Deprimert og sliten

[AnonymBruker]

Jeg håper denne tråden får stå, for jeg spør ikke etter profesjonell hjelp eller snakker om selvmord e.l Jeg trenger ganske enkelt noen som ser situasjonen min utenfra.

Velger å være AB nå, da dette er ganske sårt...

Jeg er en jente på 21 år, gift med drømmemannen og gravid med vårt første barn. Er nå i uke 13.

Jeg er utdannet hudpleier, og veldig stolt av det. Slet veldig med å få ferdig utdannelsen, hadde bl.a. opphold på noen år før jeg endelig ble ferdig.

Jeg har hatt moderate psykiske problemer siden jeg var ca.14 år

Jeg var i et slags forhold da jeg var 17-18 år hvor jeg ble psykisk misbrukt og herjet mye med. Dette ble vel dråpen, så da jeg endelig klarte å bryte med ham, ble jeg alvorlig deprimert og sluttet på skolen.

Jeg var vel mer eller mindre sengeliggende i flere måneder, og fikk til slutt krisehjelp hos DPS der jeg ble behandlet over noen måneder. Her begynte jeg også på temmelig sterke medisiner.

Ikke lenge etter møtte jeg han som nå er mannen min og vi ble gode venner. Han tok vare på meg og hjalp meg til å bli selvstendig og til i det hele tatt å hjelpe meg selv.

Etter hvert utviklet det seg, og vi ble kjærester og til slutt giftet vi oss. Vi har det veldig bra sammen, og han er på alle måter min nærmeste og beste venn.

I løpet av tiden sammen har jeg blitt mye bedre, tilnærmet frisk vil jeg si, selv om jeg ikke klarte å slutte på medisiner.

Jeg bestemte meg for å fullføre utdannelsen min, og jeg jobbet ved siden av. Synes selv jeg klarte meg veldig bra.

Men i mai (2011) begynte problemene igjen. Vi har det fortsatt veldig bra sammen, men tilsynelatende uten grunn, ble jeg dårlig.

Jeg 'klappet' fullstendig sammen, og kjente meg igjen fra sist gang. Jeg hadde fått en depresjon. I samråd med legen ble vi enig om at en sykmelding foreløpig ville lønne seg, slik at jeg kunne fullføre utdannelsen.

Denne gangen var jeg derimot ikke i noen 'krise' og slet med å få hjelp. Jeg ble satt, og står fortsatt på, diverse ventelister, uten noen fremgang. Jeg ble ikke bedre, og etter at jeg til slutt klarte eksamen, ble jeg satt over på AAP. Ikke fordi jeg ikke ville jobbe, men fordi jeg da hadde bedre muligheter for behandling og tiltak.

Jeg kom inn på et flott tiltak i byen jeg bodde, og trivdes veldig med det. Etter hvert begynte jeg å føle meg bedre.

Så skjedde det en del både i familien vår og blant venner som gikk sterkt innpå oss, og da spesielt meg. Det ble et ork å bo der vi bodde, og etter flere måneder med mas, bestemte vi oss for å flytte til en by i nærheten der vi hadde noen bekjente. Også for å kunne få en litt 'ny start'. Jeg følte meg så bra at jeg begynte å søke på noen småjobber og praksisplasser i den nye byen.

Så ble jeg gravid. Det ble et sjokk, men det var aldri noe alternativ å ikke beholde. Jeg har ønsket meg barn så lenge jeg kan huske, og jeg hadde det jo temmelig bra og tenkte at dette skal jeg klare.

Jeg ble rådet til å slutte på medisinene, (på grunn av barnet) og jeg valgte å gjøre det. Jeg tenkte at det kom til å bli tøft, men at vi fikk ta det som kom.

Det gikk vel egentlig bedre enn fryktet, men sakte men sikkert, ble jeg alikevel dårligere.

Jeg har slitt mye med kvalme og tap av energi, og på grunn av dette har jeg ikke fått komme i nytt tiltak hos Nav enda. Så da går jeg bare her og blir mer og mer deprimert.

Jeg står på venteliste hos det psykiske helsevernet hos kommunen, så vi får jo se hva de evt. kan gjøre.

Jeg har også begynt å få en angst som jeg aldri har kjent på før, og jeg som egentlig liker litt tid for meg selv, klarer ikke å være alene.

Mannen min er for tiden sykmeldt på grunn av en fysisk skade, men jeg gruer meg så mye til han skal tilbake på jobb, at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg.

Jeg kjenner ikke så mange her, og når jeg er så dårlig, blir det til at jeg bare sitter inne her, går rundt i leiligheten eller ligger på sofaen.

Vi har en hund, så denne drar meg jo opp og ut, men bortsett fra det, gjør jeg egentlig ingenting. Møter ingen og lever helt isolert her inni min lille boble. Og jeg blir bare verre og verre.

Jeg vet at mannen min synes det er veldig trist, men han hjelper meg så godt han kan, og takler det generelt veldig fint. Jeg er redd for at det blir for mye for ham, og det snakker vi mye om, men han sier at det går fint. Han visste jo hva han gikk til, da jeg også var veldig dårlig da vi møttes, men samtidig ønsker jeg jo så mye bedre for ham.. Veldig vondt å ha det sånn..

Som sagt så tenker jeg ikke på selvmord eller noe sånt, det er liksom ikke sånn. Men jeg sliter med å se meningen i ting og vitsen med å stå opp. Alle dager blir like og glir inn i hverandre..

Jeg vet ikke helt hva jeg ønsker med dette innlegget. Jeg ønsker vel kanskje å få tilbakemeldinger på historien min, men samtidig ønsker jeg gjerne å høre fra noen som har hatt det lignende, og om det er grep jeg kan ta for å gjøre meg bedre selv..

Jeg kjenner jo at jeg ikke kan ha det sånn her, samtidig er det vanskelig når jeg ikke kan se hva som direkte er problemet.

Snart kommer det snart en baby, og jeg vil jo gjerne være den beste mammaen som mulig.