Sambo ønsker ikke flere barn - mulig gravid

[:-) anna]

Skjønner deg veldig godt jeg Mindy.

Jeg har en mann som har et barn fra før, vi har ett sammen... og det var ikke bare enkelt å bestemme om vi skulle få flere eller ikke.

På den ene siden bør jo jeg respektere at han ikke vil ha flere...

men han bør også respektere at jeg synes det er lite å ha bare ett barn (jeg ) og at det kan bli et stort savn i mitt liv.

Stikkordet er beveggrunner. Når man ikke kan inngå noe kompromiss så må man finne ut hvem som har best grunner til å skifte mening.

Hvem kan leve med den andre løsningen med minst mulig smerte.

I dette tilfelle er jo det at du allerede er gravid ved et uhell en sterk beveggrunn for at dere skal få et barn til. Dere var tross alt

Fortell ham det så fort som mulig. Det blir nok ubehagelig, men det må jo gjøres så det er i grunn ingenting å vente med. Vær ærlig og si at du ikke hadde planlagt dette.

Og lykke til!!

[Gjest Hilde K S]

De gangene jeg har trodd jeg har vært gravid har mannen vært den første som har fått vite om mistankene mine.

Jeg tror han hadde blitt sur om jeg hadde tatt en test og så kom det en beskjed utfra det blå om at jeg var gravid.

[Gjest mamsen25]

Jeg vil, som mange andre, råde deg til å fortelle mannen din om det! Det er viktig at han får være med fra starten! Uansett hva som skjer! Han er jo fullt klar over at det kan bli barn, ja når du vet :-? Vi har fire herlige barn. Ett særkullsbarn hver og to sammen, og vi ønsker fler, selv om familien syns det holder... Håper dere får ordnet det sammen! Lykke til!

[Gjest Ulogget Meta]

Ser du får endel pes her. Syns ikke det var helt nødvendig.

Det er begges ansvar å forsikre seg om prevansjon, så mannen er akkurat like "skyldig" syns jeg.

Jeg er håper at mannen din etterhvert syns at det er greit med flere barn. En ting er å tenke på det sånn rent hypotetisk. En annen ting er når du faktisk er gravid. Håper han støtter deg hvis det skulle vise seg at du er gravid.

Sender deg en bunke klemmer og håper alt ordner seg

Meta

[Englepusen]

Du får ta en test da så finner du ut om det er noe å bekymre seg for. Og snakk med samboeren din!

Jeg syns ikke man bør tvinge et barn på noen som ikke vil, det er tross alt et veldig stort ansvar det er snakk om.

Hadde det vært meg og mannen min hadde nektet plent så hadde jeg tatt abort. Men det er nå min mening.

[Gjest Tex]

Syns også at folk var unødvendig små-ekle med deg her.....

Det skal faktisk to til for å lage barn, og med mindre du har løyet på deg en eller annen form for prevensjon burde mannen mdin være såpass oppegående at han skjønner at du kunne blitt gravid.

Men klart du må ta en test, helst med mannen din til stede.....

Her i huset har mannen min satt foten klart ned for flere barn, jeg har to fra før og han har ingen.

Men husfrua har gjort det klinkende klart at dersom en graviditet skulle oppstå (jeg har blitt gravid på pillen før) er abort uaktuellt.

Da vet han hva han har å forholde seg til.....

[Gjest Mindy]

Takk for mange fine svar. Ikke alle som er like positive, men må vel alltid regne med å få litt pes her inne ja :D

Samboeren og jeg snakket så vidt om det i går. Han sa at "vi skal ikke ha flere barn" men han så ikke så veldig alvorlig ut. Har tenkt meg ut å kjøpe test i dag. Det er noen som skriver at dersom mannen ikke ville ha barn så hadde hun tatt abort. Jeg føler ikke at det er så enkelt for meg. Jeg ser helt klart utfordringene med å ha 4 barn, og to små så tett. Jeg er heller egentlig ikke motstander av abort men når jeg ser på min nydelige lille datter og tenker på å ta abort så blir det en helt annen sak. Det tror jeg faktisk ikke jeg vil klare (har tatt en abort mange år tilbake). Til informasjon så var samboeren helt klar over at jeg ikke brukte prevansjon. Han visste også at minipillene var i hus og at jeg skulle til å begynne med de. Jeg føler meg likevel litt skyldig siden jeg ikke ville han skulle "kappe strengen" sånn med en gang.

[Loolaa]

Til informasjon så var samboeren helt klar over at jeg ikke brukte prevansjon. Han visste også at minipillene var i hus og at jeg skulle til å begynne med de. Jeg føler meg likevel litt skyldig siden jeg ikke ville han skulle "kappe strengen" sånn med en gang.

Du har ingen grunn til å føle deg skyldig. Han er en voksen mann, han visste at dere kun bruke kondom som prevensjon (hvis jeg har skjønt det rett). Dere glemte det en natt og han var da vitterlig der! Da kan han ikke legge skylden på deg i etterkant. Dere var TO om det.

