Hjelp meg!

[AnonymBruker]

For ti minutter siden var alt sammen greit. Jeg tenkte at i dag skal jeg på skolen, i dag skal alt gå bra. Jeg har 15 dager og 38 timer fravær dette terminet. Det gjør så vondt. Jeg logget endelig inn for å se hvor mye jeg hadde i fravær, og det stakk meg i magen.

Jeg vet ikke hvordan jeg skal få samlet tankene mine. Jeg sliter sånn. Jeg kjenner at gråten presser på, men nekter å gråte for det her. Jeg skal være sterk tenker jeg, i dag skal jeg på skolen, om et par timer. Jeg har tilrettelagt skolegang, har bare tre fag - likevel greier jeg ikke å stå i fagene. Jeg har svak 2 i matematikk. Ingen leverte artikler i naturfag eller norsk. Alt går til helvete. Kontaktlæreren min sender meg melding og sier at det skal godt gjøres å stå i fagene nå. Hva faen har jeg gjort.

Jeg skammer meg så fryktelig. Men jeg kjenner denne følelsen, jeg vet at jeg ikke går på skolen i dag. Jeg vet at uansett hvor hardt jeg sparker meg selv i baken, uansett hvor hardt jeg tvinger meg selv til å stå opp av sengen, så greier jeg overhodet ikke å komme meg avgårde. Mamma vet ingenting. Jeg er 17 år gammel. Psykologen min vet, hun sa jeg skulle fortelle mamma hva som foregår - men hun vet ikke at jeg ikke har vært på skolen siden før påskeferien. Jeg sier bare til henne at alt går fint. Det gjør jo ikke det. For hun vil bli så sint, så skuffet, så utrolig lei om hun får vite hva jeg driver på med.

Folk tror jeg sitter i leiligheten min og spiller PC spill, ser TV-serier og gjør ingenting. Vell, det jeg gjør er så klart å sitte på PC'en. For jeg greier ikke gjøre annet. Jeg er så over gjennomsnittet deprimert at jeg ønsker egentlig bare å forsvinne. Men jeg tør ikke, jeg er for glad i kjæresten min og jeg er veldig glad i hunden min. Vil ikke forlate dem. De er de eneste som holder meg oppegående.

Jeg har lyst til å be noen her inne om å skrive "det er greit kjære deg, du trenger ikke gå på skolen i dag, legg deg til for å sove og stå opp, tenk over ting og få orden på det du skal". Men jeg vet at ingen støtter meg i det her. Jeg vet at folk stempler meg som lat. Det er egentlig helt greit. Jeg forventer faktisk ikke noe annet. Men det gjør likevel vondt, gjør vondt at absolutt ingen forstår. Det gjør vondt å vite at de som har det verre enn meg psykisk, kommer seg opp og på skole, det er vondt å vite at alle mestrer dette og ikke jeg.

Jeg nekter å droppe ut av skolen. Jeg nekter å slutte. Jeg trenger skolen, men jeg greier ikke komme meg dit. Bare 10 minutter å gå. Bare 6 timer i dag, resten av uken er det bare korte timer. Likevel sitter jeg her limt fast i sengen og kjenner at det pulserer en sterk smerte gjennom hele kroppen min bare jeg hører ordene "skole", "karakterer", "utdanning", "fremtid".

Leiligheten min er rotete. Det er støv, skitne klær, søppel, panteflasker, grus og rot overalt. Jeg orker ikke rydde. Eier ikke energi. Sover hver dag, er våken hver natt. Har ikke venner, greier ikke ta vare på dem. Kjæresten min er bortreist, har vært det lenge og blir det lenge. Jeg er alene og jeg har ingen som kan støtte oppunder meg og gi meg et dytt i baken og si "Dette greier du!", selv om jeg vet at når de ordene kommer til meg, feier jeg dem bort og setter meg ned i sengen og skammer meg selv. Jeg gir opp så lett. Jeg er så forbanna svak.

Jeg ber om en fridag. Jeg har hatt mange fridager, men jeg ber om bare 1 til. En fridag til å sette meg ned og planlegge, fokusere, drøfte, tenke og få orden på det som må ordnes. Først og fremst gjøre leiligheten min shiny slik at jeg trives her, deretter notere ned alt som må gjøres i forhold til skole. Jeg ber om tillatelse til dette. Men hvem ber jeg det om?

