Nysgjerrig jente på 10 år

[Gjest Lilja]

Min samboer har en datter fra tidligere. Hun er så enormt nysgjerrig og har ekstremt lange ører. Hun hører alt som blir sagt og spør oss ut om det om hun ikke har fått med seg alt. Dersom jeg f.eks snakker i tlf. spør hun hvem det er og hva den personen ville osv. Hun får stadig beskjed av far om å ikke være så nysgjerrig, men det hjelper ikke. Jeg tok det opp med henne i dag da jeg ble irritert over at hun lurte på hva personen jeg snakket med i telefonen hadde sagt. Hun klarer ikke å slutte å spørre om alt. FRYKTELIG irriterende vane som jeg mener burde plukkes av henne. Noen råd?

[Gjest Fighter]

Kanskje dere burde prøve å ha færre hemmeligheter for henne? Litt privatliv skal selvfølgelig alle ha, men at barn spør og lurer er også helt naturlig.

[Gjest Lilja]

Dette handler da ikke om ha hemmeligheter for henne!. Det virker som om hun er redd for å gå glipp av den minste ting. Ja, barn er nysgjerrige men det er virkelig grenser. Det er ganske plagsomt når hun spør hele tiden. Vi blir avbrutt i enhver samtale vi har for at hun spør om noe hun ikke forsto i samtalen. Hun kan f.eks sitte og tegne og vi tror hun har nok med det, men neida. Ørene er på stilk. Det er faktisk ganske uhøffelig. Tenk om hun gjør det samme borte hos andre!

[Pusekatt]

Forklar henne vennlig, men bestemt at "jeg/vi snakket ikke til deg". Ferdig med det.

Det er ikke alt barn har krav på å vite, og spesielt ikke hvem du snakker med i telefonen!

Vær unnvikende, og still spørsmål tilbake.

-Hvem snakket du med på tlf?

-En jeg kjenner.

-Hvem da?

-Hvorfor er det viktig for deg å vite?

osv

[Lille Rosin]

Det at hun avbryter en samtale er uhøffelig, forklar henne det og be henne vennligst vente til dere er ferdige før hun kommer med sine spørsmål. Vær bestemt men vennlig: Ikke noen forklaring på noe som helst før samtalen er avsluttet. Er det blitt snakket om noe hun ikke har noe med så forklarer du det etterpå i en bestemt men vennlig tone. Vi voksene har faktisk ting å prate om som ikke angår barn!!!

Dette med avbryting og masse spørsmål grunner ofte i stort behov for oppmerksomhet. Finn ting som dere kan snakke om som hun også kan være med på. Kanskje det hjelper?

[Gjest Abelone]

Skjønner at det kan være irriterende, og det er sikkert viktig å sette grenser for henne slik at hun ikke tar fokus hele tiden.

Men prøv å tenke på om det kan være noe som ligger bak denne "nysgjerrigheten". Kanskje hun er utrygg? Har det skjedd noe i livet hennes forut for denne perioden startet? Kan det være at hun har behov for å sjekke og kontrollere omgivelsene fordi noe i dem er truende for henne? Har hun store hemmeligheter selv?

Kanskje dere skulle prøve å la være å tenke på dette som bare irriterende en stund, og heller tenke bekymring for henne ei stund, bare for å sjekke ut om det kan være noe som plager henne.

Det er ikke sikkert det er det, men det kan være uttrykk at noe er utrygt for henne.....

[Gjest Anonymous]

Snakk ikke om ting dere imellom som ikke er beregnet på barn. Det er enkelte ting man venter med til de er i seng. Iallefall slik hun er.

[Psst...]

Tja, jeg synes det er helt naturlig å være nysgjerrig. Det kan også være at jeg avbryter midt i en samtale hvis det er noe jeg ikke riktig forsto eller fikk med meg. Og jeg går faktisk ut fra at hvis det var noe de ikke ville at jeg skulle få med meg, så hadde de hatt den samtalen når jeg ikke var tilstede.

Det hender fremdeles at jeg spør min mor om hvem hun snakket med i telefonen. Hvorfor jeg gjør det? Vel, jeg er litt nysgjerrig jeg også.

Min datter lurer også på hvem jeg snakker med i telefonen, og da forteller jeg henne det ganske enkelt. Hun er 9 år og vil gjerne ha med seg alt som foregår rundt henne. Jeg ser ikke det som noe stort problem.

Hvis hun derimot avbryter mange ganger under en samtale, ber jeg henne vente til vi er ferdige å snakke.

Man får ikke svar hvis man ikke spør...

[Pusekatt]

Tja, jeg synes det er helt naturlig å være nysgjerrig. Det kan også være at jeg avbryter midt i en samtale hvis det er noe jeg ikke riktig forsto eller fikk med meg. Og jeg går faktisk ut fra at hvis det var noe de ikke ville at jeg skulle få med meg, så hadde de hatt den samtalen når jeg ikke var tilstede.

:o Det skal da ikke være slik at man må gå ut dersom man skal snakke om noe som man ikke egentlig trenger input fra andre (barn) om!!!