[Gjest Mindy]

.... og testen var positiv. Vi måtte le litt begge to. Situasjonen blir liksom så uvirkelig og underlig. Han var ikke skrekkelig negativ men plutselig blir huset alt for lite (det var egentlig for lite fra før). Heldigvis har vi allerede en minibuss :-) så det blir plass til alle barna dersom vi velger å beholde. Jeg kjenner at jeg allerede er veldig innstilt på å beholde. Tror jeg ville slite lenge med å akseptere det om jeg fjerner det.

[Pusekatt]

.... og testen var positiv. Vi måtte le litt begge to. Situasjonen blir liksom så uvirkelig og underlig. Han var ikke skrekkelig negativ men plutselig blir huset alt for lite (det var egentlig for lite fra før). Heldigvis har vi allerede en minibuss :-) så det blir plass til alle barna dersom vi velger å beholde. Jeg kjenner at jeg allerede er veldig innstilt på å beholde. Tror jeg ville slite lenge med å akseptere det om jeg fjerner det.

Det er bra at du snakket med ham om det, og at du tok en test såpass raskt!

Håper dere greier å finne frem til en løsning - i fellesskap - som passer dere begge.

Lykke til!

[Gjest Anonymous]

Jeg har vært i nøyaktig samme situasjon som deg. Han hadde to ganske store barn fra før og var ferdig med å få barn helt til han møtte meg. Han ble glad da jeg ble gravid første gang, og alt var bra men slitsomt etter fødselen. Vi "slurvet" også med prevensjonen, dvs det ble bare aldri til at jeg fikk noe, og kondom var bare uaktuelt (spise drops med papir på osv.). Men så ble jeg gravid og han var helt imot det. Jeg kom så langt at jeg kom til poliklinikken for å ta abort, men da det skulle starte for alvor takket jeg for meg og dro hjem. Jeg greide bare ikke, alt i meg strittet imot og jeg visste at om jeg gjorde det, ville jeg angre, og om jeg ikke gjorde det ville det bli slitsomt men jeg ville ihvertfall ikke angre.

Han ble helt kald og graviditeten min var helt tabuemne. Jeg gikk rart og kledde meg rart for å skjule at jeg var gravid (selv om alle visste det, jeg ville bare ikke se blikket han sendte meg når magen min var veldig synlig). Det var de aller verste månedene i hele mitt liv, og det var ikke før riene begynte at han gjorde noe som tilsa at han visste at jeg var gravid. Jeg følte meg som en høygravid tyskerbrud i et norsk bondesamfunn i juni 1945! Han fikk ikke se meg naken, vi hadde ikke sex og han sa eksplisitt at han syntes det var ekkelt å komme borti magen min.

Etter fødselen har det vært mye tårer. Han kan ikke begripe hvordan han kunne være så avvisende og synes hun er den nydeligste i hele verden og kunne aldri tenkt seg livet uten henne. Det har altså løst seg, det kommer det til å gjøre hos dere også. Men jeg håper dere greier å finne ut av det raskere enn vi gjorde. Gå i terapi, tving ham til å snakke om det, tving ham til å forsones med tanken. Du vil ikke ha det sånn i 9 måneder som jeg hadde, det lover jeg deg.

Lykke til, hva du enn gjør!

[Gjest Anonymous]

Hvordan går det med deg, hovedinnlegger?

[Gjest Mindy]

Nå har det vært noen vanskelige dager med mye tårer og tanker. Samboer sa at han ikke orket flere barn. Vi snakket ikke mer om det da men jeg ble kjempelei meg. Enda mer enn jeg trodde faktisk. Jeg kjente at det ville være umulig for meg å ta abort. Nå har vi fått snakket en del sammen og kommet frem til at vi kommer til å klare det likevel. Vi må bare gjøre en del endringer i livet vårt. Jeg lurer fælt på hvordan det blir å ta hånd om to barn som er så små samtidig. Som jeg skrev tidligere har samboeren mer enn nok med de to han allerede har samt mye jobbing.... men jeg har jo ca 7-8 måneder til å forberede meg da :D. Jeg har fortsatt en del "bekymret tanker" men jeg kjenner absolutt gleden over at vi skal ha et barn til.

[Gjest Hilde K S]

Det var bra du snakket med han om det før du tok testen. Synes jeg da...

Synes dere takler det fint, det er godt der er noen måneder igejn å løse det praktiske på. For; det er jo bare praktiske ting!

Dersom du allerede kjenner glede over det nye livet, kommer det nok til å gå bra det andre også!

[Gjest ulogget Meta]

Jeg er glad på dine vegne over at det gikk såpass greit allikevel

Ønsker deg alt det beste og håper dette til syvende og sist bringer dere tettere sammen.

Lykke til