Kontaktlæreren min skrev til meg at jeg rett og slett bare måtte gjøre det jeg kunne for å greie meg. Betyr det at hun sier jeg må på skolen i dag? Selv om jeg har den desidert verste dagen hittil? Eller betyr det at "ok, gjør det i ditt tempo, men ikke kom til meg å grin når vi kaster deg av skolen"? Jeg er så trøtt. Nå vil jeg egentlig bare legge meg ned å gråte. Jeg er sulten, men har ikke mat. Tør ikke gå på butikken. Der er mennesker, akkurat som på skolen. Fæle mennesker som ser på meg, dømmer meg, gjør narr av meg, ler av meg, syns jeg er stygg, patetisk, lat, dum, idiot. Spesielt dum. For jeg går jo ikke på skole. Men jeg er sta nok til å ikke droppe ut. Likevel, så går jeg ikke på skolen.

Vær så snill, noen... Hva som helst hjelper. Men får jeg til svar "Gå på skolen og skjerp deg!", legger jeg meg rett ned i sengen. For da vil skammen bre seg enda mer.

Unnskyld meg, men hvorfor er livet så inn i helvete hardt? Hva har jeg gjort for å fortjene dette?

[AnonymBruker]

Hadde det veldig likt på skolen som deg og bærer fortsatt preg av det. Liker ikke å møte mennesker så forstår hvordan du har det hvertfall.

[AnonymBruker]

Takk. Tror jeg. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Tror jeg trenger frisk luft før jeg dør av liggesår eller noe lignende.. Faen ta, at jeg skal være slik! Hvorfor er jeg slik! Ååååhhhh....

Trådstarter

[AnonymBruker]

Jeg hadde det nesten på samme måte som deg på videregående. Jeg gikk til psykolog, pratet mye med helsesøsteren på skolen og hadde tett kontakt med sosiallæreren. På den måten fikk skolen(sosiallæreren) innblikk i hvordan det gikk med meg og hvilke løsninger som fungerte som meg. Jeg hadde også en skolehverdag som ikke var fullstappet av fag, tok ikke alle fagene ett av årene. Likevel var skolehverdagen tung. Dårlig søvnkvalitet, lav konsentrasjon og tankekjør gjorde skoletida vanskelig. Jeg hadde et stort fravær og likte meg ikke på skolen. Men med god hjelp stod jeg i alle fag og fikk et noenlunde greit vitnemål.

Jeg vil råde deg til å få til et samarbeid mellom deg, skolen og behandleren din. Lag et opplegg som passer for deg. Kanskje kan dere sammen finne en løsning. Er det f.eks. mulig for deg å jobbe med skolen hjemme? Kanskje kan du lage deg en studieplan over hva du må gjøre. Få et overblikk?

[AnonymBruker]

For ti minutter siden var alt sammen greit. Jeg tenkte at i dag skal jeg på skolen, i dag skal alt gå bra. Jeg har 15 dager og 38 timer fravær dette terminet. Det gjør så vondt. Jeg logget endelig inn for å se hvor mye jeg hadde i fravær, og det stakk meg i magen.

Jeg vet ikke hvordan jeg skal få samlet tankene mine. Jeg sliter sånn. Jeg kjenner at gråten presser på, men nekter å gråte for det her. Jeg skal være sterk tenker jeg, i dag skal jeg på skolen, om et par timer. Jeg har tilrettelagt skolegang, har bare tre fag - likevel greier jeg ikke å stå i fagene. Jeg har svak 2 i matematikk. Ingen leverte artikler i naturfag eller norsk. Alt går til helvete. Kontaktlæreren min sender meg melding og sier at det skal godt gjøres å stå i fagene nå. Hva faen har jeg gjort.

Jeg skammer meg så fryktelig. Men jeg kjenner denne følelsen, jeg vet at jeg ikke går på skolen i dag. Jeg vet at uansett hvor hardt jeg sparker meg selv i baken, uansett hvor hardt jeg tvinger meg selv til å stå opp av sengen, så greier jeg overhodet ikke å komme meg avgårde. Mamma vet ingenting. Jeg er 17 år gammel. Psykologen min vet, hun sa jeg skulle fortelle mamma hva som foregår - men hun vet ikke at jeg ikke har vært på skolen siden før påskeferien. Jeg sier bare til henne at alt går fint. Det gjør jo ikke det. For hun vil bli så sint, så skuffet, så utrolig lei om hun får vite hva jeg driver på med.

Folk tror jeg sitter i leiligheten min og spiller PC spill, ser TV-serier og gjør ingenting. Vell, det jeg gjør er så klart å sitte på PC'en. For jeg greier ikke gjøre annet. Jeg er så over gjennomsnittet deprimert at jeg ønsker egentlig bare å forsvinne. Men jeg tør ikke, jeg er for glad i kjæresten min og jeg er veldig glad i hunden min. Vil ikke forlate dem. De er de eneste som holder meg oppegående.