F.eks. hvis man sitter i stuen, ett barn ser på TV, ett barn sitter og perler og ett barn tegner, og mor og far snakker sammen om et-eller-annet; man kan snakke SAMMEN selv om det er andre mennesker til stede.

Avbrytelser er en forbannet uting, og det er skikkelig uhøflig, og bør plukkes av barn så tidlig som mulig.

[~Moon~]

Er ikke det ganske vanlig da, at barn i en viss alder spør om alt mulig ?

Hvorfor det,hvem er det, hva gjør du nå, hvorfor det og hvorfor det, til alt mulig ?

Si ifra at å avbryte er uhøflig og at når du snakker i telefonen er det en samtale mellom deg og personen i andre enden av røret.

[Delfia]

Si klart fra til henne at det er uhøflig og frekt å lytte til samtaler,uansett om det er mellom voksne eller barn. At hun i tillegg avbryter og kommer inn med spørsmål oppfatter jeg som frekt.

Barn er nyskjerrige ja,men det går også grenser...

Man trenger jo ikke ta opp delikate temaer som ikke er for barneører,men en normal samtale mellom to vokse skal gå ann.

Jeg var på besøk hos et vennepar her om dagen. De har en sønn på 8 som er akkurat sånn som du beskriver din samboers datter. Han fikk klar beskjed og måtte gå i TV stuen eller stikke ut en tur dersom han skulle blande seg inn i det vi voksne snakket om.

Selvsagt skal ikke barn oversees,men de trenger heller ikke få med seg alt vi snakker om.

[Psst...]

Jeg kan da ikke se at det er frekt å lytte til samtaler som foregår rett ved siden av deg. Da må man jo putte bomull i ørene.

Barn er nysgjerrige, og det skal vi være glade for. Jeg vil heller ha et barn som spør en gang for mye enn en gang for lite.

Mange avbrytelser kan være irriterende-ja-men da kan man jo si til barnet at man skal forklare etterpå. Hvis det dreier seg om noe barnet ikke bør forklares - da får man ta den samtalen når barn ikke er tilstede. Det bør ikke komme som noen overraskelse på noen at barn har lange ører.

[Gjest Mayamor]

Har også en stedatter på 10 år.

Hun er også nysgjerrig.

Tror rett og slett at det er helt normalt for alderen...

Hun er ikke nysgjerrig for å være ond - men bare fordi hun rives mellom det å være et barn samtidig med at hun er i ferd med å bli en ung dame...

Ikke kjeft på henne - men prat med henne på et mer voksent plan og fortell henne at av og til må du få prate med andre voksne uten at hun spør og graver...

Gled deg over å ha en normal stedatter i huset...

Lykke til.

Mayamor

[Zafir]

Tror rett og slett at det er helt normalt for alderen...

Hun er ikke nysgjerrig for å være ond - men bare fordi hun rives mellom det å være et barn samtidig med at hun er i ferd med å bli en ung dame...

Mayamor

Jeg husker det akkurat slik fra da jeg var lita og 'nysgjerrig'; nemlig å kunne lære meg "voksenprat"...og for å kunne forstå hva som ble sagt i f.eks telefonen så spurte jeg opp igjen etterpå.

Vet ikke om det kan være slikt i deres tilfelle, men det trenger ikke å være værre enn det. Selv om jeg forstår at det er irriterende å bli avbrutt hele tida, har selv ei jente som er i den 'epoken'....tålmodighet er en dyd

[Marianne]

Min 10 åring er og sånn og de aller fleste i klassen hennes så det ligger nok litt i alderen ja. Vi kan sitte og snakke og så kan hun lure på hvorfor vi snakker om det. Det forstod jeg ikke mor hva mente dere. Vi sier at nå snakker mor og far sammen og du må vente litt, ellers så forklarer vi henne kort hva vi snakker om så blir hun og med i diskusjonen.

[Pusekatt]

Jeg kan da ikke se at det er frekt å lytte til samtaler som foregår rett ved siden av deg. Da må man jo putte bomull i ørene.

Barn er nysgjerrige, og det skal vi være glade for. Jeg vil heller ha et barn som spør en gang for mye enn en gang for lite.

Selvsagt, men alt til sin tid. Å avbryte en samtale man selv ikke er del av fordi man lurer på hva som egentlig blir sagt er en uting. Da får man heller vente til den ene har pratet ferdig/at den ene er ferdig i telefonen eller hva som helst

Mange avbrytelser kan være irriterende-ja-men da kan man jo si til barnet at man skal forklare etterpå. Hvis det dreier seg om noe barnet ikke bør forklares - da får man ta den samtalen når barn ikke er tilstede. Det bør ikke komme som noen overraskelse på noen at barn har lange ører.

Helt klart, men jeg har ikke helt sansen for at barn har rett til å vite hva som blir pratet om til enhver tid heller. Ei heller at man må nærmest gjemme seg bort for å ta telefonen slik at barnet skal slippe å måtte være nysgjerrig på hva som blir snakket om eller hvem man snakker med.