Det virker så syyyykt slitsomt. *dra seg i håret*

Samtidig er jeg nok en person som bekymrer seg i overkant mye, og hvertfall ikke en person som ville fått en unge bare fordi jeg tenkte det kunne vært koselig. Her skal hver minste lille detalj reflekteres over. Guri så sliten jeg blir av meg selv :gjeiper:

TS

[AnonymBruker]

For min egen del, så har det vært riktig å vente så lenge som jeg har.

jeg er idag gravid med min første, og mest sannsynelig eneste barn. Og jeg var ikke i rett situasjon i livet til dette før nå, 37 år gammel.

jeg har levd livet, jeg har gjort ufattelig mye moro, og prioritert meg selv 130% og litt til. Satt meg selv foran alt og alle andre, stort sett, reist, brukt penger på det jeg vil, opplevd og grepet masse sjanser. Jeg har gjennomlevd både kjempekriser og helt fantastisk opplevelser, og hver eneste en av dem har vært viktige for meg, og er det for resten av livet.

Hvis det hadde vist seg at jeg ikke kunne fått barn, så ville livene våre fortsatt i noe av samme, helt klart med mening, jeg mener, det blir hva man gjør det til! Uten barn, så skaper man mening med det man synes er viktig å bruke tid og seg selv på.

Når jeg traff sambo, og vi ble kjent, ble vi tidlig enige om at vi faktisk ønsket barn sammen. Ikke fordi noen av oss er redd for å bli ensomme som voksne, men rett og slett fordi vi ønsker oss dette kjærlighetsbarnet.

Vi vil oppleve dette nå, jeg er gravid helt i starten nå, og kjenner at noe kommer til å knuses inni meg dersom jeg er en av de uheldige som mister. Det vil være en sorg utover det jeg kan beskrive.

Vi ønsker å oppleve den kjærligheten barn bringer, oppleve det lille vesenet som er avhengig av oss, som er alt for oss og vi er alt for det (jaja, ikke bestandig da..) Gledene og opplevelsene og kjærligheten. Det å ha noe i livet som er større og viktigere en en selv, en all verdens reising og festivaler og opplevelser.

Men vi ønsker også bare ett barn, nettop fordi vi ønsker å fortsette å reise, fortsette å trene, ha hobbyer. Og vi mener utifra hva vi ser rundt oss, at dette fint lar seg gjøre, spesielt for de som bare har ett barn.

Så HELE verden vil ikke endre seg, også her blir det hva man gjør det til.

vi har også familie og venner som gleder seg med oss, og som kommer til å med glede sitte barnevakt, ta ungen en helg, en uke. Så det er overhode ikke slik at ikke jeg f.eks kan stikke av på ett event iforhold til hobbien min, hvis jeg ser at jeg ønsker det.