Jeg har lyst til å be noen her inne om å skrive "det er greit kjære deg, du trenger ikke gå på skolen i dag, legg deg til for å sove og stå opp, tenk over ting og få orden på det du skal". Men jeg vet at ingen støtter meg i det her. Jeg vet at folk stempler meg som lat. Det er egentlig helt greit. Jeg forventer faktisk ikke noe annet. Men det gjør likevel vondt, gjør vondt at absolutt ingen forstår. Det gjør vondt å vite at de som har det verre enn meg psykisk, kommer seg opp og på skole, det er vondt å vite at alle mestrer dette og ikke jeg.

Jeg nekter å droppe ut av skolen. Jeg nekter å slutte. Jeg trenger skolen, men jeg greier ikke komme meg dit. Bare 10 minutter å gå. Bare 6 timer i dag, resten av uken er det bare korte timer. Likevel sitter jeg her limt fast i sengen og kjenner at det pulserer en sterk smerte gjennom hele kroppen min bare jeg hører ordene "skole", "karakterer", "utdanning", "fremtid".

Leiligheten min er rotete. Det er støv, skitne klær, søppel, panteflasker, grus og rot overalt. Jeg orker ikke rydde. Eier ikke energi. Sover hver dag, er våken hver natt. Har ikke venner, greier ikke ta vare på dem. Kjæresten min er bortreist, har vært det lenge og blir det lenge. Jeg er alene og jeg har ingen som kan støtte oppunder meg og gi meg et dytt i baken og si "Dette greier du!", selv om jeg vet at når de ordene kommer til meg, feier jeg dem bort og setter meg ned i sengen og skammer meg selv. Jeg gir opp så lett. Jeg er så forbanna svak.

Jeg ber om en fridag. Jeg har hatt mange fridager, men jeg ber om bare 1 til. En fridag til å sette meg ned og planlegge, fokusere, drøfte, tenke og få orden på det som må ordnes. Først og fremst gjøre leiligheten min shiny slik at jeg trives her, deretter notere ned alt som må gjøres i forhold til skole. Jeg ber om tillatelse til dette. Men hvem ber jeg det om?

Kontaktlæreren min skrev til meg at jeg rett og slett bare måtte gjøre det jeg kunne for å greie meg. Betyr det at hun sier jeg må på skolen i dag? Selv om jeg har den desidert verste dagen hittil? Eller betyr det at "ok, gjør det i ditt tempo, men ikke kom til meg å grin når vi kaster deg av skolen"? Jeg er så trøtt. Nå vil jeg egentlig bare legge meg ned å gråte. Jeg er sulten, men har ikke mat. Tør ikke gå på butikken. Der er mennesker, akkurat som på skolen. Fæle mennesker som ser på meg, dømmer meg, gjør narr av meg, ler av meg, syns jeg er stygg, patetisk, lat, dum, idiot. Spesielt dum. For jeg går jo ikke på skole. Men jeg er sta nok til å ikke droppe ut. Likevel, så går jeg ikke på skolen.

Vær så snill, noen... Hva som helst hjelper. Men får jeg til svar "Gå på skolen og skjerp deg!", legger jeg meg rett ned i sengen. For da vil skammen bre seg enda mer.

Unnskyld meg, men hvorfor er livet så inn i helvete hardt? Hva har jeg gjort for å fortjene dette?

Dette var så sterkt og godt skrevet. Kjære deg, jeg får lyst å gi deg en klem.

[Gjest mamma]

Du er ikke alene.

Jeg er mamma til noen på din alder som har det helt likt, og det er veldig vanskelig.

Søk hjelp - det er håp.

Du skriver fantastisk godt - dette burde du printet ut og vist til legen din eller helsesøster, og samtidig bedt om en henvisning til BUPP.

Der kan du få hjelp.

Å si at noen som har det som deg skal "skjerpe seg, ta seg sammen", etc, vitner om dårlig forståelse for hvor vanskelig noen kan ha det, og hvor umulig det er å "skjerpe seg" når man har det på denne måten.

Føler meg deg - ikke glem at det alltid er håp.

[AnonymBruker]

Jeg går til BUP. Jeg har gått dit i over 2 år. Jeg blir medisinert i hytt og pine, men ingenting fungerer. Er så og si immun mot anti-depressiver og sovemedisiner. Det er ingenting som fungerer på meg, alt sammen går helt feil vei.

Pratet med min mor for litt siden. Hun sa det var pinlig at jeg ikke kom meg på skolen selv om jeg har tilrettelagt skolegang. Hun tror jeg bare kommer for sent, hun vet ikke at jeg ikke har vært på skolen på lenge. Skam. Skam, mer skam, mye mer smak, enda mer skam, bare skam...

Jeg har sovet i hele dag. Greier ikke komme meg opp av sengen. Men jeg vet at i dag må jeg få ordnet alt som jeg skal, jeg har mange timer på meg til å greie dette. Men alt er så tungt. Jeg takler ikke mer snart..

Trådstarter